Johan Andreas Demant Smith

Mellom 1856 og 1858 var han i Hamburg og Paris for å lære språk og handel.

Skipsreder

Furøya

Landskapet på Furøya er småkupert med skrinne og bratte skrenter og knauser i veksling med trange frodige daler. Den opprinnelige vegetasjonen er løvskog, med varmekjær edelløvskog på de bedre boniteter og innslag av kronglete kystfuruer. Det er i tillegg plantet sjeldne treslag.

Furøya kom i familien Smiths eie i 1758. Gode havnemuligheter og gode lager - og hoggeplasser for tømmer og props, samt gode stableplasser for trelast gjorde Furøya verdifull. I tillegg var det dyrket mark som kunne utnyttes, og det var også av stor betydning. Furøya er derfor viktig som kulturminne både i forhold til skipsfart og trelasthandel og jordbruksdrift. Jordbruket slik som på Furøya, er representativt for tradisjonell drift på Sørlandet på 18- og 1900 tallet. Innmark var til grasproduksjon, og utmark ble beitet av storfe. Et system av steingjerder skjermet den dyrkede jorda. Dyrene ble ledet til utmarka gjennom fegater.

I trelast-tiden ble bygningene på Furøya brukt som vinterbolig for sjøfolk. De hadde som oppgave å holde bygningene ved like.

Furøyas historie som feriested, er av yngre dato. Mads Henrik Smith hadde sommerbolig der fra rundt 1850. Etterhvert som det gikk tilbake med trelastvirksomheten, ble bruken av stedet som sommerhus/feriested stadig viktigere. Dette hadde også sammenheng med at ferieliv og reiseliv etter hvert ble vanligere i hele landet og særlig langs Sørlandskysten. Furøya ble i hovedsak feriested fra 1902 da Mathias Tybring Smith overtok eiendommen. Jordbruket ble allikevel opprettholdt.

Bygningene er satt opp over et tidsspenn og har derfor ulik bygningshistorie og utforming. Branntakster er et viktig kildemateriale i denne sammenhengen (se vedlegg).

Bygningsmiljøet på Furøya har sin opprinnelse i gårdsdriften, men er i løpet av 1800-tallet og til dels også på 1900-tallet bygget om og på etter at stedet gikk over til å bli fritidseiendom. Hovedhuset og gjestehuset har trekk fra den stilart som er blitt kalt sveitserstilen. De mindre bygningene er enkle, mer tradisjonelle og mindre pretensiøse i sitt uttrykk. Da Furøya ble sommersted, skapte man med meget enkle midler et sommersted som i det ytre ser imponerende ut med det store hovedhuset og gjestehuset. Bygningene har imidlertid en meget enkel standard. Bygningsteknisk sett er det delvis lettvinte løsninger som har bidratt til at det over tid er oppstått store skader.

Det er lite igjen etter trelasthandelen, men historien om utnyttelsen i jordbruks-sammenheng er tydelige. Dette er viktig å ta vare på og gjøre mer synlig

Bygningsmiljøet representerer en historie som strekker seg langt tilbake i tid. Totalt sett representerer øya et natur- og kulturmiljø som det er av nasjonal interesse å bevare.

Furøya forteller en historie som skal være tilgjengelig for folk flest.