Ruth Hansine Gustavsen

Ruth var norges første kvinnelige trailersjåfør: http://www.altaposten.no/lokalt/nyheter/article580923.ece

Lite ante Ruth Hansine Strifeldt at hun skulle dundre av gårde med flere tonn på slep, da hun som småjente trippet rundt på hjemplassen på Amtmannsnes. - Nei, det var aldri noen drøm, ler Ruth som giftet seg Gustavsen allerede som ung pike. Både lykken og lastebilene fant hun i Lakselv. - Det var her jeg traff Reidar som jeg giftet meg med. Det var han som kjørte trailer og etter å ha vært med han på mange turer bestemte jeg meg for å kjøre opp til klasse to, som det het den gangen. Dette var i 1951. Da var jeg 24 år.

Dårlige veier Reidar hadde egen bedrift, og det unge paret fant raskt ut at de ville tjene mer penger om de slapp å leie inn folk. Dermed ble Ruth kompanjongen til sin mann og nedover til Oslo, København og Malmø bar det. - Vi kjørte hver vår bil nedover. Veiene var ikke som i dag. Du måtte holde deg inne på veien og ikke komme for langt utpå kanten. Da bar det utfor, forteller Ruth, som aldri har hatt noen uhell. - Nei, aldri. Verken med trailer eller personbil. Jeg har vært heldig.

En liten episode fra Sverige husker hun dog. - Reidar kjørte først og kom seg akkurat gjennom lyskrysset før det ble rødt. Jeg gassa litt på og tenkte å rekke over jeg også, men det gjorde jeg ikke. Det krydde med politi langs svenske veier på denne tida, fordi det var rett etter at de hadde innført høyreregelen, så dermed knep de meg. Jeg fikk femti kroner i bot, minnes den kvikke 85-åringen.

Politi og røvere Det var ikke fritt for at den spede kvinnen fra det høye nord vakte en smule oppsikt langs landeveiene. - I Oslo brukte vi å parkere på Grønlandstorg. Når jeg kom ryddet alltid politiet plass for meg. Da brukte de andre sjåførene å si: ?ja her er det forskjell på folk?. Ruth ler over minnet. - De syntes det var stas med en kvinnelig trailersjåfør? - Ja, du vet det var jo ikke vanlig den gangen.

Ruth forteller om forholdene på Grønlands torg på 50 - og 60-tallet. - Her var det fullt av politi. Det foregikk jo litt av hvert der, mimrer Ruth og forteller om ?slike damer? som samlet seg på torget i håp om å tjene noen kroner på de mannlige sjåførene som parkerte der. Tyver var det også. - Det var jo dem som sjekket om trailerne var ulåste, slik at de kunne ta seg inn der.

Sjokkerte unggutter Når Ruth mimrer er det tydelig at det var en spennende og artig tid. Særlig husker hun en episode, da hun og niesa til mannen var ute på tur. - Bak oss kom det noen unggutter som skulle kjøre forbi oss. I møte kom en buss. Når de så at det var to kvinnfolk alene i traileren ble de helt forferdet og ga seg til å nistirre på oss. De så ikke på bussen som kom imot og holdt på å kollidere, skratter Ruth.

Ruth var den første Ruths karriere som yrkessjåfør tok for alvor løs i 1957. Så vidt hun vet var hun den første kvinnelige trailersjåføren i Norge. - Det var en dame i ukebladet Allers for noen år siden som hevdet hun var den første. Men hun startet i 1967. Ti år etter meg. Så det var ikke riktig. Når den saken kom på trykk begynte gamle sjåførkolleger fra hele landet å ringe til meg. De sa: «Det her må vi protestere på». Det var jo du som var den første?.

Kjørte med sønnen 15-20 år anslår trailer-Ruth at hun har tilbrakt på landeveien. - Alt i alt var det vel det. Jeg fikk fem barn mens jeg kjørte, så da var jeg hjemmeværende når de kom til verden. Men ellers var jeg på veien. Jeg kjørte jo fortsatt da sønnen min, Totto, begynte å jobbe i firmaet. Så vi fikk flere turer i lag. - Det var vel litt spesielt. - Ja. Folk trodde at jeg var dama hans. En svenske sa til Totto: «Å ja du har flickvennen med deg? Flickvennen?! Det er mamma?», svarte Totto snurt. Han syntes ikke akkurat det der var noe artig.

Gustavsen termotransport het firmaet til Ruth og Reidar. Med seg sørover hadde de frossen fisk og reinkjøtt. Dette byttet de mot kolonialvarer. Etter som årene gikk bygde de ut bedriften og måtte stadig ha nye sjåfører. Til slutt ble det så mye å administrere at Ruth parkerte traileren og kastet seg over kontorarbeidet som hopet seg opp. - Det var mer enn nok å gjøre.

Ikke tid til håndarbeid - Hadde du andre hobbyer. Håndarbeid for eksempel? - Nei, jeg hadde ikke tid. Det var mer enn nok med firmaet og hus og barn. Vi hadde jo mange sjåfører også. Blant annet flere finlendere. De overnattet ofte hos oss. Da måtte jeg vaske sengetrekket i bilene. Noen ganger kom de om natta. Da stod jeg opp og ordna med mat til dem, forteller Ruth, som gjerne dro frem brød og saltlaks på denne tida av døgnet. - Kom dem på dagtid fikk dem middag. Man måtte stelle godt med sjåførene.

Så godt har Ruth stelt med sjåførene at de stadig dukker opp på besøk i Lakselv. - I fjor kom to av de finske sjåførene på besøk til oss. De er vel i 70-årene nå. Det var veldig koselig. Det er heller ikke første gangen de er her, røper hun.

No problema Ruth ruver ikke høyt i terrenget. Med sine 156 centimeter over bakken og størrelse 35 i sko, kan man nesten lure på hvordan hun klarte å håndtere de svære doningene. - Det var absolutt no problema. Kvinnfolk kan like godt som mannfolk utøve dette yrket. Selv kjørte jeg opp til personbil etter at jeg kjørte opp til 2. klassen. Da jeg skulle ta førerkortet for personbil, begynte jeg å dobbeltshalte opp en bakke. Da sa sjåførlæreren at man skulle tro jeg kjørte lastebil. Jeg har bare kjørt lastebil, svarte jeg. - Da ble han overrasket? - Ja, det kan man si, humrer Ruth.