Gunnar Thorleifsen Schjelderup

https://no.wikipedia.org/wiki/Schjelderup_(slekt)

https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Schjelderup

Gunnar Thorleifsen Schjelderup (født 5. april 1895 i Oslo, død 6. mars 1972) var direktør for Christiania Spigerverk i hele 35 år, fra 1926 til 1961.

Schjelderup ble utdannet som kjemiingeniør i 1917. Etter noen års utenlandsopphold og arbeid i andre bedrifter kom han til «Spikerverket», hvor han i 1926 ble administrerende direktør i en alder av bare 31 år. I hans tid som leder for verket utviklet det seg fra å være en lokal bedrift i Nydalen i Oslo til et av landets største industriselskaper, med aktivitet i flere landsdeler.

Han tilskrives mye av æren for veksten og den tekniske utviklingen innen bedriften. Han var med på utviklingen av den såkalte Tysland-Holeovnen for elektrisk råjernsmelting, og gis hovedæren for utviklingen av elektriske varmegroper, en nyvinning som snart ble nyttet i ulike deler av verden. Han var også en ivrig pådriver for utviklingen ved Bremanger Smelteverk i Svelgen og utviklingen av nefelinforekomsten på Stjernøya ved Nordkapp. Da han døde ble hans portrett gjengitt i Spikerverkets bedriftsblad med bildeteksten: «Spigerverkets annen grunnlegger».

Da krigen kom til Norge var Schjelderup blant næringslivets mest sentrale menn, og det var i hans hjem næringslivstoppene møttes – alt 13. april 1940 – for å områ seg under de nye betingelsene etter den tyske okkupasjonen. Der kom de raskt til enighet om at de ønsket «å få fiendtlighetene avbrutt». Det sentrale for bedriftslederne var å holde hjula i gang. Men etter hvert ble Schjelderup knyttet opp mot det sentrale hjemmefrontarbeidet, og i 1944 ble han arrestert og fengslet på Akershus.

Også utenfor bedriften markerte han seg i sin tid ved Spikerverket: Han var en av initiativtakerne til Industriforbundets Rasjonaliseringskontor, til Studieselskapet for Norsk Industri og til Administrativt forkningsfond.

Schjelderup var en pådriver for at det skulle bygges ut en større norsk jernproduksjon. Ved en skjebnens ironi ledet dette fram mot dannelsen av Norsk Jernverk og derved Spigerverkets egen endelikt som stålverk. Schjelderups bedrift i Nydalen ble senere ofret til fordel for jernverkets virksomhet i Mo i Rana.

Han var æresmedlem i Polyteknisk Forening, og fikk Sam Eydes Ærespris. Han var kommandør av St. Olavs Orden. Schjelderup har et eget minnestipendiat (Direktør Gunnar Schjelderup og Frues Stipendiefond) og har gitt navn til Gunnar Schjelderups vei i Nydalen og Gunnar Schjelderups veg i Svelgen.

https://nab.no/lokalhistorie/hvem-var-gunnar-schjelderup/19.12809

Med sin kjemiingeniør-utdannelse fra Dresden ble han leder av den lille, lokale Nydalen-bedriften som 31-åring.
Under Schjelderups ledelse vokste imidlertid spikerverket til å bli en industrigigant med aktivitet flere steder i landet.

Under krigen var Gunnar Schjelderup aktiv i motstandskampen. Han ble torturert og slet med senskader resten av livet. Han fikk general Eisenhowers «award for brave», Sam Eydes ærespris 1960, han var æresmedlem av Polyteknisk Forening, medlem av Ingenjörsvetenskapsakademien i Stockholm og av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1936. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1937 og til kommandør 1953; han var også kommandør av den svenske Vasaorden.

Christiania Spigerverk har i dag avsluttet produksjonen i Nydalen, men fortsatt står flere av produksjonsbygningene igjen, blant annet bygget ved Gullhaug torg som nå huser Riksteatret.

https://nbl.snl.no/Gunnar_Schjelderup

Industrileder

Gunnar Schjelderup. Foreldre: Grosserer Thorleif Frederik Schjelderup (1859–1951) og Inga Johanne Berven (1861–1947). Gift 1919 med Laila Roll (27.9.1897–1972), datter av lege Jacob Roll (1861–1920) og Inga Omsted (1861–1947). Svigerfar til Peter Andreas Munch Mellbye (1918–2005); bror av Ferdinand Schjelderup (1886–1955; se NBL1, bd. 12); farbror til Thorleif Schjelderup (1920–).

Gunnar Schjelderup var en av de mest markante industrilederne i Norge på 1900-tallet. Han var sønn av en av Norges rikeste menn og født til en posisjon som eier, men han fant seg et aktivt virke som profesjonell leder av Christiania Spigerverk. Han var en pioner når det gjaldt å trekke de ansatte med i beslutningene, og han var politisk aktør da nye grenseoppganger mellom stat, arbeiderbevegelse, bedrift og samfunn ble trukket opp i årene mellom 1935 og 1950.

Han vokste opp i Kristiania, der hans far og farfar hadde vært med å bygge opp Christiania Spigerverk fra eiersiden. 1913 tok han examen artium på Aars og Voss skole, og 1917 var han ferdig diplomingeniør fra Dresden. Deretter samlet han erfaring flere steder, bl.a. som kjemiker ved Kristiansand Nikkelraffineringsverk og Evje Nikkelverk, og han rakk å være med på Sam Eydes store kanadisk-norske nikkeleventyr, British-American Nickel Corporation 1919 og 1920, før dette gikk over ende.

Fra Schjelderup kom inn i Spigerverkets drift desember 1921 visste han å utnytte det norske metallurgiske miljøet som var vokst frem i kjølvannet av Sam Eydes omfattende satsinger. Dette manifesterte seg først og fremst gjennom samarbeidet i 1920-årene med staten og Elektrokemisk (nå Elkem) om å utvikle en elektrisk råjernsovn for å utnytte norsk elektrisitet til å smelte norske jernmalmforekomster, et prosjekt som var vellykket og ble utnyttet i Spigerverket og etter 1945 la et teknologisk grunnlag for etableringen av Norsk Jernverk.

Gunnar Schjelderup overtok som administrerende direktør for Christiania Spigerverk 1926, en stilling han hadde frem til 1961. I denne perioden ble Spigerverket bygd opp til en moderne norsk storbedrift, og Schjelderup var interessert i å utvikle organisasjonen som et bevisst hele. 1943 skrev han et notat som foreslo å lage et holdingselskap for utviklingen av norsk industri – Studieselskapet for Norsk Industri – og som delvis argumenterte for betydningen av å bygge opp større bedrifter. Schjelderup gikk langt i å kritisere snevre eierinteresser som ikke så det som sin oppgave å skape noe for fremtiden. Forslaget om Studieselskapet for Norsk Industri tok sikte på å bidra til den totale utviklingen av norsk industri, ikke minst med bakgrunn i de problemene norsk industri hadde hatt i mellomkrigstiden, med stor arbeidsledighet som et av resultatene. Schjelderups forslag har i ettertid blitt sett på som et borgerlig forsøk på å komme Arbeiderpartiet i forkjøpet, et forsøk på å la industrien og borgerskapet selv – ikke sosialdemokratenes stat – løse sysselsettingsproblemet.

I praksis ble imidlertid ikke Studieselskapet for Norsk Industri noe alternativ til Arbeiderpartiets politikk. Det ble et supplement, og Schjelderup representerte den gruppen av næringslivsledere som etter den annen verdenskrig gikk inn for å samarbeide med staten og Arbeiderpartiet om å skape størst mulig økonomisk vekst. Dette var neppe overraskende for dem som kjente Schjelderup personlig. Han hadde et nært forhold til LO-lederen Konrad Nordahl, og Christiania Spigerverk var en foregangsbedrift når det gjaldt å innføre bedriftsdemokratiske prosesser. Også den senere LO-lederen Tor Aspengren kom fra Spigerverket. Schjelderup er beskrevet som en varm og nær person som var genuint opptatt av sine ansatte.

I likhet med sin bror, høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderup, var Gunnar Schjelderup aktiv i den norske motstandskampen under den annen verdenskrig. I større grad enn andre fikk han merke av krigen. Han ble torturert og slet med senskader resten av livet. Han fikk general Eisenhowers “award for brave conduct”.

Gunnar Schjelderup fikk Sam Eydes ærespris 1960, han var æresmedlem av Polyteknisk Forening, medlem av Ingenjörsvetenskapsakademien i Stockholm og av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1936. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1937 og til kommandør 1953; han var også kommandør av den svenske Vasaorden. En vei i Nydalen i Oslo, nær Spigerverket, heter fra 1978 Gunnar Schjelderups vei.