Bjørn Bjørnson

Bjørn Bjørnson var teatersjef på Nationaltheateret i til sammen 12 år. Bjørn var teatersjef i 2 perioder på Nationaltheateret 1899-1907, 1923-1927. Bjørn Bjørnson skrev bøkene: Det gamle teater, Hjemmet og vennerne og Mit livs historier. Like før Bjørn Døde sa han "Jeg seiler, jeg seiler, jeg vender ansiktet mot Norge". Kilde: Nasjonalbibilioteket. Et veldig godt portrett av Bjørn er boken "Boken om Bjørn" som er skrevet av hans hustru Eileen. Bjørn ble skutt under første verdenskrig, men overlevde. I følge Skuespiller Joen Billes bok "Villa Ibsen" flyttet Bjørn og Eileen inni "Villa Bjørnson" i 1928. Bjørn hadde sukkersyke. BJØRN OG EILEEN FIKK INGEN BARN.

Norsk biografisk leksikon:

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Bj%C3%B8rnson

Wikipedia:

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Bj%C3%B8rnson

Hvem er Hvem 1912 - Prosjekt Runeberg:

(not-secure-link runeberg.org/hvemerhvem/1912/0034.html #cezalisinsigarayabaslayacaksin)

GEDCOM Note

Bjørnson, Bjørn, 1859—1942, sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, skuespiller, instruktør, teatersjef, en av de drivende krefter bak opprettelsen av Nationaltheatret, dets sjef 1899 -1907 og 1923-27. Skrev skuespill og erindringer.

- Bjørn Bjørnson - en fyrrig vulkan Hun bombarderte Herman Wildenvey med kjærlighetsbrev. Hun kunne stå i timesvis ved sceneinngangen til Nationaltheatret bare for å se de store skuespillerne. For å komme dem nær, ba hun om deres autografer. Om kvelden gikk hun igjen til teatret. Ventet. Glante. Av HARRIET EIDE Mandag 23. august 1999 8:01

Hun var 16 år og het Liv Strømsted (i dag Dommersnes). Tre år seinere, i 1941, debuterte hun på Nationaltheatret som Helga i Bjørnstjerne Bjørnsons «Geografi og kjærlighet» med Bjørn Bjørnson som instruktør.

Hun fikk den lykke å bli hans elev. Hun var 17, han var 80.

- Det var hell for meg at han var så gammel. Hans kraft som 80-åring var mer enn nok. Gud vet... hvis han hadde vært 28, som han stadig kjærlig truet med, sier Liv Dommersnes.

Fra 16. september skal hun dele sine minner om denne ruvende teaterskikkelsen med Oslos teaterpublikum. Bjørnstjerne Bjørnsons sønn, mannen som ble Nationaltheatrets første sjef i 1899.

Det skjer i Teatermuseet, der Intimteatrets Merete Skavlan og Gerhard Knoop gir oss urpremiere på Per Bronkens dramatisering av Bjørn Bjørnsons erindringsbok «Det gamle teater» fra 1937. Når forestillingen er slutt, kommer Liv Dommersnes på scenen og forteller.

Dagbøker Teaterhistorie hun nedskrev, minutt for minutt, i sine ungpikedagbøker, skrivehefter fylt av besluttsom håndskrift, hektiske drømmer og svermerier. De fleste bevart, sammen med autografsamlingen med hilsener fra Georg Løkkeberg, Olafr Havrevold, Nordahl Grieg, Einar Sissener, Leif Just Nielsen (Juster), Lalla og Carsten Carlsen, August Oddvar, Stein Grieg Halvorsen, Tore Segelcke, Joachim Holst-Jensen, Egil Hjorth-Jenssen og mange flere. Søyler i vår teaterarv. Seinere kom hun til å spille mot mange av dem.

Bordet mellom oss hjemme hos henne i Oslo er fylt av teaterminner. Vi får kikke i dagbøkene. Den siste, for hun sluttet med dagbøker da hun debuterte, avsluttes med «Jeg elsker ham».

- Det var Wildenvey, forteller hun. Jeg overøste ham med brev, men fikk aldri svar. En kveld så min venninne og jeg ham, og jeg stakk i å gråte. «Hvorfor gråter hun?» spurte Wildenvey. «De kunne ha svart,» hulket jeg. Seinere fikk jeg et nydelig brev fra ham, hvor han fortalte om sitt liv. Jeg ble forklart hvorfor jeg ikke måtte kaste meg for hans føtter. Brevet, tenk det har jeg mistet. Men i sommer fikk jeg Wildenvey-prisen. Den gledet meg inderlig. Hun ler, lykkelig.

Det stråler av Liv Dommersnes, privat og på scenen. Straks 77 år gammel eier hun en sødme som enhver ungpike kan misunne henne. Men også frodighet og kraft. Hun har levd livet, på godt og ondt. Sterkt og til stede.

- Ble også Bjørn Bjørnson forelsket i deg?

- Han sa så. Og spurte om jeg også var forelsket i ham. Nei, sa jeg, og han ropte: Hun er ikke forelsket i meg!

Blant minnene hun eier, er også heftet til Bjørn Bjørnsons 25-årsjubileum som skuespiller, utgitt i 1905, og fylt med jubelhilsner fra datidas store: Edvard Grieg, Hulda Garborg, Nordahl Rolfsen, Sofie Reimers, Johanne Dybwad og flere. De omtaler Bjørn Bjørnson som et uvær, en støyende stormvind som kom og skapte nytt liv i teatret, til tross for at hans far, Bjørnstjerne Bjørnson, ikke hadde tro på ham som skuespiller. «Guttungen var langsom i begripelsen,» skal Bjørnstjerne sa sagt.

Elsket Løsrevne sitater fra jubileumsheftet forteller: «Han var over alle evner ung og anstrengende.» «Hans gjensyn med venner kan virke nerverystende.» «Han er elsket av alle kvinner.» «Han kan elektrifisere mennesker.» «Han bringer luften på scenen til å bevre og malingen på kulissene til å slå sprekker...og så dette fremragende sinne...»

- Skjønner du at jeg hadde mer enn nok med ham som 80-åring? Jeg hadde jo heller aldri opplevd kunstnere. Jeg kjente ingen og var så alminnelig oppdratt. Hadde ikke voksenteatret gått inn under skoleteatret, hadde jeg knapt fått gå i teater. Vi hadde ikke råd til det hjemme.

- Men hvordan kom du innenfor til teatrets aller helligste?

- Jeg hadde skrevet et forvillet brev til teatersjef Axel Otto Normann, men jeg fikk aldri noe svar. Du kan skjønne det var mange som ville til scenen. Men en onkel kjente hans sekretær. Gjennom henne fikk jeg det formelle i orden til å avlegge prøve for Normann og Halfdan Christensen. Sekretæren ble skrekkslagen da hun så meg: «Herregud, De er jo bare et barn.» «Nei, det er jeg ikke.»

Jeg hadde kledd meg i min svarte overhøringskjole som jeg syntes gjorde meg voksen. Jeg ble overveldet av skrekk da jeg oppdaget at jeg måtte opp på scenen. Jeg gikk aller bakerst, snudde dem ryggen og begynte å lese rollen.

- Men vi kan jo ikke høre Dem, ropte de fra salen. - Kom fram. Og jeg adlød og framsa min yndlingsrepikk fra «De skadeskutte» av Nils Collett Vogt: «Jeg er elskerinne, jeg er elskerinne.» De lo høylydt og voldsomt. Og jeg gråt. De tørket tårene mine med et stort herrelommetørkle og ba meg gå hjem: «De skal jo på skolen i morgen.» Til trøst fikk jeg et par fribilletter av Axel Otto Normann. Han ba meg ringe neste dag. Han mente at tross alt hadde han sett noe ved meg, og anbefalte meg å ta timer hos Alfhild Stormoen for å lære å snakke. Slik kom jeg seinere til å avlegge prøve for Bjørn Bjørnson som skulle sette opp «Geografi og kjærlighet». Han ville ha en ny Helga. Og det ble meg. Jeg skulle debutere mot August Oddvar som jeg også svermet intenst for. Det var overveldende bare å hilse på ham.

Vidunderlig I dagboka skriver hun: «Ny bok og nytt kapitel av mitt liv... Det er underlig å være, høre til på teatret... Av og til har det vært grusomt, av og til vidunderlig... Jeg må være der bestandig nå...»

- Hadde Bjørn Bjørnson den utstråling alle snakket om? Var han uimotståelig?

- Han var så fyrrig av sinn. En vulkan, så fysisk til stede. Han kunne rive rolleheftet ut av hendene mine og slå meg i hodet med det, når jeg sto der på mine pikebein og leste med patos. Jeg gråt mye. Men han var også øm. Det rare var at han egentlig underviste så stille, han førte meg hviskende inn i poesien. Men jeg var et hektisk menneske, og jeg fikk også mye skjenn.

August Oddvar ble stadig syk, prøvene ble utsatt, men jeg fikk komme hjem til Bjørn Bjørnson for å lese med ham. Han oppdro meg, tok meg med i teater, til byen. Han kunne være flott på andres vegne, men han var en sitrende kunstner.

- Jeg skal passe på deg så lenge jeg lever. Og når jeg dør, skal jeg passe på deg da også, sa han.

Det har han gjort.

Nationaltheatret 100 år

Nationaltheatret og Ibsen og Bjørnson

Allerede før teatrets åpning hadde Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson så å si "posisjonert" seg foran teatret gjennom de to statuene. I 1896 kom meldingen om at konsul Axel Heiberg ville forære to av billedhuggeren Stefan Sindings forarbeider til statuer av Ibsen og Bjørnson for plassering foran Nationaltheatret. Også disse ble mottatt med begjærlighet av vittighetsbladene.

I god tid før åpningen hadde både Ibsen og Bjørnson diskutert seg i mellom rettigheter i forhold til det nye teatret.

Olaf Krohn tegnet "Mannjevningen" på Nationaltheatret mellom Ibsen og Bjørnson, der hver hadde sine spesielle skuespillere.

På grunn av far–sønn relasjonen mellom Bjørnstjerne og teatersjef Bjørn Bjørnson, ble Nationaltheatret kalt "Det Bjørnsonske Familietheater". Teaterstyret måtte blant annet stå "skolerett" for den mektige Bjørnstjerne.

Id Fnavn Enavn Fdt Får Ddt Dår Bdato Bår T F R Gnr B Gravsted Kommune Kirkesogn 441583 Bjørn Bjørnson 1511 1859 1404 1942 1010 1946 B 900 00 015 Vår Frelsers Gravlund Oslo Gamle Aker