Solfrid Dreiås

Født 1928 på Galtneset, som nr. 2 av totalt 7 søsken. Familien bodde på Galtneset i 2.-stua inntil "nyheimen" ble kjøpt fra Kvaløy. Denne ble revet og flyttet til Buøy på begynnelsen av 30-tallet.

Solfrid gikk på folkeskolen på skolehuset på Skogmo. Dette betydde at hun ble skysset over Skillefjorden når hun skulle på skole. Ved dårlig vær måtte elevene bo på skolen. Dette var særlig aktuelt om vinteren. Om ikke noen kunne ro dem måtte elevene som bodd på Buøya gå rundt Skillefjorden og til Sylteren der de kunne bli skysset over sundet der hvor brua til Buøy går idag.

Hun startet sin yrkeskarriere samme året som hun ble konfirmert. Hun startet som hushjelp hos Godtfred Mo på Sylteren. Hun hadde senere flere husposter hos lærer Nygård i Skillevika, hos familien Misvær i Sørbyen i Brønnøysund og hos Ebbe og Olga Nielsen. Her bodde hun på hybel i det gamle postkontoret i Sør-Byen.

Tannelege Gjessing annonserte etter ledig stilling som assistent. Solfrid møtte opp som 18-åring og fikk jobben. Her jobbet hun ca 2 år. Månedslønn var avtalt til kr. 200,-, men hun fikk utbetalt kr. 175,-, resten ble utbetalt da hun sluttet.

Solfrid traff Hermod i Brønnøysund da han jobbet på en lastebåt som var innom byen.

Hermod begynte på stuertskole i Trondheim i 1950, og Solfrid fikk seg huspost hos familien Smith i Trondheim. Solfrid og Hermod giftet hos sorenskriveren i Trondheim våren 1951. Knut ble født september 1951.

Dette ble en periode med mye flytting: Buøy-Trondheim-Buøy-Mo i Rana-Buøy-Harstad- Bodø, mye knyttet til stadige jobbskifter for Hermod; Det startet med en jobb på et Gjestgiveri på Mo i Rana. Solfrid og Knut flyttet dit før jul i 1951. De ble skysset dit med mk "Duen". Etterhvert overtok paret Gjestgiveriet Aasheim som lå på Langneset. Det varte ikke lenge før Hermod fikk seg ny jobb i Harstad og reiste dit. Solfrid flyttet igjen tilbake til Buøya før hun tok hurtigruta opp til Harstad. Hun husker godt at det var svært dårlig vær over Vestfjorden denne dagen og at en av passasjerene falt overbord. Pikk-pakket ble fraktet oppover av Harald Warholm som hadde egen fraktebåt.

Da hun kom til Harstad hadde Hermod bestemt seg for ny jobb i Bodø, og familien hastet videre dit. Hun husker at de hadde oppparbeidet seg kr. 1100,- i "startkapital" etter Harstadoppholdet.

Flyttelass ombord i fraktebåten "Salten", og innkartering på hotell Norønna i påvante av at huset på Langstranda skulle bli ferdig. I en overgangsfase hadde familien husrom hos familien Dybvik.

Etterhvert flyttet de inn i en gammel tyskerbrakke som var eid av firmaet Ragnar Schølberg. Huset var nyoppusset, men var likevel uisolert,svært trekkfullt og kaldt. Hun husker at ungene sov med lue om natta, og at vannglasset på nattbordet ofte frøs til is om vinteren. Likevel husker hun disse første årene som på Langstranda som svært sosiale, trivelige og trygge. Masse unge folk samlet i en liten landsby. Masse unger, trygge lekeforhold, masse aktiviteter og godt samhold. Alle mennene jobbet på samme fabrikk og det var middag for alle kl. 0100 før alle gikk tilbake på jobb igjen til kl. 1700.

Bading foregikk i sinkbalje på kjøkkengulvet med oppvarming av vann i en gammel vaskemaskin. Eget bad fantes ikke.

Oppholdet på Langstranda varte fra 1954 til 1961 da familien flyttet inn i eget nybygd hus i Hammarn. Solfrid husker diskusjonen før de besluttet og kjøpe tomt og bygge eget hus. Tomta kostet den svimlende sum av kr. 4700,-