Johann Didriksen

Johan var en av de mange "barnevandrerne" på Agder.

Barnevandrer Johan Didrikson fra Omland i Fjotland. Det er ikke mye vi vet om Johan Didriksens liv som gjeter og barnevandrer.  
Johan var født på gården Omland (Åmland) i Fjotland 29. juli 1861.Foreldrene var Karen Dorthea Markusdatter Helle, født i 1827 og Didrik Larsen Omland, født 1811. Edstebroren Lars, født i 1847, måtte tidlig ut som gjeter og var en av barnevandrerne. Han kom til Froland der han  slo seg ned og siden giftet seg med Marthe Ommundsdatter fra Herefoss. De fikk seks barn. Søsteren Ida, født i 1858, Kom også til Froland. Men vi vet ikke om hun var en av de mange barnevandrerne. Hun giftet seg med en Gunder Gundersen og de fikk også seks barn.

Her er Digitalarkivet avskrift av folketelling for gården Omland I Fjotland I 1865:

 Didrik Larsen. Husfader Gaardbruger og Selveier g 57 år m Bakke Prgj. 5 17 3 1/4 1 1 6 121 5 Karen D Marcusd. hans Kone g 39 år k Fjotlands Prgj. 122 6 Lars Didriks. deres Søn hjelper Faderen med Gaarden ug 19 år m Fjotlands Prgj. 123 7 Gunild Didriksd. deres Datter ug 13 år k Fjotlands Prgj. 124 8 Karen Didriksd. deres Datter ug 23 år k Fjotlands Prgj. døvstum 125 9 Marthin Didriks. deres Søn ug 10 år m Fjotlands Prgj. 126 10 Ida Didriksd. deres Datter ug 8 år k Fjotlands Prgj. 127 11 Johan Didriks. deres Søn ug 5 år m Fjotlands Prgj.

Som man ser så var det i 1865 seks barn på gården, Med bedre folkehelse hadde flere barn mulighet for å leve opp til voksen alder. Men dette førte også til at flere munner skulle mettes av samme lille jordteigen. Det sier seg selv at nøden kunne være stor! I 1847 – 48 var det uår med direkte nød og sult og i 1877 gikk de på ski til Fjotland kirke i pinsa. Noe som må hatt en negativ innvirkning på våronna det året.

Det var mange mekanismer som i tillegg til de store barneflokkene førte til nød og sult. Men det har blitt drøftet av så mange andre så det kommer jeg ikke nærmere inn på her. Vil bare nevne noe som ikke så ofte kommer fram: Den tidligere emigrasjonen til Holland var ikke lenger mulig. Dit hadde mange unge kvinner og menn fra V. Agder tidligere søkt lykken som tjenere og mange ble boende der! Ca 2000 fra Lyngdal emigrerte dit og ble der i kortere eller lengre tid. Men med slutten på Napoleonskrigen var det også slutt på Holland som et økonomisk sentrum og dermed også utvandringen dit. Sildefisket ble dårlig fra 1839 og i 1872 forsvant silda helt fra kysten på sør/vestlandet. Dermed forsvant enda et inntektsgrunnlag.

Vi ser at i 1865 bodde fremdeles odelsgutten Lars hjemme og hjalp faren med gårdsdriften. Men han havnet som vi vet i Froland der han giftet seg og forpaktet gården Reiersøl.

Oldefar Johan måtte ta ut på den lange og skremmende ferden over heiene i indre Agder allerede som seksåring. Han har fortalt at han mange ganger gråt seg i søvn av sult og redsel. Som vi senere vet så ble disse barna ikke alltid godt behandlet.

De samlet seg om våren, april for så å vandre over heiene til bygdene i A. Agder. Konsmo var et samlingspunkt for denne vandringen og der er det nå satt opp et minnesmerke. Barna kom først hjem utpå høste – de fleste alt for sent til skolen. Skoleprotokollene fra den gangen viser hvor mange barn som aldri dukket opp til undervisningen. I 1860 var det obligatorisk med 160 dagers skole, men vi vet noen var borte hele 115 dager!

Johan var allerede som barn svaksynt og ble senere blind. Aniridi, en arvelig øyesykdom, kom fra slektsledd tilbake, og er i slekta den dag i dag. Vi vet ikke om denne lidelsen gjorde det vanskeligere for ham enn andre barnevandrere å ta seg fram. Men det virker sannsynlig.

Ofte møttes gjeterne på plasser som de hadde avtalt om på forhånd og da fikk de også tid til litt lek og moro. Det ble ikke gjetet hester og geiter. Den sterkeste kua ble leder, bjelleku. Suene var mer avhengig av gjeteren enn det kuene var. En god gjeter var sterkt etterspurt for det var viktig å kjenne terrenget. For å skremme udyr som ulv og bjørn hadde de en «skralle» som laget ulyd når de svirret på den. Eller pistoler med løskrutt. Det var ikke mye å forsvare seg med. Inger Bergstøl født i 1862 måtte allerede i 1871 dra over heiene til Reddal i Landvik. Hun tryglet om å slippe, men nei! Som de fleste var hun livredd for bjørn og drepte en liten bjørneunge. Siden var hun livredd for at binna skulle hevne seg på henne. Tenk den lettelsen hun følte da hun senere skjønte at det ikke var en bjørnunge hun hadde drept, men et ekorn ;-)

Agenter dro fra gård til gård for å verve gjetere og lokket med gode vilkår og bra lønn. Når agentene kom rømte barna til skogs i håp om å slippe å dra. Lønna var først i naturalia, gjerne klær siden ble det betalt ca 20 kr (1 daler) i mnd. 30 år senere var det doblet. Denne vandringen tok til på 1830 tallet i flg muntlige tradisjoner og tok helt slutt ca 1910. Det var da utvandringen til Amerika som lokket.  
Johan ble konfirmert 1. oktober 1876 i Fjotland kirke, og der har presten bl.a. anført "Neppe temmelig godt", men tilføyd at han ser dårlig og derfor har problemer med å lese.  
Han slo seg etterhvert ned i Froland hos storebroren Lars. 19. april 1892 giftet han seg i V. Moland kirke med Bergitte Olsen, datter av Gro Borgerdatter fra Hagestad i Birkenes og Ole Larsen fra gården Brandsdal i Grindheim .( Bjelland). Da var han skrevet inn som skreppehandler fra Reiersøl i Froland. De overtok gården til hennes foreldre som de kalte Omland (opprinnelig Marismyr) midtveis mellom Lillesand og Birkeland.  
Her drev de landhandel og poståpneri. Johan syklet rundt med posten og havnet ofte i grøfta pga. av synet. Men når folk spurte om han ikke var redd, bare smilte han og sa han leste Fadervår og da gikk alt bra! Bergitte pleide å skrive mottaker på postpakkene med stor skrift slik at det ble lettere for Johan å lese.  
De fikk bare ett barn, Didrik som ble født i 1894. Han fikk tre døtre med Inger Gurine Hansen fra Vennesla. De overtok gården.  
De tre døtrene har mange barn, barnebarn og oldebarn spredt utover Sør Norge.  
Johan var en dypt religiøs mann, snill og glad i barn. Av barnebarna ble han kalt for nissen. Johan døde i 1950 og ble begravet på V. Moland kirkegård."  

Kilder: Kirkebok fra Fjotland og Vestre Moland Muntlige overleveringer. Et seminar på Kvås folkehøgskule om «barnevandringen på Agder». Materiale fra Bjørn Slettan, Paul Sveinall, Torbjørn Ougland og Samuel Gysland.

Bjørn Slettan:

Økonomiske og sosiale forhold på Agder på 1800 tallet.

Agder bessto av to amt a) Lister og Mandals Amt b) Nedenes (Raabygdelaget) Amt

Fra 1801-1875 var det nesten en dobling i folketallet i agderfylkene . Så flater det ut i Aust Agder, men fortsetter å stige i Aust Agder. Fra ca 1890 snur det igjen og folketallet synker i Aust Agder. Fra 81 000 i 1890 til 7400 i 1920. I Vest Agder stiger det fra 78 900 I 1890 årene til 82 800 I 1920. Nedgangen I folketallet I Aust Agder skyldes utvandringen til Amerika.

Agder og folka der hadde klart høyere levestandard ved århundrets utløp enn ved inngangen. Selv med markedsstyrt økonomi med bølgedaler på 9 -10 års interval som resulterte I nedgang og konkurser, ser vi at det blir generelt stigende levevilkår.

Hva levde de av og hvordan utnyttet de ressursene? Jordbruksutviklingen er en nøkkel til økonomien på 1800 tallet. Mye nytt skjedde og selv om det var små steg av gangen førte dette til større produktivitet. Plogen ble nå sterkt forbedret. Fra ca 1850 ble den produsert I jern med både vri- og veltefjøl av jern. To trinn I mekaniseringen: 1. Treskemaskinen med hest og vannkraft som drivkraft. 2.Engdyrking med slåmaskinen I slutten av århundre. Høyere arbeidslønn fordi det ble lite arbeidskraft pga utvandringen.

Utskiftning fra ca 1860 - til nå. Nytt kulturlandskap – fra små landsbyer til mer spredt bebyggelse. Nye maskiner krevde steinfri, slett jord. Kunstige enger og målrettet avl. Kornet hadde før vært det viktigste – 1850 åra var høydepunktet I produksjon og selvberging. Men Agder måtte alltid innføre korn – fra 1850-60 tallet økte denne innførselen som en følge av frihandelen og at kontrollen ble satt ned. Rug og hvete ble brukt til brød. Les mere her : http://www.kildenett.no/artikler/2008/1201607596.58 Også billig korn fra USA da prærien ble dyrket. Nå opplever vi et skifte til dyrking av poteter og husdyrbruk. Veksten i byene krevde mer mat – smør, melk ost og kjøtt. Handelen med Danmark gikk nedover etter 1850 og tok helt slutt ca 1900. Nå "snudde byen seg mot landet" Pga transporten av varer mellom bygd og by kom krav om nye veier. Det var ikke bare jordbruk, men også skogbruk som i Aust Agder ble regnet som hovednæringsvei. I Vest Agder var det en blanding av tømmer og jordbruk der gressproduksjonen ble prioritert framfor skogbruk. Gjeterne fikk der beskjed om om å dra opp alle små furuer! I Vest Agder var det beskjedent med gran mens eika var en viktig ressurs. Av beredskapshensyn var det forbud mot eksport. Denne skogsdriften ga klingende mynt. Det kom en oppgang i skogsdriften fra ca 1840 og den varte ut hundreåret.

Transport: Elvene var ikke lenger gode nok for tømmertransporten og det måtte store forbedringer til. I Nidelva kunne det ta opptil fem år å få ned en stokk! Mens det tidligere hadde vært monopol på sagbruk og hvem som helst kunne derfor ikke bygge og drive en sag. Ca 1830 tok politiske vedtak opp kampen mot de tidligere borgerprivilegiene. Sager dukket opp - fra håndsag til sirkelsag på 1860-70 tallet. Det var en revolusjon da den damdrevne sagen kom. Den trengte ikke vannfall! Nå ble Audnedal og Mandal sentre for tønnestavproduksjonen der de kortvokste trærne ble utnyttet. Sildefisket var rikt og det trengtes tønner til oppbevaring av silda. I aust Agder ble det i samme tidsrom satset på skipsbygging. Mandal, Kristiansand og Lillesand ble utskipingshavner for eikebark til garveriene.

Til denne transporten trengtes det nye veier og nøkkelordet nå ble kommunikasjon. Bøndene hadde anlegg- og vedlikeholdsplikt av veiene. Det ble krav om nye og bedre veier ca 1850 for de tidligere veiene var både bakkete og kleivete!