Erik Torersen Åserud

I. Erik Torsen Aaserud 1659—1741 g. 1693 Marte Nilsdatter Brødbøl 1. Hans Eriksen 1694—1752 g. 1. 1716 Anne Isaksdatter Utgaarden 1690—1750, 2. 1750 Anne Olsdatter Kolbjørnsrud (Til Aserud) 2. Rønnaug Eriksdatter 1696—1759 3. Nils Eriksen 1699 d. s. år 4. Marte Eriksdatter 1700 g. 1732 Nils Olsen Karterud 5. Nils Eriksen (neste bruker) 6. Kari Eriksdatter 1711 7. Anne Eriksdatter 1713 8. Kari Eriksdatter 1714 g. 1749 Ole Olsen Karterud 9. Marte Eriksdatter 1717 d. s. år

Fra Vinger Bygdebok om gården Ingelsrud:

1723 het det om Ingelsrud at garden var lettbrukt med noe sandet og tørrlendt jord. Den ble antatt å kunne så 1 tn. blandkorn og 3 tnr. havre og høste 8 lass høy. Besetning ansatt til 1 hest, 5 storfe, 6 sauer og 5 geiter. Garden hadde skog til husbruk og gjerdefang, sagtømmer og master, men — het det som vanlig her omkring — intet kan utbringes hit til lan-det. Garden hadde ingen sæter. Han som hadde garden nå, var Erik Torsen Aaserud, som hadde fått prestens bygselseddel i 1708, da Torsten Ingelsruds enke var død. Den ble fornyet i 1717. Sammen med sonen Nils kjøpte han i 1747 de 7 kalvskinn som lå utenfor prestebordets 5 lispund tunge. Erik Ingelsrud hadde på tinget i september 1716 to saker på seg. Den ene gjaldt slagsmål med Torsten Brødbøl, som var hans svoger, og for dette måtte Erik bøte 3 sekslodd sølv. I den andre saken var han tiltalt for å ha skjelt ut lensmann Torkild Olsen Bache i huset hos Jens Sørensen i Leiren. Her slapp han med å betale saksomkostninger med 2 daler og en erklæring om at han ikke hadde ment noe med det han hadde sagt. I 1741 døde Erik Ingelsrud. På skiftet etter ham i 1748 heftet boet for 7 kalvskinn, og i dem fikk Lars Olsen Nes utlegg for en fordring på 40 rdl. Eriks sønn Nils løste inn fordringen med et lån hos Haagen Nielsen i Christiania på 95 daler, og så var det Nielsen som fikk pant i de 7 kalv-skinn. På de 3 skinn som en gang hadde vært Kongens, hadde Kronen gjenkjøpsretten som vanlig. Denne løste Nils Eriksen inn i 1760 med 6 rdl. Ved denne tid var det justisråd Christian Anker hadde begynt å kjøpe seg inn i eiendommene også på Austmarka. Han eide Østgården, og nå ville han svært gjerne, ser det ut for, også sikre seg nabogarden Ingels­rud. De 7 kalvskinn som Nils Eriksen rådde over, kunne ikke Anker få. Men med prestebordets 5 lispund var det muligheter. Anker eide dobbelt så mye, 10 lispund, i Overud, og for dette fikk han i 1762 byttet til seg prestebordets 5 lispund i Ingelsrud — uten mellomlag, så noen billig affære ble det ikke for justisråden. Når det var så om å gjøre å komme til en ordning her, hang dette sikkert sammen med at Østgården, som han alt eide, for en stor del hadde skog i sameie med Ingelsrud. Samtidig med makeskiftet fikk da Anker kongeskjøte på de 5 lispund. I 1763 gjorde Haagen Nielsens enke Kirsten Holter krav på de 95 rdl. hennes mann hadde lånt Nils Ingelsrud. Dette ordnet skyldneren lett. I bakhånd hadde han justisråd Anker, som ikke hadde noe imot å kjøpe de 7 kalvskinn i Ingelsrud. De ble betalt med 500 rdl., og da ble det penger nok også til fru Nielsen. Men samtidig solgte Anker til Nils Ingelsrud all gardens jordvei innengjerdes, også det riktig nok for 500 rdl. Så hadde Anker skogen og Nils Eriksen garden og jorda, og ventelig var da begge tilfreds. I det Nils Ingelsrud da eide, fikk barna på skifte etter ham i 1772 og 1776 utlegg, og så solgte de det i 1780 tilbake. Justisråd Anker var da død, men fru Anker og sønner kjøpte Ingelsrud for omtrent 314 rdl. Mesteparten av det var gjeld etter gjenkjøpet i 1763. Det var Bernt Anker som i sin tid løste inn Ingelsrud som de andre eiendommer familien hadde på Austmarka. På auksjon i Det Ankerske fideikommis i 1823 var Ingelsrud mellom de eiendommer feltkamrer L. D. Larsson kjøpte. Prisen for Ingelsrud var 1000 spesiedaler. Men før alt dette var skjedd, var garden delt, og det kan ha gått for seg omkring 1775. Da kom en svigersønn av Nils Eriksen, Ole Andersen, til garden, og i 1801 var hans sønn Anders bruker av halve garden. På den andre parten satt Nils Eriksens egen sønn Nils. Anders Olsen døde fra sin gard i 1809. Men alt to år før hadde hans bror Nils av det Ankerske fideikommis fått bygselkontrakt her. Det spørs derfor om det ikke var deres far, Ole Andersen, som hadde vært den formelle bygselmann før. Han var nemlig død i 1804. På den andre halvpart fikk Nils Nilsen sin formelle bygselkontrakt, det også i 1809. Disse kontrakter ble fornyet av feltkamrer Larsson i 1826 på litt forskjellige vilkår. Nils Olsen skulle så lenge hans mor levde, betale en byg­selavgift på 2 spesiedaler i året, etter hennes død 4 daler. Nils Nilsen skulle betale 4 daler hele tiden. Begge skulle svare skattene av gardene — slikt var jo vanlig —.  De måtte ikke hogge i skogen, men stelle pent med garden. Og så måtte de finne seg i å flytte om Larsson selv ville ha den eller leie den ut til andre. Da så Larsson gikk konkurs, ble også Ingelsrud av boet solgt ved auk­sjon til Carnegie & Co i Gøteborg. Ved nytt auksjonsskjøte i 1842 ble Ingelsrud sammen med deler av østgården kjøpt av Erik Hansen Aaserud. Han beholdt dog ikke Ingelsrud så lenge. Men under alt dette ble den gamle ætten borte fra garden.