Ranghild Johanna Mjølsnes

Hun ble født på Fister i Ryfylke,men hun vokste opp på øya Halsne. Hun traff aldri sin far Knut Skartveit, for han emigrerte til Amerika i 1902, mens moren gikk gravid... Skoleveien var lang, hun måtte ro fral Halsne til Skartveit, i allslags vær, for det var der skolestua lå. Hun gikk ut av skolen som 14 åring, etter 7 års folkeskole .og hadde lyst på mer utdannelse, for hun hadde " et lyst hode", men det ble aldri noe av. Istedenfor flyttet hun til Finnøy, for å jobbe på en gård der. Hun var plaget av asma i ungdomsalderen, men vokste det av seg. Hun fikk også tuberkolose, som hun overlevde. På Finnøy møtte hun sin Sigurd . Pga. arbeidsledigheten, emigrerte han som 18-19 åring til Amerika , hvor han fikk jobb på en farm. Brevene gikk jevnt og trutt mellom dem, Livet i Amerika ble ikke det han hadde trodd og han lengtet hjem til Ranghild, derfor dro han hjemover igjen allerede etter et par år..De giftet seg året etter (17 mars1923) Hun hadde sydd sin egen brudekjole, men det ble ikke noe kirkebryllup på dem, fordi de hadde lite penger å rutte med, og kunne ikke ta seg råd til kirkebryllup eller bryllupsfest. Presten viet dem hjemme på Horpestad,og det var bare forloverne som var tilstede..Hun fortalte også at bryllupsbildet deres var manupulert, to bilder var blitt satt sammen til ett .Hun i sin hjemmesydde brudekjole, og han fra et bilde tatt i en annen anledning i Amerika,også på grunn av pengemangel. I 1924 flyttet de til til Tjelta på Sola,hvor de fikk to døtre (Ruth og Agnes)og senere en sønn (Bjarne f.1929),som døde i 1964. Fremdeles var arbeidsledigheten stor, så i 1929 bestemte han seg for igjen å prøve lykken i Ameika. Der skulle han finne seg jobb og Ranghild og de to småjentene skulle komme etter, når han hadde kommet i orden ,var planene deres.Men i Amerika var det elendige tider, og arbeidsledigheten var stor der og, så han vendte snart nesen hjemover igjen. I 1932 flyttet de til Horpestad, men ble ikke boende der lenge. I 1934 kom paret til Tau,hvor de slo seg ned etter først å ha bodd på Horpestad,Tjelta og Halsne i noen år. Under krigen bodde de i stålverket sine hus på Tau. Hun fortalte at de overlevde på rasjoneringskort på alle varer,og kjøpte melk,poteter og kjøtt på gården for å klare seg. Værst var det å få fatt i klær og sko, men hun var flink med hendene og sydde om klærne , så det gikk på et vis. Etter å ha bodd i "våningene"på Tau,kunne de flytte inn i nytt hus på Tau i 1953.Hun var et typisk ja menneske,raus og omsorgsfull,og hadde alltid både åpne armer og åpne dører..I løpet av årene hjalp hun sine døtre ekstra mye, med barnebarna sine. Øystein, sønn til Agnes, bodde hos dem i flere år, mens moren seilte på sjøen. Ungene til sin datter Ruth, passet og stelte hun for i lange perioder , mens datteren lå på sykehus pga.isijas/lumbago. I disse periodene, bodde hun i Stavanger i ukedagene,hver fredag dro hele gjengen til Tau.Der laget hun opp middager og mat til sin mann, for hele den neste uken. Bakte,syltet ,stelte for sin mann, og oppdro 4 unger . Søndag ettermiddag dro hele flokken med Tauferjen til Stavanger, hvor hun stelte hus, hjem og barna for sin datter Ruth. .Håndarbeid var hennes store hobby,og på hardangersøm var hun en spesialist. Hun sydde de nydeligeliste kjoler og kåper til sine barnebarn .I 1981 døde hennes Sigurd. Han led av alsheimer de siste årene, men det var ikke snakk om å få avlasning med ham. Hun stelte og stullet for ham, som hun hadde gjort i alle " gode og onde dager" Hun bodde alene i huset til hun var 100 år,da falt hun og brakk lårhalsen. Hun havnet da i rullestol, og det ble umulig å bo alene i det gamle huset.. I 2002 flyttet hun derfor til Tautunet ,hvor hun fikk seg en kjekk leilighet, men hun trivdes ikke noe særlig der.Hun savnet det store gamle huset, hagen, håndarbeidet og førligheten. Etter lårhalsbruddet, kom hun seg ikke ut av rullestolen, og dagene ble lange og kjedelige.syntes hun. !00 års dagen sin, feiret hun på Tautunet, i strålende solskinn, og med sine nærmeste.En minnerik dag, både for henne og resten av familien Hun hadde et sterkt hjerte og god husk i alle år, så det var alltid kjekt være sammen med henne.Hun sovnet stilt og rolig inn 2 1/2 år senere. To strevsomme hender la seg da til ro.Hun var" verdens beste bestemor." Jeg vet at der er mange andre som sier det samme om sin bestemor, men det er bare fordi de ikke fikk truffet min.