Anders Olsen Olsen

Anders og Marthas liv i Namsos. Anders og Martha vokste opp i Sparbu, en bygd i Steinkjer kommune. En bygd som hovedsakelig besto av gårdsbruk og husmannsplasser. Gårdene hadde gjerne mange mennesker i arbeid. Det var drenger til hjelp i fjøs og på jorder. Tauser som hjalp til i husholdningen og i onnene. Det var mye som skulle gjøres. Fôr skulle berges, vann skulle bæres, ved skulle hogges og tørkes. Det var stor grad av sjølberging og derfor var det gjerne mange dyr på gården. Høner, griser, og sauer. Krøtter til melk og kjøtt. Hester var en selvfølge som trekkdyr til plog og harving.

Anders og Martha giftet seg i Mære kirke 20. november 1849. Begge vel 20 år gamle. De ble snart en liten familie for snart kom de første barna. Johan ble født i 1850 og Grethe i 1853. Trolig bodde den unge familien hos sine foreldre den første tiden og livberget seg med tilfeldig arbeid. Men Anders var ung og sterk og så seg om etter andre muligheter enn de som fantes på Sparbu. Og litt lenger nord var det bruk for ung arbeidskraft. En ny by, Namsos, var under bygging og der så Anders sin mulighet. Anders og Martha beluttet å reise dit, men boforholdene i Namsos var vanskelige så barna ble igjen i Sparbu hos sine besteforeldre.

I 1845, da Namsos ble grunnlagt på Bråholmen, bodde det bare 23 mennesker der, og det var bare noen få beboelseshus og noen få sjøboder. Det var en politisk beslutning at det skulle bygges en by på dette stedet. Et ladested med tollsted, og tollsted var meget viktig slik at eksport av trelast og annet kunne eksporteres direkte til utlandet i stedet for at det måtte gå via privilegerte handelsmenn i Trondheim. Det ble en hektisk byggevirksomhet på Bråholmen og arbeidsfolk strømmet til.

I folketellingen for Namsos i 1865 finner vi Anders og Marha. Under «yrke» er Anders benevnt som «arbeidsmann». De har fått 4 nye barn. Ole Engert 6 år, Ragna 4 år og Petter Meier 1 år. Dessuten Otte Beier som dør bare 2 år gammel i 1860.

Bygården de bor i huser til sammen 18 personer. Det er 3 familier med 7 barn. Og det er 3 «logerende». I 1865 hadde Namsos ca. 1200 innbyggere.

Boligforholdene på denne tiden var ganske primitive. En familie på 4-5 personer var heldige om de hadde 2 rom, losjerende hadde gjerne et kvistrom. Slik hadde en bygård 4-6 «bekvemmeligheter» med felles kjøkken. En bekvemmelighet på et rom bestå av en seng, et bord og to stoler, et vaskestell og kanskje noen skap. Vann til husholdningen måtte hentes i nærmeste samlekum. Og det var selvsagt utedo i bakgården. Husene var kalde og trekkfulle og kunne nok være hustrige om vinteren. På kjøkkenet var det en vedfyrt komfyr hvor alle tilberedte sin mat hver for seg. Det kunne bli anstrengt.

Hva livnærer arbeidsmannen Anders seg med? Det kunne være forskjellig arbeid i forbindelse med bygging av hus. Men mest trolig er han «vedhugger» som nevnt i senere folketellinger. I 1855 ble Namsos Glassverk anlagt ved Tiendeholmen. Det var i drift til 1867. For å få glassovnene opp i tilstrekkelig temperatur, 1100 grader, måtte det til mye ved. Veden ble skaffet til fra gårdsbrukene omkring som hadde mye skog. Noe ble kanskje fløtet ned Namsen. Lønnen for en vedhugger var 32 kr. måneden. En annen mulig arbeidsplass var dampsagen som ble anlagt i 1862 på Verftstangen. Saga hadde 30-40 arbeidere sysselsatt.

I 1872 var det en stor bybrann i Namsos og 4/5 deler av byen ble utradert. Ettersom bygården som Anders og Martha bodde i lå ganske sentralt i byen, ble trolig også de rammet. I tiden etter brannen ble det igjen mye arbeid med gjenoppbygging. Dessuten ble et nytt glassverk anlagt i 1873. Det var Bjørums Glassverk som var i drift til 1886. Da ble det igjen bruk for vedhoggeren Anders.

I 1875 var det en ny folketelling. Vi finner igjen Anders og Martha. De logerer hos en jevnaldrende huseier som heter Raffael Tuff og som også er fra Sparbu. Han er dampsagarbeider. Familien til Anders teller nå 7 personer. I 1868 får de sønnen Axel Martin. I 1870 får de datteren Johanna Marie og i 1973 sønnen Adolf. Sønnen Petter Meier som da er 11 år er ikke nevnt, uvissst av hvilken grunn. Eldste sønn Ole Ingert står oppført som bakerdreng. Anders er oppført som vedhugger.

I denne gården bor det til sammen 15 personer hvorav 4 logerende. Hus oppført etter bybrannen hadde fått en noe bedre kvalitet. Blant annet er det gjerne eget kjøkken til hver familieleilighet. I neste folketelling i 1885 er Anders Olsen benevnt «almindelig arbeidsmann». De bor nå i Herlaugs gate. Det er midt i byen. Barna har begynt å flytte ut, Den eneste som er igjen er sønnen Adolf som nå er 12 år. Men det er også oppført en datterdatter som heter Anna Berntsen og som er 5 år. Men også i denne bygården bor de så mange som 15 mennesker.

I 1887 dør Martha 60 år gammel og Anders blir enkemann. Han fortsetter som arbeidsmann men alderen begynner å tynge. En annen dramatisk hending skulle komme. I 1897 ble det igjen en stor bybrann i Namsos. Mesteparten av Namsos sentrum brant ned til grunnen, og Anders blir igjen rammet.

Den neste folketellingen er i 1900. Da bor han alene på et kvistværelse i Meyers gate. Under yrke er det oppført vedhugning, fattigunderstøttelse. Han er da 72 år gammel og må vel sies å ha arbeidet sin del. Men det fantes ingen alderspensjon. Fattigunderstøttelse var den tids vanlige måte å hjelpe folk på som på grunn av alder eller sykdom ikke kunne livnære seg selv ved eget arbeid. Her må det skytes inn at «fattigkassa» i Namsos var meget velstående. Inntektene kom for det meste av avgifter som brennevinshandlere og skjenkesteder måtte betale til fattigkassa. Og brennevinshandlere og skjenkesteder var det mange av. Fattigkommisjonen tildelte midler til mennesker etter behov for sitt livsopphold. Men fattigkassa gav også tilskudd til andre samfunnsgagnlige formål. Slik fungerte den tids NAV.

I november 1910 døde vedhugger Anders Olsen etter et strevsomt liv. Han ble 82 år gammel. Hvis Anders og Martha nå hadde kunnet se og høre om sin store etterslekt både her, i Amerika og Australia, så hadde de nok ikke trodd sine egne øyne og ører.

Anders og Martha's life in Namsos Anders and Martha grew up in Sparbu, outside Steinkjer, Nord Trondelag, Norway. A district where farming was the main activity. Their parents did not have their own farm. Anders and Martha become married November 20 1849 in Mære Church, outside Steinkjer, both about 20 years old. Soon they got their first child. Johan was born in 1950 and Grethe in 1953.

Probably they lived by their parents the first years of their marriage, and their income was by casual work.

But Anders was a young and strong man who was looking for another work possibility's outside Sparbu. And some way north (about 150 miles) a new town was founded and there was young and strong workers needed. Anders and Martha decided to move to Namsos. But the housing conditions was not so good in Namsos, so their two children was left and in Sparbu where the grandparents took care of them.

In 1845, when Namsos was founded, only 23 people lived there before, and there was a few living houses and a few small warehouses at the shore. Namsos was founded by a political decision. And the main reason was that it should be a town with his own customs authority. Then export of wood and every thing else could be shipped directly abroad without going by privileged traders in Trondheim. It became an intense building work in Namsos, and a lot of workers came to the town.

In the national census of population in Namsos 1865, we find Anders and Martha. Anders are named as “worker” They have got 4 more children, Ole Engert 6 years old, Ragna 4 years old and Petter Meier (my great grandfather) 1 year old. Besides their son Otte Beier who died in 1860 only 2 years old. In their housing lived 18 persons, 3 family with 7 children. And 3 single persons. Namsos had in 1865 a population of 1200 people.

The housing conditions at that time was very primitive. A family with 4-5 members was very lucky

if they had 2 rooms. Single persons had mainly one room. Each house in town could have 4-6 flats shearing one kitchen. Some flats could be only a singel room. Water had to be fetched in a well pump near by, and the latrine was of course outside in the backyard. The houses was cold and could be very cruel in the winter. On the kitchen it was one stove where each family cooked their own food. It could be strained.

So what do Anders do for the family's income? It could be casual work with house building. But very probably he is a wood chopper as he is named later on. In 1855 was Namsos Glassverk founded and was running to 1867. For producing glass lots of wood are needed to get a temperature of 1100 degrees C. Wood came from the farmers or floated down the river Namsen. I think Anders was working with wood chopping here. A wood chopper earned 32 kroner a month (4$)

Another possibly place for work was in the steam mill founded in 1862 producing lumber. The mill had 30-40 workers employed.

In 1872 it was a big fire in Namsos. Near 4/5 of the town was burned down and the house where Anders and Martha lived was lost. After the fire it was a lot of work to do with hose building. And Bjørums Glassverk was founded in 1873. Then again it was work to do for the wood chopper.

In 1875 was a new national census, and there we find Anders and Martha. They live in a flat by a house owner called Raffael Tuff. He is also from Sparbu and by the same age as Anders. He works at the steam mill. Anders' family have now 7 members. In 1870 they got the daughter Johanna Marie, and in 1973 the son Adolph. Oldest son Ole Ingert works in a bakery. Anders is named as wood chopper. Houses erected after the fire was of a better quality than before. Among other things each family flat had its own kitchen.

In next national census in 1885 is Anders named ordinary worker. The family lives now in Herlaugs street in the central town. The children have moved out and the only child left is 12 years old Adolph. But a grandchild Anna Berntsen 5 years old is also living there. In this house are as much as 15 persons living.

In 1887 Martha passed away 60 years old, and Anders becomes a widower. He is going on as a worker, but he is beginning to be weight down by his age. And a new dramatic thing happens. Most of the town are burning down again in 1897 and Anders lost his home again. In 1900 he lives singel in a one room flat in Meyers street. Now he is named as worker/poor relief. He is 72 years old and we can say he has done his part of work. But he had no pension, and to go on the parish is the common way of living for poor old people when they can't manage to help them selves. Here must be told that the parish in Namsos was very rich because liquid shops and bars had to pay big taxes to them. And it was several bars and liquid shops in town.

In November 1910 wood chopper Anders Olsen passed away 82 years old. If Martha and Anders to day could have seen and heard about all their descendants in Norway, America and Australia, I think they could not belive their eyes and ears.