Eyolf Knutsen

Dette skrev Eyolf om seg selv:

Jeg, Eyolf Knutsen, ble født den 6. september 1901 i Hamar. De første årene av mitt liv husker jeg ikke mye fra, men en begivenhet har klebet seg fast i min hukommelse, eller rettere sagt to begivenheter som senere viste seg å ha forbindelse med hverandre. Ordet krig ble nevnt i familien. For meg fortonet det seg å være noe som skjedde langt borte, men at det var noe som alle var redd for. Det var nok begivenhetene i 1905, men som 4 åring hadde jeg ingen begreper som hva dette innebar. Det som da viste seg å ha sammenheng med dette var kongens besøk i Hamar i 1906 eller 1907. Det var en skuffelse. Jeg hadde fått en førsteklasses tilskuerplass, et vindu i 2. etasje i et hus i Torvgaten, og kongen og hans følge skulle passere like under vinduet. Kongen og følget kom, noen karer iført lange, mørke frakker og skorsteinshatter. Det var det hele. Ingen kongekrone, det var kongen i eventyret som hadde krone, og ingen hermelinskåpe. Og gravalvorlige var de. Men vi hadde da sett kongen. Og det var det hele.

Mine fem år i folkeskolen må ha vært problemfri. De første årene var Sigrid Jensen vår "frøken". Hun var snill og må ha hatt en innebygd myndighet som gjorde oss alle sammen til en stille og rolig liten menighet. En ting husker jeg. Vi lærte å skrive bokstavver den gangen med atskillig frisering. Særlig var de store bokstavene kunstferdig, og det mest vriene syntes jeg var stor E og stor K. Dette var jo mine bokstaver, og det ble litt av et kunstverk når navnet skulle skrives. Pryden i bokstavene ble borte etterhvert for mitt vedkommene, og navnet fikk karakteristikken "et uleselig navn". Men det gikk noen år før det kom så langt. Etter fem år i folkeskolen måtte vi søke om å bli opptatt i middelsskolen. Vi måtte gjennom en prøve som vel i og for seg ikke var så vanskelig. For mange var det allikevel litt av et nåløye. Middelskolen stillet større krav enn vi var vant til fra folkeskolen. Det var kanskje heller ikke så krevende, men det ble nødvendig med noe hjemmearbeide.

Jeg antar at jeg var en noenlunde pliktoppfyllende elev. Jeg husker tydelig ennå hvor uendelig flaut jeg syntes det var å bli eksaminert og være blank. Det søkte jeg ihvertfall å unngå. Vår mest drivendes lærer var lektor Caspary. Han fikk oss til å forstå at historie var et meget interessant fag. Jeg burde egentlig ha arbeidet mer med skolearbeidet, det koster egentlig lite mot hva man oppnår. Selvom jeg som førsteklassing i folkeskolen hadde hevdet at jeg ville bli biskop, hadde jeg ikke gjort meg opp noen mening om hvilket yrke jeg skulle gå inn i, eller forsøke å gå inn i, når skolegangen var slutt. Jeg var ikke interessert i å gå over i gymnaset. At jeg allerede var tilbudt jobb var kanskje avgjørende.

En uke etter skoleslutt var jeg i min første jobb og det i en bransje hvor jeg skulle finne mitt arbeide i vel femti år. Arbeidsstedet var Hamar Privatbank A/s, en forsiktig ledet bank som red av de stormene som noen fa år senere herjet i norsk bankvesen. Sjefen, Annar Steen, var en ualminnelig hyggelig sjef. Han hadde ingen vanskeligheter med å holde respekten ag arbeidssomheten oppe, og var heller ingen mann av de store og sterke ord. Forsiktig, påpasselig, og menneskelig. Det var den gangen lite litteratur om bank- og pengevesen i Norge. Vi måtte lære gjennom vår praksis eller ved lesing av utenlandsk litteratur. Det ble da først og fremst tyske bøker om faget som var lettest tilgjengelig. Jeg hadde et forholdsvis godt utvalg av bøker om faget på det språket, og leste jevnt. For å få disse kunnskaper prøvet og utvidet jeg fra 1. january 1923 og 11året ut i Deutsche Bank Filiale Hamburg. Selvsagt hørte det med til planen å utvide mine kunnskaper i tysk. Oppholdet i Tyskland var nyttig på mange måter. Jeg fikk til en viss grad innseende i en bank av den kjempestørrelsen som denne banken var, fikk nyttige erfaringer i hvorledes tingene burde gjøres og nok også hvorledes de ikke burde gjøres. Da jeg kom tilbake fra Tyskland i slutten av 1923 hadde det norske bankvesen vært ute i ordentlig storm. Ryktene som nådde oss i Tyskland fortalte om betalingsinnstillinger og krakk. Hamar Privatbank hadde overlevet, men noen stilling kunne jeg ikke regne med.

Den første halvparten av 1924 var bekymringsfull for meg. Arbeidsledigheten var stor og ingen eller så godt som ingen stillinger var avertert ledig. Jeg opplevet rett og slett det å være arbeidsledig. På høstparten hadde jeg visum for U.S.A. klart, og avreisedagen var fastsatt til i september. ‎(Leifs kommentar: Farfar hadde fått tilbud om jobb ved Pullman-fabrikken i Chicago)‎.

Da fikk jeg tilbud om en stilling i Vangs Sparebank som etterfulgtes av tilbud fra Hamar Privatbank. Jobben i Vangs Sparebank beholdt jeg til ut på slutten av sommeren 1925 og sparte penger for å komme til Frankrike. Der var jeg høsten da Hamar Privatbank tilbød meg stilling som revisor. Den stillingen tok jeg. Ved siden av den hadde jeg fra 1927 stilling som revisor i Søndre Hedemark under offentlig administrasjon. Under de videre gjennomgåelser av denne banken ble jeg oppnevnt som rettslig revisor sammen med banksjef Ludv. Christiansen.

Den l. juni 1930 overtok jeg stillingen som revisjonssjef i Eidsvoll Sparebank, ble kontorsjef i 1932, og banksjef fra 4. september 1950. Denne stillingen hadde jeg til fratrådte etter oppnådd aldersgrense 31. desember 1969.

Det er et liv med mange variasjoner i arbeidet jeg har opplevet. Jobbetidene under den siste del av den annen ‎(Leif anm.: han mener trolig første verdenskrig?)‎ verdenskrig, tilbakeslaget i 1920-årene, inflasjonen og den etterfølgende deflasjon med kronens marsj mot pari med den elendighet som fulgte av det, de trange tredveårene, krigsøkonomien med inflasjon, etterkrigsårene med fortsatt inflasjon med mye statsregulering, velferdsstaten og velstand med de bivirkninger også den har. I 1939 bygget vi vårt eget hus, Geisli, og der har vi bodd i alle disse årene med våre to barn, Steinar som ble født i 1935 og Ivar, født i 1938 inntil de begynte sin videre utdannelse og kom i arbeide. Politisk har vel mitt syn vært preget av fars og hans omgangskrets syn.

Det falt naturlig å havne i Venstre, men noen særlig politisk aktivitet har aldri vært aktuelt. Etter det såkalte bruddet på Røros ‎(Leif anm.: det var der Venstre ble delt i to over spørsmålet om medlemskap i EF)‎ fant jeg meg mer til rette i Det liberale Folkeparti som var for tilslutning til E.F. Når jeg tok standpunkt for E.F. var den viktigste grunn at jeg så internasjonalt samarbeide som noe av det viktigste i tiden. Gjennom dette kunne det være muligheter for å få en fredeligere verden, og det forekommer meg å være det viktigste nå.

Gjennom et så langt liv som jeg har levet er det selvsagt mange forskjellige ting som man har interessert For å gå riktig langt tilbake. I 1927 hadde vi storflom i Hamar, og deler av den vakre strandpromenaden fra byen ut til Domkirkeodden ble skadet. Det falt meg nokså naturlig - forøvrig etter tilskynnelse av lektor Hiorth i Hamar - å hjelpe til med organisering av dugnader for å reparere på en del av skadene. Det var noen hyggelige kveldstimer utover Storhamarstranda med mannskoret som sangere og stein- og jordarbeidere.

Roing lar en fin sport. Noen få medaljer ble det og deltagelse i Norgesmesterskapet. Vi vant uttakningen, men tapte neste dag. Blant roerne var det mange skiinteresserte, kanskje ikke hoppere og langrennsløpere, men turløpere. Etterhvert var de kommet til at Furuberget med Skistua var svært så snaut i utstrekning. De hadde kastet sine øyne på Vangsåsen, og så da mulighetene for å bruke disse områdene med Svanen, Steinfjellet og Mållia. Men de ville på tross av sin iver nødig sette igang noe som kunne virke som innblanding på andres virkeområder. Da skiklubben - idrettslaget- lanserte ideen om merking av løyper var det ingen vanskeligheter med å få tak i interesserte som var villig til å gå i gang med en slik jobb.

Hver helg i vinterhalvåret var det en gjeng som var i sving med arbeidet. Jeg syntes at det var meget hyggelig å slutte seg til denne gjengen. Vi hadde det morsomt, og det var stor økning i antallet skiløpere i åsen. Denne interessen vekket vel ønsket om å få dannet en turistforening. Nedskriveren av disse linjer er tillagt æren for dette. Det er høyst ufortjent. Andre sterkere krefter stod bak dannelsen av den. Enn mer hyggelig var det at min bror Sverre grep ideen om å merke sommerløyper. Vi hadde gjort noen små forsøk, men kom ikke over myrene. Slik har jeg uttrykt det. Merkearbeidet var ennå i full sving da jeg forlot Hamar og fikk stilling i Eidsvoll.

I flere år ble jeg der opptatt med mitt arbeide, og det var liten anledning til hobbivirksomhet. Ferier ‎(Leif anm.: realiteten var at farfar aldri tok ferie)‎ ble brukt til fiske og turer i fjell og mark.

Omkring 1960 ble jeg av lege anbefalt å spre mine interesser. Det ble naturlig å ty til lerret og pensler, noe som jeg har hatt mye glede av. Kunstens vei er tornefull, heter det. Det er ikke så få torner på den vei som en amatør slår inn på. Manglende kunnskaper om faget, manglende erfaring gjør at en mange, uendelig mange ganger blir stående hjelpeløs overfor sitt motiv. Selvkritikken vokser også, og resultatet blir nok at produksjonen viser ubehjelpsomhet. Men med beskjedne ambisjoner, la aktiviteten være en lek med farver får man mange gleder ut av det.

Omkring 1966 fikk jeg en anmodning om hjelpe til med Skibladners økonomiske vanskeligheter. Jeg forsøkte noen små framstøt, men mitt arbeide med disse ble fullstendig forandret da Skibladner sank i sine fortøyninger ved Minnesund. Jeg ble valgt inn i en aksjonskomite som skulle skaffe midler til restaurering. Det ble en vanskelig og tung jobb, men også spennende og morsom. Etter at dette arbeide var gjennomført ble jeg valgt inn i styret, ble formann i dette, overtok forretningsførerstillingen og "booking." Det ble mye, men selskapets stilling var slik at alle krefter måtte settes inn for å skaffe det økonomiske grunnlag for å leve. I 1974 trakk jeg,av private grunner, meg som formann, men fortsatte noen år som forretningsfører. Ingen av tillitsmennene fikk den tiden honorarer og forretningsførerstillingen var også ubetalt. Lit tilitterær virksomhet har jeg bedrevet så som Eidsvoll Sparebanks 100 års historie sammen med rektor Bjarne Svare, Vågå Sparebanks historie og de siste 25 årene av Skibladners historie.

Da Eyolf og Gunhild giftet seg var hans bror Sverre (som giftet seg senere samme dag) og Gunhilds kusine Astri Fischer forlovere.