Fredrikke Nielsen

Fredrikke Lovise Nielsen (Jensen) 1838-1912

Fredrikke Nielsen (født Fredrikke Louise Jensen 5. juli 1837 på Avaldsnes, Rogaland, død 7. juli 1912 i Bergen) var en populær og meget anerkjent skuespiller. Hun gikk inn i metodistmenigheten, ble i 1880 predikant, og viet resten av livet til å drive misjonsvirksomhet, med gjentatte reiser i Norden og USA.

Oppvekst

Hun vokste opp på gården Brathammer, hos sin tante Bretta Endresdatter Grønhoug og hennes mann, Johannes Johannessen. Åtte år gammel ble hun hentet til Bergen. Det var først i ungdomsårene at hun fikk vite hvem som var hennes egentlige mor. Moren var Anna Grønhoug, som hun så langt hadde trodd var hennes tante i Bergen. Fredrikke fikk nå bo hos sin mor, som var blitt gift med den alkoholiserte hjulmakeren Jacob Einersen Rognved. Hennes biologiske far var en dansk apoteker, Ulrik Rostrup, som hadde reist til USA, og senere tok opphold i Panama. Det var kanskje ingen fullverdig trøst, men han hadde ikke glemt henne. Rostrup kjøpte aksjer i Fredrikkes navn, slik at hun mottok noen hyggelige utbetalinger. Rostrup kom også til Bergen for å se til sin datter etter at hun var blitt gift.

Debut og virke ved teateret

Etter noen statistroller fikk Fredrikke Jensen bare 16 år gammel debutere 14. desember 1853 i stykket Hvor hun kan lyve. Hun var fast ansatt ved Det norske Theater i Bergen fra 1853 til 1861, og kom som skuespiller til å bli veiledet av Herman Laading og Henrik Ibsen, som hun kom i et fortrolig forhold til, noe også hennes egne livserindringer gir flere eksempler på. Ibsen berømmet henne som skuespiller og ga henne sentrale roller i førsteoppførelsene i to av sine egne stykker, som Blanka i Kjæmpehøjen (1854), Eline i Fru Inger til Østeraad (1855), og som Signe i Gildet paa Solhoug (1856). Om det sistnevnte stykket har hun selv fortalt hvordan Ibsen kom bort til henne, rakte velsignende sine hender over hennes hode og sa: «Hvile nu Herrens engler over Dem» (Nielsen 1998:90). Til skuespillerkollega, Octavia Sperati, har Fredrikke også meddelt at stykket var skrevet med spesielt henblikk på henne selv. Da Octavia gjenga historien fire år etter at Fredrikke døde, må hun ha misforstått hvilket stykke det dreide seg om, og tok det for å være oppfølgeren Olaf Liljekrans. Likevel gir hun verdifulle, utfyllende detaljer til hendelsen:

Sitat Den aften Ibsens skuespil «…» første gang opførtes spilte hun hovedrollen i dette stykke, som Ibsen hadde skrevet med specielt henblik paa hende. Fuld af ængstelse stod hun utenfor og ventet paa sin entré. I bakgrunden drev Ibsen med nervøse skridt frem og tilbake, men pludselig vender han sig til hende, breder armene mot hende og utbryter: «Gud følge Dem, naar De kommer ind paa scenen.» Sitat – Octavia Sperati 1916:15.

Fredrikke Nielsen i rollen som Hjørdis i Henrik Ibsens skuespill Hærmændene paa Helgeland ved Det norske Theater i Bergen, 1859. Teaterarkivet, Universitetet i Bergen.

Tross skuespillernes tumulter med Ole Bull, som hadde vendt tilbake fra mangeårig verdensturné og hadde ambisjoner om å ‘rydde opp’ i teateret, ble hun værende ved scenen i Bergen til 1861. Nå mottok både hun og ektemannen ansettelse ved Det norske Theater i Trondheim. Fra 1865 arbeidet hun for sin manns norske teaterselskap. Med avbrudd for årene 1867-68, da hun var knyttet til Th. Cortes’ selskap, tilhørte hun ektemakens teaterselskap til 1870. I årene 1871-72 arbeidet hun også for Hans Sørensens teaterselskap.

Ekteskap

Fredrikke ble gift med skuespillerkollega Harald Andreas Nielsen (1831-1882) den 27. november 1856. Han fungerte senere som teaterleder, men til sist endte han opp som en vel renommert fotograf i Trondheim og Bergen. De fikk ti barn, hvorav fire døde tidlig. Henrik Ibsen skrev bryllupssangen. Sang ved Hr: Skuespiller H. Nielsens og Skuespillerinde Jfr: F. Jensens Bryllup den 27. November 1856

Det er paa Scenen en gammel Skik At lade Skuespillet Ende Naar Hjelten Seirrig af Kampen gik Og vandt sin elskede, vandt «Hende»! Man skulde tro at Livets Poesie Med Bryllupsaftenen var rent forbi, At ei De to Mere har Bo Fra denne Dag i Kunstens Rige!

Men se! i Livet det gaar ei saa, Der er Fortsættelsen det bedste, Det lyse, vinkende Himmelblaa, Hvortil Alle Blikke fæste; Naar Kirken signet har to Hjerters Pagt Der er en Pragt i Deres Forbund lagt; Vaarligt og rigt Skjønt, som et Digt, Staar Livet da for De tvende.

I to, hvis Hjerter en kjærlig Ild Og Kirkens Ord nu forener! Tag freidigt fat paa Livets Skuespil, Det har saa vexlende Scener, - Men om det stundom bringer jer Besvær - Bevar den Aand som I besjæler her, Da kan I trygt Se uden Frygt Imod den Tid, da Tæppet falder. (HIS 11 2009:218f).

Fra Den Nationale Scene (Henrik Ibsen)

Etter alt å dømme var Fredrikke i dikterens tanker da han formet hovedfiguren Hjørdis i Hærmændene paa Helgeland. Da stykket ble satt opp var hun den første som fikk kreere rollen i Bergen, den 4. mars 1859, men da med en noe motvillig Bjørnstjerne Bjørnson som instruktør. Ved åpningforestillingen for Den Nationale Scene i Bergen, 27. oktober 1876, spilte hun igjen hovedrollen som Hjørdis i Henrik Ibsens Hærmændene paa Helgeland. Kollega Octavia Sperati mintes fra Den Nationale Scene i 1876, at «Fru Fredrikke Nielsens fantasifulde, dæmoniske Hjørdis var af stor Virkning, …» (Sperati 1911:89).[3] Også professor Harald Noreng har vært inne på at Fredrikke i dette stykket fikk rikelig anledning til å spille ut de «mørke og aggressive sidene i sitt eget kunstnertemperament …» (Noreng 1998:114).

Ibsen har selv gjort rede for sin inspirasjon til de sentrale kvinneskikkelser i dette og til sitt neste drama, Kjærlighedens Komedie: ««Hærmændene på Helgeland» skrev jeg som forlovet. Til «Hjørdis» har jeg benyttet samme model, som senere til «Svanhild» i «Kærlighedens Komedie». … Den frigørelsestrang, som går gennem dette digt [= Paa Vidderne] fik imidlertid ikke hele sit udtryk forinden i «Kærlighedens Komedie» –» (HIS 12 2005:427).

Fra Den Nationale Scene (Ole Bull og Bjørnstjerne Bjørnson)

I de årene Bergen ikke hadde noe eget teater agerte det danske Rasmussenske selskap som «Stadttheater». De hadde også lagt beslag på Komediehuset sommeren og høsten 1876. I påvente av at teateret skulle bli ledig drev skuespillerne som skulle danne Den Nationale Scene øvelser i Arbeiderforeningens lille sal. En dag dukket selveste Ole Bull opp for å overvære innstuderingene:

Sitat Det kan ikke nægtes, – det kvak jo ligesom lidt i nogen hver af os ved tanken paa, at vi skulde ha denne verdensberømthed siddende der, tæt ind paa livet af os under vort, ofte famlende arbeide. Men det varede bare et øieblik. Hans hjertevindende, ligefremme væsen og den aabenbare begeistring for sagen, han la for dagen, gav os hurtig vort mod tilbage. Vi havde netop prøve paa «Mellem slagene». Den kvindelige hovedrolle, Inga, spilledes af fru Fredrikke Nielsen, den i sin tid bekjendte og høit begavede karakterskuespillerinde. Efter prøven gik Ole Bull frem og omfavnede først hende og derpaa alle os andre. Saa henvendte han sig til samtlige med en kort, improvisert tale. Denne opgave, vi havde sat os, mente han, skulde nok lykkes. Snart skulde vi vise danskerne og svenskerne, at ogsaa vi nordmænd kunde spille komedie. Sitat

– Fredrik Garmann: En skuespillers Oplevelser. 1900, side 94f.

Fredrikke Nielsen tok oppgaven som skuespiller alvorlig. Da Den Nationale Scene høsten 1878 hadde planer om å oppføre Bjørnstjerne Bjørnsons Sigurd Jorsalfar, tilskrev hun forfatteren. I brev av 20. juni 1878 ba hun om «at faa gjennemgaa Borghilds Rolle med Dem. Derved haaber jeg at kunde gjengive den bedre, især første Del som nu synes mig noget vanskelig. Mit Ophold hos Dem skal ikke blive mer end en Dag» (NBO Brevs BB). Bjørnson var ikke overvettes begeistret over å få tatt opp igjen sitt historiske drama fra 1872, og ønsket at ensemblet heller gikk inn for å spille den samtidsdramatikken som han nå beskjeftiget seg med: «Og Borghild! – nu, den ligger helt for Dem; – jeg er længst forbi alt det historiske. Jeg er i nutiden med al min sjæl, hvor forræsten også De er i den grad, at jeg vilde ønske Dem på alle scener til en figur i det stykket, som nætop er færdigt, samt til en i slægt med denne i det, jeg arbejder på» (NBO Brevs BB). Ovtavia Sperati bekrefter at Fredrikke virkelig besøkte Bjørnson på Aulestad for å få veiledning, men at det ikke var Sigurd Jorsalfar, men Leonarda som ble tema for besøket. Stykket hadde allerede kommet til oppførelse i april 1878, og Fredrikke hadde som hovedrolleinnehaver blitt klandret for at det ikke ble noen suksess: «Dette gav hende ingen Ro og drev hende til i Ferien at aflægge Bjørnson et Besøg paa Aulestad. Hun blev modtaget med aabne Arme af sin gamle Velynder, spillede Leonarda for ham og vandt Digterens fulde Anerkjendelse» (Sperati 1911:181).

Både gjennom Fredrikke Nielsens livsførsel, hva som synes å ha vært et pliktmessig ordnet ekteskap, og strenge krav til å kunne konsentrere seg om kunstneryrket, finnes ulike momenter som kan ha gitt Ibsen inspirasjon til noen av de avgjørende problemstillinger både i Kjærlighedens Komedie (1862) og flere andre stykker (Edvardsen 2012:112). Fredrikke Nielsen må også selv ha gjenkjent personlige karaktertrekk og problemstillinger i Svanhilds skikkelse. Octavia Sperati har gjort rede for hvilken enorm skuffelse Fredrikke opplevde da stykket endelig skulle settes opp i Bergen. Teaterinstruktør Niels Wickstrøm var gjort kjent med hvilket brennende ønske Fredrikke hadde for å få fremføre «Svanhilds deilige Vers», men mente at hun var blitt for gammel til å bli tildelt sin livs rolle.

Sitat Opførelsen af «Kjærlighedens Komedie» var vistnok Skyld i, at Theatret mistede en betydelig Kunstnerinde. Da Rollerne til Stykket var uddelt, traf jeg en Dag Fru Nielsen. Hun var i lidenskabelig Oprør. «Ved De, at jeg skal spille Fru Halm?» udbrød hun. «Halm! H-a-l-m, Halm – et Straa – farveløst, vissent – tørt – dødt – dødt! Ja, det ligger jo i Ordet. Dette Halmstraa skal jeg spille, som har glædet mig til at sige Svanhilds deilige Vers. Fra Stykket kom ud, har jeg indstuderet Rollen» – … Kort Tid efter indgav Fru Nielsen sin Afskedsansøgning. Sitat – Octavia Sperati 1911:196f.

Ved premieren 31. oktober 1879 måtte hun spille morens rolle. Siste forestilling hun tok del i var 17. juni 1880, som Frk. Bernick i Samfundets støtter. På mange måter var hele Fredrikke Nielsens kunstneriske liv rammet inn gjennom Henrik Ibsens praktiske arbeid i teateret og av hans dramatikk. Ibsen var, sammen med Herman Laading, hennes instruktør og veileder da hun entret scenen. Ibsen valgte henne selv til å kreere sentrale roller i egne dramaer, så lenge de arbeidet sammen ved Det norske Theater i Bergen.

I tillegg har en rekke forskere (Arne Duve, Arild Haaland, Willy Heggøy, Harald Noreng) pekt på hennes nære biografiske forbindelser til Ibsens kvinnefigurer i dramaer som Olaf Liljekrans, Hærmændene paa Helgeland, Kjærlighedens Komedie, Gengangere, Vildanden, Fruen fra havet og Når vi døde vågner.

Forkynner

I 1880 gjennomgikk Fredrikke Nielsen en religiøs vekkelse og ble predikant for metodistene. Det religiøse samfunn tillot ikke at hun mer satte sin fot i et teaterhus, men hun opprettholdt fortsatt en viss forbindelse med Bjørnstjerne Bjørnson, både gjennom brev og personlige møter.

Fredrikke Nielsen var fremdeles opptatt av å lese skjønnlitteratur. Etter å ha fordypet seg i Arne Garborgs romaner, Fred og Den bortkomne Faderen, tok hun kontakt med forfatteren for å få hjelp til gjennomgå sine egne livserindringer (NBO Brevs 140). Under forkynningen unnslo hun seg heller ikke for å tale om sosiale forhold i Amerika, barneoppdragelse og avholdssaken.

Referanser

• Etternavnet Jensen skyldtes at hun i ministralboken for Avaldsnes var innført som uekte barn av «Pigen Anna Grønhoug» og «… Som Fader udlagt Ungkarl Fredrik Jonsen af Stockholm», en åpenbart fingert person.
• At Octavia Sperati oppfattet det som om det dreide seg om naturbarnet Alfhild i Olaf Liljekrans, er kanskje ikke så rart med tanke på Fredrikkes bakgrunn, men her var det Louise Brun som spilte den kvinnelige hovedrollen som Alfhild. Fredrikke hadde derimot ingen rolle i Olaf Liljekrans, et stykke som til tross for store forventninger og fullsatt hus, ble en gedigen fiasko. Ibsen så selv svakhetene, og til tross for god publikumsøkning tok Ibsen det av plakaten etter bare to forestillinger, og startet omskrivning av dramaet til en operalibretto, Fjeldfuglen, som aldri ble ferdig. Olaf Liljekrans blir ved siden av Sancthansnatten (1853) regnet som Ibsens svakeste verk.
• Fredrikke har fullt ut godtatt utlegningene, og har i brev av 15. januar 1912 takket Octavia for skildringene av henne selv (NBO Brevs 648).

Det norske Theater Den Nationale Scene Komediehuset på Engen

Eksterne lenker

Store Norske Leksikon

Litteratur

• Blanc, Tharald: Norges første nationale Scene (Bergen 1850-1863). Et Bidrag til den norske dramatiske Kunsts Historie. Kristiania 1884. Albert Cammermeyer.
• Blytt, Peter: Minder fra den første norske Scene i Bergen i 1850-Aarene. (2. opl.). 1907.
• Bøgh, Johan: «Fru Fredrikke Nielsen» (s. 394, portrett s. 385). I: Ny illustreret Tidende No. 50. Kristiania, 15de December 1878.
• Edvardsen, Erik Henning: «Kjærlighedens Komedie, Illustreret Nyhedsblad og Hollenderkretsen» (s. 103-134) I: Eivind Tjønneland (red): Gloria Amoris. Henrik Ibsens Kjærlighedens Komedie 150 år. Bergen 2012. Alvheim & Eide Akademisk Forlag. ISBN 978-82-90359-87-9
• Folkebladet: «Den første nationale Scene i Bergen» (s. 19-28). Folkebladet No. 2. 31te Januar 1900.
• Garmann, Fredrik: En skuespillers Oplevelser. Erindringer fra mit theaterliv ved Holger Sinding. Kristiania 1900. Aschehoug.
• HIS = Henrik Ibsens skrifter.
• Jensson, Inger: Biografisk skuespillerleksikon. Norske, danske og svenske skuespillere på norske scener særlig på 1800-tallet. Oslo, Bergen, Tromsø. Universitetsforlaget.
• Nielsen, Fredrikke: Minnen från min barndom och mina första ungdomsår . Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum. Skrifter nr. 7. Oslo 1998. Novus Forlag. ISBN 82-7099-294-1 (h).
• Noreng, Harald: Tillegg. Henrik Ibsens diktning i Fredrikke Nielsens liv og Fredrikke Nielsens liv Henrik Ibsens diktning. I: Fredrikke Nielsen: op. cit.. Oslo 1998.
• Sperati, Octavia: Teatererindringer. Gyldendalske Boghandel, nordisk Forlag. Kristiania og Kjøbenhavn 1911.
• Sperati, Octavia: Fra det gamle Komediehus. Gyldendalske Boghandel, nordisk Forlag. Kristiania og Kjøbenhavn 1916.

Wikipedia

• Skuespiller Fredrikke Lovise Nielsen

Norsk Biografisk Leksikon

• Skuespiller Fredrikke Nielsen

Store Norske Leksiokon

• Skuespiller Fredrikke Nielsen

https://nbl.snl.no/Fredrikke_Nielsen

http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038310008470

https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrikke_Nielsen

Fredrikke Louise Nielsen (født Fredrikke Louise Jensen 5. juli 1837 på Avaldsnes, Rogaland, død 7. juli 1912 i Bergen) var en populær og anerkjent norsk skuespiller og kvinnepioner. Hun spilte over 300 roller i sin 26 år lange karrière, og ble personlig instruert av både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Ibsen valgte henne blant annet til å spille Signe, en av hovedrollene i Gildet på Solhaug, som ble forfatterens første publikumssuksess. I 1880 forlot hun scenen, gikk inn i metodistmenigheten i Bergen, og ble predikant. For resten av sitt liv drev hun misjonsvirksomhet i Norden og i USA. Hun hadde et sterkt sosialt engasjement, og i tillegg til å drive religiøs forkynnelse, benyttet hun prekestolen til å formidle andre hjertesaker, som kvinners og barns rettigheter. Fredrikke Nielsen var gift med skuespiller Harald Nielsen. Hun er også oldemor til kunstneren Gunnar Haugland.