Peder Christensen, af Leirvåg

Peder Christensen var midt i 20-årene da han overtok foreldrebruket i Leirvåg. Futen Myhres bøkselbrev på ½ våg i Leirvåg (hele gården) ble utstedt i 1745.

Omtrent samtidig gifta han seg – med Kalstadjenta Marit Johannesdatter. Krisetidene var nå over, og spesielt fra 1750 ble det en langvarig oppgang i fiskerinæringa. Og de gode tidene ble svært godt utnyttet av de unge brukerne i Leirvåg.

Peder Christensen må ha vært en stordriver på sjyen. I løpet av de drøyt 20 årene han var fiskerbonde i Leirvåg ble det foretatt omfattende investeringer i båter og børnskap. Og mest oppsiktsvekkende var det at den unge høvedsmannen i Leirvåg på 60-tallet anskaffet seg en stor komsebåt. Dette var en båt av jektelignende fasong, udekket, råseilrigget, brei og rundbygd og oftest tverr i akterenden. Disse fartøyene, som i størrelse lå mellom fembøringer og de såkalte slagbåtene, ble gjerne brukt til varetransport og som føringsbåt under fiskeriene.

Peder Christensens komse må forøvrig ha vært svært stor. Den ble i sin tid verdsatt til hele 50 daler, som var flere ganger verdien av en fembøring på denne tida. I tillegg til komsebåten var det forøvrig både fembøring, to åttringer, halvfjerderømming og flere mindre båter på gården i Peders tid – ei tid som må ha vært preget av stor aktivitet og med mye folk i arbeid.

Peder Christensen ble ved det militære manntallet i februar 1756 notert som gårdbruker, fisker og båtstyrmann (høvedsmann), han hadde vært i Bergen og var ved god helse. Og ennå i flere år skulle han komme til å satse friskt på havet og drive Leirvåg-gården på forbilledlig vis sammen med sin Marit.

Men Peder Kristensen ble ingen gammel mann, han døde allerede i 1767, omlag 47 år gammel. Nå gir presten Schytte ingen opplysninger om dødsårsaken i kirkeboka, så en må anta at Peder døde på ”naturlig” vis heime i Leirvåg.

Skifte etter den driftige fiskerbonden i Leirvåg ble foretatt i oktober 67, og viser at ekteparet Peder og Marit hadde stått seg godt. Formuen ble beregnet til 270 daler, mens gjelda til sammenligning var liten, bare 44 daler. I boet fantes 20 daler i kontanter, en rekke sølvgjenstander og gjenstander av malm, messing og kobber. Her var jernovner både i ”lille Stuen” og nystuen, hvor man kanskje også fant bordet med tilhørende skinntrukne stoler som er nevnt blant gjenstandene. Her var rikelig med gang- og sengeklær, og i stabbur og uthus var det lagret både såkorn og en tønne bergensrug til konsum.

Peder hadde kanskje vært aktiv jeger siden han også etterlot seg en riflebørse. Fra andre kilder vet man at han også snekret likkkister, bl.a. til sin onkel og tante i Hellandsåsen da disse døde i 1755. Men det var hav og sjøbruk som både hadde sørget for størst inntekter og utgjorde størst formue ved skiftet i 1767. 105 daler ble dette verdsatt til – med båter, bruk og sjøhus. Av det siste fantes det både naust til komsebåten og et stort åttringsnaust, i tillegg til en sjøsjå. Den gamle mølna var fremdeles i drift og i brukelig tilstand.

Bygningene ellers på gården tilhørte eieren, altså staten (Kronen), men det understrekes at både stuen, stabburet, kornlåven og høylåven var i god stand, mens de andre bygningene omtales som ”brøstfældige”, ja sågar ganske ”forfalden”. Det betyr nok at fjøsbygningene - der Marit sørget for stell av de fem kyrne Snøkold, Hvidkold, Wona, Formoe og Sølvros, tre kviger, 1 okse, 15 sauer og 9 geiter – hadde vært i bruk også av tidligere generasjoner på gården.

Marit og Peder hadde fått fem barn sammen – tre døtre og to sønner, og da Peder døde, var Marit på vei med det sjette. Ei datter Peternille ble født 13. august, og ble – som skikken var – oppkalt etter den avdøde faren.