Anne Kierstine Orning til Mære

Ekteskapstragedien på Mære Herregård i 1696

Adelsdamen Anne Kristine Orning forgiftet sin mann og

unndro seg straffen ved en dramatisk flukt.- Og fogden - som

drev etterforskningen mot henne, ble selv arrestert på grunn av

hennes hjelpers intrigespill.

Det er ganske rart at ikke noen av våre forfattere har kastet seg over det stoffet

som ligger i giftmordsaken fra Mære herregård i Sparbu i slutten av 1600-tallet.

Her finner man alle de ingredienser som skal til for å skape dramatiske effekter,

hat og kjærlighet i et adelig miljø, intriger og utilbørlig proteksjon, en spennende

flukt og forfølgelse av uskyldige. Saken vakte i sin tid oppmerksomhet langt

utenfor Norges grenser, og i lange tider undret folk seg over hvor det var blitt av

affærens hovedperson, adelsdamen Anne Kristine Orning, og hvem det kunne

være som hadde hjulpet henne til å undra seg straffen.

Og det var ikke småtteri til straff som ventet henne. Etter at hun var flyktet, ble

det kunngjort følgende dom, avsagt av overhoffretten 11. januar 1698:

"Anne Kristine Orning, som med forgift efter engen aapenbare bekiendelse

haver ombragt sin mand capitain Iwer Monsen oc det paa en gantske uediske

viis, oc siden er aff sin arrest entwiget oc nu undkommen, bør, naar hun

entreffes, kniber aff skarpretteren med gloende tænger udenfor det stæd hvor

dette mord er begaaet, siden trende gange mellom giærningsstædet og

retterstædet, allersidst paa retterstædet. Dernæst skal hennes høyre hånd

lewendis afhuggis med en øxe, oc siden hovedet i lige maade med en øxe,

hvorpaa legemet aff nattmandens folk skal skal henføies og legges paa steyle og

howedet til lige med haanden fæstes paa en stage owen ower legemet, dette med

rette, hendis howitlaad er Kongen hjemfalden"

Anne Kristine tilhørte den norske gren av den gamle adelsslekt Orning. Hennes

far var rittmester Mathias Eriksøn Orning, eier av storgårdene Eide og Mære i

Sparbu i Trøndelag. Moren var Anne Margrethe Fredriksdtr. Budde.

Hennes oldefar var den kjente generaladmiral Erik Ottesøn Orning. 16 år

gammel ble Anne Kristine gift med dragonkaptein Iver Monsen, eller

Mogensen, og hennes medgift var herregården Mære. Ekteskapet varte i 17 år,

og endte med at hun drepte sin mann.

Anne Kristine har tydeligvis vært en lidenskapelig og temperamentsfull natur,

og hun skal ha hatt mange kjærlighetseventyr. Et unnskyldende moment for

hennes utroskap, vil en vel imidlertid kunne finne i at hun ble meget ulykkelig i

sitt ekteskap. Vakker og charmerende som hun var, kunne hun nok ha fortjent en

bedre livsledsager enn den fordrukne dragonkaptein, men etter tidens skikk,

hadde hun vel ikke stort å si ved valget. Det var truffet av hennes foreldre, og på

grunnlag av ting som ikke hadde noe med kjærlighet å gjøre.

Det har nok gått temmelig vilt for seg på Mære i Anne Kristines og

dragonkapetins tid. Kapteinen skal ha vært en ganske godlynt mann når han var

edru, men dette har formodentlig forekommet nokså sjelden. Under påvirkning

av alkohol, våknet hans krigerske instinkter, og han kunne bli fryktelig brutal. I

det første forhøret på Sparbu prestegård, ble Anne Kristine spurt om årsaken til

sine "onde tanker oc paafølgende slemme gjerning", som det heter i

dokumentene. Hun svarte at hun hadde levd i en stadig trette med sin mann, og

at han hadde satt hennes gods overstyr.

Gjennom andre forklaringer kom fogden til det resultat at hun hadde

"ophidset" s

sin mann, og at hun var skyld i at han mistet sin stilling som kaptein.

Med kaptein Mogensen hadde Anne Kristine to barn, en sønn og en datter.

Allerede tidlig i ekteskapet hadde hun innlatt seg i et forhold til den unge

løytnant Jørgen Randulf, og flere år før hun drepte sin mann, fikk hun et barn

med løytnanten. Da hun rømte etter drapet, var hun fruktsommelig, og det ble

sagt at faren til det barnet hun ventet var Hans Ehm, sønn til sorenskriveren i

Sparbu, som hun hadde stått i forhold til mens saken mot henne pågikk. Dette

kan muligens gi en pekepinn om hvordan det gikk for seg at hun kunne

iverksette sin flukt.

Anne Kristine hadde gjort flere forsøk på å ta sin mann av dage før det lykkes.

Det første mordforsøket gjorde hun mens hun sto i forhold til løytnant Randulf

og ventet barn med ham. Hun fortalte løytnanten om mordforsøket, og denne ble

så fortvilet at han skjøt seg. Tragedien gjorde nok et voldsomt inntrykk på

henne, og i flere år synes hun å ha levd i en helt apatisk tilstand. Men så stiftet

hun nye elskovsforbindelser, og tanken på å rydde mannen av veien dukket opp i

henne igjen. Hun gjorde flere reiser til Trondheim, hvor hun snakket med

trollkyndige kvinner, som hun ville ha til å hjelpe seg. Og da hennes søster reiste

nordover, ba Anne Kristine henne om å oppsøke en gammel lapp, som var kjent

for sine trolldomskunster, for å få ham til å sette "gand" på mannen.

Lappen gjorde nok sitt beste, men avstanden var vel for stor, eller hva det må

kunne være, nok er det, den ulykkelige Annne Kristine ventet forgjeves på at

"ganden" skulle virke på kapteinen.

Så reiste hun igjen til Trondheim, for å snakke med trollkonene, og av dem fikke

hun det råd å bruke gift, siden alle magiske midler hadde prellet av på hennes

seiglivet mann. Trollkonen våget ikke selv å skaffe henne giften, dertil var hun

for kjent , men hun satte husfruen fra Mære i forbindelse men en mann, som

gikk på apoteket og kjøpte revekakedråper til henne. Dette reiste hun hjem til

Mære med. og blandet giften i smør og fiskesuppe, som hun ga mannen. Hennes

unge datter og en kone som tjente på Mære var henne behjelpelig med det.

Konen synes for øvrig å ha vært hennes intime fortrolige. Hun kjente til alle

hennes kjærlighetseventyr og hennes planer om å drepe mannen. Hun hadde

visstnok også vært henne behjelpelig med det første mordforsøket.

Kapteinen ble syk av fiskesuppen og smøret og måtte gå til sengs. Anne Kristine

lå hos ham om natten. Og det heter i rettsdokumentene at hun var så vennlig mot

ham, at han ikke fattet noen mistanke til henne. Om morgenen sendte kapteinen

bud på presten, for å belage seg på å dø, og han fikk da alterens sakramente. Da

presten var gått, så det ut som om kapteinen tik til å kvikne til igjen, og Anne

Kristine ga ham da en ny dosis revekakedråpre, blandet i grøt. Ut på dagen døde

han…….

Presten hadde funnet kapteinens plutselige sykdom og symptomene han hadde

mistenkelig, så meget mer som han kjente til det dårlige forhold mellom

herskapsfolkene på Mære, og han varslet fogden.

Anne Kristine ble tatt til forhør, og hun kan ikke ha vært noen sterk kvinne

likevel, for hun brøt sammen og tilsto mordet med det samme.

I sin fortvilelse ba hun fogden søke for henne om at hun måtte

"pardoneris og med livet frelsis".

Men fogden , Johan Thorson fra Inderøy, kunne ikke gjøre annet enn å

innberette saken for stiftamtmannen, Hans Kaas, og denne ga fogden ordre om å

anholde og forvare Anne Kristine og hennes medskyldige.

Den 7.august 1696 ble det så satt rett på Mære gård, hvor Anne Kristine Orning,

hennes 14 år gamle datter, Anne Margrethe, og konen som hadde vært henne

behjelpelig med drapet, holdets i forvaring. I rettsmøtet gjentok Anne Kristine

sin tilståelse for fogden, og erkjente seg skyldig. Men allerede natten mellom

den 31.august og 1.september lyktes det henne å rømme fra Mære.

Fogd Thorson og hans sønn var da ute på en embetsreise, og ansvaret for

arrestantene på Mære var i fogdens fravær overlatt lensmannen.

Han forklarte seg, og han sier i sin innberetning at han

" i fogedens absentz havuer gjort sin største flid at commmendere vakten udi

Inderøen præstegield til Mære gård, nemlig i fruens cammer tvende mand med

fuld gewehr og til de andre tvende fanger i lige måde".

Under forhøret i anledning av flukten, ble det opplyst at Anne Kristine klokken

to om natten hadde lurt seg ut gjennom et hull i taket, og var kommet ned ved

hjelp av en stige. Hun var bare i nattøyet, men hun hadde på forhånd sørget for

å få sitt tøy sendt til Trondheim. Det hadde ikke vært vanskelig for henne å

skaffe seg hjelpere. Hun var enda ung, bare 33 år, og hun forstod nok å benytte

seg av sine besnærende egenskaper. En mann ved navn Petter Tømmermand

eller Timmermann som tidligere hadde vært betjent hos fogd Thorsons

forgjenger, Rasmus Høgh, var blitt betrodd oppsynet med Mære gård, og boets

midler etter mordet på kapteinen.

Han måtte innrømme at han hadde skjenket vaktene så fulle at de ikke var i

stand til å holde øye med fangene. Og da Anne Kristine først var kommet sig ut

av sitt fengsel, var hun i gode hender. Et vitne forklarte at han om natten i

nærheten av gården hadde truffet en mann,

" høy og smal, i brun kiole og brunt geheng om lifet med kaarde og pistol i hans

kiole tasche, som spurte ham tvende ganger hvorleders det stod til med fruen på

Mære"

Hvem denne mannen var, ble ikke opplyst, og det kan ha sine gode grunner. Det

ligger nær å tro at det var Anne Kristines siste elsker, sorenskriversønnen Hans

Ehm, som vel nødig skulle kompromitteres.

Petter Timmermann måtte også innrømme at han hadde lovt to personer Ole

Torrissen og Olle Andersen Helsing, tyve riksdaler for å transportere Anne

Kristine bort. Disse to vitnene ga en dramatisk skildring av flukten. De skulle

innfinne seg for å hjelpe henne når de så lysene på gården bli slokt. Petter

Timmermann hadde gitt dem to riksdaler til å kjøpe en båt for, og med den

skulle de ro til Trolla utenfor Trondheim, hvor fem mann skulle møte opp, for å

ta imot henne og føre henne videre. Men da de hadde fått henne ned fra taket,

begynte en av de fulle vaktene inne i huset å skråle, og Anne Kristine besvimte

av redsel. Torressen og Helsing bar henne inn i skogen ved gården Lille Birken,

og la henne under en gran. En av dem gikk inn på gården å lånte en skinnfell,

som de bredte over henne, og så gikk de sin vei, og hun ble liggende alene i

skogen hele dagen. Om kvelden kom de to karene tilbake, men Anne Kristine

var fremdeles så medtatt av angst og spenning, at det ikke kunne bli tale om å

føre henne til Trolla foreløpig. Torrissen og Helsing gikk inn på Lille Birken,

og fikk overtalt konen der, Kirstin, til å huse henne. Anne Kristine ble på Lille

Birken til i begynnelsen av november. Under oppholdet der hadde hun stadig

besøk av Petter Timmermann, og da han fant ut at hun var frisk nok, arrangerte

han reisen til Trondheim for henne. Torrissen og Helsing skulle ta med seg seks

tønner med salt i båten, og mellom salttønnene ble Anne Kristine plassert på en

bolster om med en skinnfell over seg. Mære gård ligger innerst i

Trondheimsfjorden, nesten oppe ved Steinkjer, og det var i den tiden en lang

reise til Trondheim. Været var heller ikke det beste så sent på høsten. Torrissen

og Helsing rodde derfor i seks netter før de kom fram. Om dagen holdt de seg

formodentlig skjult med sin hemmelighetsfulle last. Bare en gang underveis

søkte de husly for å varme seg. Kirstin fra Lille Birken var med på turen, da

Anne Kristine ikke våget å reise alene med de to karene, som nok ikke var mors

beste barn.

I det sjette døgnet, ut på morgensiden, la båten ubemerket til i Bratøra, og Anne

Kristine gikk i land. Kirstin forklarte at hun så henne gå utenfor bolverket

bortover mot Sanden, og at hun dagen etter snakket med henne på loftet i et hus

i byen, men hvem som eide huset eller hvor det var, kunne Kristin ikke oppgi.

Om Anne Kristine Ornings senere skjebne vites det ikke noe sikkert. Men det er

nok rimelig at hennes videre reise var godt arrangert på forhånd. Ryktet ville

vite at hun kom seg til Holland, som Trondheim den gang sti i livlig

skipsfartsforbindelse med.

Anne Kristine gjorde ikke noe for å hjelpe sine to medskyldige og medfanger,

datteren Anne Margrethe og den gamle konen til flukt. Rettsdokumentene

nevner ikke noe om hvilken dom disse to fikk, men den ble sikkert ikke mild.

Derimot redegjøres det omhyggelig for den straffeforfølgning som ble iverksatt

mot dem som hadde hjulpet Anne Kristine til å flykte. Som hovedmann i

rømmingsplanene, ble utpekt en kjent Trondheimsborger, Ebbe Carstensen, som

var blitt angitt av Petter Timmermann etter at denne var blitt arrestert. Både

Carstensen og de andre hjelperne ble dømt til strenge straffer, og deres eiendom

ble konfiskert. Men dermed begynte et intrigespill, som skulle føre nye ulykker

over folk som hadde hatt med Anne Kristine Ornings sak å gjøre.

Ebbe Carstensen hadde meget formående slekninger. Han var således inngiftet i

den ansette Hornemann-familien i Trondheim. Medt under etterforskningen,

som fogd Johan Thorson drev med stor iherdighet, ble fogden selv arrestert,

beskylt for å ha hatt kjennskap til rømingsplanene, og for å ha fjernet gods fra

Mære gård. Fogden tok til gjenmæle i en skrivelse til stiftsamtmannen, hvori han

antyder at der står krefter bak

"som vil hindre sagens rette opliusninng efterdi jeg well fornam den ej rettelig

blev forfulgt er, oc siden i høyeste maade worden ettertragtet oc forfulgt, indtil

de mig nu saaledes udi Corps de Guarde havuer faaet henkastet"

I andre skrivelser sier han direkte at der er Ebbe Carstensen og hans skyldfolk

som har fått han arrestert. Og han beskylder stiftsamtskriveren Eric Madsen,

sorenskriver Widt og stiftamtmann Hans Kaas, for å intrigere mot han, slik at

han blir holdt borte fra sitt embete. Noen av fogdens vennes stilte kausjon for

han, slik at han ble løslatt, men straks etter ble han igjen arrestert, angivelig

fordi det skulle være noe kluss med den ene kausjonisten. Han hadde sittet

arrestert i to år, da overhoffretten omsider, samtidig med dommen over Anne

Kristine, avsa dom for at han skulle være fri for de anklager som hadde vært

rettet mot han, mot at han avla ed på at han ikke hadde hatt noe kjennskap til

planene for Anne Kristines rømming og at han ikke hadde bemektiget seg noe

av godset på Mære. Men hans fiender fikk likevel has på ham til slutt. Det ble

satt ut rykter om at fogdens regnskaper ikke var i orden, og dessverre for fogden

viste dette seg å være riktig. For tredje gang ble han arrestert, og han ble ikke

satt på frifot igjen før han hadde stilt sikkerhet for de pengene som manglet i

hans kasse.

Ekteskapstragedien på Mære fikk også følger for andre av Anne Kristine

Ornings forbindelser i Trondheim. Foruten datteren og tjenestekvinnen ble to

andre tiltalt for medvirkning i drapet på kapteinen Iver Mogensen.

I dokumentene i saken mot Anne Kristine er disse to ikke navngitt, og det

nevnes heller ikke noe om hvilken straff de fikk. Sannsynligheten taler dog for

at det var trollkvinnen i Trondheim som hadde rådet henne til å bruke gift, og

mannen som hadde kjøpt revekakedråper til henne.

Kanskje hadde kaptein Iver Mogensen vært en tyrann, og samtidens mektige

menn så det som urimelig at Anne Kristine skulle straffes.

I alle fall så måtte hun ha hatt hjelp fra mektige venner som fikk henne ut fra

Norge.

• *************************

Jeg har noen tilleggsopplysninger, korreksjoner og spørsmål til den

informasjonen som linken viser til.

Først informasjon hentet fra originalkilder:

I 1653 kjøpte Reinholt von Hofuen Mære gård av kongen. Skjøtet er

undertegnet 'Friedrich',

og Beata Elisabet Goriæs von Gorgas bekrefter riktig kopi.

I 1664 overdrar Reinholt von Howen skjøtet til sin svoger Mathias Orning,

hans kone og arvinger.

Mathias og hans kone Anne Margrette Fredriksdatter Budde har datteren

Anne Kierstine Orning. Anne Kierstine oppgir selv Anne Margrette som

sin mor i rettsaken mot henne i 1696 (tingprotokollen). Etter Anne Margrettes død,

gifter Mathias seg med Beatha Elisabet von Gorgat (tingprotokollen 1693).

Med henne får han datteren Anne Margrette Orning (tingprotokollen 1696.

Anne Kierstine gifter seg med Iver Monsen fra Stadsbygden da hun er 16 år gammel.

I 1696 er hun gift på 17de året. Hun har to barn: Anne Margrette Iversdatter

og Brostrup Rimholt Iversen. Det er litt usikkert om begge disse er Iver Monsens barn.

Anne Kierstine er nemlig utro ca. 1686 med Jørgen Randulf.

Han tar livet sitt da dette blir oppdaget. I 1696 da hun 'endelig' klarer å forgifte

sin mann slik at han dør, er hun gravid med Hans Henrik Ehm. Hun klarer

imidlertid å flykte til Nederland.

Brostrup skjøter bort en eiendom i 1702, og er sannsynligvis født før 1686.

Brostrup får et barn med Gjertrud Olsdatter i 1703. Han har da vervet seg, og er bortreist.

Anne Margrethe har jeg sett som gift et sted, men husker ikke med hvem.

Det var imidlertid såpass tidlig at jeg også anså henne som datter av Iver.

Sissil Bruun Sørensen, Sandnes, 14.03.2004 00:39 (20)