Roald Rachlew Dysthe

Onsdag 2. april 1930; Aftenpostens Aftenutgave smeller til med hele syv spalters oppslag over hele

førstesiden. "Brødrene Dysthe enstemmig frifunnet", lød overskriften.

Vinhandler Hans Halvorsen eide det store vinfirmaet H. Poulsen & Co., og var også konsul. På vegne av regjeringen forhandlet han med vinlandene om opprettelsen av Vinmonopolet. Samtidig var Høyre-mannen Halvorsen inngiftet i familien til Venstre-høvdingen Johan Ludwig Mowinckel. Mowinckel utnevnte nå sin egen svoger Hans Halvorsen til det nye Vinmonopolets første direktør. Men Halvorsen skulle opp i gradene, til styreformann og måtte finne ny direktør. Det falt ham lett å presse frem navnet til Axel Brodersen. Brodersen var vinkyndig, men det pikante lå i at Halvorsen personlig hadde mye å tjene på det. Halvorsen hadde gitt svære lån og garantert for andre lån til Brodersen som hadde gått bankerott i jobbetiden etter 1. verdenskrig etter store pengespekulasjoner. Halvorsen hadde ytt et rent pengelån på 10 000 kroner og garantert for 40 000 til. Den eneste måten Halvorsen kunne få tilbake pengene på, var å gi Brodersen direktørjobben på Polet. Den var godt betalt. 36 000 kroner året var gasjen, langt mer enn hva statsministeren fikk. Men pengene satt løst hos Brodersen, lite ble nedbetalt og Polet følte seg beklemt over å ha en direktør i pengeproblemer, og garanterte for et lån på 30 000 til Brodersen. De pengene så de aldri noe mer til. Brodersen ble i 1927 bedt om å ta sykemelding, samtidig med at Polet sendte ham på "studiepermisjon" til Canada for å studere mulighetene for norsk brennevinseksport. Hans Halvorsen eide en destillasjonsfabrikk for brennevin som i 1927 ble overdratt til Vinmonopolet på meget gunstige vilkår. For Halvorsen. Og det på et tidspunkt hvor han fungerte både som direktør og styreformann i Vinmonopolet. Bukken passet havresekken.

Men det som fikk ordentlig sving på skandalene, var et brev fra to brødre, Sven og Roald Dysthe. Faren, som drev importfirma, var i ferd med å gå konkurs fordi de ansvarlige på Vinmonopolet favoriserte firmaer de selv hadde økonomiske interesser i. Sammenblandingen av roller var fullkommen. Dysthe-brødrene var unge (Sven var 27 og Roald 25) og bitre, og hadde sine egne økonomiske motiver for å angripe Polet. I mai 1928 skrev de et brev til datidens sosialdepartement. Resultatet ble en nær total boikott av Dysthe-firmaets portviner og andre produkter som en ren hevn fra Vinmonopolet. Men en granskningskommisjon ble utnevnt ettersom skandalen var for stor til å dysses ned. Før denne granskningskommisjonen rakk å fremlegge sin knusende dom over økonomisk samrøre og uhumskheter i Vinmonopolet, gikk Vinmonopolets ledere i april 1929 til søksmål mot brødrene Dysthe for å få kjent beskyldningene døde og maktesløse. Samtidig lå Brodersen syk og nedbrutt i Canada, og greide ikke å komme seg hjem under rettssaken, selv om telegrafledningene omtrent gikk varme av hjemkallingstelegrammer.

Den 2. april 1930 taper vinmonopolet på alle de viktigste punktene, og fremstår som skyldige i de alvorlige anklagene. Halvorsen og flere andre må trekke seg. Hadde denne saken blitt rullet opp i dag, ville nok også statsminister Mowinckel gått med i dragsuget, men han fikk seg noen skikkelige riper i lakken.

Under krigen så Lajla Lenning Nielsen ham kjøre gjennom Hønefoss' gater med tyske offiserer i bilen. Roald hilste ikke på henne, for som han sa senere, så ville ikke det vært passende for henne pga. hans passasjerer.

Roald og Sven Dysthe drev hver for seg som NS-medlemmer under okkupasjonen intens privat politisk virksomhet rettet mot NS og Quisling-styret ved å samarbeide med tyske instanser. Sven Dysthes kontakter gikk til det tyske sikkerhetspoliti, der han nøt adgang helt til topps. Roald Dysthe hadde gode forbindelser i Reichskommissariat, spesielt med Ministerialrat G.W. Müller, den innflytelsesrike leder av RKs propaganda. Begge nyttet disse kanaler til å informere om interne stridigheter og korrupsjon i NS, ut fra den tanke at tyskerne var interessert i dette for å sikre sitt styre i Norge. Begge talte også arresterte nordmenns sak og bidro antakelig i en rekke tilfeller til å mildne okkupasjonsmaktens tiltak. Begge tilhørte Norsk-Tysk Selskap, men virket for øvrig uavhengig av hverandre.

Roald Dysthe bekledte i tillegg fra høsten 1940 stillingen som direktør i Nordisk Radio- Press, et selskap som gjennom hele krigen med stor profitt formidlet nyheter fra NTB til NRK, og som i 1941 dessuten sto som utgiver av Norsk Programblad. Samtidig motarbeidet han av all kraft innenriksminister Hagelin, som han både åpent i pressen og bak kulissene anklaget for korrupsjon.

Det hviler en viss mystikk over Dysthe- brødrenes virksomhet, dens omfang og hensikter. Begge påberopte seg senere at de gikk inn i NS utelukkende som motstandsmenn. I motstandskretser ble de imidlertid betraktet som angivere, i NS-ledelsen som tyskernes agenter, blant tyskerne som tyskvennlige nordmenn. Roald Dysthe var høsten 1944 dertil initiativtaker til noe NS-ledelsen måtte se som forsøk på statskupp: han anbefalte Reichskommissariat å avsette Quislings regjering og selv overta makten fullt ut. Dysthe ble ekskludert fra NS, arrestert av Statspolitiet og satt fengslet inntil frigjøringen. Etter krigen fikk han først landssvikdom, lyktes å få saken gjenopptatt og i 1950 ført frem til frifinnelse pga. de lettelser for norske patrioter han hadde oppnådd hos tyskerne. Han ble tilkjent erstatning for tap og tort og svie, og i 1976 også billighetserstatning av Stortinget. Siden 1951 har han vært bosatt i Canada. Saken mot Sven Dysthe ble henlagt etter bevisets stilling.

Forfatter og journalist Egil Ulateig har skrevet bok om Dysthe-saken; "Justismord".

Kilde:

-samtale med søstrene søstrene Vesla Strøm Dysthe Nielsen og Kikki Lenning Fodnæss.

-artikkel fra Aftenposten 29. november 2003.