Margrethe Elisabeth Barman

Margrethe, kalt grethe, haddde et lyst og lett humør, hun var livlig, pratsom og folkekjær, og som sin far alltid opplagt til en morsom spøk. Da Henrik Ibsen en gang sto sammen med henne på tunet utenfor prestegården i Sunnylven og så på de himmelhøye fjell bak huset, spurte han henne om hun ikke var redd for skred. "Neida", svarte hun, "huset ligger så nært opp til fjellet og hammeren stikker så langt frem at skredet går rett over taket uten å skade oss." Senere lot Ibsen prestefruen i "Brand" gjenta dette slik:

Her ligger den dessmere trygt,

så yderlig har breen bygd,

at når ved løvspretts tid den går,

den skrider utenover oss,

og prestehuset urørt står,

som inne i en hulfalls foss.

Uten om de ti barn som vokste opp, fikk også Grethe og ole to barn til, en gutt og en pike, som begge døde samme året de var født. Begge ble født og døde i prestegården , som bare var en liten røykstue. Senere flyttet de fra Sunnylven til Haram. Selv om hun hadde nok å vareta i sitt eget hus, med barneflokk, tjenerskap og stort gårdsbruk, ( på Harams prestegård Kjærstad var det foruten hovedbruket også 17 husmenn) så var hun alltid klar til å yte hjelp der det trengtes. Som så mange prestekoner på den tiden da det var vanskelig å komme til legen, måtte hun ofte hjelpe under mange slags sykeforhold, og hennes husapotek var i stadig bruk. Hun var meget avholdt i menigheten, og det ga seg uttrykk på mange måter, og særlig ved hennes begravelse, da store deler av menigheten tok fridag og samlet seg ved kirken, og herredsstyrets medlemmer bar kisten til graven på Ostnes kirkegård i Haram.

http://www.hitterslekt.no/getperson.php?personID=I19028&tree=1