Erik Hansen Sæbø

Erik Sæbo hadde etternavnet fra sitt hjemsted, Sæbø i Romsdalen. Følgelig hender det at dette navnet er skrevet både Sæbo og Sæbø.

Før familien kom til Verdal, hadde de bodd både i Bindalen og Bodø. Hans kone var fra Bindalen. Det eldste barnet ble født i Bindalen, mens de neste to var født i Bodø. Den yngste ble født på Eklosvedjan.

Erik var smed, og i tillegg til gården Eklosvedjan i Verdal ,drev han mye med arbeid utenfor hjemmet.

I mai 1893 bodde følgende personer på denne gården: (Eklosvedjan)

- Erik Hansen Sæbo, gårdbruker, smed, 37 år

- Anna Kornelia Andersdatter, kone, 32 år

- Hans Artur Kornelius, sønn, 7 år

- Edvin Klaudius, sønn, 6 år

- Johan Benjamin, sønn, 4 år

- Arne Ingolf, sønn, 2 år

- Beret Johannesdatter, enke, 64 år

Anna Kornelia Andersdatters foreldre var Anders Johannessen og Karen Bergitte Gaupen fra Bindal.

Beret Johannesdatter var mor til den forrige eieren, Johan Pedersen Minsås, som solgte gården til Erik Sæbo.

Hun ble boende på kåret da sønnen og familien flyttet derfra. Hennes datter, Pauline Bergitte Pedersdatter, 27 år gammel, bodde der også til bare Anna noen dager før raset. Hun fikk da arbeid i Bodø og Sæbo reiste dit.2

Berets foreldre var Johannes Olsen og Maria Andersdatter Leinsvald.

Hva som skjedde med Beret Johannesdatter og Pauline Pedersdatter, har Bjarne Slapgard fortalt:

«- Ho som seinare vart mor mi, budde saman med mormor på Eklosvedjan. Dei hadde da selt garden til familien Sæbo, men hadde kår der.

Nokre dagar før raset dro mor, som enno var ugift, til Bodø der ho hadde fått arbeid.

Båten skulle gå frå Trones tidleg om morgonen, og mor ville ikkje vekke dei fire Sæbo-gutane som enno lå og sov. Ho gjekk difor inn på rommet deira og la eit kamferdrops på kvar pute som avskilsgåve. Desse gutane, Hans, som var sju år, Edvin Claudius, seks år, Johan, fire år, Arne, to år, og mor deira, Anna, som da var 32 år, døydde alle saman i raset.

Då mor lå for å døy da ho var langt oppe i 80-åra, kom ho til å snakke om denne hendinga og sa mellom anna da: «Aldri har eg gjort noko så lite, men som har gleda meg så mykje som da eg ga bort desse kamferdropsa.»

Far åt gutane var borte på arbeid rasnatta og berga livet.

Mormor var altså att på Eklosvedjan. Men om kvelden den 18. mai kjende ho seg uroleg og dro over til slektningar på Melby. Der satt ho da flodbåra slo mot huset, men berga saman med dei andre der livet. Det hadde ho ikkje gjort om ho hadde halde seg heime på Eklosvedjan.»

Som det fremgår av det Bjarne Slapgard har fortalt, var Erik Sæbo borte på arbeid rasnatten. Han var kjent som en dyktig smed. og på Verdalsøra hadde han sin egen smie. Denne natten var han i smien og skodde hester.

Raset må ha kommet fullstendig overraskende på denne huslyden. Men allikevel er det grunn til å merke seg at Beret Johannesdatter følte en merkelig uro om kvelden, og at hun derfor dro over til slektninger på Melby.

Avstanden fra Eklosvedjan ned til elven var ikke stor. Trolig gikk hun forbi Eklo vestre og kanskje også husmannsplassen Eklomyra. Hun signaliserte til den andre siden at hun ville over, og de kom for å hente henne.

I følge Slapgard satt hans mormor og folkene der oppe om kvelden og pratet da raset kom.

Men for de andre på Eklosvedjan fantes det ingen redning.

Egentlig vet vi ikke hvordan det hele gikk for seg.

Eklosvedjan lå like øst for skredporten. Hele gården forsvant. Av dette valdet ble det igjen en liten pynt som stikker ut mot nord fra terrassen vest for Eklo. Denne pynten utgjør 0,2 mål eller 200 kvadratmeter. Det er alt som er igjen.

Det er fra flere vitner fortalt at det første raset var forholdsvis stillferdig sammenlignet med det som kom etterpå. Folk på nabogårdene hørte det ikke. Heller ikke de som ble med ut og overlevde. Når hverken folkene på Eklo eller andre som var midt oppe i raset, hørte noe, er det heller ikke grunn til å tro at familien Sæbo skulle ha hørt det.

Rasmassene fra det første raset fulgte elveløpet sydøstover i retning av Melbyberget.

At Eklosvedjan ikke gikk ut med dette raset, fremgår av det faktum at det eneste som ble funnet igjen av husene på Eklosvedjan, var en del av stabburet. Og det ble funnet nedenfor Haga i en avstand av flere kilometer fra der det hadde stått. Videre ble noen gjenstander funnet så langt mot vest som på vestsiden av elvens nåværende løp på John Ekrens eiendom i 1967.

Dette var en sølv sukkerskje med inskripsjonen A. Sæbø (Anna Sæbo),3 en mes-singkjele med hanke og en spiss-slede. Minst ett lik ble også funnet ved Kålen. 

Derfor er det mer sannsynlig at Eklosvedjan gikk med i den andre delen av raset. Dette tok veien ut gjennom den nå åpnede skredporten og tvers over dalen i retning av Sundby og Bjørken.

Men det kan se ut som at Eklosvedjan forsvant forholdsvis sent i det andre raset etter som husene fulgte strømmen mer i vestlig retning. Etter hvert som flatene på sydsiden av elven ble oppfylt, ble de påfølgende rasmassene tvunget vestover.

Dersom husene lå på overflaten etter denne farten, ble de begravet av det største raset som kom noen minutter senere.

Vi vet ikke hvorvidt noen av beboerne kom seg ut eller ikke. Men de fire av de omkomne fra denne gården som ble funnet, ble funnet på forskjellige tidspunkter. Dette, samt at en ikke er funnet, tyder på at enten kom de seg ut eller så ble husene smadret og likene spredt.

Døde:

ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO, født 1861

HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO, født 1886

EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO, født 1887

JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO, født 1889

ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO, født 1891

De to første som ble funnet, var guttene Hans Artur Kornelius og Arne Ingolf. De ble begge funnet 1. juni ved Ness.

Arne ble begravet 3. juni og Hans 4. juni på Stiklestad. 

For begges vedkommende fant jordfestelsen sted 4. juni.

Deres mor, Anna Kornelia ble funnet 7. juni, og hun ble begravet og jord-festet 9. juni på Stiklestad.

Edvin Klaudius ble funnet henimot midten av juli. Han ble begravet 18. juli på Stiklestad, og jordfestet 23. juli.

Johan Benjamin er ikke gjenfunnet.

Erik Sæbo fikk umiddelbart høre om ulykken, og han reiste øyeblikkelig opp til rasstedet. Der lette han utrettelig etter sin familie i lang tid. I det minste ble en av guttene funnet av ham selv. Henrik Lågness fortalte at han hadde vært til stede på Kålahøgda da Erik kom bærende med liket av gutten sin, og den hendelsen hadde gjort inntrykk på dem som var til stede da.

Hele tiden utførte han den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre. For dette fikk han tildelt redningsmedaljen av 2. klasse.

Om sin kone sa han at selv om hun hadde kunnet berge livet selv, ville hun aldri ha forlatt sine barn. Videre sa han at han hadde reist mye rundt om i verden og sett mye fælt. Men aldri hadde han vært vitne til noe så forferdelig som det han så her.

Erik Sæbo mistet således alt, både familie, gård og grunn med husdyr.

Jordveien hadde før ulykken en verdi av 2.725 kroner.

Eiendommens verdi forøvrig var kr. 3.450. Alt gikk tapt.

Men en annen person som fikk høre om ulykken dagen etter, var Anna Sæbos bror, Kristian Bernhard Jakobsen Gaupen. Han var egentlig hennes halvbror. Han var skipper på en fembøring og var på fiske utenfor Finnmarkskysten. Natten mellom 18. og 19. mai våknet han etter en fæl drøm. Han hadde drømt om svarte, stygge fluer, og da han våknet, var han helt gjennomvåt av svette. Han tenkte med en gang at dette måtte bety noe forferdelig, og da han om dagen kom inn til land, fikk han via telegrafen høre om det store raset i Verdal. Han visste ikke om søsteren og hennes familie var blitt med, men etter drømmen visste han at noe hadde skjedd med dem. Denne historien har han fortalt sine barn.

Erik Sæbo giftet seg på nytt igjen året etter katastrofen med Ragnhild Pettersdatter Sørhaug. En tid bodde de på Steinkjer, men i 1900 bodde familien på Verdalsøra.

Erik var da jordbruker og frisør. Ragnhild døde, og Erik giftet seg for tredje gang med Elen Marie Lorentsdatter Sjøbakken fra Sjøbygden. Da var han bosatt på Levanger.

Han døde i 1919.

Beret Johannesdatter døde i Østersund i 1896.

Ifølge Verdalsboka: Ras i Verdal bind B s 75-80

Kildeinformasjon: Møre og Romsdal fylke, Voll i Eid, Ministerialbok nr. 543A02 (1854-1884), Fødte og døpte 1856, side 9. http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20050511020226.jpg

Kilde: Bygdeboken for Voll II, s 677/9d: Reiste til Amerika, senere bosatt i Levanger, Nord-Trøndelag.