Lina Eiesar

Skjåks siste seterjente (Sigurd Smidesang Rønningen sigurd.ronningen@nationen.no Publisert: 19.01.2005 09:07 Lina Eiesar (75) er alene om å opprettholde seterdrifta i fjellbygda Skjåk. Hun er så sjelden at NRK sendte Andreas Lunnan til seters for å lage program.

"– Det er en stusselig opplevelse. I fjellet er det knapt nok ei aktiv seter igjen, sier Lina Eiesar.

Hver eneste sommer siden 1947 har 75-åringen dratt til seters for å gjøre buskapen feit. Men tidene er magre for det tradisjonelle stølslivet: Neste sommer er Eiesar den eneste i Skjåk som opprettholder seterdrift med melkekyr.

– Nedleggelsene er et tap for både dyra, turistene og kulturlandskapet. Mens setrene blir færre øker pågangen fra nysgjerrige fremmendfolk for hvert år, forteller seterjenta.

Bygger kvalitet Sist sommer fikk Eiesar endatil besøk av NRKs Andreas Lunnan, som dro land og strand rundt på jakt etter ildsjeler og rarieteter. Etter sin debut på skjermen mottok Eiesar æresbevisningen Årets Fyrkje fra sine medsøstre i Nord-Gudbrandsdalen.

– Lina bygger kvaliteter i oss alle mens vi er unge, slo mesterkokk Arne Brimi takknemlig fast, og takket for hennes innsats som kulturbærer og inspirasjonskilde.

Setra blir hytte Men inspirasjon alene er ikke nok, det kreves økonomi også. Til sommeren skal melkebonde Sevald Sperstad for første gang bruke setra som ren fritidshytte. Kyrne står igjen i et nybygd kjempefjøs nede i bygda.

– Det er vemodig å legge ned, men regelverket forbyr å splitte opp buskapen fra samdrifta. Melka skal kunne hentes på ett og samme sted, og ingen seterfjøs har plass til 75 melkekyr, påpeker Sperstad.

Enkelt valg Sammen med tolv andre bønder i Skjåk er Sperstad i gang med byggingen av to nye samdriftsfjøs. Det betyr at bygdas siste aktive setrer med litt størrelse på henger kroken på døra. Fallende marginer og statlig støtte til omlegging gjorde valget alt for enkelt.

– Økonomisk har setringa aldri vært noen gullgruve, men du verden for et liv! Dag om annen kommer turister og barnefamilier innom, mange fra andre kanter av verden, minnes Sperstad.

Populariteten hjelper imidlertid lite: Prisen for liv og røre i melkefjøset er stillhet på seterkvea."

Med Andreas Lunnan til seters (Skrive av: Kjersti Reksen Sole)

14.07.2004

Andreas Lunnan og Lina Eiesar Forrige veke var det gjevt besøk på setra hjå Lina Eiesar i Tundradalen. Andreas Lunnan vitja Tundradalssetra for å lage fjernsynsprogram om Lina og seterlivet – for på den måten å setja fokus på seterliv og seterkultur, ein tradisjon som Lina er ein glimrande representant for. I meir enn 50 år har Lina vore budeie i Tundradalen. Med seg til fjells har ho geiter og kyr. Ein flokk med ungar har og alltid fylgt med. Lina har opplevd og kan fortelja om ei tid – som i antal år ikkje er langt unna – men som i utvikling er lysår unna. Ho har holdt ved like og formidla kunnskap kring ysting, dyrestell og beitebruk, og kan fortelja om ei tid da seterdrifta var ein føresetnad for å livberge seg på eit småbruk i Skjåk.

Andreas Lunnan er distriktenes talsmann i NRK. Han har eit ynskje og ein visjon om å syne fram for det urbane Noreg kva bygdene inneheld av mangfald, ressursrikdom og levande kultur. I Skjåk er vi soleis stolt over å vere ein stoppestad for eit av hans populære program!

Ramma kring fjernsynsteamet kunne ikkje vere betre desse dagane. På setra var eit yrande liv av folk og dyr – store og små – i blankt solskin. Det var gjort opptak av mjølking, lokking, matstell og ysting … og mykje meir.

Skjåk Almenning, Historielaget og fleire med gjorde sitt for å bidra til opplysning og legge til rette for fjernsynsfolka. Noko desse visste å sette pris på.

No ventar vi spent på å sjå det endelege resultatet av opptaka – eit fjernsynsprogram på 24 minutt, som sannsynleg vert sendt ein gong i haust."

[http://www.seterkultur.no/seterbrukar/2004_02.pdf]"Med dette som bakteppe er det ekstra triveleg å vitje ei budeie som i meir enn ein mannsalder har hatt fast sommarsete på setra. Ein tidleg vårdag tok eg turen innom hjå Lina Eiesar. Ho var travelt opptatt med bakst denne dagen, og underteikna blei raust påspandert kaffi m/ nydeleg mørlefse og ”halvsleie storrumbrød”. Lina Eiesar har hatt med seg kyr og geiter på setra i Tundradalen i Skjåk sidan 1947. Ho har opplevd, og kan fortelje om ei tid – som i antal år ikkje er so langt unna – men som i ”utvikling” er lysår unna. Det var fem aktive Tundradalsetre den gongen - der det er ei aktiv seter i dag. Lina fortel om stell og rutiner der samarbeid og samhold mellom budeiene var sentralt. På morgonen vart geitene mjølka fyrst for so å bli lokka ut i beitet. Etter denne økta, var det kyrne sin tur; mjølking og lokking. Lokkinga gjorde budeiene i lag, og det var nøye planlagd kvar dyra skulle gå. Beste osten, fortel Lina, fekk vi når dyra vart lokka ut i baksida! Lokkarkaffen representerte avslutninga av morgonstellet, dette var ei samlingsstund for budeiene – før resten av dagens gjerning sto for tur. Kumjølka og mykje av geitmjølka vart køyrd 10 km til hovudvegen med hesteskyss. Henting annankvar dag. Det vart produsert ost til kvar helg; kokt bronost og ysta kvitost. Det var vanleg å leige med seg nokre ekstra geiter til fjells. Betaling for dette var gjerne i form av ost. Folk, gjerne ungane, fulgte dyra i beitet. Ved sidan av å passe på dyra og hindre uhell i å skje, vart beite verdsatt på ein annan måte enn no. Setersesongen byrja kring 1. juni, og varte til utgangen av september. Produksjonen var avhengig av jamn og god mattilgang og dyretettheten i utmarka var mykje høgre enn no. Høyrde eg ”organisert beitebruk?!” Lina har mange historier om dyra sine, helst om geitene, dei likar ho best. Med eit heilt liv i samhandling med dyra, har ho kunnskap og erfaringar ein annan berre kan misunne henne. Dyra måtte handsamast individuelt, noko anna kunne straffe seg. Som den gongen bjøllegeita ikkje vart mjølka på den pallen som var hennar faste plass. Lina hadde det travelt, og gjorde unna morgonmjølkinga utan å ta omsyn til bjøllegeita sine fine vaner. Den kvelden kom ikkje geitene heim! Lina skal til seters også i sommar. Dit har ho med seg 5-6 kyr som skal mjølkast. I tillegg har ho med seg geitene, men dei er turre om sommaren no. Lina har og ”fast fylgje” av ein svart, flott buhund – hanhund. Denne tok ho med seg på utstilling for nokre år sidan, og ”gjorde reint bord”! (Sjekketips til buhundtisper!) Setra er også ein møteplass der ungar, barnebarn, oldebarn og folk flest trivst. Og på spørsmål til ei av barnebarna hennar om kva ho tykte om setra i Tundradalen, var svaret kontant ”Beste plassen på jord!”. Kjersti"

https://tv.nrk.no/serie/med-sjel-og-saerpreg/2004/PRTY12840404/avsp...