Sister-wife of Njord

http://en.wikipedia.org/wiki/Sister-wife_of_Nj%C3%B6r%C3%B0r

Basics

In Snorre's Ynglingatal, the sister-wife of Njord of the Vanir bears the children Frey and Freya while they are hostages to the Aesir. She is not named, and their parents are not named.

Theories

Jacob Grimm (1835) first identified Nerthus as the Germanic earth-mother who appeared under such names as Erda, Erce, Fru Gaue, Fjörgyn, Frau Holda and Hluodana. Viktor Rydberg (1886) identified Nerthus with the Old Norse goddess Jörð, whom he saw as the unnamed sister of Njörð and the mother of Freyjaand Frey. He further identified her as Odin's wife Frigg, basing their identity on Tacitus' inclusion of the Longobardi among the tribes who worship Nerthus and the testimony of the earliest histories of the Longobards, which state that, before becoming Christians, the Longobardi especially venerated Odin's wife Frea (Frigg).

Nerthus typically is identified as a Vanir goddess. Her wagon tour has been likened to several archeological wagon finds and legends of deities parading in wagons. Terry Gunnell and many others have noted various archaeological finds of ritual wagons in Denmark dating from 200 AD and the Bronze Age. Such a ceremonial wagon, incapable of making turns, was discovered in the Oseberg ship find. Two of the most famous literary examples occur in the Icelandic family sagas. The Vanir god Freyr is said to ride in a wagon annually through the country accompanied by a priestess to bless the fields, according to a late story titled Hauks þáttr hábrókar in the fourteenth century Flateyjarbók manuscript. In the same source, King Eric of Sweden is said to consult a god named Lytir, whose wagon was brought to his hall in order to perform a divination ceremony.

H.R. Davidson draws a parallel between these incidents and the Tacitus' account of Nerthus, suggesting that in addition a neck-ring wearing female figure "kneeling as if to drive a chariot" also dates from the Bronze Age. She posits that the evidence suggests that similar customs as detailed in Tacitus' account continued to exist during the close of the pagan period through worship of the Vanir.

Kilde engelsk :http://en.wikipedia.org/wiki/Sister-wife_of_Nj%C3%B6r%C3%B0r

Nerthus (sannsynligvis fra urgermansk *Nerþuz, beslektet med Njord) var en urnordisk eller gammelgermansk jord- og fruktbarhetsgudinne, samt gudinne for fred og velstand

Bakgrunn

Tacitus var en ikke-kristen romersk historiker fra slutten av 100-tallet som beskrev en kvinnelig guddom ved navn Nerthus i boken «Germania». Nerthus ble dyrket av en nordgermansk stamme som bodde «nær havet», altså i det nordvestlige Tyskland eller det sørlige Jylland. Tacitus' skildring er en av de eldste skriftlige kilder til germansk og norrøn mytologi, selv om han ikke selv hadde sett det han skildret og heller ikke oppgir noen kilde. Han ramser opp syv stammer og sier i kapittel 40:

Det er ikke noe bemerkelsesverdig om noen av disse stammer ut over deres felles dyrkelse av Nerthus, det vil si Moder Jord (Terram matrem), og de tror at hun ferdes blant menneskene. På ei øy i havet er det ei ukrenket lund, og i lunden er det ei innvigd vogn som er dekket av et teppe. Presten er den eneste som har lov til å røre ved vogna. Han vet når gudinnen er tilstede i det skjulte hjemmestedet, og han følger henne med stor ærbødighet når hennes vogn trekkes av kyr.

De steder hun velger å ære med sin tilstedeværelse feires med en fest og en høytid. Ingen går i krig og ingen løfter våpen. Fred og ro er det eneste folk tenker på, inntil gudinnen, trett av menneskenes selskap, føres tilbake til den hellige lunden av den samme presten.

Deretter blir vognen og teppet og - om man våger å tro det - gudinnen selv vasket i en avsidesliggende sjø. Det er treller som utfører denne tjenesten og sjøen sluker dem øyeblikkelig. Om dette kommer av redselen for det hellige er uvisst ettersom ingen får se på uten at å våge døden.

Tolkning av Tacitus

Dette er beskrivelsen av en fruktbarhetskult, ifølge den norske filologen Anne Holtsmark, som fremmer grøderikdommen hos planter og dyr og mennesker over store områder i tid og sted: kjøringen av en vogn på markene av et «par», her gudinnen og presten hennes, hellig fred så lenge kjøringen varer, ofringen av trellene og hemmelighetene på det hellige stedet.

Filologene har slitt med koblingen mellom den norrøne Njord, som er av hankjønn, og den nordgermanske gudinnen Nerthus. Det er mulig at Tacitus har misforstått kildene sine: i fruktbarhetskulter er det gjerne et gudepar av begge kjønn, eller i det minste en androgyn, tvekjønnet guddom som senere splittes i to kjønn. Kjønnsforvekslingen er blitt forsøkt forklart med at kulten handlet om et gudepar som forenes i fruktbarhetsfremmende møte, såkalt «hellig bryllup». Sørskandinaviske funn i myrer (myrfunn) synes å bekrefte forekomsten av slike ritualer med påfølgende ofring. De tusen år som står mellom Tacitus' fortelling og 1200-tallets sagaskrivere, gjør at Nerthus' rolle i tidlig norrøn mytologi sjelden kan studeres som annet enn spekulasjon.

Arkeologiske spor

Kjøringen med vogn har paralleller i Norden og er påvist i arkeologiske spor: de danske Dejbjergvognene i Jylland og vognopptoget som ble skildret på Osebergteppet. En interessant fortelling finnes i det islandske verket Flateybok, som forøvrig ble skrevet blant annet for å drive gjøn med svenskene ved at de var mindre begavet enn islendere, forteller om hvordan eventyreren Gunnar Helming berger livet ved å late som han er guden Frøy og drar så rundt i Sverige i en vogn sammen med en ung «Frøya». Sveaerne ble svært glade da han gjorde Frøya gravid!

Kilde; https://no.wikipedia.org/wiki/Nerthus

Det er tre teorier om Yngve Frøy: Alle finner base i islandske sagaer og kvad. 1. At han var sønn av Njord og søsteren som også het Njord 2. At han var sønn av Njord som fikk barn med seg selv slik ur jotunen Yme fikk 3. At Yngve Frøy er et resultat av det uheldige ekteskapet mellom Njord og jotundatteren Skade. Njord ble gift med Skade som bot for at Åsene hadde drept faren hennes, Tjatse.. Tjatse var igjen sønn av Bergeime som var den eneste Jotunen som overlevde etter at Odin hadde drept faren hans Trudgjelme og farfaren Yme, Yme var urjotunen som ble dannet av samlingen av kulden fra Niulheim og varmen fra Muspelheim over intet; Ginnungsgagap. Da ble samtidig kua Audhombla skapt. Den ga melk til Yme og slikket frem urguden Bure, far til Bor. Bor giftet seg med jotunkvinnen Bestia, etterkommer av Bergeime. Bure og Bestia fikk sønnene Odin Ve og Vilje.

Skade hadde trodd hun valgte Balde til mann men hun fikk bare se Æsenes føtter da hun skulle velge, Hun valgte Njord og ble misfornøyd med Njord og gikk senere fra ham til Odin før hunn til sist giftet seg med Ull. Med Odin fikk hun sønnen Sæming. Han fikk igjen sønnen Godhjalt Sæmingsson som ble konge i Norge for Hålogaland, Trøndelag og Finnmark.

Apropos Njord, var Njord ikke Åse (Æse) men Vane som bodde i Vanaheim. Æsene og Vanene hadde ført krig i lang tid som følge av at Æsene drepte Gullveig og brente henne tre ganger, men hun ble gjenfødt hver gang. Krigen varte til de ble lei av det. Da sluttet de fred og de utvekslet gisler. Njord kom til Æsene som gissel. Det sies ikke noe om hvem som var Njords foreldre i Vanaheim, men om alle guder har sit utspring i Bure som ble slikket frem av en saltstein av kua Audhombla må vel Bure vøre stamfar til både Odin og Njord, mens Skade kommer fra urjotunen Yme.

En får tro hva en vil. Selv synes jeg alternativ 3 over er mest interessant da det involverer flest Æser, Vener og Jotuner. Sannheten er nok helst at kvadene som viser slektskap til gudene gjennom 27 ledd for både svenske og norske konger er rene bestillingsverk for å overbevise undersåttene om at de var mer enn rene røverbaroner og hadde selv og gjennom sine arvinger en "hellig" rett til å styre landet. Jfr konge av guds (les pavens) nåde i kristen tid.