Hans Jacob Petersen Brun

Hans Jacob Brun tjente seg opp som underoffiser og var 1686 fenrik i marineregimentet, hvor han avanserte til sekondløytnant i 1689. Det følgende år dro han til utlandetfor å søke krigererfaring i fremmede hærer. Han fulgte som volontær den franske hær under dens krisoperasjoner i Flandern, hvorfra han hyppig sendte beretninger hjem. Han deltok i flere beleiringer, således av Huy og i slaget ved Neerwinden 29/7 1693, antakelig ved det av Christian Gyldenløve kommenderte regiment "Royal danios". Året etter ble han kapteinløytnant ved brigadier H. E. Tritzschlers regiment i Norge. Det var et hurtig avansement, men alt vitner om at Brun var særdeles ansett. Han ble således utsett til å ledsake generalløytnant grev Christian Gyldenløve på dennes omfattende inspeksjonsreise i Norge i 1695Denne reisen varte fra 2/6 til 6/9; Brun førte i denne forbindelse en nøyaktig journal, som samtidig som den var en reiseskildring også er en rapport om og en kritikk av de befestningsanlegg som de besiktiger. Han gjennomgår i denne også Fredrikstens festning, hvis mangler han påpeker, men hvis beliggenhet han finner utmerket.

Etter å ha vært kompanisjef ved forskjellige avdelinger ble Brun major 1705 ved det Viborgske nasjonale regiment og deltok med dette i krigen i Skåne. I 1709 ble Brun kommandant på Fredriksten og året etter oberstløytnant. Det var en i disse krigens tider meget betrodd post, hvor Brun fikk anvendelse for de erfaringer han hadde høstet under sin tjenstgjøring i utlandske hærer, og det var vel også nettopp på grunn av sine anerkjente kunnskaper i festningsverk, at han ble utsett til stillingen.

Da man ventet at Carl XII ville angripe Norge, lot han i årene fra 1709 til 1716 utføre en rekke arbeider på festningen, så festningen sto kampberedt da angrepet kom.Ham tilkommer uten tvil den største ære for Fredrikshalds og dens festnings berømmelige forsvar i 1716. Brun var på grunn av at garnisonen var så fåtallig og fordi byen var så åpen, opprinnelig av den oppfatning at det ikke engang måtte gjøres noe forsøk på å forsvare byen. "Den første fienden vil gjøre sin operasjon hherpå lar jeg sannelig plyndre byen" uttalte han 11/4, men da han fire uker senere får 4 kompanier som forsterkning, modifiserer dette hans syn på forsvaret noe, men han har heller ikke nå noen tro på at byen effektivt skal kunne forsvares. Hans standspunkt var at garnisonen ikke måtte "hazarderes" for mye ved byens forsvar, men først og fremst måtte bevares for forsvaret av festningen, for han var med rette redd for at byens forsvarere ved et fientlig angrep kunne bli trengt bort fra festningen og således gå tapt for det senere hovedforsvar av denne; eller at fienden kunne trenge inn i festningen, når han fulgte hakk i hel med de retirerende troppene. Kommandanten forklarte senere for den undersøkelseskommisjonen, som ble nedsatt for å dømme mellom ham og Fredrikhalds borgerskap, sitt standpunkt og sin opptreden. Det framgår av dette at han har spilt under dekke likeoverfor borgerne, idet han har latt dem få inntrykkav at han ville sette noe inn på åforsvare deres by, mens han hele tiden har hatt klart for seg , qt byen vistnok kunne og burde beskyttes mot fientlige streifpartier, men at forsvaret av byen likeoverfor et overfall av en større styrke lå over hans evne med den garnisonen som stod til hans rådighet. Begibenhetene 4/7 ved Carl XII.s overfall ga kommandantens oppfatning rett. For å bedømme disse forholdene rettferdig må man ta hensyn til garnisonens styrke og det området, som den ville få å forsvare. Dette var , når byen skulle tas med, betydelig større enn det landområdet som i 1660 vel 2000 mann foruten borgerne hadde holdt besatt. Bruns garnison besto derimot bare av til sammen 71 underbefal og spill, 1221 kampdyktige menige, hvor av 78 var syke. Borgervepningen besto av Stadskompaniet på ca, 100 mannm under stadskaptein Peder Colbjørnsen og det frivillige kompani lekeledes under Colbjørnsen. Infanteribesetningen på brigantinerne "Bergen" og "Christiansand" utgjorde 41 mann av Smålenske og Bergenhusiske regimenter. Alt i alt fantes til festningens og byens forsvar ca 1540 våpenføre menige. Av skyts hadde men i alt 85 kanoner av forskjellige kaliber og 7 fyrmøser. Brun hadde liten tillit til ovennevnte borgermillits, som han anså lite skikket til å oppta kampen mot Carl XIIs øvede krigere. Denne mistillit kom oftere til syne og krenket dypt de stolte arvtakere av Haldens ærerike tradisjoner, og det slette forholdet som oppsto mellom Brun og et flertall av byens borgere hadde visstnok sin rot i denne miskjennelse. Særlig følte den ernergiske Peder Colbjørnsen seg dypt krenket. Han og hans bror Hans la ved svenskenes innfall 1716 stor patriotisme for dagen. Hans først og fremst ved den dyktighet og pålitelighet hvormed han ved hjelp av forbindelser i Sverige fikk ordnet etterretningsvesen. Peder ved sin ledelse av den frivillige borgermilits opprettet av borgere og sagbruksarbeidere 29/3 1716. Forholdet mellom den selvbevisste Peder Colbjørnsen og Brun, som i militære saker måtte føle seg som den absolutte sakkyndige, kunne vanskelig bli godt og ble helt uholdbart, da det frivillige kompaniet ble stilt helt uavhengig av kommandanten, som dog for en vesentlig del hadde bevepnet det. Det var den kommanderende general, generalløytnant Lützow, som - visstnok i beste mening - begikk denne uklokskap, som av Brun måtte føles som en krenkelse og en militær uhyrlighet. I sin ærgrelselot kommandanten seg et par ganger forlede til å begå ubesindigheter, som ga hans fiender våpen i hendene og som bevirket at den selvbeherskelse og moderasjon, som han som regel viste, ikke ble påskjønnet etter fortjeneste.

Brun forlangte således at det av borgerne oppsatte frivillige kompani skulle avlegge krigsed, men dette ble oppfattet som et forsøk fra hans side på å få hånd og hals over kompaniet, hvorpå dette nektet å avlegge eden.Dernest må nevnes striden om det byttet som ble tatt i kampen ved Enningdal bro - et bytte borgerne mente tilkom det frivillige kompani for deres deltakelse i kampen, men som kommandanten lot bortselge ved offentlig auksjon til inntekt for staten. Brun nektet dessuten flere ganger å understøtte borgerkompaniene i deres mindre operasjoner utenfor festningens område, hvilket også satte ondt blod.

Etter inntagelsen av Sponviken skanse forberedte kong Carl XII seg til et angrep på Fredrikshald og Fredriksten. Da han manglet artelleri, kunne han ikke gjennomføre noen regulær beleiring. Men da de indre og ytre forhold i Sverige gjorde en hurtig avgjørelse ønskelig, besluttet han seg til å føre angrepet som en nattlig overrumpling, hvorunder han håpet å avskjære den i byen forlagte del av garnisonen fra festningen eller sammen med disse tropper å trenge inn i festningen, i fall de trakk seg tilbake dit opp. Angrepet ble utført etter planen; kl.02.00 om morgenen den 1/7 trengte to kolonner inn i byen etter å ha vadet over elva ved Skåningsfossen. Den ene kolonnen på 600 mann under ledelse av oberst Schlippenbach ble dirigert i bergskråningene mot Borgerskansen; med denne kolonnen, som hadde som den viktige oppgaven å kile seg mellom byen og festningen, fulgte kongen selv og generalmajor Carl Gustaf Delvig. Den andre kolonnen likeledes på 600 mann under oberstløytnant Rutger Fuchs ble sendt fram mot kirkeporten for langs Elvegaten å trenge inn i byen. Resten av angrepsstyrken fulgte antakelig denne veien som reserve. Etter et heltemodig forsvar av garnisonen og borgerne og etter at disse hadde satt ild på sine egne hus, mislykkedes overfallet fullstendig og svenskene måtte skyndsomt trekke seg ut av byen. Svenskenes tap av døde, sårede og fanger var etter Lagermarck 500 mann eller omtrent 1/3 av hele angrepsstyrken. Kommandanten anslår svenskenes tap langt større og til mer enn 1200 mann døde og sårede. Nordmennenes tap var 5 offiserer og 172 underoffiserer og menige foruten borgernes tap. Fra festningen ble det skutt voldsomt etter den tids forhold, i det det ble avgitt 2337 skudd.

Fredrikshalds borgeres patriotiske ferd under Carl XII.s angrep på deres by vakte over alt samtidens beundring og vil til alle tider stå som et lysende eksempel på sant borgersinn. Desto mer beklagelig var derfor den striden som førtes så bittert mellom dem og den dyktige og ikke mindre patriotiske kommandanten. I begynnelsen var Brun tilbøyelig til å overse angrepene, e det han mente at hans fortjenester av byens og festningens forsvar skulle sikre ham mot falsk forfølgelse. Men faren for kommandanten ble overhengende da hans værste motstander Peder Colbjørnsen ble sendt som deputert til kong Fredrik IV i København for å tale borgernes sak, og enda betenkligere ble situasjonen for Brun da han fikk meddelelse om at oberst og sjef for Vestre sjællandske nasjonale infanteriregiment Heinrich von Bippen allerede 3/7 var blitt utnevnt til overkommandant at interim på Fredriksten. Han ankom også virkelig omkring 20/7 og overtok stillingen. Brun håpet i det lengste at etterretningen om kampen 4/7 snart skulle gi ham oppreisning for denne krenkelsen, men dette slo ikke til, og da han fikk visshet om at en del av borgerne hadde innlevert anklageskrift mot ham til kongen, ble han for alvor urolig og søkte i august permisjon til København for å få anledning til personlig å forsvare seg. Permisjonssøknaden kunne ikke innvilges under de herskende alvorlige tider, men overkrigssekretær Valentin von Eickstedt lovte å ta seg av hans sak. Oberst von Bippen ble tilbakekaldt 28/8 og Brun ble atter av kongen innsatt i stillingen som kommandant 29/11 1716. Striden var likevel ikke dermed avgjort. Under et militært forhør, som 23/7 var blitt holdt av overkommandant von Bippen etter anmodning fra to artillerikonstabler for å bedømme deres forhold under kampen 1/7, da de gjorde tjeneste på borgernes stykpram, fremkom det temmelig ærekrenkende bevis mot borgerskapet. Peder Colbjørnsen ble direkte anklaget for pliktforsømmelse samtidig som kommandanten ble rost i høye toner. Peder Colbjørnsen,som gikk ut fra at hele forhøret var satt i scene av Brun som et mottrekk mot borgerskapet, satte seg straks i virksomhet for å renvaske den plett som søktes satt på ham og hans medborgere. Han godtgjorde også ved innhentede erklæringer, at forklaringene var uriktige og usannferdige. Et annet forhør var blitt av holdt to dager tidligere enn det forannevnte over 60 militære, som hadde deltatt i toget til Enningdal bro 8/1 samme år. Uansett om forhørene ble satt i verk av von Bippen, er det en mulighet for at Brun gjennom disse to forhør har søkt å skaffe seg forsvarsmateriale like overfor borgernes anklager.

Da Peder Colbjørnsen kom til København, innleverte han 30/9 1716 til kongen en vidløftig besvergelse i saken og forfattet kort etter sammen med de andre borgerdeputerte Jens Munch en formelig klage over kommandant Brun hvor samtlige tvistepunkter og besværinger ble anført; klagen inneholdt også en gjennomgående kritikk over hans militære forholdsregler og disposisjoner. Saken ga foranledning til at en militærkommisjon, som ble nedsatt 28/10 1716 for å uttale seg om Norges forsvarstilstand i det hele, anbefalte at oberstløytnant Brun ble forflyttet, enten han var skyldig eller ei, da det var nødvendig at kommandant og borgerskap harmonerte. Klagen foranlediget dessuten at det 6/11 1716 ble utstedt en kongelig ordre til visestatholder baron Kragh og generalløytnant B.H. v. Lützow om å tiltre kommisjonen til undersøkelse av saken, hvilket forøvrig også var etter kommandantens ønske. For denne kommisjonen verserte saxken i 2 år, inntil den etter kommisjonens forslag ble hevet ved resolusjon av 14/11 1718. Brun var imidlertid etter eget ønske forflyttet fra kommandantstillingen og blitt oberst og sjef for et landdragonregiment, så interessen foir saken var blitt mindre. 21/5 hadde kommisjonen innmeldt at den hadde gjort seg all mulig flid med å få grundige opplysninger om forholdet, men kun oppnådd å få "vidløftige replikker og kontra replikker fra begge parter, som ikke kunne ansees for noe reelt , bare som en uvilje av den ene mot den andre"; Den erklærte likevel at såvel oberstløytnant Brun, som borgerskapet hadde gjort sin plikt mot fienden. Man kan kanskje tillegge Brun, som hele tiden bare hadde de rent militære sysnpunkter for øye, at han ved visse leiligheter hadde opptrådt lite taktfult og smålig, men så hadde Colbjørnsen og Munch på sin side skutt over målet ved i stridens hete å framsette ubeviselige og uberettige beskyldninger samt hadde overskredet sitt mandat som borgernes representanter, hvorfor de også senere ble desavourert av en del av borgerskapet.

21/12 1717 avløste oberst Landsberg Brun som kommandant på Fredriksten. Brun fikk oberst rang og ble sjef for et nyopprettet regiment, som fikk Fredrikstad til garnisjonssted og hvor han ble visekommandant under generalmajor Ove Vind. Det var en stor skuffelse for Brun at han ikke kom til å delta i angrepet på Sverige i 1719, da han derved ble avskåret fra å utmerke seg. Da hans regiment ble redusert, ble han 1720 sjef for 1. Trondhjemske nasjonale regiment, Som hadde garnisjon i Trondhjem. i 1731 ble han brigadier og 1733 generalmajor. Han tok avskjed 1736 bortimot 75 år gammel og døde 1739 på Bjertnes gård i Værdalen, hvor han som oftest bodde. Han giftet seg i 1714 med Mette Sophie von Pultz (1697-1760), datter av Henrik Christopher von Pultz til Kjølberg og Ellingård og Bolette Hovenbeck. Hun giftet seg senere med etatsråd Johannes Christensen til Tersløse og Bonderup på Sjælland. [Jfr,.Norsk biografisk leksikon, B.II. Oslo, Aschehoug, 1925, M. Haffner]