Arnt Larssen Øien

Arnt var Lars og Berit Øyens andre sønn. Han ble født i 1846 i Øyegrinda. Han ble kalt opp etter sin mors oldefar, Arnt Foss, som døde 2 år tidligere.

Arnt ble konfirmert i 1861. Da hadde han 2 yngre brødre og 2 søstre.

Hans foreldre hadde problemer med å fø hele husholdet på 10 personer, så Arnt ble tidlig satt i arbeid som gjeter for en bonde.

Han ble antakelig i området rundt Støren til han flyttet til Nordland i mars 1873. På denne tiden var Norge i økonomisk krise på grunn av overbefolkning. Men i Nordland var det fortsatt udyrka land ledig, og der var også fiskemuligheter. Derfor dro de som ikke hadde råd til å dra til Amerika, til Nordland.

2 år etter at Arnt forlot sin familie på Støren giftet han seg med Johanna Marie Hansen Skjoldeham.

I følge papirer fra 1875 leide Arnt og Johanna hus sammen med en annen familie på gården Steiro, sør for Sortland.

Arnt var oppført som tømrer og steinhugger.

I juni 1876, like etter at deres første barn var født signerte Arnt en husmannskontrakt for rettighetene til å rydde og bygge på et nytt sted kalt Nedrerøen undre Steiro gården.

Betingelsene var:

1. Husmannen betaler hvert år 6 specie daler i leie den 15. juni.

2. Dersom det skal lages vei eller gjerde tar husmannen på seg dette uten å kreve kompensasjon.

3. Husmannen har ikke rett til å gjøre noe på gården uten eierens godkjenning ....

4. Kostnaden ved å bygge må husmannen selv bære, og den blir hans egen eiendom.

Arnt var en slags steinarbeider, og kunne også finne seg arbeid på andre måter slik at han kunne betale leia kontant i stedet for i form av arbeid.

Alle unntatt det eldste barnet ble født og vokste opp på Nedrerøen, hvor Arnt selv hadde bygd mens han i tillegg jobbet som steinarbeider og veterinær.

Etter å ha vært gift i 28 år døde Johanna i 1903, da var hun bare 53 år gammel. Barna var da fra 10 til 27 år gamle. De eldste hadde da flyttet hjemmefra, men Gerda kom tilbake mens moren var syk for å ta over husholdet.

Ett år eller to etter Johannas død flytta Arnt og familien til Kvalsaukan. Der ble han boende resten av sin tid.

Hans sønn Johan har fortalt dette om sin far:

”Far fortalte oss at da han kom til Steiro var det bare myr under fjellene. Han måtte bruke vadere for å bære tømmeret opp fra veien. Han bygde sitt eget hus og egen fjøs, han bygde sine egne sleder og vogner. Han lagde også en toseters slede for lett vinterkjøring og handling. Han lagde også ski til oss barn. Av og til gikk vi inn i skogen på vinteren og hugde ved for brensel eller for å selge videre hvis vi ikke hadde annet å få inn penger på. I fjellsidene hadde trærne en viss bøy før de vokste rett opp. Vi valgte bare ut de med rett bøy for å lage slede eller ski. Hvis vi ikke trengt det selv, var det salgbart, og det ble hvertfall ikke brukt som brensel. Far kunne gjøre alt. Han var steinarbeider og lagde alle fundamentene på den nordlige delen av Langøya og på Hinnøya. Når noen skulle bygge hus kom de til han for å få hjelp. Han kunne plukke ut steinene som kunne brukes i fundamentet og så forma de dem til. Det var hardt arbeid. Han var til og med i Narvik hvor han bygde jernmalmskaia for jernmalmen som kommer fra Sverige og blir sendt ut til sjøs. Der var han oppe i fjellet og plukka ut granitten for brygga. På den store jobben var det selvfølgelig mange arbeidere som tok det tyngste arbeidet, men far slipte blokkene og klargjorde dem.

Far var til og med lensmann om vinteren når lensmannen selv var på fiske og ikke kunne være der. Men hans hovedarbeid var veterinærpraksisen. Folk fra hele området tilkalte han når de trengte veterinær. Det var derfor han hadde den lette vintersleden. Han ville ikke la hesten trekke tungt, og dessuten måtte han komme seg raskt av gårde når har ble tilkalt.

Han hadde både okser og hester – bestandig en av hver. For en stund hadde han okser hjemme hos seg for å temme og trene dem opp til å gjøre hardt arbeid om vinteren. Mengden høy som grodde og ble høstet om sommeren bestemte hvor mange kyr og sauer vi kunne ha over vinteren. På høsten slakta vi det vi ikke kunne føde over vinteren. Stort sett ble kjøttet salta. Lammene ble kutta i striper og hengt opp for å tørke. Det ble spekekjøtt.

Da jeg var 17-18 år gammel bestemte far seg for å høre hva, de ville ha for gården etter at han hadde bygd den opp. Da han fikk fullpris ble han sint og ville ikke kjøpe den. Men min eldste bror Hans hadde jobba for broren til eieren i hans garveri i mange år. Han hadde starta der som lærling og hadde ikke fått betalt etter avtalen, så far sa at Hans skulle ta gården for det han skulle hatt i lønn, så kunne far finne en ny plass. Slik hadde det seg at vi kom til Kvalsaukan. På den delen av gården som vi kalte Mellemgarden bodde det en eldre mann med en datter som var for gammel til å ta vare på stedet. Far ordna det til slik at styrte gården og tok seg av dem til gjengjeld for at han bodde der. Han hadde en forsyning med tømmer som han hadde tenkt å bruke for å forbedre huset på Nedrerøen på Steiro, men i stedet brukte han det til å bygge en fjøs på Mellemgarden. Den gamle mannen døde kort tid etterpå, men vår familie fikk bo der så lenge datteren var i live. Men nå hun døde måtte gården selges. Far var ikke i stand til å kjøpe den, men han rev fjøsen han hadde bygd og brukte tømret til å bygge seg et lite hus på gården til min bror Thomas som bodde ved siden av. Far spiste sine måltider sammen med dem.”

Da Mellemgarden ble solgt på 20-tallet og far bygde det lille huset sitt hos Thomas, hadde barna vært borte en stund. Den yngste, Johan, hadde emigrert i 1914.

Arnt var 96 år gammel da han døde i 1942. Han var heldig som bare opplevde 2 år av den tyske okkupasjonen. Hans barn har fortalt at den største innvirkninga krigen hadde på han var at tyggetobakk ikke var tilgjengelig. Han levde et langt og nyttefullt liv, 38 år av dem som enkemann.

Kort tid etter århundeskiftet bestemte regjeringen at man skulle ta et etternavn og holde det for alle generasjoner, i stedet for å bruke farens navn i kombinasjon med stedsnavn. Arnt var best kjent som Arnt Larsen og ble begravd med det navnet på Sortland. Hans barn valgte å ta etternavnet Arntsen.