Inger Marie Lyche Wexelsen

1865 census for Sukkestad væstre Sukkestad nordre Sukkestad Kalveløkken Nøkleber, Østre Toten:

https://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038068006280

----------------------------

(Inger) Marie Wexelsen ble født på Toten, og familien var preget av ikkedogmatisk, grundtvigiansk kristendom. I fire år var hun elev ved en etter tida "moderne" pikeskole, og etter hvert kom hun også selv til å drive en egen skole for småbarn.

Marie Wexelsen var opptatt av sosiale spørsmål og av kvinners rettigheter. Blant familiens venner var folkehøgskolepionerer som Anders Reitan og Ole Vig. Men selv om hun levde ugift og barnløs, var det særlig barnas stilling som kom til å dominere Wexelsen sitt virke. Hun gikk i bresjen for en åpnere og mere bejaende barneoppdragelse, befridd for de strengeste tradisjonene i kirka. Ved siden av det pedagogiske engasjementet, var det som forfatter hun fikk størst betydning.

Den første boka hennes ble utgitt i 1858: En liden Julegave for Børn og Børnevenner. Boka ble forelagt av broren Fredrik, en folkekjær prest med virke i Trondheim. Boka preges av lys, religiøs formidling, fri for trusler om en straffende guddom. Både denne og flere andre bøker gjorde stor lykke og ble trykt i flere opplag. I 1859 kom Ketil. En Julegave for de Smaa. Her finner vi teksten til Jeg er så glad hver Julekveld, som siden er blitt til folkeeie. For første gang var julebudskapet formidlet i et språk som barn lett kunne forstå. Den mest kjente boka hennes er ellers romanen Et Levnedsløb (1866), som har åpenlyst selvbiografisk preg.

I 1894 flyttet Marie og søstera Fredrikke til Trondheim. Her bodde fra før broren Fredrik, som hadde gitt ut den første boka hennes,og som i tillegg var en kjent prest og filantrop. Hun ga også etter dette ut et par små bøker, men levde ellers et tilbaketrukket liv. Vi kan tro at det bragte luft inn i tilværelsen at nevøen, tidligere statsråd Vilhelm Andreas Wexelsen ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1905.

Om Marie levde gjemt de siste leveårene, var hun ikke glemt. Minnesteinen på grava på Tilfredshet kirkegård ble reist ved bidrag fra skolebarn i Trondheim.

Mer om Marie Wexelsen: http://www.kgroenha.net/mariew.htm

Forfatter. Foreldre: Glassverksforvalter, gårdbruker Wexel Hansen Wexelsen (1784–1867) og Marie Louise Wexels (1793–1873). Ugift. Søsterdatter (og fetters datter) av Wilhelm Andreas Wexels (1797–1866); søster av Fredrik Nannestad Wexelsen (1818–96; se NBL1, bd. 19) og Christian Delphin Wexelsen (1830–83; se sst.); tante (fars søster) til Vilhelm Andreas Wexelsen (1849–1909); grandtante (farfars søster) til Per Kvist (1890–1947) og Håkon Wexelsen (1898–1979) og (morfars søster) til Gunnar Jahn (1883–1971).

Marie Wexelsen huskes nå mest for sangen Jeg er saa glad hver Julekveld, som først ble publisert i en julebok for barn. Men i samtiden var også hennes romaner populære.

Hun vokste opp på gården Sukkestad i Østre Toten som den yngste av 9 barn, i et grundtvigiansk preget, litterært og kulturelt interessert hjem med flere fremstående geistlige i familien. (Onkelen var prest og salmedikter i Christiania, broren Fredrik bestyrte lærerseminaret i Klæbu og var senere prest i Trondheim, og nevøen Vilhelm ble biskop i Trondheim.) I likhet med kvinner flest på denne tiden fikk Marie Wexelsen lite formell utdannelse. Som 12-åring ble hun sendt på en internatskole for piker hos presten Jacob Andreas Lindeman på Vestlandet, hvor hun var inntil konfirmasjonen fire år senere. Hun bodde så hjemme på Sukkestad til 1873, da den siste av foreldrene døde. Med sin eldre søster Rikke flyttet hun deretter rundt til ulike brødre, inntil de to søstrene omkring 1880 slo seg ned på Hamar, hvor de drev en skole for småbarn. 1878–79 oppholdt de seg i Danmark, bl.a. på den kjente grundtvigianske Askov folkehøyskole, for å forberede sin lærergjerning. Fra ca. 1890 drev de en liten skole i Trondheim, hvor deres bror Frederik da var prest.

Allerede som 26-åring debuterte Marie Wexelsen med romanen Vesle-Kari, eller de Forældreløse, under pseudonymet “I. L.”, et forfattermerke hun beholdt til 1879, da tredje opplag av hennes andre roman, Steffen. En gammel Præstedatters Ungdomsminder, kom ut under hennes eget navn. Hennes tredje og siste roman var Et Levnetsløb. I tillegg utgav hun tre barnebøker og en rekke artikler om religiøse, sosiale og språkpolitiske emner. Hennes siste bok, En liden Barnebog. Rim og Smaahistorier, kom 1895. Men i alt vesentlig var hennes forfatterskap avsluttet med Et Levnetsløb, da hun var 34 år gammel.

Vesle-Kari er en tradisjonell underholdningsroman etter datidens smak, hvor trofast kjærlighet overvinner motgang etter mange og dramatiske forviklinger. Motsetningen mellom en streng, pietistisk og sekterisk religionsutøvelse og en åpen og glad grundtvigianisme er et vesentlig moment her. I Steffen spinnes intrigen rundt en tatergutts forelskelse i en bondedatter. Da de ikke kan få hverandre, havner Steffen på ville veier, men dør glad i troen på en forsonende frelser.

Den mest betydningsfulle av Marie Wexelsens bøker er imidlertid Et Levnetsløb, som fremstår som dypt personlig. Den tar opp ikke bare konflikten mellom et litterært og et religiøst kall, men også eksistensielle spørsmål knyttet til litteraturens funksjon og mening. Indirekte er boken en protest mot samfunnets kvinneundertrykkelse. Denne protesten er tydeligere i annenutgaven, hvor hovedpersonen håper at kvinner snart kan få utfolde de evner “Gud har givet ogsaa os”.

Romanene oppnådde en betydelig popularitet i samtiden; de to første kom i flere opplag og ble oversatt til flere språk. Når Marie Wexelsen fortsatt huskes i dag, er det imidlertid ikke for disse bøkene, men for et dikt som inngikk i boken Ketil, en Julegave for Smaa, som utkom 1860. De ni versene i innledningsdiktet Barnets Julesang – bedre kjent som Jeg er saa glad hver Julekveld – formidler i enkle, men gripende bilder juleevangeliet og forfatterens egen barnlige tro, med strofer som “Da tenner Moder alle lys, så ingen krok er mørk”, som ifølge litteraturforskeren Sonja Hagemann “lever i vår bevissthet som selve innbegrepet av julaften i hjemmet”. Sangen ble raskt folkeeie, ikke minst takket være den sangbare melodien, som ålesundsorganisten Peder Knudsen laget få år senere.

Marie Wexelsen døde i Trondheim 1911. Båren ble fulgt til graven av barn som med tente lys i hendene sang Jeg er så glad hver julekveld. Dikterpresten Anders Hovden organiserte en innsamling til minnesmerke på graven; de fleste bidragene var barns tiører.

Verker Se også verkliste i NFL, bd. 6, 1908, s. 602–604 Et utvalg Lykken, i Folkevennen 1855, s. 32–36 En liden Julegave for Børn og Børnevenner (under pseud. I. L.), Trondheim 1858 (3. opplag, under eget navn, Kristiania 1881; finsk utg. Jyväskylä 1885) Vesle-Kari, eller de Forældreløse (under pesud. I. L.), 1858 (3. opplag 1898) Ketil, en Julegave for Smaa (under pseud. I. L.), 1860 Steffen. En gammel Præstedatters Ungdomsminder (under pseud. I. L.), 1860 (3. opplag, under eget navn, 1879; finsk utg. Helsingfors 1875, svensk utg. Stockholm 1878) Et Levnetsløb (under pseud. I. L.), København 1866 (2. opplag, under eget navn, Kristiania 1896) En julehistorie, Trondheim 1894 En liden Barnebog. Rim og Smaahistorier, 1895 Kilder og litteratur NFL, bd. 6, 1908 S. Hagemann: “Jeg er så glad hver julekveld”. En bok om Marie Wexelsen, salmedikter og opprører, 1968 d.s.: biografi i NBL1, bd. 19, 1983 E. Aasen: Kvinners spor i skrift, 1986 O. Rakeng: Melodien under stjernene, 1991 J. Hareide: “Et livsløp – og en levnetsbeskrivelse. Marie Wexelsen”, i d.s.: Skrivefryd og penneskrekk. Selvfremstilling og skriveproblematikk hos norske 1800-tallsforfatterinner, 1999 O. Brusaet: Det var midt i julenatt. Historien om hvordan våre kjente og kjære julesanger ble til, 2001 Portretter m.m. Maleri (brystbilde, etter fotografi) av Knut Glambæk, u.å.; p.e Skulptur (halvfigur, bronse) av Angelina Engelsen, 2003; Lena, Østre Toten Portrett av fotograf Locander, Christiania, 1860-årene?; p.e Portrett av ukjent fotograf, u.å.; Billedsamlingen, NBO