Eivinn Berg

https://no.wikipedia.org/wiki/Eivinn_Berg

Diplomat. Foreldre: Bokholder Morten Berg (1901–81) og Ester Kristoffersen (1902–78). Gift 1957 med Unni Berg (3.4.1935–), datter av kontorsjef Konrad Berg (1904–90) og Margit Faugstad (1904–68).

Eivinn Berg var ambassadør og leder for Norges delegasjon i Brussel fra 1988 og ledet dermed forhandlingene om EØS-avtalen 1989–92 og om medlemskap i EU 1993–94.

Eivinn Berg tok tidlig sikte på en internasjonal karriere. Etter noen år i rederivirksomhet søkte han seg 1953 til Handelshøyskolen i Bergen. Der la han vekt på internasjonal handel og økonomi og valgte fransk som hovedspråk, med sikte på utenrikstjenesten.

1956 kom han inn som aspirant i Utenriksdepartementet. Etter å ha arbeidet med sikkerhetspolitikk i departementet i noen år ble han 1963 knyttet til den norske delegasjonen i Genève, hvor han arbeidet med GATT og Det europeiske frihandelsforbund EFTA. Dette fulgte han opp med to år som avdelingsdirektør i EFTA-sekretariatet. Nye to år i UDs Handelspolitiske avdeling førte 1970 til stillingen som ambassaderåd i Brussel og rådgiver for den delegasjon som forhandlet frem den første avtale om norsk medlemskap i De Europeiske Fellesskap, EF.

Folkeavstemningen 1972 ble en skuffelse for Berg. Tilbudet om en direktørstilling i Norges Rederforbund kom derfor beleilig. Også her var utfordringene store, med flaggdiskriminering og U-lands krav om lastedeling. Etter seks år gikk Berg tilbake til UD som underdirektør, senere ekspedisjonssjef i Utenriksøkonomisk avdeling.

Da Høyre i 1981 dannet regjering, gikk Berg, som ikke hadde deltatt i partipolitikk siden studiedagene, inn som statssekretær i UD. Han representerte regjeringen under de kritiske forhandlingene om rustningskontroll i Genève og tok aktiv del i debatten rundt NATOs "dobbeltvedtak" om utplassering av kjernefysiske mellomdistansevåpen i Europa.

Som norsk NATO-ambassadør fra 1984, ivaretok Berg Norges interesser under forhandlingene om begrensning av kjernevåpnene og utformingen av alliansens holdning til reformprosessen i Øst-Europa. Mot slutten av 1980-årene stod imidlertid spørsmålet om Norges plass i Europa igjen på sakslisten. Når man så på Bergs karriere, kunne det se ut som om han målbevisst hadde siktet mot å lede det som kanskje skulle bli Norges mest krevende forhandlinger i nyere tid. Regjeringen mobiliserte ressurser som man aldri tidligere hadde sett i norske forhandlinger. Som ambassadør og sjef for delegasjonen i Brussel ble Berg utnevnt til hovedforhandler og leder av den norske embetsmannsdelegasjon. Han stilte med faglig erfaring og tyngde og en anerkjent evne til å forklare og formidle kompliserte saker.

I seks år ledet han forhandlinger praktisk talt kontinuerlig: Fra 1989 til 1993 om EØS, Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, 1993–94 om medlemskap i EU, Den europeiske union, og til slutt om vår første avtale med Schengen-landene om pass- og politisamarbeid.

Utfallet av folkeavstemningen om EU 1994 ble en ny skuffelse for Berg og de norske forhandlere. De anså at det var oppnådd optimale vilkår for norsk EU-tiltredelse og at debatten i Norge var blitt konsentrert om økonomi på bekostning av de overordnede politiske premisser for et sterkere norsk engasjement i integreringen av Europa.

Da Berg 1996 forlot utenrikstjenesten, ble han internasjonal rådgiver for en rekke større norske industriforetak (Statoil, Norske Skog, Statkraft) og virket i en periode som rådgiver for Slovenia i forhandlingene med EU.