Asbjørn Erikson Røyneberg

• g. og æ. i Sola s. 364, nr. 3,2
• g. og æ. i Høyland, s. 393, nr. 24
• Ola Aurenes, Det eldste sandnes, utgitt 1935, s.124.

g. og æ. i Sola, s. 364, bruk 1, nr. 3 Erik Asbjørnson tok over bygsla etter faren døydde i 1687. Kona hans var Kirsti Torsdtr., vigde 13/1 1689. Ho vart gravlagd 29/6 1719, meir veit vi ikkje om henne. Erik vart gravlagd 26/5 1729.

Born:

1. Guri, dpt. 24/11 1689, Røyneberg (1.4).
2. Asbjørn, dpt. 17/9 1693, Stokka (24), Høyland.
3. Tore, dpt. 1/11 1698, g. i Stavanger 6/4 1745 m. Siri Andersdtr., Hinna. F: Anders Erikson og Inger Lauritsdtr. Dei budde i Stavanger.

g. og æ. i Høyland, s. 393, nr. 24 Asbjørn Erikson Røyneberg, f. i Sola 1693, d. 20. des. 1765, son til Erik Asbjørnson Røyneberg og Kirsten Torsdtr. Gift 18. juni 1723 med Inger Pedersdtr. Stokka (18. b), f. 20. des. 1703, d. 1754.

Born:

1. Per (Heigre 25).
2. Kirsti, g. m. Mikkel Mikkelson Stokka (23. b).
3. Erik, f. 1731.
4. Anna, f. 1733, d. 1799, gift 1) 2. april 1755 med enkjemannen Erik Rasmusson Røyneberg, f. 1722, d. 1766, og 2) 3. nov. 1766 med Torger Bendiksson.
5. Inger, g. m. Tollak Bergson Sandnes (27).
6. Berte, f. 1739, d. 1779, g. m. enkjemannen Jon Torson Røyneberg, d. 1790.
7. Andreas, f. 1741, d. 1801, gift 25. nov. 1781 med Guri Tørresdtr. Rjoa, f. 1755, d. 1809, budde på Røyneberg.
8. Marta, f. 1744, d. 28. okt. 1832, gift 24. febr. 1773 med Peder Pederson Friestad, f. 1748, d. 6. okt. 1822.

Ola Aurenes, Det eldste sandnes, utgitt 1935, s.124.

På Stokka bodde bonden Asbjørn Erikson fra Røyneberg. Hans kone Inger Pedersdatter fra Stokka var forlengst død. Selv var han gammel og skral og vilde gjerne se sine døtre vel forsørget og gården over i hender, som hadde makt og vilje til å styre den.

Der hadde vært 5 døtre hos Asbjørn Stokka.

Den eldste, Kirsti, hadde giftet sig med en eldre mann på Stokka, Mikkel Eilivson, og da denne døde tidlig, fikk hun sig en ung mann på den andre siden av Stokkavannet (nå Forus industriområde.), Tore Torson Gauteset.

Anna giftet sig med enkemannen Erik Rasmusson på Røyneberg, og nylig var den nestyngste, Berit, også gift med en enkemann, Jon Torson Røyneberg,

Tore Gautesets eldre bror. Nu var det bare Inger og Marta tilbake. Den siste var jo ennu så ung, bare 18 år, så det hastet ikke. Men Inger hadde fyllt sine 27 år, og hun var en staut jente, som ikke manglet friere, så det var nok best at hun kom sig i ro og fikk noe å stelle med på sin egen gård liksom sine søstre.

Asbjørn var glad for at der hadde meldt sig en særdeles høvelig frier. Det var Kristofer Gauteset, en eldre halvbror til Jon og Tore. Kristofer var eldste sønn av Tore Kristoferson fra Lura og hans første hustru Siri Hansdatter Gauteset.

Tore Gauteset var nok ikke ennu til sinns å oppgi gården, men Kristofer kunde da få bygsle Stokka inntil videre iallefall.

Nu gikk det her som det så ofte har gått: fars og datters interesse lå ikke i samme leid. Inger hadde funnet sig en hjertenskjær i Tollak Bergson på Sandnes og vilde helst ikke se til den siden Kristofer gikk, om han gjorde sig aldri så lekker.

Men så tok Asbjørn affære. Denne fattiggutten på Sandnes hadde jo intet å by henne. Hvis hun giftet sig med Kristofer straks, så kunde de med en gang få overta hans bruk på Stokka. Men giftet hun sig med Tollak, så var der ikke en bete av Stokkajorden å få, det skulde han være mann for.

Inger har rimeligvis ikke vært av den sterke type, som kunde trosse en fars myndighet. Hun måtte gi avkall på sin elskede Tollak, så hårdt det enn var.

Og Asbjørn lot ikke gresset gro under føttene. Han ordnet med opsielse av bygselen og dens overførelse til Kristofer.

Den 14. april 1762 skulde presten Lund i hjemmet på Stokka foreta den bindende trolovelseshandlingen.

Og samtidig vilde Asbjørn feire dagen med et kalas, så det skulde spørres viden om.

Ja -vide blev dagens hendinger spurt, men ikke slik Asbjørn hadde tenkt sig.

Fra Gautesetstranden stakk en båt ut på Stokkavannet med 6 personer. http://en.wikipedia.org/wiki/Stokkavatnet_(Forus)

Det var Kristofer, hans far og stemor, hans halvbror Jon Røyneberg samt en ung gutt Ola Stokka og mannen Anders Lura; de skulde alle til Stokka for å feire Kristofers festerøl. De hadde så vidt satt fra land, da en hund kom svømmende efter. Anders Lura tok den inn i båten, men ved bevegelsene krenget båten over til den annen side og kantret og alle kom i vannet. Sannsynligvis var ingen svømmedyktig, undtatt måskje Jon Røyneberg, som hadde fått klamret sig fast til båthvelvet og også fått tak i sin far og sin mor. Men taket glapp, da båten atter gikk rundt. Jon var dog så heldig atter å komme op på hvelvet, men nu var alle de andre gått under og kom ikke op igjen. Bare Jon blev berget.

Fra Stokkasiden hadde man vært vidne til det spill av skjebnen, som skulde legge sig så helt på tvers for Asbjørns vilje og ønsker.

Om Inger sies det, at hun, da ulykken var skjedd, kastet ringen langt uti vannet. Var det av fortvilelse over det skjedde, eller av glede over den frihet, som nu så plutselig åpnet sig for henne? Ingen vet det.

Men for Asbjørn må hendingen ha fortonet sig som et vink fra høiere styrelse:

Kjemp ikke mot livets lov! Han gav straks kjøp og gikk med på brukets overdragelse til Tollak.

Denne overdragelse var allerede godkjent av prost Kamstrup den 27. juli på embedets vegne - gården var nemlig benefisert Domkirkens sogneprest -; den 19. august blev Inger og Tollak trolovet og den 11. oktober stod bryllupet.

Som kaveringsmenn hadde de Tollaks søskenbarn Tollak Bore og Ingers svoger Tore Stokka, bror av Tollaks avdøde medbeiler.

I de henved 13 år de kom til å leve sammen - hun døde i 1775 - fødte Inger 6 barn, men bare de to eldste, Inger og Anna, oppkalt efter mormoren og farmoren, kom til å leve.