Ingelbrecht Knudssøn

Bror

Christen Knudsen Brendsel

Bror

Anders Knudsen Leerdal

Ingelbrecht Knudssøn eller Ingebrigt Knudssøn (født 14. desember 1776 på Byneset, død 21. mars 1826 i Strinda) var en norsk sorenskriver og stortingsrepresentant.

Ingelbrecht Knudssøn var bondesønn fra gården Brensel på Byneset i Sør-Trøndelag. Seksten år gammal fikk han stilling hos tollkasserer Møller i Trondheim. Etter tre år der arbeidet han ett år hos Sorenskriveren i Strinda og Selbu, deretter sju år på rådstuen i Trondheim. I denne tiden studerte han på egen hånd, og i juni 1803 dro han til København. Her tok han på under ett år juridisk embetseksamen «med særdeles berømmelse». Fra 1804 arbeidet han først som amtsfullmektig i Sorø, deretter som advokatfullmektig i København og til sist prokurator.

Han var sorenskriver i Øst- og Vestfinnmark 1810-15, sorenskriver i Romsdal og byfogd i Molde 1816–21 og fra 1821 var han sorenskriver i Strinda og Selbu.

Knudssøn ble valgt inn på Stortinget i 1818 og 1821 som representant for valgkretsen Kristiansund og Molde; i 1824 representerte han Trondheim. I 1821 var han stortingspresident og odelstingspresident. I 1824 var han president i Odelstinget og visepresident i Stortinget. Han var da også formann i reglementkomiteen og i protokollkomiteen.

Ved hans tidlige død ble det samlet inn 18 000 i Trondheim, til understøttelse for familien. En rest på 2 000 kr av dette ble i 1845 gitt til Universitetet i Oslo som et legat for trengende studenter. Ingelbrecht Knudssøns gate i Oslo er oppkalt etter ham.

• http://no.wikipedia.org/wiki/Ingelbrecht_Knudss%C3%B8n

Embetsmann og politiker. Foreldre: Gårdbruker Knud Ingebrigtsen Hougbjør (1743–1824) og Guru Kjeldsdatter Brødreskifte (1751–1808). Gift 16.2.1808 med Maria Elisabeth Bork (1780 (døpt 25.8.)–23.5.1847), datter av kjøpmann og supplikkskriver Matthias Bork (død 1789) og Maria Elisabeth Sartorius (1745–1828).

Sammen med Christian Krohg (1777–1828) var sorenskriver og stortingsmann Ingelbrecht Knudssøn den som bidrog mest til å sikre Stortingets stilling overfor kongemakten 1824. Dermed ble han en helt for tidens liberale kretser.

Knudssøn kom fra en solid bondeslekt på Byneset, men på grunn av svakelig fysikk ble han av faren “satt til boken”. Som ung kom han til Trondheim og fikk post først hos tollkassereren der og senere hos sorenskriveren i Strinda. I 7 år tjente han hos byens rådstueskriver, hvor han også fikk losji og fant sin blivende hustru. 1803 drog han til København for å ta dansk-juridisk eksamen, noe han året etter gjennomførte “med særdeles Berømmelse”. Han ble noen år i Danmark, hvor han fra 1807 virket som overrettsprokurator og hvor han også giftet seg. Men han ville tilbake til Norge, og 1809 fikk han det vanskelige embetet som sorenskriver i Finnmark. Familien bodde i Alta (Talvik) fra 1810, men da han ble utnevnt til sorenskriver i Romsdal, flyttet de 1816 til Molde. 1822 fikk Knudssøn stillingen som sorenskriver i Strinda og Selbu, og han kunne omsider vende tilbake til sin hjemby, hvor han bl.a. ble et aktet medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Sitt navn skapte Knudssøn først og fremst i Stortinget, hvor han ble innvalgt for Kristiansund og Molde 1818 og 1821–22 og for Trondheim by 1824. I Stortinget var han dels president, dels visepresident eller sekretær, en tid også president for Odelstinget, foruten medlem av protokollkomiteen og valgkomiteen. Han kom til å tilhøre den moderate embetsmannsopposisjon, og hans første alvorlige innsats fant sted i bankkomiteen 1818. Han vant støtte i Stortinget for den omdiskuterte, langsomme linje mot pari kurs gjennom tvungne innskudd til Norges Bank, utsetting av seddelinnløsningen og statlige lån i utlandet. Han gikk også inn for gjeldsordningen med Danmark, men sammen med Christian Krohg fikk han forhindret at gjelden ble nedbetalt med lån fra bankens fond. Slik ble nasjonalbankens stilling styrket, men på bekostning av de enkelte kjøpmenn og produsenter.

Sin sans for klare beslutningslinjer og offentlig styring hadde Knudssøn hentet fra eneveldets konservative tradisjon. Hans heltestatus blant de liberale er noe av et paradoks, siden han alltid forble trofast mot embetsmannsstyret. 1818 fikk han Stortinget med på at inngåtte pensjonsavtaler var bindende og ikke kunne endres av senere Storting eller overlates til regjeringens vurdering, og da det benefiserte gods mot hans råd ble vedtatt solgt 1821, gikk han sterkt imot forkjøpsrett for leilendingene og talte til fordel for dem som betalte best.

Knudssøns forhold til Karl Johan var godt, og kongen ytet ham 1821 et lån på over 3000 spesidaler fra sin egen kasse. Denne begunstigelsen forhindret imidlertid ikke at Knudssøn, som medlem av konstitusjonskomiteen 1824, opptrådte som en markant motstander av kongens forslag til grunnlovsendringer. Han så Grunnloven som det beste vern om indre selvstyre, og denne type grunnlovskonservatisme fant også støtte hos de liberale: Hans “Ord var Frihedens fjeldfaste Borge”, skrev Henrik Wergeland i sitt minnedikt ved Knudssøns død.

På Stortinget var Knudssøn etter hvert blitt en dominerende skikkelse, og blant hans bedrifter var innføringen av ordningen med faste stortingskomiteer. Men sykdom preget hans senere år, og hans tidlige død ble beklaget av alle. Kongen ettergav hans lån, og en innsamling i Trondheim innbrakte hele 4500 spesidaler til et legat for hans etterlatte. Knudssøn ble utnevnt til ridder av den svenske Nordstjärneorden 1822.

• http://snl.no/.nbl_biografi/Ingelbrecht_Knudss%C3%B8n/utdypning
• http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=parti&lan=eng&MenuIt...
• http://forum.arkivverket.no/topic/167966-82631-sorenskriver-ingelbr...

  ---

Ingelbrecht Knudssøn Embedsperson Politiker Innhold

VERKER KILDER OG LITTERATUR PORTRETTER M.M. OGSÅ KJENT SOM El. Ingebrigt Knudssøn FØDT 14. desember 1776 FØDESTED Byneset (nå Trondheim), Sør-Trøndelag DØD 21. mars 1826 DØDSSTED Trondheim Denne artikkelen sto på trykk i Norsk biografisk leksikon. Nyere artikler finner du i Store norske leksikon. Embetsmann og politiker. Foreldre: Gårdbruker Knud Ingebrigtsen Hougbjør (1743–1824) og Guru Kjeldsdatter Brødreskifte (1751–1808). Gift 16.2.1808 med Maria Elisabeth Bork (1780 (døpt 25.8.)–23.5.1847), datter av kjøpmann og supplikkskriver Matthias Bork (død 1789) og Maria Elisabeth Sartorius (1745–1828).

Sammen med Christian Krohg (1777–1828) var sorenskriver og stortingsmann Ingelbrecht Knudssøn den som bidrog mest til å sikre Stortingets stilling overfor kongemakten 1824. Dermed ble han en helt for tidens liberale kretser.

Knudssøn kom fra en solid bondeslekt på Byneset, men på grunn av svakelig fysikk ble han av faren “satt til boken”. Som ung kom han til Trondheim og fikk post først hos tollkassereren der og senere hos sorenskriveren i Strinda. I 7 år tjente han hos byens rådstueskriver, hvor han også fikk losji og fant sin blivende hustru. 1803 drog han til København for å ta dansk-juridisk eksamen, noe han året etter gjennomførte “med særdeles Berømmelse”. Han ble noen år i Danmark, hvor han fra 1807 virket som overrettsprokurator og hvor han også giftet seg. Men han ville tilbake til Norge, og 1809 fikk han det vanskelige embetet som sorenskriver i Finnmark. Familien bodde i Alta (Talvik) fra 1810, men da han ble utnevnt til sorenskriver i Romsdal, flyttet de 1816 til Molde. 1822 fikk Knudssøn stillingen som sorenskriver i Strinda og Selbu, og han kunne omsider vende tilbake til sin hjemby, hvor han bl.a. ble et aktet medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Sitt navn skapte Knudssøn først og fremst i Stortinget, hvor han ble innvalgt for Kristiansund og Molde 1818 og 1821–22 og for Trondheim by 1824. I Stortinget var han dels president, dels visepresident eller sekretær, en tid også president for Odelstinget, foruten medlem av protokollkomiteen og valgkomiteen. Han kom til å tilhøre den moderate embetsmannsopposisjon, og hans første alvorlige innsats fant sted i bankkomiteen 1818. Han vant støtte i Stortinget for den omdiskuterte, langsomme linje mot pari kurs gjennom tvungne innskudd til Norges Bank, utsetting av seddelinnløsningen og statlige lån i utlandet. Han gikk også inn for gjeldsordningen med Danmark, men sammen med Christian Krohg fikk han forhindret at gjelden ble nedbetalt med lån fra bankens fond. Slik ble nasjonalbankens stilling styrket, men på bekostning av de enkelte kjøpmenn og produsenter.

Sin sans for klare beslutningslinjer og offentlig styring hadde Knudssøn hentet fra eneveldets konservative tradisjon. Hans heltestatus blant de liberale er noe av et paradoks, siden han alltid forble trofast mot embetsmannsstyret. 1818 fikk han Stortinget med på at inngåtte pensjonsavtaler var bindende og ikke kunne endres av senere Storting eller overlates til regjeringens vurdering, og da det benefiserte gods mot hans råd ble vedtatt solgt 1821, gikk han sterkt imot forkjøpsrett for leilendingene og talte til fordel for dem som betalte best.

Knudssøns forhold til Karl Johan var godt, og kongen ytet ham 1821 et lån på over 3000 spesidaler fra sin egen kasse. Denne begunstigelsen forhindret imidlertid ikke at Knudssøn, som medlem av konstitusjonskomiteen 1824, opptrådte som en markant motstander av kongens forslag til grunnlovsendringer. Han så Grunnloven som det beste vern om indre selvstyre, og denne type grunnlovskonservatisme fant også støtte hos de liberale: Hans “Ord var Frihedens fjeldfaste Borge”, skrev Henrik Wergeland i sitt minnedikt ved Knudssøns død.

På Stortinget var Knudssøn etter hvert blitt en dominerende skikkelse, og blant hans bedrifter var innføringen av ordningen med faste stortingskomiteer. Men sykdom preget hans senere år, og hans tidlige død ble beklaget av alle. Kongen ettergav hans lån, og en innsamling i Trondheim innbrakte hele 4500 spesidaler til et legat for hans etterlatte. Knudssøn ble utnevnt til ridder av den svenske Nordstjärneorden 1822.

Verker Diverse skriftlige vota i Stort.forh. 1818, 1821, 1822 og 1824 Ved Stiftsoverretsprokurator og Bankdirektør Iversens Grav, i Adr.av. nr. 8/1823 Knudssøns erklæring, som medlem av Stortingets konstitusjonskomité 1824, om nye grunnlovsendringer er trykt i Statsraad P. C. Holsts efterladte Optegnelser om sit Liv og sin Samtid, 1876, s. 441–445

Han er gravlagt bak Vår Frue Kirke, og hans grav blir bekranset hver 17. mai.

Nærmere opplysninger om Norsk biografisk leksikon (NBL) Del med andre Nbl Ingelbrecht Knudssøn – utdypning (NBL-artikkel)

Forfatter: Odd Arvid Storsveen

Ingelbrecht Knudssøn, El. Ingebrigt Knudssøn, født 14. desember 1776, fødested Byneset (nå Trondheim), Sør-Trøndelag, død 21. mars 1826, dødssted Trondheim. Embetsmann og politiker. Foreldre: Gårdbruker Knud Ingebrigtsen Hougbjør (1743–1824) og Guru Kjeldsdatter Brødreskifte (1751–1808). Gift 16.2.1808 med Maria Elisabeth Bork (1780 (døpt 25.8.)–23.5.1847), datter av kjøpmann og supplikkskriver Matthias Bork (død 1789) og Maria Elisabeth Sartorius (1745–1828).

Sammen med Christian Krohg (1777–1828) var sorenskriver og stortingsmann Ingelbrecht Knudssøn den som bidrog mest til å sikre Stortingets stilling overfor kongemakten 1824. Dermed ble han en helt for tidens liberale kretser.

Knudssøn kom fra en solid bondeslekt på Byneset, men på grunn av svakelig fysikk ble han av faren “satt til boken”. Som ung kom han til Trondheim og fikk post først hos tollkassereren der og senere hos sorenskriveren i Strinda. I 7 år tjente han hos byens rådstueskriver, hvor han også fikk losji og fant sin blivende hustru. 1803 drog han til København for å ta dansk-juridisk eksamen, noe han året etter gjennomførte “med særdeles Berømmelse”. Han ble noen år i Danmark, hvor han fra 1807 virket som overrettsprokurator og hvor han også giftet seg. Men han ville tilbake til Norge, og 1809 fikk han det vanskelige embetet som sorenskriver i Finnmark. Familien bodde i Alta (Talvik) fra 1810, men da han ble utnevnt til sorenskriver i Romsdal, flyttet de 1816 til Molde. 1822 fikk Knudssøn stillingen som sorenskriver i Strinda og Selbu, og han kunne omsider vende tilbake til sin hjemby, hvor han bl.a. ble et aktet medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Sitt navn skapte Knudssøn først og fremst i Stortinget, hvor han ble innvalgt for Kristiansund og Molde 1818 og 1821–22 og for Trondheim by 1824. I Stortinget var han dels president, dels visepresident eller sekretær, en tid også president for Odelstinget, foruten medlem av protokollkomiteen og valgkomiteen. Han kom til å tilhøre den moderate embetsmannsopposisjon, og hans første alvorlige innsats fant sted i bankkomiteen 1818. Han vant støtte i Stortinget for den omdiskuterte, langsomme linje mot pari kurs gjennom tvungne innskudd til Norges Bank, utsetting av seddelinnløsningen og statlige lån i utlandet. Han gikk også inn for gjeldsordningen med Danmark, men sammen med Christian Krohg fikk han forhindret at gjelden ble nedbetalt med lån fra bankens fond. Slik ble nasjonalbankens stilling styrket, men på bekostning av de enkelte kjøpmenn og produsenter.

Sin sans for klare beslutningslinjer og offentlig styring hadde Knudssøn hentet fra eneveldets konservative tradisjon. Hans heltestatus blant de liberale er noe av et paradoks, siden han alltid forble trofast mot embetsmannsstyret. 1818 fikk han Stortinget med på at inngåtte pensjonsavtaler var bindende og ikke kunne endres av senere Storting eller overlates til regjeringens vurdering, og da det benefiserte gods mot hans råd ble vedtatt solgt 1821, gikk han sterkt imot forkjøpsrett for leilendingene og talte til fordel for dem som betalte best.

Knudssøns forhold til Karl Johan var godt, og kongen ytet ham 1821 et lån på over 3000 spesidaler fra sin egen kasse. Denne begunstigelsen forhindret imidlertid ikke at Knudssøn, som medlem av konstitusjonskomiteen 1824, opptrådte som en markant motstander av kongens forslag til grunnlovsendringer. Han så Grunnloven som det beste vern om indre selvstyre, og denne type grunnlovskonservatisme fant også støtte hos de liberale: Hans “Ord var Frihedens fjeldfaste Borge”, skrev Henrik Wergeland i sitt minnedikt ved Knudssøns død.

På Stortinget var Knudssøn etter hvert blitt en dominerende skikkelse, og blant hans bedrifter var innføringen av ordningen med faste stortingskomiteer. Men sykdom preget hans senere år, og hans tidlige død ble beklaget av alle. Kongen ettergav hans lån, og en innsamling i Trondheim innbrakte hele 4500 spesidaler til et legat for hans etterlatte. Knudssøn ble utnevnt til ridder av den svenske Nordstjärneorden 1822. Verker

   Diverse skriftlige vota i Stort.forh. 1818, 1821, 1822 og 1824

   Ved Stiftsoverretsprokurator og Bankdirektør Iversens Grav, i Adr.av. nr. 8/1823

   Knudssøns erklæring, som medlem av Stortingets konstitusjonskomité 1824, om nye grunnlovsendringer er trykt i Statsraad P. C. Holsts efterladte Optegnelser om sit Liv og sin Samtid, 1876, s. 441–445

Kilder og litteratur

   H. W. Knudssøn (anon.): Samling af Erindrings-Blade henlagte paa Storthingsmand og Sorenskriver Ingelbrecht Kundssøns sytten-aarige Grav, 1843

   Portræter af mærkelige Nordmænd med korte Levnetsbeskrivelser, bd. 2, 1853, s. 243–250

   N. Nicolaysen: Norske Stiftelser, bd. 3, 1858, s. 82 og 954

   Y. Nielsen: Norges Historie efter 1814, bd. 1–2, 1882–87

   Breve og Optegnelser af Peter Motzfeldt, København 1888, s. 152

   biografi i NFL, bd. 3, 1892

   biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914

   C. Thaulow: Personalhistorie for Throndhjem og Omegn, Trondheim 1919, s. 469f.

   H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936

   S. Steen: Det frie Norge. På fallittens rand, 1953

   d.s.: Det frie Norge. Krise og avspenning, 1954

   N. de Seve: Molde bys historie, bd. 1, Molde 1962, s. 431–434

Portretter m.m.

   Portrett gjengitt i Samling af Erindrings-Blade (se ovenfor, avsnittet Kilder), innerblad

   Litografi (brystbilde med Nordstjärneorden) av ukjent kunstner; gjengitt i S. Steen: Krise og avspenning (se ovenfor), mot s. 111

   Tilsvarende litografi i Portræter af mærkelige... (se ovenfor, avsnittet Kilder), bd. 2 mot s. 243

   Tegning (kopi) gjengitt i B. A. Nissen: Vårt folks historie, bd. 6, 1964, s. 251