Lagmann Erik Amundsson Holter

Lagmann i Trondhjem. Nevnt 1458 - 1497

Han var født på Rotnes gård i Nes kommune i Viken fylke Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lagmann

https://jusleksikon.no/wiki/Lagmann

En lagmann er i moderne tid en fast utnevnt embetsdommer i en lagmannsrett. Alle lagdommere som er leder av en avdeling i lagmannsretten har denne tittelen (gjelder Borgarting og Gulating), men det er også lagmenn som ikke er avdelingsledere. I eldre tid var en lagmann i Norden en spesielt rettskyndig og høyt ansett mann som utla loven og rettslige sedvaner på tinget, og etterhvert gikk stillingen over til å bli en dommerstilling.

En lagmann er en fast utnevnt embetsdommer i en lagmannsrett.

Alle lagdommere som er leder av en avdeling i lagmannsretten har denne tittelen (gjelder Borgarting og Gulating), men det er også lagmenn som ikke er avdelingsledere. Navnet stammer opprinnelig fra gammelt av, da en lagmann fungerte som en tillitsmann for bøndene. Lagmannen ble under kong Sverre gjort om til kongelig tjenestemann, og fungerte i perioden 1274 til 1797 som en dommer. I nyere tid var lagmann tittelen på lagmannsrettens leder, men fra 1980-tallet ble det utnevnt flere lagmenn i lagmannsrettene og embetslederen fikk da tittelen førstelagmann.

Tidligere bestemte domstolloven at alle lagmenn, i likhet med høyesterettsdommere, måtte ha fylt 30 år og avlagt juridisk embetseksamen med «beste karakter» (laud), men etter omlegning av karaktersystemet ved juridisk embetseksamen, falt dette kravet falt bort i 2010. Men det kreves fortsatt solide juridiske kvalifikasjoner for å bli utnevnt til lagmann.

Historie Tittelen er avledet av det norrøne ordet for lov, lǫg (flertall av lag), og betyr bokstavelig «lovmann», det vil si lovkyndig person.

Embetet stammer opprinnelig fra gammelt av, da en lagmann fungerte som en tillitsmann for bøndene. Lagmannen utla loven og rettslig sedvane på tinget, og ble opprinnelig valgt av bøndene selv. I høymiddelalderen overtok kongen retten til å peke ut lagmenn.[1] Under kong Sverre (norsk konge 1177–1202) ble lagmannen gjort til kongelig tjenestemann, men lagmannen fungerte ikke som dommer før med Magnus Lagabøtes landslov i 1274. Dette embetet var i virksomhet frem til 1797.[2]

Moderne historikere har regnet eldre tids lagmenn, frem til rundt år 1600, som en del av adelen. Tor Weidling skriver:

«En liten, men viktig, samfunnsgruppe var de ca. 10–12 lagmennene. Tilbake til 1300- og 1400-tallet var mange av lagmennene rekruttert fra den bedrestilte delen av fødselsadelen. Det finnes flere eksempler på riddere som var lagmenn. På 1500-tallet var fremdeles mange lagmenn rekruttert fra fødselsadelen, men gjerne fra litt mer beskjeden slektsbakgrunn. Det var vanlig at lagmennene fikk forleninger. For eksempel lå Marker len i Østfold i lang tid som fast forlening for lagmannen i Oslo. Ved offisielle anledninger ble også lagmennenes status markert. I forbindelse med kongehyllingene på 1500-tallet ble adelen og lagmennene innkalt sammen, og lagmennene underskrev på adelens hyllingsdokumenter. Kombinasjonen av bakgrunn i fødselsadel, forleninger og offisiell plassering gjør at det er svært rimelig å oppfatte lagmennene som en gruppe av embetsadel.»