Christen Torbersen Torbersen

http://aarmo.123hjemmeside.no/159922641, siterer herifra Han regnes som stamfar for Rosendalslekta, og fikk et langt og begivehetsrikt liv.

Han ble født i 1728 på Katmoen i Overhalla. Faren het Torber Olsen og var fra Moa i Harran, født i 1680. Han var gift med Margrethe Nilsdatter Svarlien, født i 1679. Margrete var enke etter Jens Pedersen Bertnem. Bertnem er et gammelt høvdingesete, og var en betydelig gård i Overhalla, men Jens hadde den bare i tre år, idet han døde i 1719 bare 37 år gammel. Han og Margrethe hadde da sønnen Johannes. Margrethe giftet seg så samme år med Torber, som så overtok Bertnem på vegne av Johannes. Han fikk imidlertid ikke drevet gården mer enn i to år, før han ble stevnet på tinget av Jens Pedersens svoger, som mente Torber ikke hadde noen rett til å besitte gården. Da de ikke hadde med noen skifteforretning til tinget, ble de avvist med pålegg om å møte bedre forberedt på neste ting. De ordnet imidlertid saken seg i mellom ved at Torber og "svogeren" byttet gårder, slik at Torber og Margrethe fikk Katmoen som svogeren hadde kjøpt i 1717. Svogeren drev så Bertnem på vegne av Johannes. Dette var et klart tap for Torber, da Katmoen var en god del mindre enn Bertnem.

Her på Katmoen blir så Kristen født i 1728. Foruten halvbroren Johannes hadde han fire eldre søsken: Elen født i 1721, Nils født i 1723, Jens født i 1725 og Ole født i 1727. Kristen var alstå lillebror, og det kom nok ganske enkelt av at han var det siste barnet moren kunne få - hun var 49 år gammel da han ble født. Barnebegrensning var jo et ukjent fenomen, og kvinner fikk alle de barn de kunne få. Barnedødeligheten var skyhøy, så ved å få mange barn, økte foreldrene sjansene for at noen ville leve opp.

10 år senere, i 1738 dør Margrthe, og Torber sitter igjen med en ungflokk fra 10 år og oppover. Elen som da var 17 år hadde allerede blitt gift for 2. gang (!), og da med Peder Olsen Tødås. Hun og Peder overtok da Tødås (Br.nr. 1). Omtrent samtidig får Torber bygselskontrakt på Tødås (Br.nr. 2) av Madam Meyer. Madam Meyer var Namdalens største eiendomsmagnat og landsdelens rikeste person. Her forble så Torber gårdbruker til sin død. I 1750, da han var 70 år gammel, giftet han seg med Marit Chrstoffersdatter. Marit var da bare 28 år. Hva får en ung kvinne til å gifte seg med en 42 år eldre kar? Var det tausa som havnet i uløkka? Eller var det en måte å gifte seg til en gård? I alle fall får hun og Torber samme år datteren Margrethe, og i 1752 følger Elen. Tre år etter, i 1755 dør Torber. Marit gifter seg da med Ole Ingebrigtsen Svenning, som var like gammel som Kristen. Slike uryddige familieforhold var vanlige, og førte til at en gård sjelden forble i samme slekt i lengre tid.

Om Kristens barndom vet vi ingenting, men vi kan anta at han ble bortsatt som gjetergutt fra han var ganske liten, som vanlig var. Dette var barnearbeid med svært lange arbeidsdager, og ofte med dårlig stell fra vertsskapet. En liten morløs gutt har nok ikke hatt noen spesielt god barndom. Ettersom faren bare forpaktet gården, var det heller ingen av sønnene som hadde noen gård å overta. Dermed måtte de alle ut og tjene kosten selv så snart de var konfirmert.

Det er ikke trolig at Kristen fikk noen skolegang, ut over noen måneders forberedelse til konfirmasjonen. Det hadde vært pålagt klokkeren siden 1537 å undervise barna i katekismen, men så i 1720 kom det etter press fra pietistiske prester et pålegg om å ansette skolemestre som skulle hjelpe klokkeren med å gi undervisning. Etter en bispevistitas i Overhalla i 1732, sier imidlertid biskopen: ”Folket vil gjerne at børnene skal lære å lese i bok. Enda ingen skolemester. Men presten skal forberede en eller to personer og få menigheten til at lønne dem.” I 1739, da Kristen var 11 år, ble det lovfestet at det skulle være skoler over hele landet der det skulle undervises i både lesning og religion. Dette fikk likevel liten praktisk betydning da påbudet satte for store krav. Det ble derfor en anordning fra 1741 som skulle legge grunnen for vårt skolevesen. Allerede på det første møtet i skolekommisjonen i Overhalla i 1741 ble det slått fast: ”At opbygge skoler her på dette sted lader sig ikke gjøre formedelst Landets Situasjon og den fattige Almues slette Tilstand, men mener at man må beskikke 3 Skolemestre som efter Anvisning må reise omkring i Bøygden og undervise de unge i deres Christendom, for hvilket en hver nyde til årlig Belønning 14 rdl og dessuden at nyde Underholdning hos de Jordbrugende efter Omgangs vis.” Stort enklere kunne det neppe gjøres, men dette ble likevel en skoleform (omgangsskolen) som uten prinsipielle forandringer holdt seg i 120 år. Kommisjonen sier også: "Almuen bør herefter ei mere end tilforn da ingen Skolemestre var anordnede, være forsømmelige med deres Børns undervisning i at lære dem at læse i Bog og øves i gudelige Bønne og Sange." Så selv om forbedringene i barnas skolegang nok derfor kom for sent for Kristens vedkommende, må vi kunne anta at han hadde lært å lese og skrive.

Konfrimert ble han, og da var man å regne som voksen. For en som ikke var odelsgutt, måtte man da søke arbeid på gårdene om somrene og drive tømmerhogst om vintrene. Kristen var ualminnelig høy, og var regnet som en kraftkar.

Kristen ble født i urolige tider. Den store nordiske krig var slutt bare noen år før han ble født, der svenskene angrep Norge med 48.000 mann under Karl XII i Halden og under general Armfeld i Trøndelag. Ute i Europa ga den konstante rivaliseringen mellom de mektige statene Frankrike, Spania, England og Habsburgmonarkiet opphav til en rekke kriger som avløste hverandre. Det var derfor viktig å ha et nasjonalt forsvar, og på denne tiden bygget det fortsatt på det gamle legdsystemet. Et visst antall gårder skulle stille med en soldat med "undermundering". Den bestod av 2 skjorter, sko, strømper, halsbind, kjele, øks, vadsekk og hylster. Kost for 14 dager skulle soldaten også ha. "Overmunderingen" skaffet Staten, men legdet måtte betale, såkalte knektepenger. Overmunderingen bestod av frakken som var rød med gule oppslag, rød vest med gule knapper, bukser, gamasjer nedover leggene og den elegante luverhatten med hvite snorer på. Fargeglad og fin var uniformen, så det passet nok bra at de børsene som bruktes ikke var alt for treffsikre. Alle soldater hadde heller ikke gevær. En tredjedel var utstyr med "piker" - et fem meter langt spyd beregnet på nærkamp. På denne tiden måtte bøndene i Overhalla stille 30 soldater til tjeneste.

Opplæringen av legdsoldatene foregikk på kirkebakken om søndagene. Soldatene satte fra seg utstyret sitt i våpenhuset, og etter prekenen tok de fatt med høyre om og venstre om – med geværeksersis og alt det soldatene måtte kunne, og det hele foregikk på tysk eller dansk. Den som forsømte her fikk refselse, og etter tre gangers skulk måtte han "ride træhesten". Et slikt strafferedskap stod ved kirken, og tradisjonen tyder på at kompanisjefen hadde et hjemme også.

Utover 1700-tallet fikk man regelmessige kompanisamlinger to ganger om året. Av og til ble også hele bataljonen innkalt til øving. Det gjaldt helst linjesoldatene. Det var ikke så lite status å være soldat, og mange bedrestilte bondesønner var med. Men da det ble snakk om å bli utkommandert til krig, fikk pipen en annen lyd. I 1758 kom det nemlig en kongelig ordre om å mobilisere halve den norske linjehæren i forbindelse med syvårskrigen. Soldater kunne slippe mobiliseringen ved å betale for en stedfortreder, og mange bønder benyttet seg av dette.

Kristen var nok en av linjesoldatene, for da han i 1758, 30 år gammel, står som sersjant i "Det danske Regiment" blir han utkommadert til Holstein. Det samme blir hans eldste bror Nils. Syvårskrigen hadde da pågått i 2 år. Danmark-Norge ønsket å holde seg utenfor denne maktkampen, og utkommanderte store styrker til nøytralitetsvern ved Danmark-Norges sørgrense. Særlig var man i København redd for for den russiske tronfølgeren Karl Peter Ulrich fordi han var prins i fyrstehuset Holsten-Gottorp, som var meget fiendtlig innstilt mot Danmark etter mange års konflikt omkring områdene i Holstein.

Den norske styrken økte etter hvert til ca 12.000 mann. I tillegg gjorde 1800 matroser tjeneste på monarkiets fellesflåte. Til sammen var styrken på 37.000 mann. Store deler av styrken var forlagt i Itzehoe syd i Holstein. De første årene var den militære situasjonen ganske stabil, men som vanlig hvor det var så mange mennesker som bodde så tett på hverandre, florerte det med smittsomme sykdommer. Dødstallene var høye. I denne ventetiden var det mange soldater som drev med forskjellig håndverk. De hadde lov til å selge det de laget. Mange av de norske lærte nye håndverk, som de tok med hjem. Mange lærte også nye jordbruksteknikker, blant annet å dyrke poteter.

Våren 1762 ble Karl Peter Ulrich tsar - Peter III, og russiske tropper begynte en truende marsj inn i Pommeren. De dansk norske styrkene gjorde seg klare til å møte dem ved å innta stillinger sør for grensen. Mecklenburg og Rostock ble besatt. Spenningen var stor, og en blodig krig syntes å være uunngåelig. 17. juli 1972 meldte spioner at de russiske troppene begynte å trekke seg tilbake. Et par dager etter kom forklaringen: Peter III var død. Han ble myrdet av gemalinnen Katharinas elsker. Katharina II overtok styret, og hun ønsket forsoning med Danmark. De russiske styrkene ble trukket tilbake og faren for angrep gled over. De dansk norske styrkene ble stående i Mecklenburg til midten av august.

Det var sørgelig reduserte styrker som kom hjem til Norge i løpet av vinteren 1762-1763. Av 12.000 mann døde over 3000 - fjerdeparten av styrken - av sykdommer og vanrøkt på forskjellig vis. Kristens bror Nils var en av dem som døde. Mange soldater kom syke hjem, og smittet befolkningen hjemme.

Tilbake i Overhalla finner Kristen seg en jente, Maren Ingebrigtsdatter Glømmen. De giftet seg i 1764, da var Kristen 36 og Maren 30 år gammel. Maren hadde fire søstre, og da deres far døde i 1739, fikk de hver sin arvepart i farsgården Glømmen, med 4 1/2 marklaug på hver. Dette utgjorde til sammen halve gården, da den andre halvdelen tilfalt enken. Kristen "giftet" seg derfor til en part i Glømmen, og snart kjøper han en part på 4 1/2 marklaug til av sin svoger for 30 riksdaler.

Et bryllup varte alltid i tre dager. Gjestene bodde på bryllupsgården, og hadde også kosten der. Etter gammel skikk skulle det siste måltidet være pølse. Når gjestene fikk servert pølse, visste de at nå var bryllupet over. Det var derfor en yndet sport å forsøke å stjele pølsene, slik at bryllupet måtte vare lenger. Det var et tegn på at gjestene hadde likt seg!

Kristen og Maren ble gift den 24. oktober 1764. Kristen er innført i kirkeboka som sersjant Christen Amdal. Amdal er en gård i Overhalla, som på denne tiden var eid av oberst Fredrik Hartvig Sommerschield, og vi må da gå ut fra at Kristen har bodd her etter hjemkomst fra Holstein, og tatt navn etter gården slik skikken var. Der gårdstunet ligger i dag, var det rytterleir for det Overhaldske kompani, så Kristen kan ha bodd her i sin egenskap av offiser.

Sommeren etter får de sitt første barn, sønnen Ingebrigt. Han er innført som født/døpt i kirkeboka den 15. juni 1765.

Den 24. mai 1767 får de enda en gutt, Elias, og året etter en datter, Maren. Å kalle opp barna etter eldre slektninger var utbredt, men ikke så vanlig etter egne foreldre. Jeg har alltid tenkt at Kristen var svært glad i Maren, og gjerne ville at datteren skulle hete det samme som henne. I september 1769 får de enda en jente, Elen Margrethe.

1770 ble et svært dramatisk år for Kristen: Den 29. november dette året dør både hans svigermor Elen, og hans kone Maren. Bare 3 dager senere dør også han lille datter Maren, knapt 2 år gammel! Han får altså revet bort både svigermor, kone og datter bare i løpet av få dager. Kirkebøkene forteller ikke noe om dødsårsaken.

Etter dette tapet blir han boende på Glømmen, og kjøper i 1771 ytterligere en part på 4 1/2 marklaug av en av Marens søstre for 24 riksdaler.

Som enkemann med tre barn, var han avhengig av å finne seg en ny kone, og i 1772, den 5. mai, gifter han seg med Gisken Einarsdatter Viken. Han var da 44 år gammel. Hun var født i 1746, og var altså 18 år yngre enn han. Et halvt år etter bryllupet dør så hans eldste sønn Ingebrigt, bare 7 år gammel.

I mars 1773 får han det første barnet med Gisken, en datter som fikk navnet Maren. Det var nok ikke noe tvil hva den datteren skulle hete. Så kom Margrethe i juni 1774, Einar i desember 1777, Ingebrigt i 1778, Gaulaug i november 1779, Anna Elisabeth i juli 1782, og Ellen i oktober 1784. Da var Kristen 56 år gammel. I de 12 årene som var gått siden de giftet seg, bodde Kristen og Gisken på Glømmen, som Kristen nå hadde eide halvparten av.

Samme år som Ellen blir født, mister Kristen enda et barn fra første ekteskap: Elen Margrethe, 15 år gammel. Det var nå bare Elias igjen av Marens barn. Han gikk i skredderlære.

Samme år som Ellen blir født og Elen Margrethe dør, selger Kristen sin part av Glømmen. Han fikk 412 riksdaler for eiendommen. 332 av disse beholdt han selv, og gav de resterende 80 til Elias som arv etter moren. Vi kan anta at Kristen fikk et godt bud for sin halvpart. Kjøperen kjøpte også opp den andre halvparten, som Kristens svoger hadde hatt.

Kristen kjøper så gården Rosendal i Høylandet kommune. Han betalte 195 riksdaler for gården, som var på bare 6 marklaug. I manntallet er gården omtalt slik: "Der er ingen Husmænd, Skaug til Brende og Husbrug, litt til Saugtømmer. Ingen Sæter [G%C3%A5rden var opprinnelig en seter i seg selv.], ingen Quærn, intet Fiskeri, ligger i sol og Bakli, tungvindt Frostgaard og ligger Tilfiælds. Udsæd: 1 Tønde Blandkorn, 20 Sommerlass Høe og Foder med Skav [Bark]. 1 Hest, 8 Småfæ, 4 Kuer. Ingen forhøyelse av Skylden. En liden Flomsag paa Gaardens Grund som legges for 3 Marklaug aarlig leie saa lenge den er i brug, tillige med den dertil fornødne Saugtømmerskaug."

Jeg har spekulert mye på hvorfor i all verden Kristen, i en alder av 56 år, solgte sin halvpart av Glømmen, en stor og veldrevet gård, og flyttet til et lite tungdrevet og avsidesliggende bruk halvveis til Kongsmoen. Og hva gjorde han med de 137 riksdalene han satt igjen med? Måtte han selge for å dekke gjeld han hadde pådratt seg? Hadde han kanskje kausjonert for noen? Eller var det andre grunner? Jeg har uten hell forsøkt å finne ut hva hans svigermor, kone og datter døde av så tett på hverandre i 1770 - døde de i en brann, eller var det noen smittsom sykdom? Samme år som han mistet det 3. barnet, dro han altså fra Glømmen for godt. Kristen hadde sett med egne øyne hvordan smittsomme sykdommer slo ned 3000 nordmenn i Holstein. Flyttet han for å berge de barna han hadde igjen? Svaret får vi nok aldri, men en særlig grunn må han ha hatt.

Uansett hva grunnen var, mistet han i hvert fall ikke fler barn etter flyttingen.

Det må ha vært et slit å brødfø en familie på 9 på Rosendal i 1780-åra. I tillegg skulle ha gi kår til den tidligere bøksleren John Johnsen og hans kone Susanna Einersdatter. Kristen, som på dette tidspunktet nærmet seg 60 år, må ha brukt opp det meste kruttet - selv om han var en kraftkar. Gården var liten, og buskapen likeså. Det var jo en tid med naturalhusholdning: Du hadde å spise det du selv kunne produsere. Og du hadde det å kle deg med som du selv kunne lage. Det var bra med skog, det hadde også gitt opphav til navnet på dalen: Ros = skog på gammelnorsk. De hadde en sag i Skogafossen, og kunne selge materialer. I skogen og på fjellet var det dessuten vilt som de kunne fange, og i elva var det rikelig med laks. De slo også gress i utmarka, for å spe på den lille avlingen med høy de kunne berge hjemme. Det er mange navn i utmarka rundt gården som vitner om dette: Stakkmyra, Småengan, Storenget osv. De samlet også løv, som ble tørket og brukt som tilleggsfor.

Vi vet ikke sikkert hva slags hus de flyttet inn i på Rosendal. Fra gammelt av brukte man årestue, der man hadde bare ett rom med en åpen grue (åre) midt i rommet, og en åpen luke (ljore) i taket som røyken kunne slippe ut av. Her måtte man fyre stort sett hele dagen for å holde varmen oppe om vinteren. I løpet av 1600- og 1700-tallet ble ildstedet flyttet til et hjørne, og huset ble gjerne delt opp i tre rom: Stue, gang og kammers. Med en peis i hjørnet kunne man fyre godt en stund, og så ville steinmassene i peisen holde på varmen noen timer. Røyken måtte fortsatt opp gjennom ljoren, men når varmen var slukket ble denne stengt med en "skjå", et stykke gjennomsiktig vokskinn, som slapp lys inn. I 1778 kom det en kongelig forordning om at alle måtte ha skorstein. Dette fikk neppe noen øyeblikkelig betydning på Rosendal, men vi kan anta at de i løpet av siste halvdel av 1700-tallet fikk peis med skorstein også på Rosendal.

Det er vanskelig å ta inn over seg hvor hardt livet har vært for folk på denne tiden. Hvor mye de har frosset om vinteren, i fuktige, iskalde hus, hvor mye de har gått sultne, hvor mye barna var syke uten mulighet for legehjelp, hadde tannpine uten mulighet for tannlegehjelp, og gikk med dårlige klær og uten sko. Ble det uår eller ulykke, hadde de ingen andre enn i beste fall slektninger eller snille naboer å vende seg til, men disse hadde som regel like lite å hjelpe seg med. Sultedøden var en realitet for disse menneskene, når uår rammet. Så sent som i "storkleinåret" 1812, da sildefisket slo feil og kornet frøs i begynnelsen av september, sultet tusenvis ihjel i Trøndelag. Sulten drev folk ut i skogen for å samle bark til barkebørd i et omfang som gjorde at skogeierne måtte fredlyse skogene sine.

I likhet med folk flest, fikk Kristen mange barn, 11 i alt. Barnedødeligheten var skyhøy, så man ville sikre seg at noen vokste opp. 3 av Kristens barn døde før voksen alder. Da han hadde fått sitt siste barn i 1784, hadde hans eldste, Elias, for lengst flyttet hjemmefra, men de 7 andre hadde han fortsatt ansvar for, og dette ble mange munner å mette på et lite småbruk: Ellen var da nyfødt, Anna Elisabeth var 2 år, Gaulaug var 5, Ingebrigt 7, Einar 8, Margrethe 10 og Maren 11 år.

På denne tiden var barnearbeid en selvsagt ting i Norge. Barna arbeidet hjemme fra de var små, og måtte ofte tidlig ut i tjeneste hos andre. Vi kan gå ut fra som selvsagt at de eldste jentene måtte ut og tjene på gårder i nærheten, for så godt som ingen lønn, men med kost og losji - på den måten det var. Guttene måtte nok ut som gjetergutter, kanskje på de større gårdene på Høylandet. Det var et hardt liv å være en liten pjokk langt hjemmefra, med hjemlengsel, sulten og kald, alene ute i marka med en flokk husdyr. Han visste at han ville få grov kjeft og jaget tilbake ut i marka hvis han kom hjem med dyra for tidlig, men med lite klær, og tresko som bare bestod av en grov tresåle med en reim over vristen, var det grusomt kaldt ut over høsten. Gjeterguttene pleide å passe på å holde beina under når dyra skulle tisse, for å varme iskalde føtter litt. Det var mange barn som led den gangen.

Jorbuksmedtodene var ganske uforandret siden vikingetida, med primitive redskaper de kunne lage selv. Det var hakke, spade og jordrive, og kanskje hadde Kristen en ard også. Uansett ble jorda grunt bearbeidet og dårlig stelt. Ljåene de hadde var håndsmidde og bløte, og ble ofte banket skarpe med hammer i stedet for å bli slipt. Man hadde ikke kunnskaper om fôrets næringsverdi, man var bare opptatt av kvantitet. Så lenge gresset var grønt, mente man det var bra. Dette førte til at man måtte ha store arealer. Arbeidet med høyonna ble derfor urimelig stort, sett i forhold til hva som kom ut av det, med alle utslåttene. Gresset ble som regel tørket på bakken. Kvinnfolkene gikk bak karene som slo med ljåen, og breiet gresset ut over volden. Om kvelden ble så raket sammen i såter, før ny runde med tørking dagen etter. Når det var tørt, ble det kjørt inn i løer, som det var mange av den gangen. Hvis været var vått, måtte gresset hesjes. Det var et stort arbeid å sette opp en hesje, med hesjestaur og lange rajer vannrette i rader, som gresset ble hengt opp på. Bare å kjøre ut alle disse materialene var en stor jobb.

For å kunne ha så mange dyr som overhodet mulig, ble alt tilgjengelig gress tatt vare på. Det ble skåret med sigd rundt steiner og gjerder, slik at ikke et strå gikk til spille. Likevel ble det alltid lite fôr igjen om våren, og hvis våren var uvanlig sein, ble det "vårknipe" med sterkt avmagrede dyr som resultat.

For å spe på med det jord og utmark kunne gi av mat, har Kristen helt sikkert også skaffet mat fra Foldafjorden. Den var den gang en god sildefjord, helt inn til Kongsmoen. Det kan også hende at han har vært med på vinterfiske på Gjæslingan. Dette var på den tiden et av de største fiskeværene i landet, med belegg på over 4000 mann. Dit kom oppkjøpere helt fra kontinentet.

Maten var nok monoton, men ikke ensidig ernæringsmessig sett. Foruten det kjøttet som gården og naturen ga, dyrket de litt korn, og de dyrket nok også neper. Det er usikkert om de dyrket poteter, ettersom denne ble innført i Norge helt mot slutten av 1700-tallet. I tillegg hadde de helt sikkert sild og annen fisk. De bakte flatbrød av det grovmalte, vitaminrike bygg- og havremelet, og de laget grøt av det. Den gjengse menyen var grøt til frokost og kvelds, sild til middag midt på dagen, og kjøtt til nonsmat.

Kristen og familien lever så på Rosendal i 15 år, og vi kommer fram til årstallet 1798, og den franske revolusjons første del. På denne tiden drev Frankrike og England utstrakt kaperfart mot hverandre. Ett eller flere skip kapret mer eller mindre vennligsinnede nasjoners skip, og oppbragte disse til sine egne havner. Dunkerque og Calais var på denne tiden rene kaperreir. I Sør-Norge var det også flere rederier og større handelshus som drev kaperfart med armerte skip.

Fra Dunkerque seiler i januar 1798 den armerte korvetten L'enfant De La Patrie med 230 mann ombord. De var så mange fordi de måtte ha mannskap både til eget skip, og prisemannskap til det skipet de kapret. Fra det øyeblikket de forlot Dunkerque hadde de bare fryktelig vær. Ikke en eneste dag tillot dem å ta høydeobservasjoner, og de ble tvunget lenger og lenger mot nord. Etter å ha sloss mot havet i dagevis, besluttet de å søke nødhavn i Norge, enten i Kristiansund eller Trondheim. De drev imidlertid stadig lenger nord, og om morgenen den 16. februar 1798 tok en fryktelig orkan roret, og satte skipet ute av stand til å styre. Omgitt av klipper der bølgene slo høyere enn 15 meter, bestemte de seg for å kaste anker i en bukt, men på mindre enn 24 timer mistet de både ankere og trosser. Etter å ha benyttet alle mulige midler for å unngå den sikre død som nå truet minutt for minutt, strandet korvetten kl 02 om natta utenfor Gutvik i Leka kommune. På forhånd hadde de kastet all amunisjon på sjøen. Skipet lå parallelt med kysten, med klippene på styrbord side. Kapteinen fikk kappet mastene over på klippene, og ved hjelp av denne "broen" kom så nesten alle i land i live. De vasset så i snø langs land uten å møte noen bebyggelse, men sent på ettermiddagen kom de til noen fiskerhytter der de ble fortalt at de hadde 30 mil igjen til Trondheim.

De fortsatte marsjen sydover, og på Foldereid overnattet de hos en udliggerborger (pensjonatvert). Det skulle jo mye mat til for 230 mann, og franskmennene så seg nødt til å ta mat der den var å finne. Sognepresten på Kolvereid skrev til stiftsamtmann Moltke: " Paa nogle Steder forøvet adskillig Voldsomheder, slagtet Folkenes Kreaturer, dog mest smaafæ, og brudt deres Laase og Lukkelser og saaledes berøvet dem deres Levnedsmidler at de ei selv have det ringeste tilbake at mette sig og sine Børn med."

Marsjen gikk videre over den islagte Foldafjorden til Kongsmoen, der de tvang til seg mat bl.a. ved å true med kniver. Nyhetene om dette følget av franskmenn, som lokalbefolkningen så på som ekte sjørøvere, løp foran dem, slik at Kristen visste hva som ventet da de ankom Rosendal. Han var da blitt 70 år gammel. Da franskmennene så nærmet seg, tok han på seg sin gamle militæruniform, ladde geværet og satte bajonetten på, og med sabelen ved siden stilte han seg opp på stabburstrappa. Inne på stabburet var jo hele forrådet han og familien skulle leve av fram til neste høst. Også folk fra nabogårdene var møtt fram, og de hadde nok tenkt å stanse franskmennene her.

Det må ha vært litt av skue da nesten 230 franske sjøfolk toget inn på gården. De styrte først rett på stabburet, men da de fikk se husbondens krigerske holdning, snudde de og gikk til fjøset i stedet. Der slaktet de alle de 8 sauene deres. Gisken hadde en kalv hun ikke vill miste. Hun hoppet opp i bingen og verget den så godt hun kunne, og hun fikk beholde kalven. Men siden var franskmennene også på stabburet og forsynte seg. Det skulle mye mat til for å mette 230 slitne sjøfolk. De overnattet på Rosendal, og da følget dro videre neste morgen, var det så godt som matløst på gården. Det eneste som var igjen var noe elgkjøtt som de hadde i meikjinna (tørke). Det hadde franskemennene ikke funnet. Som betaling for oppholdet fra kl 10 om formiddagen og til neste morgen, fikk Kristen 2 franske kroner. Selv regnet han med et tap på 150 riksdaler. Til sammenligning betalte han 195 riksdaler for hele gården 14 år tidligere.

Den 26. februar sendte bøndene på Saur, Kongsmo og Lona et brev til stiftsamtmannen med krav på til sammen 76 riksdaler i erstatning. Kristen valgte en annen strategi: Han reiste selv til Trondheim for selv å ha møte med stiftsamtann Moltke, og søke erstatning for sitt tap. Sorenskriveren finner det rimelig at Kristen blir holdt skadesløs, og skriver at "han her er bekjendt for en skikkelig og beskjendig Mand, og at hans omstendigheder ere mere fattige end middelmaadige." Så vidt vi vet fikk Kristen en erstatning på 87 riksdaler.

Da følget med franskmenn kom til Overhalla, ble transport og bespisning bragt inn i mer ordnete former, og det er ikke kjent at det gikk så hardt for seg som på Rosendal på resten av den 15 dager lange turen til Trondheim. Der fikk de båtskyss hjem til Frankrike.

Det har i familien vært spekulert på om mange brune øyne i familien har sitt opphav fra den natten det krydde med franske sjøfolk på Rosendal. Vår formor Gaulaug var da 19 år gammel. Imidlertid ble ikke Ingebrigt, som førte slekten videre, født før 14 år senere, så det er utvilsomt bare en grunnløs spekulasjon!

I år 1800, 72 år gammel, trekker Kristen seg tilbake og selger gården med en halvpart hver til Elias, sønnen fra 1. eksteskap, og Ingebrigt. Han og Gisken kom da på kår, som det het: De ble tatt vare på av neste generasjon. Dette var datidens pensjonsordning, og grunnen til at det var så viktig å ha barn som vokste opp.

Trøndelag hadde en serie med dårlige år helt fram til 1807, og det må ha vært krevende å klare seg på Rosendal. I 1806 reiste Elias nordover til Sømna, der han fikk seg gård. Han ble på Sømna til sin død i 1825.

Årene 1807 til 1811 var brukbare. I 1812 dør Gisken, 67 år gammel. 1812 er ellers som før nevnt kjent som selve storkleinåret. Den 19. mai lå snøen enda halvannen meter dyp, og natt til den 7. september frøs alt kornet. Ved juletider skrev biskop Bugge til Carsten Anker: "Hva vil enden bli? Folk dør allerede av sult. At Trondhjems stift vil tape sin halve folkemængde tror jeg tilforlatelig."

Det var derfor ikke lyse utsikter da frihetsåret 1814 kom. Skattetrykket var stort fra før, og ble enda verre da Stortinget påla folk nye skatter. Alle følte på kroppen at livremmen måtte spennes inn.

I 1815 kjøpte så Gaulaug og mannen Ole Ingebrigtsen Børstad den halvparten av Rosendal som Elias hadde hatt. De ble boende på Rosendal hele livet. De fikk 5 barn, og har en stor slekt etter seg.

Den 4. juli 1819 dør Kristen, 91 år gammel. Det var en usedvanlig høy alder for 200 år siden, da forventet levealder bare var fra 45 - 50 år. Han ble begravet på Kongsmoen.

Se omtale av Kristen Torbersen her: https://www.aarmoslekt.com/159922641