Martin Hansen Nygård

• FT 1900: S ug Tømmerfløter: Søndre Land: Nygaard
• FT 1910: hf g Skogsarbeider: Søndre Land: Kvernstuen
• FT 1920: hp g Skogsarbeider: Fluberg: Kvernstuen

Martin var fløtningssjef i nordre ende av Randsfjorden, som han overtok etter sin far. Sine siste alderdoms dager tok han med ro på det vesle bruket Kvernstuen ved Kronborgelva.Han er tildelt Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.

Fra en artikkel av Odd Lundby om Fløtningsformann Martin Nygård

Fløtningsformann Martin Nygård på Odnes, døde i 1962, 82 år gammel og kunne da se tilbake på hele femtiseks sesonger med fjordarbeide bak seg. Han fortalte om fløtningsarbeidet i Randsfjoden fra Tingvoll hengsle og ut til Jevnaker - også kalt Hadelands vassbunn.

Da jeg tok til med fjordarbeide var det ikke jernklaver til å hekte sammen bommene med. Nei, vi brukte vidjer - ikke av bjørk eller annen lauvved, men en kvistgrein av gran. Denne grana ble kløyvd til tykkelse som lakterved de gamle kalte - omlag en tomme i tverrmål. Deretter ble disse vidjene som var et par meter lange snøygd, dvs ført fram og tilbake over en varme til de ble mjuke, og så satt fast i ei klemme og vridd rundt til fibrene delte seg. Dette tok hardt på hendene ogn far brukte votter på seg til dette arbeidet. Når vi skulle legge en arm boret vi fire hol i hver ende av stokken, plugget vidjene fast med treplugg, i vatnet trutnet pluggne til - og det hele ble like sterkt som jernklaver. Denne pluggen hogg vi om våren og la den i sola til den ble knusk tørr. Det måtte til lang erfaring for å lage en god vidjearm. En slik arm med fire hol og fire plugger og fire vidjer kaltes for firefletnings vidjedrått. Til mindre bommer brukte vi tre vidjer, s to, og til mindre grimer noe som vi kalte for bukkearm. Det var bare en vidje. Det var et svært arbeide å få laget all pluggen og vidjene om våren; for innarmingen av tømmeret måtte foregå mens det var is. Ofte hendte det at en arm som var laget tidlig gistnet. Da måtte vi bære vatn på dråtten for at den skulle trutne til att. Hvis vi manglet vidjer utpå vårparten var det å gå til skogs og finne en passelig stor gran å så vri den til den ble mjuk. Jeg minnes vi hadde en i arbeidslaget som var kollossalt sterk med noen never som liknet klubber. Han hette forresten Svendsrud. Han ble sendt til skogs engang vi var lens. "Klarer dæ seg når je tæk dom så grove som tåmmåsfingen min", sa han.

Når vi bandt tømmerbommene på fjorden brukte vi tre slags taug. Det var settaug, knepper og stropp; for stålvaier fantes ikke. I 1895 ble det bygget tømmerrenne fra Puffedammen - mellom Landåsbygda og østsinniåsen - og denne reanna sto i over tjuge år. Tilsammen ble det her rent omlag åtti tusen tylvter som jeg var med og armet inn. Før fellesfløtningen ble stiftet arbeidet vi gjerne for de samme skogseierne i flere år, og jeg har ikke tall på alle tylvtene jeg har handtert. I mange år dreiv jeg med to arbeidslag og hadde all innsamlingen av laustømmer og sanking helt til Randsfjord. Dette arbeidet pågikk etter at tømmer trekkinga var ferdig og varte til langt utpå hausten.

Hjulbåten "Løven" var den første båt som ble satt inn i tømmertrekkinga fra Tingvoll gengsle. Det var mens far min var fløtningsformann. Det ble da større tømmermengder enn før, og det var vanlilg at det da skulle være to karer på bommen. Ut etter fjorden var det ofte flere som hadde en bom eller ei grime og de måtte også stille med to mann som førdselskarar, således kunne det bli temmelig folksomt på båten mange ganger. "Løven" hadde vedfyring og brukte tre løjer (bunkringsbåt av tre) med halvannen meters ved på turen. hver lørje tok syv-åtte favner. Det var vedtomt der som Odnes stasjon ligger nå, ellers bunkringsplasser ved Skute, Tenestvika og ved Engnesberget. I hard motvind gikk det mye ved. En gang ved Hønnsberget (Hornsberget) brukte løven en hel lørje uten å komme av flekken. Det hendte også at det ble slikt vær at hele trekkinga røk og vi måtte nordover til Odnes etter ny trekking. På "Løven" var det to saluttkanoner, og da vi kom ti lRandsfjord brukte skippern å skyte salutt. Da var det en kar der som hadde en liknende kanon i hagen sin, og han svarte på salutten.

Når vi kom til Randsfjord og hadde sanket etter hele fjorden måtte vi ro heim att, og det var sju mil til Odnes!Og ellers når vi holdt på med fjordarbeide så langt borte at vi ikke kom heim til kvelds, lå vi ute. Vi dro en båt eller to på land og kvelvde og slo oss til ro med en diger stokkvarme framfor. Våte ble vi til hver dag; for gummistøvler fantes ikke, og regnklær var det heller smått med. Det var forresten ikke bare tømmer som ble fløtet, men også ved i bommer. Hadeland Glassverk kjøpte en masse ved her oppe i fjordenden, og denne veden var ikke sllike pinner som nå. Nei, den var mest som tømmer, for det var stor skog her omkring da.

Net ti Tingvoll hengsle kom det år om annet en seksti til sytti tusen tylvter tømmer som arbeidslaget det oppe laget bommer av og bandt ut etter fjorden. Disse måtte passes og det vat det arbeidskarene mine som skulle gjøre. Og så var det å ro. En gang rodde jeg ogn Helmer, bror min, i sytten timer i ett trekk. Et fælt slit var det også når vi skulle dra ombord att tampen på "Løven". Denne tampen var av hamp og så grov som armen på en voksen mann. Tampen ble tjærebredd hver vår for at den ikke skulle råtne, og etter hver trekking ut til Randsfjord ble den halt opp enten vatnet var varmt eller kaldt. Og da måtte hele mannskapet ta i. Betalingen for fløtningsarbeidet var ikke slik som nå. Vi hadde to kroner døgnet til å begynne med. i 1911 forlangte vi tre kroner og det var et fælt spetakkel før vi fikk det. Men til gjengjeld var maten så mye billigere. Vi kjøpte som oftest proviant på gårdene ute etter fjorden, og jeg husker vi ga noe slikt som tre øre egget.

Martin Nygård fortalte også endel fra den tid hans far. hans petter Nygård, var fløtningsformann. - Før "Løven" kom i midten av 1800 tallet var det ikke så mye tømmer som ble fløtet. Men det var da noe. Og dette ble soppet, moset, altså en fire floer med tømmer oppå hverandre. korslagt slik at omfanget minket, og så arm omkring. På denne soppen ble det satt seil - og ferden ute etter fjorden kunne begynne. (et uttrykk som å være med på "seglingen", holdt seg til etter andre verdenskrig . Og dette skriver seg fra den tid da tømmeret ble seilt utover. Det var helst om hausten eller på forsommeren dette foregikk for da var det mest nordavind. men råkte karene ut for uvær ble det landligge. En gang lån far og karene hans for motbør i Skutvika i samfulle tre veker. Dette var om hausten. De hadde en kar i arbeidslaget som var slakter, og han for rundt på gardene og slaktet i denne tiden og kom att med litt ferskt kjøtt og flesk til hver kveld. Ellers var det i den tiden mye planker som gikk utetter fjorden på seilbåter. Det var oppgangssager i mange elver, og plankene ble på vinterføre kjørt ned til fjorden. En seilbåt som tilhørte Onsaker teglverk på hadeland hette rett og slett for "Planken". Den sank forresten ved Fluberg, og da den ble tatt oppp fikk den navnet "Moses", antakelig fordi den var så gammel. Fra Gramskogen (Gram var en stor trelasthandler som åtte svære skogvidder på Veståsen i Land) kom det planker ned til Våten på Vestsia. På Odnes var det planketomt -og ellers mange andre steder.

Utgangslasten, tømmer som skulle ned til Tyrifjorden fra Jevnaker ble fløtet om hausten, og denne fløtinga kunne ikke ta til før overbotningstømmeret - helt fra Odnes - var kommet fram. Her var jeg med i fire hauster. Vatnet i elva var så forurenset av alt avfallet fra fabrikkene at vi ikke kunne bruke det til drikkevatn. I stedet kjøpte vi øl på Hønefoss bryggeri til drikke for tørsten; og prisene var bare fem øre literen.