Hedvig Elisa Wiborg

Fra store norske leksikon:

Elisa Wiborg, Hedvig Elisa Wiborg, født 25. september 1862, fødested Kragerø, Telemark, død 16. januar 1938, dødssted Sannidal ved Kragerø. Sanger (sopran). Foreldre: Konsul Thomas Møller Wiborg (1835–1918) og Hansine Daae (1841–1930). Ugift. Søsterdatter av Anders Daae (1838–1910; se NBL1, bd. 3) og Iver Daae (1845–1924); kusine av Kristine Bonnevie (1872–1948).

Elisa Wiborg var en av de ledende sopraner i sin samtid. Hun hadde Grieg, Bjørnson og flere av tidens operakomponister blant sine beundrere.

Wiborg kom fra en prominent Kragerø-familie. Faren var konsul og skipsreder; hennes yngre bror Simon ble ordfører og stortingsrepresentant. Elisa viste seg tidlig musikalsk og skal ha gjort inntrykk i en amatøroppsetning av Til Sæters på Hotel Germania i Kragerø 1884. Hun fikk reise til Dresden for å oppleve musikklivet der og ta timer i sang. Pedagogen Nathalie Hänisch så mulighetene, og Wiborg tok fatt på en utdannelse som sanger.

Wiborg debuterte i Dresden i november 1887 ved en konsert holdt av pianistinnen Mary Krebs, og 25. november 1888 operadebuterte hun til meget gode kritikker som Margarethe i Faust ved operaen i Schwerin. Her ble hun engasjert fra 1890. Samme år møtte hun Edvard Grieg i Leipzig. Han ble en stor beundrer og arrangerte sin Vinje-romanse Våren for strykeorkester for henne.

Elisa Wiborg ble engasjert som Elisabeth i Tannhäuser ved Wagner-festspillene i Bayreuth 1891. Tannhäuser, som er et tidlig Wagner-verk, hørte fra starten ikke til på festspillenes repertoar, men Wagners enke Cosima ville nå selv sette den opp. Pauline de Ahna, senere gift med komponisten Richard Strauss, skulle synge Elisabeth på premieren, men hun ble syk, og Wiborg måtte overta. Iscenesettelsen, som fremstilte en ung Elisabeth, var til Wiborgs fordel, og hun ble av flere i Wagner-kretsen, ikke minst Hans von Wolzogen, betegnet som festspillenes funn. Hun sang Elisabeth igjen 1892 og 1894.

Etter dette fikk hun en rekke tilbud, og fra 1893 tok hun engasjement ved hoffoperaen i Stuttgart, som da var en av Tysklands ledende scener. Her og som gjest ved operaene i München, Berlin, Dresden, Leipzig og Karlsruhe sang hun i løpet av de neste årene nærmere 80 roller. Det meste av repertoaret var innenfor tysk opera: Weber, Marschner, Lortzing, Cornelius og Richard Wagner, dessuten samtidskomponister som Humperdinck og Kienzl. Hun sang Grevinnen i Figaros bryllup og Donna Anna i Don Juan av Mozart, Carmen og Micaela i Carmen, de tre hovedrollene i Hoffmanns eventyr og tittelrollene i Mignon av Thomas, Manon av Massenet og Louise av Charpentier, dessuten roller i La Bohème, Cavalleria rusticana, Bajazzo og Verdis Otello. Hun var også Rosalinde i Flaggermusen og Yum-Yum i The Mikado. På Christiania Theater 1896 ble hun den første norske Santuzza i Cavalleria rusticana, og høsten 1900 gjestet hun Nationaltheatret som Mignon under Johan Halvorsen. Koloraturrollen som Philine ble ved denne anledning sunget av søsteren Lalla.

Wiborg opptrådte ellers i Wien med den russiske pianisten Anton Rubinstein, og hun representerte Stuttgart-operaen ved konsertene som ble holdt etter keiser Nikolai 2s kroning i Moskva 1896. Hun medvirket ved konserten Edvard Grieg holdt med egen musikk i Warszawa 22. april 1902.

“Die Wiborg” ble en institusjon i Stuttgarts kulturliv, og hun ble utnevnt til Kammersängerin 1898. 1902 brant hoffoperaen ned, men det ble raskt bygd et interimsteater. Wiborg høstet ovasjoner for tittelrollen i Liszts oratorium Die Legende von der heiligen Elisabeth, som Liszt-eleven Karl Pohlig 1903–08 oppførte to ganger i året i Stuttgart, på palmesøndag og på Liszts fødselsdag 22. oktober.

Elisa Wiborg blir beskrevet som sympatisk og utadvendt, og hun skal ha hjulpet mange norske kunstnere som ville forsøke seg i Tyskland.

Etter 16 år i Stuttgart måtte Wiborg gi seg på grunn av hjertesykdom. Hennes siste forestilling, som Sieglinde, 16. mai 1909 ble en følelsesladet avskjedsfest. Hun bosatte seg på familiestedet Frøvik i Sannidal ved Kragerø. De siste årene bodde hun på Bygdøy i Aker. Hun døde av kreft og ble gravlagt på Kalstad kirkegård i Kragerø.

Wiborgs stemme beskrives som omfangsrik med en vakker, mørk klangfarge. Hun var en dyktig skuespiller som fascinerte publikum med et tilbakeholdent spill i de mest dramatiske scenene. Da hun trakk seg tilbake, skrev statsminister Gunnar Knudsen til Elisas far at for ham var hun den største av alle. Og det var til Wiborg, i et brev i 1891, at Grieg skrev: “Norge er et rigt land! Det har Råd til at udlevere sine bedste Kræfter!”

Kilder og litteratur

B. Qvamme: Elisa Wiborg: norsk sanger i europeisk opera, 1990

F. Benestad: Edvard Grieg. Brev i utvalg 1862–1907, 1998

utklipp på Norsk musikksamling, Oslo