Herman Hermundson, Wangsnes

Eidsfjæringer grunnlegger bosetting i Dakota.

Av Gudmund Hansen (4. generasjon etter Herman Hermundson (1814 - ca1892)

I ”Hofdasegl” nr. 46 (året 2001) kunne vi ta del i erfaringer amerikafarerne høstet etter at de i 1869 valgte å utvandre fra Eidsfjorden. Denne artikkelen gir oss flere innblikk i utfordringer de sto overfor og gleder de hadde med å tilpasse seg i ”mulighetenes land”; med å etablere et samfunn slik de ønsket og som de var kjente med i ”gamlelandet”.

I år (2004) er det 130 år siden stiftelsen av ”Norsk evangelisk luthersk Norway Menighed i Minnehaha County, Dakota Territory”. Slik lød det opprinnelige navnet på menigheten, og slik står det skrevet i protokollen etter stiftelsesmøtet, den 23. mars 1874. Disse nybyggerne fra Valfjorden, Sildpollen og Frøskeland hadde stor innflytelse på samfunnsbyggingen, stiftelsen av menigheten og senere planlegging og byggingen av kirken på sin nye hjemplass i Dakota, USA.

Inntil våren 1872 var dette et vilt og ubebodd område, ikke et hus var å se etter å ha forlatt Rock River i Rock fylke i Minnesota og til Big Sioux elva i Minnehaha fylke i Dakota, en distanse på over tretti miles. Bare et par hytter var å se langs de to elvene. Denne våren kom de første nybyggerne som senere skulle bli grunnleggerne av samfunnet i området.

Mennene startet ut fra Fillmore fylke i Minnesota, ikke bare å finne plass til hjem for seg og sine familier, men også til sine slektninger og venner – noe de kunne kalle for sitt eget. Dette store og ubebodde området så ut til å være landet de lette etter. Alle valgte en plass langs den lille elva som heter Slipup Creek, omlag femten miles nord-øst fra Sioux Falls og fire-fem miles øst for Big Sioux elva. Langs breddene på denne elva var det rikelig med ved både til brendsel og tømmer til plankene som kunne brukes til å holde taket på jordgammene og hulehusene oppe.

Etter å ha brutt opp noen mål jord på hver sin eiendom, returnerte de tilbake til hjemmene sine i Minnesota for å ta vare på avlingene de hadde der, og for å gjøre forberedelsene for endelig flytting til det nye området sammen med familiene sine.

Det var våren og sommeren 1873 at de fleste som var organisatorene for denne blivende menigheten kom til denne delen av Minnehaha fylke. Nyhetene om at fruktbart land var å få tak i spredde seg hurtig. Den vestlige bevegelse hadde da en topp periode, og området ble befolket på kort tid.

Sammen med andre familier kom Hermann Hermansen (tok senere etternavnet Wangsness) og Thor Hermansen - begge fra Valfjord i Eidsfjorden - med sine familier. Blant andre som senere på sommeren kom var Jens Eilert Johansen, opprinnelig fra Frøskeland med sin familie og David Andersen fra Sildpollen, med kone. Så i løpet av året var mye av jorda mellom Slipup-elva og Pipestone-elva besatt, og grunnlaget var lagt for et stort norsk samfunn.

Etter at sommeren var over, var det mange mennesker i forskjellig alder her på den åpne prærien uten annet ly mot vind og vær enn de overdekte vognene som de kom flyttende med. Men ingen klaget over forholdene tiltross for de kummerlige forholdene. Alle ga uttrykk for at de satte sin lit til Herren som hadde loset dem til dette området. Tilliten var ikke forgjeves for de hadde god grunn til å glede seg over det de senere oppnådde.

Før de tok til å bygge hus, måtte de bryte opp jord for å sørge for tilstrekkelig avling som de hadde å leve av inntil neste sommer. Høy måtte samles til å fóre dyra med gjennom vinteren. I løpet av denne tiden brukte de ”prærievognene” som bolig og hjem. Men så kom bygging av bolig i gang og ble snart ferdig på grunn av alles iver og godt naboskap, til tross for at de fleste var ukjente med hverandre. Godt naboskap og gjensidig hjelpsomhet var nødvendige egenskaper, spesielt i denne perioden.

Husene eller hyttene var ikke vakre å se på, de var enten gravd ut i siden av en jordhaug eller de var bygd opp av torv og jord. De eneste trematerialene som ble benyttet var tømmer til dragerne i taket. I tillegg var det noe ris og et lag med kvister som underlag for høyet som lå under taktekket som også var torv og jord. Over torvet ble det lagt et lag leire, og så var taket ferdig. Hver hytte hadde en dør av enkle materialer og ett vindu. Bare enkelte hytter hadde to vinduer, men det var unntakvis. Med dette var huset klart til bruk, og hver familie hadde en plass de kunne bo før kulden satte inn før vinteren. Alle var glade for at de hadde et hjem som de kunne kalle for sitt. – Husvære for dyra og matlager var også laget på samme måte, men selvsagt uten den luksus som vinduer var.

Da den travleste sesongen var over og nybyggerne var ferdige med husvære til seg selv, dyra og forrådet, begynte de å føle savnet etter gudstjenestene som de var vant med der de tidligere bodde. Vi kan kanskje forstå gleden i kolonien over at en pastor var kommet for å forrette Guds ord. Dette var pastor O. O. Sandø fra den norske synoden, og som var ansatt som pastor i Nidaros menighet i Dakota, en menighet blant andre pionerer langs elva Big Souix, og som var etablert i 1868. Alle som hadde fått beskjed var møtt frem, selv om dette var en dag midt i den ellers så travle uken.

En del av nybyggerne var samlet for å diskutere hva de kunne gjøre for å få en fast pastor, og på et møte den 28 januar 1874 ble de enige om å sende et brev til presidenten i den Lutherske menighet forå be om å få en pastor til å avholde faste gudstjenester for dem. Dette brevet var signert av blant andre; Herman Hermansen Wangsness, Christian Hermansen Wangsness og Thor Hermansen.

Den 5. mars fikk de svar på sin forespørsel. En pastor skulle komme dit den 22. mars, men allerede den 21. mars kom det to pastorer. Det var over 60 miles til nærmeste togstasjon så pastorene måtte ta seg fram på egen hånd. På den tiden var det ingen veier å følge, heller ikke broer over elvene, så det var en strabasiøs reise for pastorene. Dette var i tiden da snøen var begynt å smelte og vannstanden i elvene hadde steget og isen var usikker. Derfor kunne de ikke benytte hester på reisen. Men disse hindrene skremte ikke de to pliktoppfyllende pioner-pastorene fra å gjennomføre reisen. De fikk en av Rock fylkes pionerer med et par hester til å frakte seg et stykke, og i Luverne kjøpte de et tau som kunne benyttes i tilfelle de ble utsatt for uhell når de skulle krysse elvene. Alt gikk fint inntil de kom til Slipup elva. Kusken mente at risken med å kjøre med hestene over elva var for stor. Her kom tauet inn i bildet. Med tau rundt kroppen gikk den ene av pastorene ut på isen for å teste den mens de to andre sto igjen på elvebredden og skulle dra han tilbake dersom han gikk gjennom isen. Men begge kom seg over elva uten uhell, sa adjø til kusken og gikk til fots de åtte – ni milene som var igjen før de kom fram til nybyggerne. Dette er bare et eksempel på forholdene som rådde og de strabasiøse opplevelsen de hadde på den tiden.

Neste dag ble det holdt gudstjeneste hjemme hos Lasse Bothun. Den 23. mars 1874 ble det avholdt et møte for å etablere et kirkesamfunn i Minnehaha. De to pastorene Lund og Hvid fikk fort tillit blant befolkningen, og under ledelse av pastor Lund ble det grunnlagt en menighet med det opprinnelige navnet; ”Norsk evangelisk luthersk Norway Menighed i Minnehaha County, Dakota Territory”. En forordning ble vedtatt og underskrevet av følgende: Iver Ellefsen, L. A. Vadheim, Elling Larsen Kirkebo, David Andersen, Rognald Bentsen, Jens E. Johansen, Lasse Bothun, Johannes E. Berdahl, Herman Hermansen Wangsness, Ole O. Njøs, Johannes H. Loftesness, Olaus Jensen, Ole J. Nesheim, Erik J. Berdahl, Christian Hermansen Wangsness, Thor Hermansen og C. H. Henjum. Det ble så valgt et styre med Herman Hermansen Wangsness, Jens Eilert Johansen og Rognald Bentsen som forstandere. Som diakoner ble valgt Johannes Loftesness og Iver Ellefsen. Erik J. Berdahl ble valt til sekretær, mens L. A. Vadheim ble valgt til forsanger og kasserer. Pastor Hvid ble bedt om å være prest. Han ga sitt samtykke til det, og ba om forståelse at han allerede hadde et stort område han skulle betjene.

Pastor Hvid ble senere avløst av pastor A. N. Kleven som også hadde flere menigheter han skulle tjene. Det ble bestemt at han skulle bo i Swan Lake hvor det var størst behov for ham til misjonsarbeid. Men i den delen av landet var det ”langt mellom naboene”, og ødeleggelsene etter gresshoppesvermene tre år på rad gjorde at avlingene ble ødelagt og økonomien blant folk var så dårlig at de ikke hadde særlig til overs for å betale pastoren med. Så etter to år med mye slit og dårlig betaling, ble det klart at et sogn som strakk seg over så stort område ikke kunne betjenes av bare en person, så han flyttet til Minnesota i 1878, etter at han hadde fått forespørsel derfra.

Ettersom tiden gikk, gresshoppene ble borte og økonomien blant folket ble bedre, ble det bygget skolebygg av trevirke hvor gudstjenestene ble holdt. Men etterhvert ble også skolebygget for lite, så kirketjenestene ble i sommerhalvåret flyttet til et tilbygg til kornlageret tilhørende Johan Hermansen.

Styret innså etterhvert at det var behov for et eget kirkebygg. Så i 1883 donerte Thor og Johan Hermansen et område på to acres (vel 8 mål) til menigheten for å reise kirke på og til kirkegård. På et møte som ble holdt den 1. februar 1886 var det en veldig diskusjon om når tid de skulle reise det etterlengtede kirkebygget. Det ble derfor nedsatt en kommité bestående av Erik J. Berdal, Anfinn J. Berdahl, Knut Henjum og Christian Hermansen Wangsness for å få igang en pengeinnsamling. Det ble på møtet også bestemt at C. H. Wangsness skulle reise til Souix Fall og Anfinn Berdahl til Dell Rapids. - Men protokollen sier ikke noe om hvorfor de skulle reise. Fra andre papirer er det å forstå at hensikten var å samle inn penger til et kirkefond. 

I følge protokollene var det nytt møte den 1. mai 1886. I løpet av tiden som var gått var det kommet inn løfter og garantier om tilsammen 1443 dollar, men av dette var bare 35 dollar kommet inn i kassen. Det ble derfor bestemt at grunnmuren til kirken skulle bygges før slåtta tok til, at muren skulle være tre fot under jorda og en fot over på det laveste og muren skulle være to fot tykk. Det ble videre bestemt at jord og grus som ble måket opp, skulle kastes inni muren og at svilla skulle festes til muren med jernbolter i tilstrekkelig mengde. Byggekommitén hadde ansvar for å bestemme hvorvidt det skulle være en støttemur innenfor den ytre muren.

Som det sømmer seg en skikkelig kirke, ble det bestemt at den skulle være 48 x 32 x 16 fot og at et tårn skulle bygges med et fundament på 12 x 12 fot og at det skulle være et galleri i hele kirkens bredde over inngangen innenfor våpenhuset. Det ble overlatt til byggekomitéen å diskutere og avklare med entreprenøren hvilke materialer som skulle benyttes og de eksteriørmessige detaljer. Byggekommitéen besto av E. J. Berdahl som formann, K. Henjum, J. Hermansen, L. Nesheim og C. H. Wangsness. N. Henjum ble valgt til kasserer for byggefondet, og ble bedt om ikke å utbetale noe uten på ordre fra komitéformannen.

På neste møte som ble holdt, den 5. juni, ble det bestemt at også et kor på 16 x 20 fot skulle bygges, dets høyde og form skulle avgjøres av byggekommitéen mens entreprenøren skulle være ansvarlig for konstruksjonen. Referatet etter møtet viser at tegninger av en rekke forslag til kirkebygg ble diskutert, men at det ikke ble besluttet om de skulle starte byggingen denne høsten. Den saken skulle avgjøres på første møte like etter innhøstingen.

Det foreslåtte møte like etter at avlingen var i hus, ble avholdt, den 8. august. På dette møtet ble det uenighet om bygging av kirken skulle starte denne høsten eller om de skulle utsette det til våren. Enkelte mente avlingene dette året var så pass gode at de burde kunne tillate seg å bruke tid og penger på å bygge, mens andre derimot ikke var førnøyd med avlingene og at prisene dette året var lave, så de anså det som usikkert å bruke ressurser dette året. Andre igjen mente at de ikke klarte å bli ferdige med kirken dette året og at den dermed ikke kunne tas i bruk, slik at de likevel måtte benytte leid eller lånt lokale til kirkelige tjenester denne vinteren. C. H. Wangsness var av dem som ønsket å bygge denne høsten, og gjorde oppmerksom på et garanti på 15 dollar til spiker og maling og at et annet garanti på 125 dollar var mottatt fra befolkningen i Sioux Falls. Han ga uttrykk for at de burde starte byggingen denne høsten på grunn av lovnader som var gitt til befolkningen i Sioux Fall om oppstart denne høsten. På grunn av uenigheten ble tema tatt opp til votering. Sytten stemte for å starte byggingen og to stemte mot. Selv om kirken ikke var ferdig, ble den tatt i bruk sent på høsten 1886.

På et møte i meningheten, den 1. februar 1887 ble det tatt avgjørelse om å kle hele kirketaket med stein til våren så snart været tillot det. Samtidig ble tillitsmennene bedt om å arbeide med å finne et ”pålitelig forsikringsselskap” som kunne forsikre bygningen for 2000 dollar, mot brann, lynnedslag og storm. På det etterfølgende møte som ble avholdt i mai, sa Thor Hermansen seg enig i at det kunne graves en branngrøft som skulle være femti fot bred rundt hele kirken.

Så på møtet den 4. februar 1889 rapporterte byggekommitéen til menigheten at de kunne garantere kreditten inntil høsten for de nødvendige materialer som skulle til for å ferdigstille kirken innvendig. Deretter ble det stemt over om hele kirken skulle kalkes. ”Der skal være plastering alt over”, står det i protokollen.

Den Norsk Lutherske menighet var ikke lite fornøyd, stolt og glad da deres praktfulle kirke ble signet, den 18. mai 1890.

Kilder: Norway Lutheran Congregation, Seventy-fifth Anniversary 1874 – 1949.