Martin Tranmæl

https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Martin_Tranmæl https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Tranm%C3%A6l

https://nbl.snl.no/Martin_Tranm%C3%A6l

Martin Tranmæl var en av Arbeiderpartiets mest markante lederskikkelser og en helt sentral politiker i nyere norsk historie. Fra 1906 var han hovedarkitekt og byggmester for den opposisjonelle, revolusjonære fraksjonen som 1918 overtok ledelsen av partiet. Han var partiets reelle leder i mellomkrigstiden og deltok aktivt i etterkrigsplanleggingen.

Tranmæl vokste opp på en mellomstor gård i Melhus i Sør-Trøndelag. Han var et lesende barn, en begavet og vitebegjærlig bondesønn. I likhet med så mange i samtiden fikk han et heller magert skoletilbud og måtte finne frem på egen hånd. Han pløyde snart gjennom hjembygdas skrinne folkebibliotek og lånte ellers alt han kom over av bøker. Særlig var han opptatt av historie, men skaffet seg også omfattende kjennskap til skjønnlitteratur, en interesse han som voksen supplerte med å bli en lidenskapelig teatergjenger.

Opptattheten av det skrevne ord kunne kanskje ha eslet Tranmæl til bondestudent eller lærer, som annen begavet landsungdom på hans tid. I stedet gikk veien hans fra bondestanden til arbeiderklassen. Mange fulgte samme bane, men Tranmæls var særegen. Den gikk gjennom et personlig jordskjelv, da hans far måtte gå fra slektsgården. For Martin Tranmæl var resultatet at han etter konfirmasjonen begynte i malerlære og snart endte som bygningsarbeider i Trondheim.

Tranmæls sosiale bakgrunn hadde også en politisk side. Født inn i en solid trøndersk bondeslekt, var han samtidig plassert i dette sjiktets politiske hovedstrømning. Familien sognet til Venstre, og i Tranmæls barndomshjem var politiske diskusjoner en del av hverdagen. Fra tidlig ungdom ble han her preget av den politiske mobiliseringen og de demokratiske idealene fra forfatningsstriden i 1880-årene og unionskonfliktene utover i 1890-årene. Denne radikale arven var bakgrunnen for at han også selv ved første leilighet aktiviserte seg politisk, først i avholdssaken, så i arbeiderbevegelsen.

Etter deklasseringen som fulgte med tapet av slektsgården, brøt Tranmæl i likhet med andre arbeidere snart opp fra sin barndoms Venstre og ble med i Arbeiderpartiet. Han agiterte og organiserte for partiet og var 1899 med på å etablere en ny arbeideravis, Ny Tid, i Trondheim.

Kort etter drog han til Amerika. Fra århundreskiftet til slutten av 1905 streifet han omkring i USA, kun avbrutt av et kort hjemmebesøk. Han levde av malerjobber eller annet forefallende arbeid, og var også med i amerikansk fagbevegelse. I 1905 var han en engasjert observatør på stiftelsesmøtet for Industrial Workers of the World, IWW eller «the Wobblies», en ny og sosialistisk fagorganisasjon utenfor og i opposisjon til den etablerte landsorganisasjonen American Federation of Labor, AFL.

Samtidig engasjerte han seg i det amerikanske sosialistpartiet, som ble ledet av Eugene Debs, og fikk sin første marxistiske skolering i sosialistiske studiesirkler i dette partiets regi. Ellers leste han seg inn på den amerikanske arbeiderbevegelsens historie og sendte reisebrev til Ny Tid om så vel denne historien som om amerikansk politikk og en rekke streikekamper. Han var særlig slått av hvor aggressivt kampene ble ført fra bedriftsherrenes side, samt av den støtten de fikk fra offentlige myndigheter med politi og militære. Dette la grunnlaget for hans senere alltid fastholdte overbevisning om at arbeiderbevegelsens kamp måtte være et politisk prosjekt.

Tranmæls viktigste impuls fra Amerika er likevel oppfatninger om fagbevegelsens organisasjonsform og virkemåte. Han trakk negative konklusjoner av AFLs etter hans oppfatning kapitalistiske og fagarbeiderforankrede karakter, mens han så positivt på IWWs klassefokusering og sosialistiske målsetning og fikk styrket sin oppfatning om at arbeidernes kamp i produksjonslivet måtte knyttes sammen med direkte politisk kamp om makt i staten.

Tilbake i Norge mot slutten av 1905 ble Tranmæl ansatt som journalist i Ny Tid. Her skrev han bl.a. om sine ideer til omlegging av fagbevegelsen, samtidig som han engasjerte seg i en opposisjonell politisk oppmarsj i Arbeiderpartiet. 1903 hadde han tatt initiativet til å stifte Uttrøndelag (senere Sør-Trøndelag) arbeiderparti, der han nå gjeninntrådte som formann og 1906 for første gang ble valgt som delegat til partiets landsmøte.

På dette landsmøtet ble Tranmæl en av de ledende i et oppgjør med de arbeiderpartipolitikerne som hadde brutt partilinjen og gått imot Karlstad-forliket under unionsoppløsningen. Han foreslo og bidrog sterkt til å få vedtatt strengere disiplinbestemmelser, som gjorde stortingsrepresentantene klarere underlagt partiorganisasjonens beslutninger. Videre var han aktivt med på å kaste noen mer utpregede reformistiske partiledere og gjeninnsette veteranene Chr. Holtermann Knudsen, Carl Jeppesen og Anders Buen i partistyret. Og han var med på å reise et høyere gjerde mot samarbeid med borgerlige partier, en tradisjon som gjennom resten av 1900-tallet skulle komme til å prege det norske partiet sterkere enn de fleste andre sosialdemokratiske partier. Endelig var han på 1906-landsmøtet aktivt med på å få gjennom et klarere antimilitaristisk program. – Til sammen utgjorde disse vedtakene en radikalisering av Arbeiderpartiet, som i neste omgang kom til uttrykk i at Tranmæl ble innvalgt i partiets landsstyre, der han ble sittende til han frasa seg gjenvalg 1963.

Samtidig som han engasjerte seg stadig sterkere politisk i Arbeiderpartiet, bl.a. som valgkampaktivist, fortsatte Tranmæl å ta til seg impulser utenfra. De første nye inntrykkene kom fra den russiske revolusjonen 1905 og den påfølgende internasjonale debatten om “politisk massestreik” supplert av impulser fra fransk, svensk og til dels tysk syndikalisme. Ytterligere impulser fikk han gjennom nye langvarige reiser. Han sugde til seg inntrykk av europeisk kunst og kultur, men fremfor alt studerte han så vel sosiale forhold som det politiske liv og spesielt den sosialistiske arbeiderbevegelsen i en rekke land. I årene 1907–12 besøkte han i tur og orden Stockholm og København, der han knyttet kontakt med likesinnede opposisjonelle sosialister, Hamburg og Berlin, der han bl.a. hørte Karl Kautsky og overvar deler av tysk reformismedebatt, og ellers Leipzig, Frankfurt, Köln og Dresden. Han var i Belgia og Nederland, og han besøkte Paris, Praha og Wien.

Mest fascinert var han likevel av Italia, og særlig av Roma. Som ellers i Italia var det også her kunsten og de rikt utstyrte kirkene som gjorde inntrykk, men aller viktigst var det “gamle Rom, sætet for Augustus, Marcus Aurelius, Cæsars og Ciceros virksomhet”. På Forum Romanum var man, skrev Tranmæl, “i centret av gamle Rom: paa det sted hvor patricierne og plebeierne kjæmpet, hvor Cicero og de andre folketribuner talte, hvor torvpladsene og børsen laa, kort sagt i hjertet av det gamle, mægtige romerrike”. Hjem fra reisene sine brakte Tranmæl med seg impulser til handling, til hvordan den politiske kampen skulle føres. Til fagorganisasjonsideene fra Amerika og Frankrike føyde seg impulser fra tysk antireformisme og motstand mot byråkratisering av arbeiderbevegelsen selv. Arbeiderklassens dårlige lønns- og leveforhold i Sør- og Mellom-Europa understreket for ham ytterligere betydningen av sterke arbeiderorganisasjoner.

En foreløpig kulminasjon av denne læreprosessen opplevde Tranmæl på en reportasjetur han tok for å dekke en serie streikekamper i Storbritannia høsten 1911. Langt på vei vant de streikende frem med sine krav, samtidig som det et øyeblikk så ut for Tranmæl som om “selve staten stod og vippet”. Og til grunn lå samme type nye organisasjonsprinsipper som han hadde møtt i Amerika og Frankrike, et system som fremmet arbeidernes kamplyst og som tillot og stimulerte til aksjon i gunstige øyeblikk. Poenget var klassesolidaritet i stedet for fagsolidaritet, bruk av nye kampmidler som sympatistreik, sabotasje og obstruksjon, samt en organisasjonsstruktur bygd på lokale samorganisasjoner i stedet for fagforbund. Tanken hans var å gjøre fagorganisasjonen i stand til “revolusjonær masseaksjon” i et sosialistisk perspektiv. Prinsippene ble nedfelt i den såkalte Trondheimsresolusjonen og i hans påfølgende organisering av Fagopposisjonen av 1911.

Fagopposisjonen ble kjernen i arbeiderbevegelsens “nye retning”, som med Tranmæl i spissen 1918 erobret ledelsen i Arbeiderpartiet og programfestet sin politikk. Når denne opposisjonen ble så slagkraftig, hadde det dels sammenheng med den store veksten i arbeiderklassen som følge av storindustrialiseringen av Norge på denne tiden, samt med de politiske betingelsene arbeiderbevegelsen virket under. Men dels hadde det også sammenheng med personen Martin Tranmæl og den kraft han utgjorde i opposisjonen, så vel agitatorisk og organisasjonsmessig som ut fra en mesterlig taktisk evne.

Tranmæl hadde ett organisatorisk ståsted i fagbevegelsen, i Malerforbundet, som flere ganger valgte ham som delegat til LO-kongressene. Et annet organisatorisk ståsted hadde han i Uttrøndelag arbeiderparti, som jevnlig valgte ham som utsending til partiets landsmøter. På landsmøtene fortsatte han linjen fra 1906 og fremmet i særlig grad et antimilitaristisk program, “militærstreik støttet av faglig aktion”. Samtidig søkte han å bekjempe alt samrøre med de borgerlige partier og andre uttrykk for den fremvoksende reformisme i Arbeiderpartiet, den “smaaborgerlig revisionisme”, som han så foraktelig kalte den.

Sitt viktigste organisasjonsståsted hadde Tranmæl likevel i partiets ungdomsorganisasjon, Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund. Han hadde sitt politiske hjem i og var formann for forbundets lokallag i Trondheim helt til han 1918 overtok som Arbeiderpartiets sekretær. Mens fagforeningen og amtspartiet var mest preget av faglige spørsmål eller valgarbeid, var ungdomslagene, som Tranmæl selv, langt mer orientert mot allmenne politiske og ideologiske spørsmål.

Det var da også i regi av Ungdomsforbundet at Tranmæl fikk lansert Fagopposisjonen av 1911 på landsplan. I begynnelsen av 1912 drog han som forbundets agitator på turné over hele Sør-Norge. Turneen ble innledet i Kristiania, der han kom med sitt berømte utsagn om “dynamitt i borehullene” (en advarsel til potensielle streikebrytere om at streikende arbeidere kunne ha latt det ligge igjen sprengstoff i borehullene de forlot). Det gjorde ham landskjent over natten og fungerte som en meget effektiv reklame for Fagopposisjonen.

Endelig hadde Tranmæl et organisatorisk ståsted i avisen Ny Tid. Her ble han fast ansatt som redaktør ved en kampvotering høsten 1912. I en verden uten radio, film og fjernsyn var avisene, ved siden av organisasjons- og folkemøter, tidens viktigste massemedium. Tranmæl brukte avisen systematisk til å fremme sitt politiske budskap, til gjengjeld fikk han av sine motstandere i arbeiderbevegelsen karakteristikken “paven i Trondhjem”.

Essensen i budskapet hans var at veien til et lykkeligere og mer rettferdig – sosialistisk – samfunn ikke gikk gjennom politiske representanters parlamentariske innsats. Veien gikk gjennom de brede folkemassers egenaktivitet, gjennom “revolusjonær masseaksjon” som streiker og demonstrasjoner, med sikte både på sosialisering av produksjonsmidlene gjennom direkte arbeiderovertakelse av bedriftene og på arbeidererobring av makten i staten. Den største og viktigste masseorganisasjonen, fagorganisasjonen, var ifølge Tranmæl “livsnerven i arbeiderbevegelsen”, og han så den både som et hovedredskap i den politiske kampen og som et mulig grunnlag for en ny sosialistisk og forutsetningsvis mer demokratisk forfatning “på arbeidslivets grund”.

Den parlamentariske virksomheten så Tranmæl som et supplement til denne hovedsaken. Han var ingen antiparlamentariker. Men samtidig var han engstelig for at den parlamentariske virksomheten skulle overskygge kampen for hovedmålet, et sosialistisk samfunn.

Tranmæl var en gudbenådet taler og fortsatte med taler og foredrag også etter at han ble redaktør. Det var f.eks. ikke minst hans agitasjon som gav støtet til den protestbølgen som reiste seg mot Arbeiderpartiets stortingsgruppe for å ha stemt for nye militærbevilgninger ved utbruddet av den første verdenskrig 1914. Kampanjen resulterte i at landsmøtet 1915 fordømte det inntrufne som programbrudd, og i at Tranmæl ble idømt sin første fengselsstraff for antimilitær agitasjon. Tilsvarende måtte han som nyvalgt sekretær i Arbeiderpartiet 1918 nærmest starte med å sone en ny fengselsdom for antimilitær agitasjon.

Den russiske marsrevolusjonen 1917 ble fulgt av streiker og hungerrevolter i Tyskland og ikke minst av soldatdemonstrasjoner og sosial uro i Sverige og Finland. Tranmæl konkluderte med at revolusjonen var i ferd med å spre seg, og at tiden nå også i Norge var inne til revolusjonær masseaksjon. Dette ble hans politiske budskap på en foredragsturné der han oppfordret tilhørerne til “social reisning”. Og han søkte å skape press fra grunnorganisasjonene på “vore politiske søvngjængere”, slik han foraktelig omtalte arbeiderbevegelsens ledere. Det gjaldt å presse dem til å innkalle en “alminnelig arbeiderkongress”, som skulle “træffe bestemmelse om en aktionslinje”. Selv regnet Tranmæl “generalstreiken som det nærmestliggende middel”. Noe slikt trodde han myndighetene ville møte med å utkommandere militære, slik at aksjonen måtte være ledsaget av “en antimilitær aktion” i form av forberedelser til “mobiliseringsnegtelse og nøitralitetsvægring”. Han mente dette igjen ville “foranledige nye forfølgelser fra de styrende”, og at tidspunktet da måtte være kommet til “at desorganisere hele militærstellet”. Opplegget ble imidlertid forpurret av parti- og LO-lederne med forhaling og utsettelser.

Bolsjevikrevolusjonen i Russland, sterkt økende matmangel hjemme og en tilsynelatende ny revolusjonsbølge i andre land i begynnelsen av 1918 skapte etter Tranmæls oppfatning nye revolusjonære muligheter også i Norge. “Verdensrevolutionen i anmarsch!”, skrev han og bidrog så sterkt han formådde til å fremme den. For å mobilisere politisk tok opposisjonen initiativet til den arbeiderrådsbevegelsen som nå utviklet seg i stort omfang. Tranmæl gikk i spissen for bevegelsen nordafjells, samtidig som han i Ny Tid plederte bolsjevikenes sak.

Dermed valgte han side i et spørsmål som nå økte motsetningene i internasjonal sosialistbevegelse. Både bolsjevikenes politikk og rådsbevegelsen ble fordømt av de fleste sosialdemokratier og så også av arbeiderbevegelsens ledere i Norge. Tranmæl på sin side støttet altså bolsjevikene, og aksepterte til og med fullt ut deres oppløsning av den russiske grunnlovgivende forsamling i slutten av januar 1918.

En uke før Arbeiderpartiets landsmøte i påsken 1918 var Tranmæl en av innlederne på en landskonferanse for arbeiderrådene. På konferansen gav han bl.a. parolen om å “ta” 8-timersdagen som direkte aksjon, manet til “massestreik” og “militæraktion” og fortsatte: “Som en given ting kommer vor overtagelse av samfundsmagten naar den politiske massestreik har ført til revolutionære tilstande. Vi skal eller maa nu ikke længer snakke om revolutionær bevægelse eller radikalisme, thi vi staar midt oppe i den.”

Helst så han at masseaksjonene skjedde i samforstand med de gamle organisasjonene, med Arbeiderpartiet og LO, men som våren 1917 var han også nå villig til aksjon på siden av dem. Tranmæl regnet imidlertid ikke med det vi paradoksalt nok kan se var det viktigste resultatet av arbeiderrådsbevegelsen, nemlig at opposisjonen kom i flertall på Arbeiderpartiets landsmøte og overtok ledelsen av partiet og at Martin Tranmæl ble valgt til ny partisekretær.

For Tranmæl var opposisjonens seier og lederskiftet i Arbeiderpartiet et nytt personlig oppbrudd. Han måtte forlate Trøndelag og bosette seg i Kristiania, en by han aldri hadde likt. Verst var det likevel å måtte oppgi redaktørplassen i Ny Tid. “Det er rart med en avis [...] Man føler sig løsrevet fra noget av sig selv ved at blive løsrevet paa denne maate.”

Etter hvert fant han seg likevel til rette, i en ny krets av yngre politiske kamerater fra Ungdomsforbundet, med Einar Gerhardsen i spissen. Sammen med dem gjentok Tranmæl det han hadde vært med på i Trondheim 10 år tidligere – å overta ledelsen av og dominansen i byens gamle arbeiderpartiorganisasjoner. Her gjaldt det Kristiania Arbeidersamfund og Kristiania Arbeiderparti. Tranmæl bidrog sterkt til å få i gang samme slags foredrags- og diskusjonspartiliv her som han hadde vært med på å skape i Trondheim.

Som medlem av partiledelsen så Tranmæl det likevel som sin hovedoppgave å konsolidere “den nye retnings” seier i partiet, noe som lyktes langt på vei. Sammen med partiformannen Kyrre Grepp la han seg på en så utpreget kompromiss- og moderasjonslinje overfor “den gamle retning” at den ble splittet, og forsøkene på å gjenerobre partiledelsen mislyktes.

Snart var Tranmæl likevel igjen engasjert i indre partistrid. 1919 var han med på å utvirke at Arbeiderpartiet ble med i den nye, kommunistiske 3. Internasjonale, Komintern. Da Kominterns medlemsbetingelser, Moskva-tesene, kom 1920, var Tranmæl imidlertid skeptisk, særlig mot tesenes sentralisme og disiplinkrav. Helst ville han ta partiet ut igjen, men lot seg overbevise om at det var politisk nødvendig å forbli og heller avfinne seg med den partisplittelsen til høyre som dette resulterte i, ved dannelsen av Norges socialdemokratiske arbeiderparti 1921.

Samtidig satte han selv i gang en partistrid. Han trakk seg som partisekretær og sørget i stedet for å bli valgt til ny redaktør av Arbeiderpartiets hovedorgan Social-Demokraten, det senere Arbeiderbladet. Denne stillingen regnet han som den mest innflytelsesrike i arbeiderbevegelsen. Fra denne posisjonen ledet han 1922–23 sin partifraksjon, “tranmælittene”, i maktkampen med den såkalte Scheflo-fløyen som utspilte seg i forbindelse med partiformannen Kyrre Grepps sykdom og død. Kampen startet med et angrep fra Tranmæl på den politikk Olav Scheflo førte som partiets parlamentariske leder. Etter Tranmæls syn var den til forveksling lik den gamle reformistiske politikk, som den revolusjonære fløy i alle år hadde bekjempet. Hovedhensikten med angrepet var øyensynlig å hindre at Scheflo ble valgt til ny partileder etter Grepp. Scheflo-fløyen appellerte til Komintern for å få støtte, og dermed kom kampen i stigende grad til å dreie seg om partiets forhold til Komintern.

Da Komintern på sin kongress høsten 1922 både skjerpet de allmenne disiplinbestemmelsene og vedtok en rekke direktiver for indre anliggender i Arbeiderpartiet, hadde Tranmæl fått nok. Han fikk flertall i sentralstyret for utmelding, men tapte deretter i landsstyret, etter en mesterlig taktisk manøvre av Komintern-representanten Karl Radek. I neste omgang tok Tranmæl imidlertid initiativet til et endelig oppgjør, da han foran partiets landsmøte i februar 1923 lanserte det såkalte Kristiania-forslaget, en selvstendighetserklæring i forhold til Komintern. Han vant den avgjørende avstemningen med bare to stemmers overvekt, et resultat som motstrebende ble akseptert av Internasjonalens representant Bukharin. Tranmæl oppnådde også bare så vidt å få sine unge politiske samarbeidspartnere Oscar Torp og Einar Gerhardsen valgt til partiets nye formann og sekretær og sin gamle kampfelle, historieprofessoren Edvard Bull, til ny nestformann. Som redaktør i Social-Demokraten/Arbeiderbladet fortsatte Tranmæl likevel som partiets politiske leder.

Scheflo-fløyen fortsatte å søke støtte i Komintern samtidig som den innledet den rene hetskampanjen mot Tranmæl. Frykt for en begynnende oppløsningsprosess gjorde at Tranmæl bestemte seg for å ta en endelig konfrontasjon og presset gjennom innkalling til et ekstraordinært landsmøte i november 1923. Foran dette landsmøtet utvirket aktivister i Scheflo-fløyen et ultimatum fra Komintern. Tranmæl innledet landsmøtedebatten med en av sine største taler. Han fikk klart flertall for å forkaste ultimatumet og dermed gjøre slutt på Arbeiderpartiets Komintern-medlemskap. Scheflo-fløyen brøt ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti.

Tranmæl tok aktivt del i den rivaliseringen som nå fulgte mellom Arbeiderpartiet og det nye partiet innen fagbevegelsen, først i forbindelse med den ulovlige jernstreiken. I tillegg stilte han som kandidat for Arbeiderpartiet ved stortingsvalget 1924 i kamp mot Scheflo. Tranmæl vant suverent og måtte med stor ulyst ta fatt på stortingsmannsvervet. Han kom rett fra fengselet, der han hadde sonet en ny straff for antimilitær agitasjon. Stortinget var imidlertid ingen arena for Tranmæl. Han likte seg dårlig og lot seg ikke senere gjenvelge.

Særlig ett resultat av partisplittelsene var det umulig for Tranmæl å avfinne seg med. LO avviklet sin gamle samarbeidsavtale med Arbeiderpartiet og oppfordret fagforeningene til å gjøre slutt på det kollektive medlemskapet. Ut fra Tranmæls vekt på fagbevegelsen som politisk hovedredskap var dette utålelig. For å få gjenopprettet det institusjonelle samarbeidet mellom partiet og LO var det nødvendig med partisamling, og man aner hans hånd bak et utspill for å få LO til å innby partiene til samlingsforhandlinger.

Da disse resulterte i en samling av Arbeiderpartiet og det sosialdemokratiske partiet samt en rekke fremtredende NKPere 1927, var ett aspekt av avtalen at det ble opprettet en samarbeidskomité mellom Arbeiderpartiet og LO, med to mann fra hver organisasjon. I denne maktfullkomne struktur ble Tranmæl fast medlem helt til 1959. Siden han samtidig også var med i Arbeiderpartiets sentralstyre og i LOs sekretariat som kongressvalgt medlem 1927–46 og dessuten var Arbeiderbladets redaktør, gav dette ham en helt suveren maktstilling innen arbeiderbevegelsen. Makten brukte han bl.a. til å samkjøre de to organisasjonenes politikk. Riktignok mislyktes han i å få partiformannen Oscar Torp valgt til LO-formann 1927. Men han brukte sin maktstilling i den gedigne snuoperasjonen i arbeiderbevegelsen som han var primus motor for under den sosiale krisen i 1930-årene.

Til grunn lå massearbeidsløsheten, i kombinasjon med frykt for den fremvoksende fascismen og for at arbeidsløsheten skulle gi denne en folkelig grobunn også i Norge. Snuoperasjonen ble innledet med Arbeiderpartiet og LOs felles manifest “Det arbeidende folks krisekrav” 1932. Men den kom for alvor i gang da Tranmæl slapp den gamle motdagisten og moskvafareren Ole Colbjørnsen løs i Arbeiderbladets spalter, med et økonomisk-politisk program som var inspirert så vel av Stalins femårsplaner som av Keynes' underskuddsbudsjetteringsforslag og tyske statsøkonomiteorier. Tranmæl fikk også Colbjørnsen med i en komité som skulle utarbeide et nytt program for Arbeiderpartiet. I det nye kriseprogrammet slo Colbjørnsens ideer langt på vei igjennom, utmyntet i slagordet “arbeidsreising”. Poenget var, stikk i strid med rådende liberalistisk teori, å bruke statsmakten til å utvikle økonomien med sikte på å skape nye arbeidsplasser. Dermed kom også regjeringsmaktspørsmålet i et nytt lys i Arbeiderpartiet. Tranmæl innledet selv til debatt om det nye programmet på Arbeiderpartiets landsmøte 1933 og lanserte slagordet “Hele folket i arbeid! Flertallet og regjeringsmakten til Arbeiderpartiet!”. Dermed hadde han også lansert en ny satsing fra partiets side på det eksisterende – parlamentaristiske – politiske system.

Dannelsen av regjeringen Nygaardsvold våren 1935 førte til at Tranmæls dominerende maktstilling i arbeiderbevegelsen ble noe svekket. Regjeringen ble et nytt maktsentrum, og den var i liten grad besatt med tranmælitter. I stedet dominerte partiets tradisjonelle parlamentarikere, med bl.a. inngrodd skepsis til mange aspekter av det nye kriseprogrammet.

Ikke desto mindre klarte Tranmæl og hans følgesvenner å gjennomtvinge nok en snuoperasjon i partiet 1936–37. Utgangspunktet var fascismens fremgang i Europa, særlig venstresidens tilstundende tap mot Franco-opprørerne i Spania og Hitler-regimets utradering av den tyske arbeiderbevegelsen. Tranmæl hadde som nytt medlem av Nobel-komiteen vært med på å gi fredsprisen til fredsaktivisten Carl von Ossietzky, som nå satt i tysk konsentrasjonsleir. Bl.a. gjennom LOs internasjonale utvalg var Tranmæl videre aktivt med på å få i stand en arbeiderbevegelsens hjelpekomité for Spania og i forbindelse med Vinterkrigen også for Finland. Sammen med sine følgesvenner aksjonerte han dessuten internt for å få Arbeiderpartiet til å forlate sin tradisjonelle motstand mot militærbevilgninger og i stedet satse på en viss opprustning med sikte på en mulig kamp mot fascismen. Etter en opphetet debatt resulterte aksjonen i Arbeiderpartiets forsvarsforlik med Venstre 1937 og i stigende forsvarsbevilgninger frem mot 1940.

Under krigen var Tranmæl flyktning i Sverige. Han var leder for et nyopprettet (norsk) LO-kontor og en iherdig foredragsholder for Norges sak, som det het. Samtidig var han fullt engasjert i politisk etterkrigsplanlegging, så vel for norsk arbeiderbevegelse som for det internasjonale sosialdemokrati. Han tilhørte den “engere krets” av den såkalte “lille internasjonalen” sammen med bl.a. Willy Brandt, Bruno Kreisky, Ernst Paul, Gunnar Myrdal og Torsten Nilsson og var med på utformingen av “De demokratiske sosialisters fredsmål”. Tranmæl selv gjorde seg bl.a. til talsmann for en forsonlig fredsslutning med Tyskland og for en fremtidig nordisk union. Han deltok i planleggingen av Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk, så vel gjennom den såkalte “Blåboka” som gjennom korrespondanse med arbeiderbevegelsens ledere i eksil i London.

Ved frigjøringen var Tranmæl aktivt med både på å reetablere parti og fagbevegelse og på å utforme den nye arbeiderpartiregjeringens politikk. I denne regjeringen ble tranmælittene dominerende og makten, som Seip sier, forankret på Youngstorget. Dermed kunne man ta opp de overordnede elementene fra 1930-årenes kriseprogram, som Nygaardsvold-regjeringen verken hadde ønsket eller hatt parlamentarisk makt til å sette ut i livet. Nå var denne økonomiske politikkens tid kommet.

Tranmæl fortsatte som redaktør av Arbeiderbladet til han gikk av med pensjon 1949. Hans siste formelle politiske innsats var å delta i komiteen som utformet Arbeiderpartiets nye program “Grunnsyn og retningslinjer” 1949. Han var også aktivt med i Arbeiderpartiets kamp mot kommunistene og fulgte bl.a. opp Gerhardsens Kråkerøy-tale med antikommunistisk agitasjon i sin avis. Han engasjerte seg sterkt i den interne aksjonen for å utvirke tilslutning innen arbeiderbevegelsen til norsk medlemskap i NATO. Han fortsatte å gjøre seg politisk gjeldende utover i 1950-årene, dels gjennom sin faste spalte “kårteigen” i Arbeiderbladet, dels gjennom sitt medlemskap i samarbeidskomiteen frem til 1959 og i partiets sentralstyre frem til 1963, dels gjennom sine politiske vennskap, fremfor alt med Einar Gerhardsen og Haakon Lie.

Tranmæl ble imidlertid mer tilbakeholdende med å gi sitt besyv med i laget etter hvert; “klok nok til å gi seg i tide”, sier Haakon Lie. Et tegn på at Tranmæls innflytelse ebbet ut, var da han 1961 uten å bli hørt gikk imot eksklusjonen av “Orienterings-kretsen”, som ble til Sosialistisk Folkeparti.

Helt frem til sin død 1967, 88 år gammel, fulgte Martin Tranmæl fortsatt ivrig med i den politiske utvikling. Han var særlig opptatt av spørsmålet om Norges forhold til det europeiske fellesmarkedet EEC. I tråd med sitt sterke internasjonale engasjement var han en svoren tilhenger av norsk medlemskap. Hans håp var at denne internasjonale organisasjonen skulle kunne forhindre ny krig og skape økonomisk grunnlag for en videre utbygging av det velferdssamfunnet som han selv så sterkt hadde bidratt til å forme.