Maren Offersdatter Hundevad

Alternativt foedsels aar: 1670

Det var Maren som fikk ei rettsak mot seg fordi sladder gikk om et stjålet liklaken.

Historien er som følger:

En sommer i1705, mens Abraham var i Bergen, dro kona til Melbu for å besøke Johanna Børlund, enka etter Mads Christensen Hundevad. Maren og avdøde Mads var søskenbarn. De to madamene fikk seg en god prat, slik det er når gode venner kommer sammen.

Etter at de en stund hadde snakket om helt hverdagslige ting, spurte Johanna etter nytt ute i fra Bø. Tyveriet i futen Opdals dødsbo kom også på tale. Maren fortalte inngående og grundig om det. - "Dette er for gale" sa Johanna. "At slikt kan skje, og uten påtale og straff. Hadde det vært en annen arm stakkar som hadde tatt seg til rette, hadde de nok tatt loven til påtale, og det til gangs". "Ja det kan du si" sa Maren. " Var det nå ikke likens med salige fru opdal, velsigne hennes støv, ho stjal de liklakene før ho kom i jorda"

"Hva er det du sier"? sa Johanna og korset seg. "Er du gal"? "Hvordan kunne det gå for seg"?

Så begynte Maren å fortelle hvordan søsteren til fru Opdal, og prestefruen hadde delt liklakenet, som var av svært fint tøy, mellom seg. Etter at de to hadde pratet om dette forferdelige som var hendt, de var svært rystet begge to, dro Maren hjem til Bø

Husjomfruen til Johanna hadde gått ut og inn gjennom dørene mens Maren og Johanna pratet om de stjålne liklakene. Da maren hadde reist fortsatte husjomfruen og Johanna å prate om saken. Og sladderen kom en dag frem i lyset.

Lensmannen kom en dag til Melbu i forretningsbesøk .Han fikk høre om historien, og syntes den var alt for morsom til at han kunne holde tett. Det var ikke til å unngå at også presten fikk høre historien.

Presten dro sognet rund for å høre hvordan ordene hadde falt. Da han hadde dette greit for seg, stevnet han Maren til tings. Både Johanna, husjomfruen og andre, ja til og med lensmannen måtte vitne i saken.

Abraham prøvde så godt han kunne å hjelpe Maren, men uten synlig hell. Han mente at enkelte vitner i saken ikke var til å stole på. Om Johanna mente han henne som medskyldig i saken.

Maren på sin side nektet helt og aldeles å ha uttalt seg slik vitnene hadde forklart. Ho hadde bare sagt at det var kommet bort et håndkle. Men da hun ble konfrontert vitnene som i ett og alt holdt fast på sine forklaringer, torte hun ikke lenger nekte for at hun kanskje hadde uttalt seg slik. Men dette kunne hun ikke huske.

Abraham fant det da riktig, for å unngå videre prosess, å betale noe til de fattige samtidig ba han presten og kona. " en sån fornøielig avbigt" (mulig en unnskyldning) vidre " Dennem til ulæmpe og forkleinelse på gode navn og rygte i nogen måde"

Med dette var saksøkeren fornøyd og ga opp videre tiltale.

( Historien fant jeg bladet Håløygminner)

Kilde: - http://www.dahlenett.org/tng/getperson.php?personID=I3563&tree=Tree1