Eidsvollsmann Jonas Rein

1801 census for Ejdanger Præstegaard, Eidanger, Telemark:

https://www.digitalarkivet.no/en/census/person/pf01058305000003

--------------------------------------------------

Jonas Rein, (1760-1821) prest, dikter og eidsvollsmann.

Født 30. januar 1760, fødested Sunndal, Møre og Romsdal, død 21. november 1821, dødssted Bergen, begr. på Nykirkegården. Prest, dikter og eidsvollsmann. Foreldre: Residerende kapellan, senere sogneprest Ole Rein (1729–92) og Margretha Hansdatter Ross (død 1760). Gift 1) 10.12.1791 i Eiker med Anna Cathrine Arbo (1756 (døpt 25.12.)–1794 (begr. 2.1.1795)), datter av sogneprest Christian Arbo (1726–73) og Anne Livia Wølner (1725–69); 2) 25.2.1796 i Berg i Østfold med Anna Friderica (el. Fredrikke) Bergersen (21.5.1779–23.2.1856), datter av “Sr.” Berger Bergersen og Inger Marie Wiig.

Dikterpresten Jonas Rein var en interessant litterær overgangsskikkelse mellom rasjonalismen og romantikken. Han var også en av de mest markerte selvstendighetsmenn i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

Rein ble født på kapellangården Sandbrekken i Øksendal, som den gang var annekssogn til Sunndalen; moren døde to uker etter nedkomsten. Oppveksten hadde han på Jevnaker, der faren var blitt sogneprest 1763. Faren underviste selv sine barn og dimitterte sin sønn til examen artium ved universitetet i København 1777. Etter anneneksamen begynte han på teologistudiet, men ble langt sterkere opptatt av moderne europeisk litteratur og filosofi. Han ble medlem av Det norske Selskab og en beundrende venn av Johan Herman Wessel og Johan Vibe. Etter teologisk embetseksamen 1780 reiste han hjem til Norge, og frem til 1787 livnærte han seg mest som huslærer i herskapshus på Østlandet. Han ville gjerne bli dikter. Skuespillet Hagen og Axel, en tragedie i fransk klassisistisk stil, var et typisk epigonarbeid, som ble trykt i København 1786, men ikke funnet verdig til oppførelse på scenen.

Allerede fra ungdommen av var Jonas Rein plaget av nervøsitet og hypokondri. Han hadde et vanskelig sinn, og mange av hans samtidige fryktet ham for hans kvasse tunge. 1787 reiste han på ny til København, denne gang for å søke embete. Han nådde ikke opp i første omgang og ble fylt av voldsom bitterhet mot de mektige byråkrater som avviste ham. 1789 avla han den nye store filologiske embetseksamen. 1791 ble han utnevnt til sogneprest i Kautokeino i Finnmark, men han valgte isteden det residerende kapellani i Skjeberg i Østfold, som han ble kalt til 1792. For å oppnå avansement drog han til København igjen 1799, og året etter ble han utnevnt til sogneprest i Eidanger og Brevik. Her var han til 1808, da han ble sogneprest i Nykirken i Bergen.

Fra 1786 hadde Rein utgitt dikt i flere danske tidsskrifter, og 1802 utkom hans Samlede Digte i to bind i København. Han var en smidig og sikker versifikator. Grunnstemningen i hans poesier er trist og melankolsk. Jens Zetlitz kalte ham “den sande Sorgs ulignelige Sanger”. Reins beste sjanger er elegien, og diktene Ved Johan Herman Wessels Grav og En Faders Sang ved sin moderløse Datters Vugge virker gripende den dag i dag. Der er sterk sosial opprørsklang i noen av Reins første dikt, og til å begynne med sympatiserte han med den store franske revolusjon, men han ble skremt av terroren som fulgte. Etter hvert gir han uttrykk for et religiøst og moralsk begrunnet frihetsideal, på individualistisk basis.

Reins åndelige bakgrunn var 1700-tallets rasjonalisme og deisme. Men intellektuelt våken og åpen som han var, registrerte han de nye romantiske strømdrag innenfor tysk og dansk filosofi, teologi og diktning i tiden rundt 1800. Han mottok impulser fra Immanuel Kant, Henrik Steffens, Friedrich Schleiermacher og Friedrich Schiller. 1799 innledet han sitt livsvarige vennskap med det litterære ekteparet Kamma Rahbek og Knud Lyne Rahbek i Bakkehuset ved København, og disse to kan senere ha rettet hans oppmerksomhet mot de to store nye lyrikerne Schack von Staffeldt og Adam Oehlenschläger. 1810 publiserte Rein sine Nyeste Digte i København. Noen av tekstene vitner om et åndelig klimaskifte. Rein vraker fornuften til fordel for følelsen og lengselen, fordi de siste kan åpne veien for høyere og inderligere erkjennelse av både naturen og guddommen.

I Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 møtte Rein som Bergens fjerde representant. Han var lidenskapelig patriot og en glimrende taler. På grunn av sine bitende sarkasmer var han fryktet og hatet av mange i “svenskepartiet”. Under ordskiftet om den fremtidige konges religion insinuerte Rein at Karl Johan ut fra ren maktsyke og ærgjerrighet hadde konvertert fra katolisisme til lutheranisme! 13. mai diskuterte forsamlingen den såkalte Eidsvollsgarantien for de nye riksbanksedlene. I en glødende tale beskyldte Rein – med dårlig skjult adresse – motstandere som Herman lensgreve Wedel Jarlsberg og Severin Løvenskiold for landsforræderi og så helst at de rømte landet! Reins tale førte til at garantien ble vedtatt med uventet stort flertall. Men disse to talene kostet ham antakelig bispestolen i Bergen da den ble ledig ved Johan Nordal Bruns død 1816.

Sammen med Christian Magnus Falsen og Herman Foss startet Jonas Rein det patriotiske tidsskriftet Den norske Tilskuer i Bergen 1817, og han leverte enkelte bidrag til det. Reins siste år var triste. Welhaven forteller at han henfalt til “den sorteste Melancholi”, han var bestandig sykelig og viste seg ofte “bitter og menneskefiendsk”. Han døde 1821 og etterlot seg kone og seks mindreårige døtre.

Verker

• Bibliografi i NFL, bd. 4, 1896, s. 533–535
• Et utvalg
• Hagen og Axel. Et originalt Sørge-Spil i fem Optog, København 1786
• Ved Johan Herman Wessels Grav. En Elegie, i Poetiske Samlinger. 3. Stykke, utg. av Det norske Selskab, København 1793, s. 41–50
• En Faders Sang ved sin moderløse Datters Vugge, i Charis 1799, s. 123f.
• Jonas Reins samlede Digte, 2 bd., København 1802
• Nyeste Digte, København 1810

Portretter m.m.

• Tegning (skulderbilde) av Paul Ipsen, 1791; Det norske Selskab, Oslo; gjengitt i Nygaard 1947 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 57
• Tegning (skulderbilde) av Niels I. Bredal, 1814; gjengitt i C. Schnitler m.fl.: Eidsvoll 1814, 1914, s. 247

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Jonas Rein
• eidsvollsmenn.no: Jonas Rein
• Biographiske Efterretninger om Eidsvolds-Repræsentanter og Storthingsmænd i Tidsrummet 1814-1845: Jonas Rein
• H. Wergeland: Norges Konstitutions Historie, hf. 2 og 3, 1842–43
• D. Thrap: Bidrag til den norske Kirkes Historie i det 19. Aarhundrede, bd. 1, 1884, s. 222–248
• Lampe, bd. 1, 1895, s. 122–124
• NFL, bd. 4, 1896
• A. H. Winsnes: Det norske Selskab, 1924
• K. Nygaard: Jonas Rein. En monografi, 1947
• d.s.: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
• E. Fure: Eidsvoll 1814, 1989

Kirkebøker

• Birth and baptism records 1760, Møre og Romsdal county, Sunndal, Parish register (official) nr. 590A01 (1752-1793), page 28, Entry # 4: Jonas ? - Sunndal

  ---

  
  

JONAS REIN-RIKSFORSAMLINGEN PÅ EIDSVOLL 1814

Jonas Rein (1760-1821) Nasjonalitet: Norsk Yrke: Sogneprest Politisk holdning: Selvstendighetspartiet Representerte: Bergen (4. representant) Alder i 1814: 54 år Representantene fra Bergen var alle motstandere av unionen med Sverige, men Rein var den som i ordelag og handling markerte dette klarest. I konstitusjonskomitéen forholdt han seg forholdsvis passiv, men i riksforsamlingen holdt han flere flammende taler. Disse patriotiske talene var ofte ladet med spott og sarkasme som rammet unionsvennlige stormenn som Wedel og Løvenskiold. Dette gjorde Rein både elsket og forhatt. Ved to anledninger (13/4 og 13/5) skal hans taler ha hatt avgjørende betydning i favør av selvstendighetspartiet. Rein var allerede i 1814 en aldrende mann og kom ikke til å fortsette som stortingsrepresentant eller regjeringsmedlem. I 1817 ble han innstilt som biskop til Bergen, men denne gangen rammet uviljen ham selv. Statsminister Anker utnevnte i stedet Nordahl Brun.
Efter Mechlenborg blev Jonas Rein sogneprest i Eidanger 1800-1808. Han var født 1760 i Surendalen, hvor hans far var prest. Før han kom til Eidanger var han res. kap, i Skjeberg. Der skrev han mange dikt, som han utgav i Eidanger 1802 i to bind. De blev meget rost dengang, men blev siden glemt. Han var ikke egentlig poetisk anlagt: han skulde helst blitt videnskapsmann. Han studerte meget og tok sig ikke av prestegården. Han var en liten mager mann. Av gemytt var han tungsindig og alvorlig, men han kunde imellem være vittig og munter og var kjent for sine skarpe svar. Han var meget ærgjerrig og selvbevisst. Han var rasjonalist. Han blev holdt for å være en fremragende predikant; hans prekener skal ha været strenge moralprekener. Han blev forflyttet til Nykirken i Bergen og var også der meget yndet som predikant. Han tok sig meget nær av at han ikke blev biskop efter Johan Nordahl Bruns død 1816. Han var innstillet av regjeringen. Hovedgrunnen til hans forbigåelse var hans optreden på riksforsamlingen i Eidsvoll 1814. Det var Claus Pavels, som hadde været res. kap. i Eidanger, som blev biskop 1816. Som oftest satt han stille under debattene i Eidsvoll, men når det gjaldt storpolitiske saker, opptrådte han med stor iver. Hans mandige tale mot foreningen med Sverige gjorde hans navn populært over hele landet. Alltid hadde han været meget sykelig og døde i Bergen. Han hadde været to ganger gift.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jonas Rein From Wikipedia, the free encyclopedia:

Jonas Rein Fra lokalhistoriewiki.no

Jonas Rein (født 30. januar 1760, død 1821) var sogneprest i Bergen og Eidsvollsmann.

Rein ble født i Sunndalen, og var prestesønn. Han ble student i 1777, og ble en av lederne i Det norske selskab. Han ble teologisk kandidat i 1780, og reiste så tilbake til Norge for å virke som huslærer. I denne perioden skrev han tragedien Hagen og Axel og diktet «Vinteren i Norge». 1787–1791 var han igjen i København. I 1789 tok han den store filosofiske eksamen for å bli lærer, men i 1791 fikk han sitt første geistlige embete. Ved folketellingen 1801 var han sogneprest i Eidanger, bosatt på Eindanger prestegård med sin kone Anne Frederiche Bergersen og datteren Anne Cathrine[1]. Dette var hans andre ekteskap, og mens han selv var 42 år gammel var hans kone bare 22. I 1808 ble Rein residerende kapellan i Nykirken i Bergen, og han ble senere sogneprest der.

Han ble i 1814 valgt til 3. representant til Riksforsamlingen for Bergen Bye. Under arbeidet med Grunnloven knyttet han seg til selvstendighetspartiet.

Fra 1817 var han forfatter og medredaktør i Den Norske Tilskuer, som han grunnla sammen med Christian Magnus Falsen og H. Foss. Rein hadde forhåpninger om å bli biskop i Bjørgvin etter Nordahl Bruns død, men ble forbigått. Han mente dette var en stor urett; det er godt mulig at det skyldtes hans virke i det opposisjonelle ukebladet.

Etter hans død ble det satt opp en minneplate i Nykirken, som bekranses av sjefen i Nordnæs Bataillon hver 17. mai. En gate i Nygård ble oppkalt etter ham i 1882.