Kilder:

• https://tidsaand.no/person/tulla-larsen
• https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Mathilde_Larsen_(1869%E2%80%931942)
• https://magasinetkunst.no/2020/06/11/a-gjore-en-kvinne-hel-igjen-op...

  ---

Mathilde Larsen (1869–1942)

Barndomshjemmet Fredriksberg få år etter at familien flyttet derfra. Orangeri i forgrunnen og hovedbygningen bak. Foto: Per Adolf Thorén/Oslo Museum (Ca 1895). Mathilde «Tulla» Larsen (født 10. august 1869 i Kristiania, død 25. mai 1942 i Oslo) var en aktør innen bohemmiljøet i Kristiania på slutten av 1800-tallet.

Bakgrunn Hun vokste opp på den tidligere løkkeeiendommen Fredriksberg, Drammensveien 111, som familien flyttet til like etter at hun ble født. Han var datter av vingrosserer Peter Andreas Larsen (1822–1875) og Mathilde Elisabeth Gløersen (1828–1906), og var nummer elleve av tolv barn.

Faren døde allerede da hun var seks år og hun ble da formuende. Vinhandelen ble i 1884 overtatt av den seks år eldre broren Alfred Larsen.

Hun gikk først på Nissens Pigeskole og deretter fra 1886 og i to år på Nikka Vonens Pigeinstitutt, en kostskole for unge piker, grunnlagt i 1871 på gården Steia i Dale i Sunnfjord av Nicoline (Nikka) Vonen. Hun studerte også tegning og radering i Berlin høsten 1899.

Fra 1891 bodde hun med moren og broren Gerhard i en ganske nybygget tredje etasje i Josefines gate 23 i Homansbyen, hjørnegården mot Hegdehaugsveien.

Forholdet til Edvard Munch

Munchs første bilde av Tulla Larsen Foto: Edvard Munch/Munchmuseet (1898). Utdypende artikkel: Edvard Munch

Hun er særlig kjent for sitt stormfulle forhold til Edvard Munch, hvor han maler henne rett etter at de ble introdusert for hverandre av Gunnar Heiberg høsten 1898. Forholdet var preget av sjalusi, kjærlighetssorg, paranoia, rastløshet, lange reisefravær og alkoholmisbruk, og virket destruktivt på begge.

Munch følte seg forfulgt av den viljesterke Tulla og søkte avstand. Han opplevde at deres destruktive forhold ødela dem begge og at hun kom mellom ham og kunsten. Etter at Tulla Larsen skal ha gjort et selvmordforsøk med morfin møttes de i Munchs hus i Åsgårdstrand i september 1902. Her vraket Munch henne under dramatiske omstendigheter hvor Munch ble skadet i venstre hånd av et vådeskudd som gikk av under uklare omstendigheter. Munch tolket disse hendelsene som et arrangert spill som en hevn fra Tulla Larsens side, assistert av sine venner som mislikte og motarbeidet Munch, fordi han ikke ville gifte seg med henne.

Det ble etter dette svært få salg i Norge, noe Munch mente dette skyldtes bakvaskelser fra den innflytelsesrike Tulla Larsens side.

Munch laget fra høsten 1905 til 1907 flere versjoner av bildet først kalt «Stilleben/Mordersken», senere «Marats død», en henvisning til drapet på den franske revolusjonslederen Marat som ble drept med kniv mens han satt i badekaret av den 25 år gamle Charlotte Corday. I Munchs bilde ligger en blodig og tilintetgjort mann med Munchs trekk i sengen, mens en naken, rødhåret kvinne kvinne med Tulla Larsens trekk, står ved siden av, vendt med betrakteren.

Etter Munch

Hun flyttet 61 år gammel inn i toppetasjen i den nybygde Niels Juels gate 70 og bodde her til hun døde tolv år senere. Foto: Jan-Tore Egge (2015). Allerede året etter, i Paris 10. oktober 1903, giftet hun seg med den ni år yngre kunstmaleren Arne Kavli (1878–1970), og de bodde først i Frankrike og Belgia, men flyttet i høst 1904 til en fire roms loftsleilighet på Tordenskiolds plass 4 med en tjenestepike.

Ekteskapet med Kavli ble oppløst i 1910, og 17. februar 1911 giftet hun seg med skipsmegleren Hans Brecke Blehr (1875-1945), etter at Blehr i 1909 hadde blitt skilt fra skuespillerinnen Agnes Mowinckel. Blehr var fetter av Dagny Juel og svoger av teaterkritiker Sigurd Bødtker (1866–1928) og dramatikeren Gunnar Heiberg (1857–1929).

De bodde først i et år i første etasje i Eckersbergs gate 24, deretter i 2 ½ år i tredje etasje i Gyldenløves gate 39. I 1914 bygget de en murvilla i Tidemands gate 28, finansiert og eid av henne på særeie hvor de flyttet inn i oktober. Hun hadde her et eget atelier.

Hun ble skilt fra Blehr i 1920 og flyttet da til en toetasjes villa i Kirkeveien 42 sammen med en tjenestepike. For å supplere inntektene fra familieformuen, åpnet hun snart en kiosk i hagen, som hun ikke selv betjente, særlig rettet mot besøkende til Frogner stadion og etter hvert også Vigelandsparken, og fra 1927 leide ut andre etasje til byråsjef Waldemar Foss i utenriksdepartementet.

Før denne bebyggelsen i Kirkeveien skulle rives til fordel for dagens boligblokker, flyttet hun i oktober 1930 til en leilighet i toppetasjen i den nyoppførte femetasjes hjørnegården Niels Juels gate 70 mot Briskebyveien, ved Riddervolds plass. Hun fikk hjelp av sin bror Alfred med denne leiligheten. Her ble hun boende til hun døde tolv år senere. Hun er gravlagt på familiegravstedet i Vår Frelsers gravlund.

Foruten å være modell for Edvard Munch, er hun også malt av Oda Krohg i bildet «Fortvilelse» fra 1902 og dette bildet hang på Høstutstillingen samme år. Også ektemannen Arne Kavli malte henne flere ganger, hans første bilde av henne ble malt samme år de giftet seg.

Kilder

• Tulla Larsen hos Munchmuseet
• Arne Kavli Tulla Larsen 1903 hos Blomquist kunsthandel
• Bjørnstad, Ketil: Historien om Edvard Munch, 5. utgave, 2. opplag, Gyldendal Oslo 2014, ISBN 978-82-05-42054-0
• Teigen, Lene Therese: Tulla Larsen Mathilde Munch Solum Bokvennen, 2019, ISBN 978-82-74-88839-5
• Fru Mathilde Blehr, oppføring hos gravferdsetaten
• Mathilde Larsen i Historisk befolkningsregister

  ---

Bokomtale

Tulla Larsen = Mathilde Munch

av: Lene Therese Teigen

Solum Bokvennen, 2019

Siden Linda Nochlin publiserte sitt berømte og viktige essay «Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere?» i 1971, har feministisk kunstteori skutt fart: Selv om kvinnen fremdeles ofte plasseres i blindsonene, er det i det minste vilje til å belyse de kvinnene som opererer innenfor feltet. Det er ikke lenger like comme il faut å se henne som fiksert, pre-definert, frosset fast, løsrevet fra tid og rom. Lene Therese Teigens roman Tulla Larsen Mathilde Munch er et førsteklasses eksempel på hvordan Nochlins spørsmål kan besvares. Tulla Larsen var riktignok ikke kunstner selv (selv om romanen viser at hun var en habil grafiker), men hun var i et kjærlighetsforhold til Edvard Munch i fire år. Allerede i sin egen levetid ble hun marginalisert til myte, symbol og klisjé, en femme fatale som nærmest ødela den store kunstneren med sin besettende og farlige kjærlighet. Denne fremstillingen har blitt stående, mer eller mindre uimotsagt, fordi, som det viser seg, ingen har tidligere tatt seg bryet med å gå bakenfor mytene og fiksjonaliseringen. Jeg kan først som sist innrømme at Teigens roman tvang frem en nokså flau selverkjennelse; frem til nå har jeg verken stusset eller reagert nevneverdig på hvordan Larsen har blitt fremstilt i Munch-litteraturen (og som Teigen viser i romanens forord, fremstillingen har vært drøy!)

Som myte og symbol er Tulla Larsen kvinnen med det røde håret, rik, vakker og bortskjemt. Vinhandlerens datter. Hun elsket Munch med en så melodramatisk og illevarslende kraft at det måtte ende med tragedie: For å fange den fortvilte og martrede kunstneren iscenesatte hun sin egen død. I en konfrontasjon skjøt Munch seg selv i hånden og fikk en permanent skade. Men er det virkelig hele historien? spør Teigen. Innledningsvis påpeker hun at Larsen, som så mange av fortidens radikale og modige kvinner, har fått så «hard medfart» nettopp fordi hun søkte å frigjøre seg fra sin tids snevre og trange kjønns- og klassedistinksjoner. Med dette som utgangspunkt skriver hun frem et revidert portrett der det ikke er Munchs blikk og stemme som er den tolkende instansen, men Tulla selv. Slik gis Tulla Larsen en subjektivitet og livshistorie som hun hittil ikke har vært til del, og et individ trer frem, i all sin kompleksitet og menneskelighet. Teigen har valgt å fremstille Larsen i fiksjonalisert form. I romanens metodiske og interessante forord skriver hun: «[O]gså her blir hun konstruert, men denne gangen med utgangspunkt i hennes egen biografiske historie, så langt det har vært mulig å sette bitene sammen.» Det er et snedig grep å bruke romanformen for å restituere et autentisk liv, men gjøres det godt, kan det tjene to formål: Forfatteren kan presentere hele mennesket, med alle dets irrganger og tankestrømmer, samtidig som hun kan justere, erstatte og utviske det som hittil har vært historien ved å basere romanfigurens erindringer på verifiserbare, biografiske fakta. Romanen er konstruert rundt brevene Tulla og Edvard skrev til hverandre. I tillegg gjengis Munchs etterlatte notater og Larsens dagboknotater, alt tydelig redegjort for i en fyldig kildehenvisning. Tulla Larsens stemme blir dermed personlig og distinkt – hennes – et troverdig vitnesbyrd fra en tid der kondisjonerte kvinner som ville bryte fri fra konvensjonene, ble utsatt for rykter, baksnakk og demonisering: De var skamløse kjærlighetsobjekter, farlige muser.

https://www.myheritage.no/research/collection-1/myheritage-familiet...