Michael Tormodsen Koll Langballe

http://gw.geneanet.org/brynjulf?lang=no;pz=tor;nz=langballe;ocz=0;p...

Adoptivforeldre : Michael Langballe, forvalter av Rosendal baroni 1796-1873 Mariane Hertzberg 1811-1892

Tale på familiefest på Larkollen 15/9 1956, av Michael M. Langballe

F O R O R D

Denne tale ble holdt ved den første store familiefesten for Langballe-slekten på Støtvig Hotell, Larkollen den 15.-16. september 1956, hvor i alt 103 mennesker med smått og stort deltok. Blant de 84 som direkte nedstammet fra Michael Langballe, Skorpen, var alle hans gjenlevende 7 barn.

Talen ble forfattet og holdt av familiens eldste, the grand old man, Professor Michael Langballe, som tross sine 83 år ikke brukte annet manuskript enn en liten stenografert lapp. Senere har han hjemme i sin stue håndskrevet talen efter vår inntrengende anmodning, da vi mener at disse nedtegnelser vil være av uvurderlig nytte og glede for oss og for efterslekten.

Reidar Cold Langballe

Tale holdt ved familiefesten den 15. september 1956

---------------------------------------------------

Når det er så mange medlemmer i en familie som det er i vår, så er det uundgåelig at man glir fra hverandre og mister kontakten, slik at man blir mer eller mindre fremmed for hverandre selv om man bor i samme by.

Det beste middel mot dette er å avholde familesammenkomster slik som i dag. Det styrker familiefølelsen og samhørigheten, og de enkelte familiemedlemmer vil kunne lære hverandre bedre å kjenne.

Dr. Reidar Cold Langballe, som tok initiativet til denne første familiefesten og påtok seg det store arbeidet å arrangere det hele, har gjort seg fortjent til stor takk fra oss alle. At det var en utmerket idé med denne weekendfesten viser den store tilslutningen den har fått, og vi er alle enige om at vi har det særdeles hyggelig sammen.

Det er nu ca 100 år siden familien Langballe kom til Skorpen. Det kan være på tide å tenke på å samle materiale til en slektsbok.

Såvidt meg bekjent er det ingen andre enn fru Helen Holager, f. Langballe, som har samlet opplysninger og data om slekten og ordnet dette greit og oversiktlig i et lite hefte. Det er et meget fortjenstfullt tiltak som vil danne et utmerket grunnlag for en slektsbok.

Dr. Reidar Cold Langballe har anmodet meg om å fortelle litt om slekten på Skorpen og om forholdene der i gamle dager.

Min far var yngste sønn av Thormod Cold til Store Nessa på Nedstrand i Ryfylke. Cold-slekten kan vi følge helt tilbake til 1184, det er en gammel norsk adelsslekt. Den hadde et våpenskjold hvis kjennemerke var en stjerne over en rose.

I mange slektledd het eierne av store Nessa Thormod Cold. Eiendommen Store Nessa var en storgård etter vestlandske forhold. I Topografisk Beskrivelse over Kongeriget Norge av Jens Kraft, står det følgende i Bind 4 side 194:

"Store Nesse. Utsæd 25 td. korn, 8 td. poteter. Avl 200 td. korn, 50-60 td. poteter. Føder 5 hester, 56 kreaturer, 150 sauer. Er ved dens rigdom av god lerrig og flad agerjord maaske mest av alle fogderiets gaarder skikket til et regelmæssigt jordbrug, ligesom det nu er det bedste jordbrug i præstegjældet. Denne gaard har ifølge sagnet været i den adelige familje Colds eie, og maa derfor være den Næs gaard i Ryfylke , hvortil i ahne-tavler skriver fru Karen Cold, gift med Thrond Sigurdsson Rustung, der maa ha levet ved slutningen av det femtende eller begyndelsen av det sekstende aarhundrede, de var forældre til den i reformationstiden og senere bekjendte Christofher Throndsen Rustung til Seimb i Quindherrad. Av denne familje udleder begge Indre Næsses og en av Store Næsses beboere deres herkomst."

Min farfar Thormod Cold ble født i 1778 og døde i 1845. Han var først gift med en enke fra Tysvær, de hadde ingen barn. Siden ble han gift med Anne Margrethe Langballe som var datter av Kjøpmann Hans Christoffer Langballe på Nedstrand. De fikk 10 barn. Farmor var født i 1799 og døde i 1888.

Den yngste sønn og den yngste av alle søskenene var min far Michael f. 18/5.1842. Han ble som ung mann adoptert av sin morbror Michael Langballe på Skorpen og tok hans navn.

Langballe-slekten skriver seg fra Danmark, fra Jylland.

Jørgen Langballe kom til Nedstrand, som dengang var ladested, i 1714 eller 1715. Han var kjøpmann og hadde vært bosatt på Moss. Han var gift med Cecilia Larsdatter, hvis far Lars Larsen var foged i Smålenene, og han var gift med en datter av presten Ramus og den bekjente Anna Colbjørnsdatter. Jørgen Langballe hadde to brødre, Bertel og Henrik. Bertel ble postmester på Kongsberg, han ligger begravet der. Henrik kom til Kristiansand.

Jørgen Langballe hadde en sønn, Michael, som var kjøpmann på Nedstrand. Han var gift med Maren Sofie Onsorg, datter av overtollbetjent Onsorg i tavanger. Hans sønn het Hans Christoffer og var også kjøpmann på Nedstrand.

Hans Christoffer var far til Michael Langballe f. 1796, død 1873, bosatt på Skorpen, forvalter over Rosendal gods. Han var gift med Mariane Hertzberg. De hadde ingen barn.

Min morfar var lensmann Brynild Utne på Gjerstad i Tysnes, f. 18/11.1808, d. 7/7.1887. Han var av den gamle Utne-slekten i indre ardanger. Lensmann Utne varinnehaver av Borgerdådsmedaljen. Han var gift med Else Marie Hertzberg, datter av prosten Peder Harboe Hertzberg i Kvinnherrad og Else Marie Knagenhjelm. Else Marie var datter av major Knagenhjelm i Ullensvang i Hardanger.

Hertzberg-slekten stammet fra Jylland. Den første av dem, Nils Hertzberg, kom som prest til Finnås ved Moster-ø, sydvest for Stord. Han var gift med Katrine harboe, datter av sogneprest til Sellø, Peder Nilsen Harboe. Slik kom navnet Harboe inn i familien. Nils Hertzbergs sønn Peder Harboe Hertzberg, f. 4/7.1728, d. 1/1.1802, efterfulgte ham som prest i Finnås. Han var en lærd mann som hadde mange interesser. I boken om familien Hertzberg av Sorenskriver Nils Hertzberg (Oslo 1932) fortelles det at P.H. Hertzberg fikk en "hattfull" poteter av prost Atke i Kinsarvik. Atke er visstnok den første som har innført poteten i Hardanger. Hertzberg begynte med potetdyrking i Sunnhordland, og derfra spredte poteten seg over hele Bergens stift. Han fikk tilnavnet "Potetpresten". I 1763 utga han sin første avhandling:

"Underretning for Bønder i Norge om den meget nyttige jordfrukt Potatos at plante og bruge av egen erfarenhed forestillet" ved P.H. Hertzberg.

P.H. Hertzberg studerte også medisin og virket som lege. Han tok aldri betaling. Han var medlem av Trondhjem Videnskapsselskap og skrev vitenskapelige avhandlinger.

På Mosterøen var det en forekomst av marmor. Her anla han et marmorbrudd med sag og sliperi, og eksporterte til Bergen og utlandet. Det ble siden nedlagt, da efterspørslen avtok.

Han ivret for utbredelsen av tresko. Et hollandsk skipsmannskap, som hadde forlist, måtte han innkvartere på prestegården til de kunne få skipsleilighet hjem. De laget seg tresko slik som bøndene i Holland brukte. Presten ble oppmerksom på fordelene ved å bruke tresko, og fikk hollenderne til å lage tresko til tjenerne på prestegården. De ble just ikke vel mottatt til å begynne med, men litt etter litt kom de jo i alminnelig bruk. Også hans sønn, prost Nils Hertzberg, gjorde propaganda for bruken av tresko ("Treskopresten").

P.H. Hertzberg hadde 4 sønner som alle hadde studert, 3 av dem ble prester. Kristian ble prest i Finnås, Nils i Kinsarvik og Peder Harboe i Kvinnherad. P.H. Hertzberg ble kaldet til dette embede i 1803 av Rosenkrone. I 1830 ble han prost i Sunnhordland, men døde samme år.

Michael Langballe, onkel Langballe som far og mor kalte ham, var sønn av kjøbmann Hans Chrisoffer Langballe på strandstedet Nedstrand i Ryfylke. Han var fars morbror og gift med Mariane Hertzberg, datter av prosten Peder Harboe Hertzberg i Kvinnherad. Mariane var mors moster.

Onkel Langballe var kontormann, han hadde i en årrekke vært fullmektig hos sorenskriver Berdtz i Sunnhordland. Han hadde grunnlagt sin formue ved billige innkjøp av "sølvskattebevis" som ble gitt som kvittering, da man måtte levere inn sølv ved opprettelsen av Norges Bank i 1816. Folk trodde ikke at disse sølvskattebevis hadde noen videre verdi, men Norges Bank innløste dem siden med aksjer.

Han kjøpte Skorpen av en gammel skipper Bugge, som antakelig hadde bygd de gamle husene. Den eldste bebyggelse var visstnok den gamle leilendingsgård som lå oppe på høyden ovenfor hjemmeskogen. Dessuten var der noen husmannsplasser.

Onkel Langballe eide også Onarheimskirken på Tysnes og to gårdsbruk der samt en liten øy, Seløuen. Disse solgte far senere. Det kunne være dyrt å eie en kirke når man måtte sørge for vedlikeholdet.

Onkel Langballe hadde ingen barn. Han adopterte far og innsatte ham som enearving. Far tok sin onkels navn. Onkel Langballe bekostet fars videre utdannelse. Han ble først sendt til Holt Prestegård ved Tvedestrand. Presten der hadde en privat skole, seminarium kalte han den. Det var en meget god skole. Far kunne fått studert hva han ville, men hans interesser gikk i retning av jordbruk. Dette var jo også rimelig, oppvokst som han var på storgården Store Nessa.

Far gikk på landbruksskolen hos kandidat Bugge på Austråt ved Sandnes og tok agronomeksamen. Så kom han tilbake til Skorpen og ble værende der til sin død. Han giftet seg med mor den 6/10.1872. Hun var datter av lensmann Utne og Else Marie Hertzberg på Gjerstad gård på Tysnes, hun var født den 14/6.1849.

Onkel Langballe var ingen jordbruker, men en dyktig kontormann. Han ble forvalter på stamhuset Rosendal, som hadde over 300 matrikulerte bruk spredt over hele distriktet. Det var disse bruk han hadde med å gjøre samt forvaltningen av stamhusbesidderens formue. Far fikk efter sin onkels død i 1873 stillingen som forvalter.

Da far kom tilbake til Skorpen efterat han var ferdig med sin utdannelse gikk nok alt ennu i sin gamle gjenge. Gården var ikke stor, det var mange forbedringer som måtte gjøres og meget å dyrke opp. Far begynte ikke med disse arbeider før senere, da han ble alene og selv rådde over driften.

Om vinterkveldene satt far og onkel Langballe i den ene enden av stuen med sine regnskaper og bøker, de hadde 2 lys på bordet. Kvinnene satt for seg beskjeftiget med sine håndarbeider, de måtte nøye seg med 1 lys. Det var talglys som de støpte selv på gården.

Onkel Langballe var nøyeregnende og forsiktig. Han leverte hver dag et beskjedent antall fyrstikker til tjenestejentene, budeien fikk 3, kjøkkenjenten 2 stikker. Det var fosforstikker, de var ikke helt ufarlige, dyre var de også. De var pakket i runde, dreide fyrstikkhus. Kunne ikke jentene greie seg med de utleverte stikker, fikk de "slå ild" selv med stål og flint. Det lå flere slike fyrtøy og slang hjemme, så vi hadde moro med dem. Et slikt fyrtøy besto av en liten bøyle av hardt stål, og til den var det festet en liten pung av skinn tol oppbevaring av flintsteinen og knusken. I mine guttedager brukte fremdeles fosforstikker, men da var de pakket i esker. Arbeidere og fiskere ville helst ha fosforstikker, da disse bedre tålte fuktighet enn "sikkerhetsstikkene" som senere ble alminnelig. Tante Mariane ville ikke ha annet enn svenske sikkerhetsstikker i sitt hus, de var de fineste.

Man brukte talglys i lyktene. Lyktene var laget av tre, de var kvadratiske i grunnriss, den ene siden var som en liten dør, så man lettvint kunne komme til lyset, veken måtte jo "pusses" med "lysesaks" av og til. Lyktene hadde ikke glass, de var overtrukket med en gjennomsiktig hinne av innvollene av kuer, de kalte det "sjå". Det sto flere slike sjålykter på stabburet. I min tid var de ikke i bruk, da vi hadde fått lykter av blikk med glass, først små runde grønnaktige glass, tre på hver side, senere ordentlige plane ruter.

Husstanden på Skorpen var ikke stor. Det var onkel Langballe, tante Mariane, far og mor og så tante Dorte. Tante Dorte, Dorothea Hertzberg, var mors moster og søster av tante Mariane. Hun var enke og hadde vært gift med mekaniker Olsen på Stord, en sønnesønn av presten der. Hun hadde først vært forlovet med en englender, Sterling, men han døde før de ble gift. Tante Dorte bodde hos far og mor til sin død. Hun hadde ingen barn, og jeg var hennes kjæledegge. Hun holdt på å ta livet av meg med bare kjærlighet og omsorg. Hun ga meg kaker og andre søte saker og tykk fløte istedenfor melk, så jeg var helt overforet. Heldigvis kom Dr. Sparre på visitt en dag og fikk satt en stopper for dette, men tante Dorte syntes det var meningsløst at de skulle sette ungen på knappere kost, det var ubarmhjertig. Mor måtte passe godt på at hun ikke lurte seg til å gi meg fløte.

Tante Dorte husker jeg godt. Hun døde i november 1876 da jeg var litt over 3 år gammel. Hun hadde østrekammeret ovenpå til soveværelse. Da hun lå på sitt siste ville hun se meg. Mor fulgte meg, og vi famlet oss frem over den mørke gangen til tante Dortes rum. Det var halvmørkt der inne også, bare med en gammeldags nattlampe på nattbordet. Tante Dorte holdt meg i hånden og klappet meg. Jeg syntes hun var så forandret, hun hadde en hvit kappe på som jeg ikke hadde sett henne i før. Jeg kan ikke huske at hun snakket til meg. Jeg hadde en anelse om hva som foresto. Det var mitt første møte med døden. Det hele gjorde et dypt inntrykk på meg.

Jeg har arvet billedbibelen til tante Dorte og en nydelig slipsnål i gull som sikkert er et par hundre år gammel.

Jeg vil fortelle litt om Skorpen :

Øya Skorpen er ca 6 km lang og ca 1-2 km bred, den er skilt fra fastlandet ved Storsund. Hva navnet kommer av vet jeg ikke. Det er flere øyer rned samme navn. 1 1/2 mil i nordvest like ved Onarheim på Tysnes ligger det også en øy som heter Skorpen, og i Nordland er det én, om ikke flere som heter så.

Den vestlige halvdel av Skorpen er fjell som på sydsiden er bratt og lite tilgjengelig. Ytterst i vest ved Skorpegavlcn er det i grunnfjellet skuringsrnerker efter istiden. Der er sundet temmelig smalt, og det har nok gått en mektig breelv utover. En bakevje med kraftige hvirvler har der også vært, derom vitner jettegrytene. I en av disse fant vi en stein som antagelig gjennom tusener av år har snurret rundt og blitt slipt rund og glatt.

På den østlige del av øya ligger bebyggelsen. MeIlom gården hjemme og den indre del av øya er det et smalt og lavt eid som skiller Sørevågen fra Norevågen. Vi kunne lettvint dra en færing over eidet. Lengere øst var det også et eid, det var flatt og ganske stort, ca 15 mål. Det var her far hadde hønseriet, stedet heter Vågen. Innenfor Vågen var det bare skog, og her lå det en husmansplass.

Mellom Skorpen og den østcnfor liggendc øy Snilstveitøen er det et smalt sund, Mjøvnesund. Det er så grunt at man bare ved flo sjø kan ro igjennom. ved fjære kan man ncsten gå tørrskodd ovcr. Sundet er naturligvis i tidens løp blitt tilsandet, Det var i sin tid tale om å grave det ut, så litt større båter, som skøyter, kunne komme igjennom.

Både i Sørevågen og i Norevågen er det gode havncr. I Norevågen er det en liten øy - Jækteholmen - og i sundet her kan småfartøyer ligge trygt i allslags vær.

Det er ikke så lite furuskog på Skorpen, særlig på nordsiden. Litt eik var det på sydsiden.

Vann var det vanskelig med. Far lot grave cn brønn i skogen ovenfor bestemorshuset, med ledning ned til gården, men det hendte at den på forsommeren var nesten tørr, så vi måtte hente vann fra brønner lengere borte, ja det hendte undertiden at det ble ført vann fra Eikelven i Uskedalen.

Fra skogen kom det en liten bekk som rant forbi ildhuset gjennom myren og videre sydover. I gamile dager var det et lite tjern på myren. Ved utløpet av dette var det antagelig en liten demning som man under høstflommen kunne samle opp varm i, for å drive en liten kvern til maling av det mel de trengte. Kvernen var borte lenge før min tid, men den skogkledte åsen i syd for myren heter Kvernhaugen, hvilket forteller at det har vært en kvern her, selvsagt en av de vanlige gamle kværner mcd kvernkall.

Far tappet ut myren og lagde en stor stikkrenne av gråstein dekket med heller og et tykt jordlag over. Dette ble et fint jorde. Det foregikk i mine guttedager, og jeg var uhyre interessert i sprengningsarbeidene som måtte til for å skaffe godt avløp. Jeg måtte holde meg på lang avstand, men det var moro å se på steinspruten ved mineringen.

Det var ikke mye vilt på Skorpen. Årfugl var det der og sjøfugl, ender, ærfugl og alker. I sine unge dager var far en ivrig jeger. Han kjøpte engang en flokk på 30 villgjeter som var fanget i Formannsskogene ved Bergen. Han slapp dem i fjellet på Skorpen. De var aldri i hus og de var helt ville, så han måtte gå på jagt efter dem med rifle. De lignet tamgjeter, men hadde mørkt ragg, og bukkene hadde store horn. Jegerne fanget en killing engang og tok den med hjem. Den ble helt tam. Det kom mange klager fra leilendingene over villgjetene. De kom hjem om natten og gjorde stor skade i haver og på akre. De ble derfor helt utryddet.

På fastlandet var det meget hjort, det var det ikke på Skorpen, for der var det for liten skogstrekning. Hjortene kom på visitt undertiden. De svømte over fjorden fra Ølve og brukte Skorpen som mellomlanding. Det hendte at vi så dem like i nærheten av husene.

Skorpen var et vakkert sted. Det var meget fruktbart dcr og gården lå vel beskyttet mot nordenvinden. Det ble plantct en mengde frukttrær over hele gården der hvor vckstbctingelsene var best. Mor hadde en stor kjøkkenhave på 2 mål, dcn ble flyttet av og til for å skaffe ny jord. Mor fikk god hjclp til vårarbeidet i haven. Planter og frø kjøpte hun gjerne fra gartnerier i Danmark. Det ble brukt en masse grønnsaker i husholdningen.

Foran hovedbygningcn plantet far fine roser. Forøvrig var der lange hekker av røde roser, de var praktfulle når de sto i full blomstring.

Den høye sydvendte låveveggen var helt dekket av espalietrær, det var aprikoser. De bar en mengde frukt som for det meste ble solgt til Bergcn.

Epler og pærer ble det også solgt en hel del av, de ble pakket i tønner dengang. Nedfallsfrukt og simplere eplesorter presset vi vin av, og til dette arbeid hadde far anskaffet en knusemaskin og en stor moderne skruepresse.

Anton var den av oss som var mest interessert i havestell, han var ikke gamle karen før han lærte seg til å pode frukttrær.

Det var ingen ordentlig veier på Skorpen før i fars tid. Jeg husker at han i 1880 bygde ny vei fra gården og ned til bryggen. Langs veien plantet han en allé av bøkctrær som han hadde stående i en liten planteskole. Trærne var ca 2 m høye da han plantet dem ut. Det ble veldige trær av dem med tiden, og alléen var prakfull.

Tante Mariane syntes dette var luksus, - den gamle sjøveien hadde vært god nok. Hun forandret tostamentet og fratok far 40.000,- kr. av formuen, som han efter onkel Langballes tidligere bestemmelse skulle hatt. Det ble ham en kostbar vei! 40.000,- kroner var mange penger dengang.

Far bygde flere veier, både kjøreveier og spaserveier. Gjennom skogen til Norevågen og til eidet ble det kjørevei, hvilket var nødvendig for kjøring av avlingen fra nydyrkede jorder og kjøring av tare og skjellsand fra eidet.

Spaserveier ble anlagt f.eks. langs Kværnehaugen, ved husene hjemme, og flere andre steder. På Skorpen var det ikke grus og singel til veidekke, det ble ført elvegrus og singel fra Uskedalen.

Det var både pent og praktisk med disse veiene. Om de ikke var så dyre i anlegg, så kostet vedlikeholdet desto mer.

Vegetasjonen var frodig og der var god tilvekst i skogen. Det grodde også kristtorn og vill eføy der. På Skåren , et stykke ute på sydsiden av fjellet, vokste det noen svære bregner som vi alltid måtte beundre, de var mannshøye.

Bjørnebær var det en mengde av i utmarken, det var stor og saftig bær, men vi plukket dem aldri inn og gjorde oss noen nytte av dem. Barna syntes de smakte utmerket.

Sources:

- person, marriage 1, family 1, marriage 2, family 2: P. F. Dahll: Stamtavle 1960

- birth: Familien Hertzberg, Oslo 1932, s 70

- death: Kvinnherad Gards- og.. bd 3 1988 s 774, av Anders Havnelid