Salve Staubo

Salve Staubo Sambandssjefen for Milorgs sentralledelsen fra januar 1943 til 15 juni 1945. Hans rapport er lagt inn av hans sønn, Johan Peder Staubo, under Norsk Forhistorisk forening.

Salve Staubo A/S (Høvding radiofabrikk). Denne bedrift kom til å spille en avgjørende rolle ved oppbyggingen av så vel det ytre som det indre samband. Likeledes spilte det en betydelig rolle for produksjonen av våpen (granat-Larsen). Jeg anser der derfor av viktighet å gi noen korte opplysninger om denne bedrift. Den ble startet i 1930 efter min hjemkomst fra et 3-årig opphold i Amerika, - et land som jeg er sterkt bundet til både i beundring og takknemlighet. Bedriften ble startet som et rent importfirma, men i 1932 tok vi opp fabrikasjon av egne radioapparater. Fabrikken fikk en rivende utvikling og i 1937 var bedriften oppe i en dagsproduksjon på 300 apparater.

Jeg var gammel nok til å huske den veldige varemangel under 1. verdenskrig, og efter at den 2. verdenskrig var brutt ut den 1 september 1939, utnyttet jeg bedriften resursser så langt jeg overhodet kunne til å anskaffe et så stort varelager som mulig.

Den 9. april 1940 hadde vi derfor et enormt varelager, og vi hadde også et meget stort lager av ferdige radiomottagere og radiogrammofoner. Efter 9. april ble tilgangen av råvarer fra våre tidligere hovedleverandører i USA og England stoppet, men vi kunne fremdeles få bra tilganger fra Tysland, og vi utnyttet mulighetene sålangt dette lot seg gjøre. Men de varte ikke lenge før tilgangen stoppet opp praktisk talt fullstendig. Som alle andre hadde vår bedrift store vanskeligheter i den første tid efter 9. april, men efter et par måneder steg efterspørslen så sterkt at vi måtte rasjonere salget til våre ca. 900 kunder. I mars 1941 ble bedriften rammet av en meget alvorlig ulykke. Da brente Vestfold Trevarefabrikk, - vår leverandør av radiokasser,- ned til grunnen med et betydelig antall radiokasser som sto ferdig til forsendelse og i tillegg hertil hele råvarelageret. Min bedrift var denne trevarefabrikks viktigste kunde, og råvarelageret var så å si i sin helhet bestemt for produksjon til oss. På det tidspunktet hadde fabrikken betalt hele sin store varegjeld og hadde dessuten ca. 200.000 kroner i kontanter. Det var utgått parole om at bedriften skulle søke å holde sine ansatte i arbeide så lenge som mulig og følgelig fortsatte vi med vår store arbeidsstyrke i bortimot 1 år. Da var vår store kontantbeholdning oppbrukt, og vi hadde dessuten angrepet vår kassekreditt som var på 100.000 kr. så sterkt at noe måtte gjøres straks for å sette ned omkostningene. Vi hadde holdt seg gående så langt med full arbeidsstokk som vi ikke kunne utnytte, og det ikke var noe annet å gjøre enn å si opp 70 personer med en gang. Det var et tiltalende trekk fra arbeidernes side at de åpenbart forsto situasjonen idet samtlige oppsagte sluttet på dagen uten å ta hensyn til oppsigelsestiden.

Jeg kan ikke huske det nøyaktige tidspunkt, men det må ha vært i 1941, at det ble innkalt til ekstraordinært medlemsmøte i Norsk Radiohandels Landsforbund hvor vi var medlemmer, og hvor jeg hadde vært medlem av rådet fra starten. Medlemsmøtet var fulltallig. Ingeniør Støren, som representerte Norsk Telefunken, tok straks ordet. Han fortalte at det var krav fra det tyske Ausfuhrgemeinschaft om at tyskerne krevet å få satt inn en representant for sine interesser i vårt råd som var på 5 medlemmer. De ville at vi skulle utvide rådet til å omfatte 6 medlemmer. Jag ba om ordet og uttalte som min mening at vi ikke burde bøye oss for dette kravet fra tyskerne som vi hadde god grunn til å betegne som uberettiget da det var i strid med våre lover. Støren mente at vi var nødt til å bøye oss, og han henstilte til medlemmene å stemme for at vi skulle føye tyskerne slik at de fikk en representant i vårt råd som derefter skulle bestå av 6 medlemmer. Ingeniør Størens forslag ble vedtatt med overveldende majoritet idet det bare var to stemmer imot, hvor av den ene var min. Hvem den andre var, vet jeg ikke.

Efter krigen har jeg forsøkt å finne innkallelsen og referatet fra dette møtet, men det viste seg at det var fjernet fra mitt firmas arkiv. Ved undersøkelse i Radioleverandørenes Landsforbund viste det seg at papirene vedrørende dette famøse møtet var fjernet også fra deres arkiv.

Jeg var i høyeste grad oppbragt over det som hadde funnet sted, og jeg sa opp mitt medlemskap samme dag. Jeg hadde deretter hverken direkte eller indirekte noen befatning med mine kolleger i Radioleverandørenes Landsforbund, og det var ingen som forsøkte å få meg til å trekke min utmeldelse tilbake. Årsaken til utmeldelsen var at jeg selvsagt ikke ville sitte i rådet sammen med en tysker eller en tyskerlakei som jeg anså for å være ennu verre. I september 1941 krevet tyskerne at alle som ikke var tyskere medlem av NS måtte innlevere sine radioapparater. Hensikten var selvsagt å forhindre at nordmenn hørte nyheter fra London. I januar 1943 ble disse radioapparatene beslaglagt av tyskerne, og etter reparasjon skulle de sendes til Tyskland.

Et lite utdrag fra rapporten: "Den 1. september 1939 overfalt Hitler Polen, og den 2. verdenskrig var et faktum. Jeg gikk den gang i mitt firtiende år og var en av de mange som meldte seg til denne frivillige tjeneste. Vi gjennomgikk forskjellige kurser og fikk deretter tilpasset gassmaske og stålhjelm. Etter endt kursdeltakelse ble disse effekter oppbevart på Grønland politistasjon under hver enkelts navn og nummer. I januar 1940 fikk vi oversendt tjenestekort. Ifølge dette skulle vi ved innkallelse møte på Grønland politistasjon, men ved flyalarm skulle vi møte direkte på alarmplassen som for mitt vedkommende ble oppgitt til Fr. Nansensplass nr. 4. Det ble oppgitt at det var forbundet med straffeansvar ikke å møte. Under flyalarmen den 9. april møtte jeg på alarmplassen og etter hvert møtte hele avdelingen fulltallig, men ingen representant for myndighetene.

Da jeg kom hjem etter endt vakttjeneste, lå det beskjed fra min bror Helmer om at han hadde evakuert med hele sin familie til sin hytte på Einavann. Han ba meg å ta meg av vår gamle far son den gang var 78 år gammel. Jeg skulle på vakt neste morgen kl. 7, men hjalp min far med å pakke og kjørte ham og hans husholderske ut av byen, antakeligvis ved 9-tiden om aftenen. Det var intet påfallende ved trafikken på landeveien. Jeg kjørte til Einavann over Brandu/Høykorset.

Flere av mine nærmeste forlot byen i de nærmeste dager for å slutte seg til de norske styrker, og jeg følte sterk trang til å gjøre det samme. Men jeg hadde i friskt minne tjenestekortets beskjed om at det var straffbart ikke å møte opp, og dessuten husket jeg det som hadde skjedd på Grønland politistasjon, nemlig at vi hadde fått ordre om ikke å begi oss til våre mobiliseringsplasser. Jeg var i tvil og samrådet meg derfor med min svoger, redaktør Fredrik Ramm. Jeg viste ham tjenestekortet og fortalte ham om begivenhetene på Grønland politistasjon den 9. april. Jeg minnet ham også om at våre to svogere, Egil og Bror With, begge var reist ut av byen for å slutte seg til de norske styrker. Han sa: "Situasjonen er jo en helt annen for dig .Du er allerede mobilisert, og det er klart at du plikter å bli hvor du er."

Jeg ble vervet til Milorg. den 15. september 1941. Jeg husker denne dato nøyaktig fordi min svoger, redaktør Fredrik Ramm, ble dømt til livsvarig tukthus av tyskerne bare noen få dager tidligere, og Hansteen og Wickstrøm ble skutt. En dag ringte min venn og klubbkamerat i Oslo Pistolklubb, grosserer Fernando Ringvold, og foreslo at vi skulle møtes kl. 12 samme dag utenfor Grand. Han spurte om jeg kjente til at det eksisterte en hemmelig militær organisasjon og om jeg kunne tenke meg å gå med. Jeg hadde kjennskap til de store resultater den belgiske motstandsbevegelse hadde oppnådd under første verdenskrig, og mitt svar til Ringvold var derfor et ubetinget ja. Han spurte da om jeg kunne være villig til å levere et antall reisemottakere til denne organisasjonen. Dette kunne jeg også svare ja til, men at det ville være forbundet med visse vanskeligheter fordi radioapparatene var inndratt av tyskerne bare en ukes tid i forveien, den 9. september 1941. Som alle andre radiofabrikker var min bedrift (SALVE STAUBO A/S ) pålagt ukentlig meldeplikt til politiet over radioapparater og visse deler på lager. Dette pålegg var åpenbart blitt gjort for å hindre den slags leveranser det her var tale om. Ringvold henviste meg til min venn kontorsjef Rolf Palmstrøm ved Oslo telefonanlegg, som jeg hadde kjent i mange år. Han var vernepliktig kaptein. Da jeg kom opp på hans kontor, ga han meg i oppdrag å levere 100 reisemottakere som skulle benyttes til militære formål og som derfor måtte kunne ta imot telegrafi. Dette betydde at vi måtte bygge inn et ekstra rør, en såkalt beat oscillator. På grunn av meldeplikten til politiet var del ikke så lett å levere mottakerne, men jeg kom til å tenke på at vi hadde liggende store mengder defekte rør som skulle demoleres av radiobeskatningen med henblikk på å få refundert stempelavgiften. Disse defekte rør var ikke oppgitt og basert på dette faktum fant jeg løsningen. Men jeg kunne ikke løse dette problemet uten å innvie verksmester Ragnar Strand og lagersjef Knut Mengkrogen i saken, og dermed måtte jeg fortelle dem at apparatene skulle brukes til illegale formål. Jeg kjente dem imidlertid begge som absolutt pålitelige menn, og vi fjernet sammen alle nummer og merker fra mottakerne og vi kunne deretter levere dem på forholdsvis kort tid.

Sambandssjefen, magister Jacob Sømme, ble arrestert. Han kjente meg og min adresse, og jeg måtte derfor straks gå i dekning. Jeg gikk derfor ikke hjem, men til min fetter, John P. Gundersen, Kirkeveien 108, hvor jeg ble boende i dekning i lang tid. Jacob Sømme viste en oppsiktsvekkende styrke, og Gestapo fikk intet ut av ham. De to andre som sammen med Jacob Sømme utgjorde sambandsrådet den gangen, nuværende generalmajor Sigurd Sparr og avdelingssjef Karl Hanssen, ble liggende i dekning i lang tid. På grunn av Jacob Sømmes veldige motstandskraft kunne de begge bli boende i Norge under hele okkupasjonen.

Sømme blev dømt til døden, men ved "minister" Alf Whists mellemkomst lykkedes det å få ham benådet til livsvarig fengsel. General Falckenhorst motsatte sig dette, og han krevet dødsdommen fullbyrdet fordi han anså Sømme som en meget farlig mann. Sømme blev skutt på Trandum den 3. mars 1944. Det var et hårdt slag for oss som hadde samarbeidet med ham, men hans skjebne stålsatte oss til hardere innsats. Jeg visste nu med sikkerhet hvad min skjebne vilde bli hvis jeg blev tatt.

I januar 1943 fikk jeg forespørsel gjennom Karl Hanssen om jeg var villig til å overta stillingen som Milorg.s sambandssjef. Jeg var både stolt og glad over dette tilbud og svarte straks ja. Jeg ble da tilsagt møte i "Prinsessen" (Prinsessealleen 4), men før det kom så langt, ble dette møte avlyst. Noen dager senere ble jeg tilsagt til nytt møte, denne gang i min egen leilighet i Oscarsgt. 51. Det er klart at alle som var tilstede, visste hvem jeg var. Jeg visste selvsagt ikke dengang, men idag vet jeg at de tilstedeværende var følgende: Store I: Jens Chr. Hauge. Store O: Wladimir Hansson. S2: Karl Hanssen. S3: Kaptein Sigurd Sparr (nu generalmajor.) O4: Bjarne Thorstensen. Hauge tok ordet og så omtrent slik:«Det er med beklagelse vi ikke kan tilby Dem stillingen som Milorg.s sambandssjef. Årsaken er at De har utført så mange oppdrag tidligere at De er blitt for kjent. Etter at sambandsledelsen nu er sprukket to ganger må vi ha en mann som gir størst mulig sikkerhet for at ikke vi for tredje gang skal oppleve en opprulling av sambandet». Ha la til: «Vi vil imidlertid være takknemlig om De kunne oppgi to absolutt pålitelige menn som er villige til å påta seg den store risiko som det er forbundet med dette arbeidet». Jeg hadde da med mine venner, sivilingeniør Roar Knudtzon og sivilingeniør Jan Backer. Møtet begynte uten at mine to venner var tilstede. De oppholdt seg i en annen del av leiligheten. De samme herre var tilstede som første gang. Hauge begynte med å si: «Vi har overveiet saken på nytt på grunn av den holdningen De viste på forrige møte. De har dessuten spesielt gode forutsetninger for å makte arbeidet. Vi kan derfor allikevel tilby Dem stillingen som sambandssjef. Men De må love å vise den største forsiktighet og gå i dekning på svakeste mistanke». Jeg aksepterte tilbudet straks hvoretter mine to venner ble innkalt. Resultatet av den samtale som nu fulgte ble at de begge gikk inn i Milorg.s sambansråd med meg som sambandssjef.

I de opprinnelige planer hadde sambandsledelsen også som oppgaver ødeleggelse av fiendens sambanslinjer. I den første tid hadde derfor Store I (Hauge) faste maskemøter hver fredag med pionersjefen og sambandssjefen. Pionersjefen var yrkesoffiser, og han måtte derfor reise da offiserene skulle tas for å sendes til Tyskland. Etter at han var vel over grensen til Sverige, fikk jeg kjennskap til has virkelige navn, kaptein (idag oberst) Kåre Vennerød. Han hadde gått i min parallellklasse frem til middelskole-eksamen. Jeg gikk da over på ny skole for å ta artium på 2 år. Uten masker ville vi straks ha kjent hverandre.

Da det var på det rene at jeg sannsynligvis ville klare arbeidet alene foreløpig, ble de to andre medlemmene av sambandsrådet Roar Knudtzon og Jan Backer holdt i reserve. Knudtzon ble avgitt til OS (Organisert Sabotasje) som nestkommanderende. Denne organisasjonen bestod av ca. 1 000 ingeniører i ledende stillinger. Backer skulle dublere meg og gå inn i min stilling som Milorg.s sambandssjef hvis jeg ble eksportert eller drept. I tilfelle av arrestasjon ville selvfølgelig også han komme i faresonen. Det siste var det små sjanser for da jeg var fullt klar over alt jeg ikke ville ha den ringeste sjanse til å overleve hvis jeg skulle falle i Gestapos hender. Jeg klarte meg imidlertid helt til frigjøringen, og Backer kom derfor ikke til å delta aktivt i sambandsledelsen. I egenskap av direktør for Andfonssen bruk hjalp han oss med leveranser av emballasje til våre senere OLGA og spesialmottakere LISBETH. Han gjorde oss også andre store tjenester.

Det var en forferdelig ulykke at S1, magister Jacob Sømme, var arrestert, men S2, Karl Hanssen, var på frifot, men måtte selvsagt i lange tider ligge i dekning. Sømme viste en enestående styrke, selv under forhør ned tortur, og Karl Hanssen kunne bli på sin post under hele krigen. Han bygget opp og ledet Bamsetjenesten (avlytning av fiendens telefoner) fra den første begynnelse under den første sambandssjef. Rolf Palmstrøm og helt frem til frigjøringen. S 3, som var sjef for kurertjenesten og bygget opp denne, var også intakt, men han var yrkesoffiser (idag generalmajor) og kunne ifølge den nye organisasjonsplan for sentralledelsen ikke benyttes. Dessuten var 04, Bjarne Thorstensen, intakt, og han var utenfor faresonen.

I henhold til sambandsdirektivet var sambandsledelsens oppgaver følgende:

1. Oppbygging av en dobbeltsidig radioforbindelse med London for samtlige distrikter.

2. Utbygging av det indre samband innen distriktene. Her var det satt opp som ønskemål dobbeltsidig radioforbindelse mellom distriktskommandoen og avsnittene. Dobbeltsidig radioforbindelse mellom avsnittene og områdene og til slutt enkeltsidig forbindelse til de opererende enheter.

3. Ødeleggelse av det fiendtlige samband

De to første oppgaver syntes på dette tidspunkt nesten uløselige med mindre vi kunne få sendere og materiell fra England.

Ødeleggelse av trådsambandet, telegraf og telefon, slo i begge retninger. Det ble derfor besluttet på et meget tidlig tidspunkt at ødeleggelse skulle innskrenkes til det minst mulige og at telefonen skulle gjøres ubrukelig for fienden i tilfelle av invasjon ved at nærmere spesifiserte deler skulle fjernes fra telefonsentralene og skjules på betryggende steder hvor man kunne få tak i dem etter frigjøringen. Ødeleggelse av de undersjøiske kabler til Tyskland fra Horten over Flødevigen ved Arendal var planlagt og tilrettelagt i minste detalj. Her tårnet det seg imidlertid opp store vanskeligheter. Gjennomføringen av disse planer ble imidlertid i sin helhet overdradd til pionérledelsen.

Allerede ca. 1 år tidligere hadde jeg fått beskjed om at det lå lagret ca. 330 flunkende nye felttelefoner, 31 seks-linjers vekslere (små felttelefonsentraler) og 7 stk. 15-linjers monokordvekslere som også var felttelefonsentraler, men av en noe større type. Alt dette lå lagret på Telegrafstyrets lager i Cort Adelersgt. direkte vis-à-vis KNA-hotellet hvor tyskerne den gang hadde sitt hovedkvarter. Kontaktmannen var materialforvalter Josef Henriksen som stillet det hele til disposisjon for sambandet. Behjelpelig med utleveringen var Henriksens underordnede, herr Einar Bommen. Alt dette flunkende nye felttelefonmateriell var levert til Hæren umiddelbart før krigen, men en behjertet offiser klarte å få det unna og fikk det lagret som nevnt på Telegrafstyrets lager. Men alt dette felttelefonutstyret var ubrukelig hvis vi ikke kunne skaffe passende kabel. Karl Hanssen var ansatt som installasjonssjef ved Standard Telefon- og Kabelfabrikk. Jeg spurte om han kunne forsøke å skaffe den kabel vi trengte og gjennom en av sine gode venner ved bedriften ble vi lovet det vi ville ha, men forutsetningen var at vi kunne oppgi en passende kjøper. Som kjøper ble oppgitt Salve Staubo A/S, Sandakerveien 114, som jo var min egen bedrift. Vår sjåfør Arne Ottesen og jeg hentet 100 000 m. hos Standard og dette ble fakturert på Salve Staubo A/S.

Vi var nu kommet så langt med produksjonen av sendersettet OLGA at det var på tide å begynne og tenke på hvordan det indre samband skulle organiseres. I den anledning hadde jeg flere møter med Haugland hvor også operatøren Rolf Lindgaard (Kim) og Bjarne Thorstensen (04) var tilstede. Rolf Lindgaard hadde foreslått at vi skule benytte samme system som anvendes ved kyststasjonenes forbindelse med fiskefartøyene. Dette var et gjennomprøvet system som vi straks ble enige om å benytte. Vi kom også inn på kodesystemer for forbindelsen, men fant ut at vi måtte overlate denne avgjørelse til London.

I Kristiansand hadde de kontakt med Wiedeswanggruppen, som fikk midler til å kjøpe seg inn i "ENO" (hestetransportfirma) Da Øystein Jelmert begynte sitt arbeid for Wiedswang, bodde han i hans leilighet hvor også kontorene for "ENO" befant sig. Wiedswang og hans medarbeidere blev under krigen stemplet som nazister og tyskervennlige de hadde arbeid på tyske militæranlegg gjennom "ENO". Jelmert sier at det hele var ypperlig lagt opp, og på "ENO"s kontorer hadde de tegninger over de forskjellige anlegg for beregning av entreprisene. Det gikk godt helt til Wiedswang blev arrestert i juli 1944. Han blev satt på frifot, men var sikker på at han vilde bli skygget. Han klarte allikevel å komme sig ut av byen og oppholdt sig derefter i ca. 2 måneder i Setesdal. Han mente at det var faldt til ro om hans flukt og tok seg fram til Øystein Jelmerts hjemsted, Staubø i nærheten av Tvedestrand. Det gav et sett i mig da han nevnte stedet og Jelmerts navn. Jeg er selv født på Staubø, og min far, skipsreder Christian P. Staubo, bodde der under hele krigen. Kaptein Jelmertsen, far av Øystein Jelmert, var en venn av far, som den gang var over 80 år gammel, og det var han som furnerte min far med nyhetene fra London. Wiedswang tok sig derefter på egen hånd til Oslo hvorefter han blev eksportert til Sverige, som ovenfor nevnt. J0elmert måtteogså komme sig vekk, og han reiste til Oslo hvor han bodde hos Harry Kongshavn, Majorstueveien 15. Jelmert vilde nødig reise til Sverige da han mente han kunde gjøre en innsats som telegrafist hjemme. Gjennem Kongshavn fikk han kontakt til Jon Christoffersen, som var kommet fra England med en sender "Olga". Han var et par turer sammen med ham i Østmarka og Nordmarka. "Olga" var i ustand, og den blev reparert på Elektrisk Bureau. Jelmert, som var Wiedswangs nestkommanderende, kunde selvsagt ikke føre arbeidet med "ENO" videre i Oslo, og dette blev derfor ført videre av Weisser Svendsen. Jelmert måtte reise til Sverige senhøstes 1944. Han kom videre til England hvor han tjenestegjorde i Marinen.