Jo Benkow

Politiker og forfatter. Foreldre: Fotografmester Ivan Benkow (1885–1955) og Annie Louise Florence (1895–1942). Gift 1) 1952 med Bjørg Gerda Folkestad (29.7. 1930–), datter av kjøpmann Sigurd Otto Folkestad (1887–1945) og Gerda Nielsen (1893–1930), ekteskapet oppløst 1983; 2) 1985 med stortingsrepresentant Annelise Høegh (26.7. 1948–), datter av generalsekretær Anders Høegh (1920–) og kontorist Tove Bothner-Bye (1927–).

Jo Benkow var den første jøde som ble valgt inn på Stortinget, og var stortingspresident 1985–93. Han har markert seg både i rikspolitikken og som forfatter og samfunnsdebattant som en engasjert talsmann for toleranse og humanitet, mot fordommer og diskriminering.

Jo Benkows farfar, Chaim Eliah Benkowitz, var keiserlig russisk hoffotograf, bosatt i Grodno; faren Ivan forlot Russland under jødeforfølgelsene i 1905. Benkows mor var født i Skottland av jødiske foreldre som hadde måttet emigrere fra Litauen. I sin bestseller-bok Fra Synagogen til Løvebakken (1985) har Jo Benkow med sjarmerende fortellerglede og stor varme skildret sitt jødiske oppvekstmiljø, dets samhold og tradisjonsbevissthet – og blottlagt spenningene ved å vokse opp som moderne nordmann i Bærum, med forankring i en minoritet av “innvandrere” som i manges øyne var farlige outsidere.

Det har utvilsomt preget Benkows profil som politiker – hans sterke engasjement for menneskerettigheter og toleranse, mot fundamentalisme, rasisme og fremmedhat. Som ung mann forente han lojalitet mot sitt jødiske miljø med fjernhet i forhold til mosaisk religion. I modne år fikk den jødiske forankring voksende betydning for ham, og som vår første jøde i viktige rikspolitiske posisjoner har han bidratt mer enn noen annen til å skape forståelse og respekt for jødisk kultur og jøders bidrag til norsk samfunnsliv.

Familien Benkow flyttet fra Trondheim til Stabekk i Bærum 1930. Jo fulgte i farens fotspor som fotograf, gikk i lære hos ham og hos en onkel i Stockholm, tok eksamen ved Teknologisk Institut i København 1949 og fikk norsk og dansk fagbrev.

Men utdannelsen var blitt avbrutt av krigen. Høsten 1942 flyktet han til Sverige, der han tok studenteksamen i Uppsala 1943, for siden å tjenestegjøre i det norske flyvåpen (Storbritannia og Canada); også faren og en bror kom etter til Sverige. Kvinnene i familien var blitt tilbake i Norge, sannsynligvis i tro på at de var mindre utsatt. Høsten 1942 ble alle deportert og gasset i hjel i Auschwitz. Tragedien ble skjellsettende i Jo Benkows liv.

http://www.motnord.no/JoBenkowLittleNorway.mp4

1949 åpnet han fotoatelier i Moss; der begynte hans politiske virksomhet, gjennom Moss Unge Høyre, i nært vennskap med Svenn Stray. Tilbake i Bærum fra 1959 ble han innvalgt i kommunestyret (1959–67), og fikk en rekke verv, bl.a. som formann i skolestyret (1965–69).

I partiet avanserte han fra formann i Østfold Unge Høyre (1951–54) til formann i Akershus Høyre (1971–75), medlem av partiets sentralstyre (fra 1971) og nestformann i Høyre (1974-80).

Da hadde han for lengst begynt sin rikspolitiske karriere. 1965 ble han innvalgt på Stortinget for Høyre i Akershus, og satt der i hele 28 år.

Hans første plattform i stortingsarbeidet var Sosialkomiteen (1965–77 og 1990–93). Et sterkt og progressivt sosialt engasjement preget hele hans stortingsinnsats. Han ble en energisk forsvarer av velferdsstaten på konservative premisser, ivret for større ressurser til sosiale formål, og spilte en viktig rolle ved innføringen av Folketrygden (1966). Men også skolepolitikk hørte til hans interessefelter. 1964 var han formann i Høyres utredningsutvalg om grunnskole og allmendannende skoler – et ledd i det brede utredningsprosjekt som Sjur Lindebrække satte i gang om “Utdannelsessamfunnet” – og gikk i bresjen for større vektlegging av yrkesopplæringen.

I årene 1977–80 var han leder av Justiskomiteen, og satt på ny i den 1983–85. Det falt på ham å lede den pågående opposisjonen mot Nordli-regjeringens “kriminalmelding” (1978) – og begrave den i politisk samdrektighet om en mer moderat kriminalpolitisk linje.

Benkow ble også en frontfigur i den bitre striden om selvbestemt abort. I begynnelsen gikk han sterkt imot reformen, men kom siden i stigende tvil, og endte – som flere andre ledende høyrefolk – med å forsvare prinsippet om at den gravide kvinne måtte ha avgjørelsen. Han støttet Høyres vedtak (1980) om å stille representantene fritt i denne splittende saken.

Også i kampen for kvinners likestilling gikk han i bresjen, med en reformvilje som den gang ble oppfattet som radikal.

I mai 1980 ble han valgt til Høyres formann etter Erling Norvik. Med sin energiske innsats og folkelige appell bidrog han til den store høyreseieren ved valget 1981. Samme høst ble han Høyres parlamentariske leder. Det var ikke alltid enkelt å skjøtte den rollen i skyggen av en sterk regjering, og det oppstod en del gnisninger mellom ham og statsminister Willoch. Det bidrog sitt til at det kom en aksjon for å erstatte ham med Norvik som partiformann, så Benkow kunne vie seg helt til oppgavene i Stortinget. Da kandidaturet overraskende ble kjent, vek Benkow sete (1984) – og høstet anerkjennelse for sin verdige opptreden, selv om aksjonen sikkert avleiret bitterhet. I selvbiografiske skrifter har han fortalt åpent om det, og om sin sårbarhet i fremste politiske frontlinje.

1985 ble han enstemmig valgt til Stortingets president, og beholdt denne nøkkelposisjon helt til 1993. Som president vant han allmenn respekt for ryddighet, upartiskhet og vennlighet. Han bidrog sterkt til å gi representantene bedre arbeidsforhold, fikk løst det gamle problemet med transportforhold for stortingsbygningen (Stortingsgarasjen), og viste fasthet og mot overfor det populistiske press han da møtte. Utad representerte han Stortinget med stor verdighet og veltalenhet.

1985 fikk han også et oppsiktsvekkende gjennombrudd som folkekjær forfatter: Fra Synagogen til Løvebakken solgte i ca. 250 000 eksemplarer. Stor suksess høstet han også med sin bok om kong Olav 5, Olav – menneske og monark. Blant hans andre bøker må særlig nevnes Folkevalgt, en serie politikerportretter og refleksjoner om hans egne politiske erfaringer; og Det ellevte bud, et temperamentsfullt innlegg mot rasisme, for toleranse og humanitet. Han har også skrevet eller bidratt til flere bøker om kongehuset og nyere norsk historie.

Som politiker var Benkow en varm tilhenger av atlantisk og europeisk samarbeid, og markerte seg også som en entusiastisk nordist. I en årrekke var han medlem av den norske delegasjon til Nordisk Råd, periodevis som formann for delegasjonen. Han var formann i Nordisk Kulturfond 1980–89 og president i Nordisk Råd 1983–84.

Hans engasjement har også siden gitt ham mange internasjonale verv, bl.a. som medlem av L'Académie Universelle des Cultures fra 1991 og president for The International Helsinki Federation of Human Rights (1993–98). 1995–96 var han, på initiativ fra vennen Elie Wiesel, gjesteprofessor i statsvitenskap ved Boston University, USA, der han også ble kreert til æresdoktor 1995.

1985 ble han tildelt Bokhandlerprisen. Han har Deltagermedaljen, finske og østerrikske dekorasjoner, og ble 1998 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

Jo Benkow har vunnet allment ry som en vidsynt, romslig og debattglad politiker, med respekt og åpenhet også for motspillere. Hans lune, avslappede veltalenhet har gjort sterk virkning. Konstitusjonell formbevissthet og sosialt ansvar har vært de klareste trekk ved hans offentlige innsats.