Wilhelmine Iversen

Om Wilhelmine:

Hun ble for tidlig født, 9.12.17. Det var tvil om hun ville stå det over. Hun var svak og ble derfor døpt først 31.des året etter. Hun var født som tvilling og hadde en bror som døde ved fødselen, noe som var årsak til fødsel før termin. Faddere var Peder Halseth m/hustru (Sigrid, tante) og Trygve og Berntine Christensen, (onkel og tante) Hun sier selv at hun ble oppflasket på geitmelk og hun trodde at det var det som berget henne de første barneårene. Hun var født venstrehendt (kjeivhendt) og ville helst skrive med venstre, men lærere og andre tvang henne til å bruke høyre, derved utviklet hun den meget spesielle handskriften som hun hadde.

Hennes søster "Tulla" Synnøve var født knappe 13 måneder før, så de var veldig nære i alder og ble spesielt avhengige av hverandre. Tulla var den store og sterke, Søster som hun etter hvert ble kalt var den lille og litt engstelige som barn. Hun har selv skrevet i en anekdote, at hun mislikte å hete Wilhelmine, det ville vært mye bedre med et kort navn, som Eva eller Erna, så hun likte meget godt at alle kalte henne bare "søster" og etter hvert ble det "tante Søster" blant tantebarna.

Hennes foreldre, Elerine og Erling opplevde den ulykke i livet at Elerine hadde en blodtype som gav problemer for nyfødte barn, og det er registret at hun hadde 3 dødfødte, en jente i 1919, en gutt i 1920 og enda en gutt i 1923,

Vi kan bare tenke oss hvordan dette kan ha påvirket Tulla og Søster sin barndom.

At hun ble fars lille kjeledegge kan vi se av et brev Erling skrev spesielt til henne, 13.2.1924 fra Stokmarknes (en kan ane av brevet at Erling er innlagt på sykehuset.) Han skriver: "Kjære lillesøster Ja nu får du brev fra far. Nu skal far legge sig for her faar ingen lov til å gaa ut om kvelden og maa være paa soveværelse kl 8, så det er næsten like strengt som hjemme hos deg og Tullemor. "Du maa hilse alle hos bestemor og likedan onkel Per og Bjarne og så kan du gjerne klappe mor lidt fra far. "Du er naturligvis snild pike saa det slipper naturligvis far at minde deg om. Kjærlig hilsen fra far.

Brevet var adressert til. frk Wilhelmine Christensen, Kabelvaag, og var lagt ved, i en konvolutt sannsynligvis sendt til Elerine.

Wilhelmine var på dette tidspunkt knapt 6 år gammel. Hun ble far sin yndling og ble etter hvert sendt på videregående skole og som 18-åring ble hun sendt til Oslo for å gå på Treiders Handelsgymnasium ett-årskurs og deretter 3 mnd stenografikurs.

I Oslo forsøkte hun, med hjelp fra tante Lucie som var bosatt i byen, å få kontakt med sin 10 år eldre halvsøster, Ella også bosatt i byen, som var Erling sin datter med en ungdomskjæreste, Petra Andersen fra Flakstad. De ble imidlertid avvist med begrunnelsen at familien Christensen hadde avvist halvsøsteren og moren, så nå ville de ikke ha noe med familien Christensen å gjøre.

Da hun kom hjem fikk hun jobb på formannskapskontoret i Vågan en periode til april 1938 hvor hun fikk 6 mnd vikariat som kasserer ved Vågan kommunale kraftverk. Hun ble gift med Helge Strand i 1939 og Per ble født høsten samme året. Under krigen ble hun tilsatt ved sorenskriverkontoret og

i 1942 opplevde hun at noen av hennes ungdomsvenner, som hadde reist til England under Lofotraidet 1941, ble meldt omkommet i kamp. Karl Gustav Silsand og Tore Skjeseth var etter kortvarig utdanning og trening som jagerpiloter, sendt i kamp med britisk flyskvadron under de tyske angrep på Storbritannia. Begge ble på kort tid skutt ned av fienden, og omkom. Meldingen om disse tapene vakte stor frykt her hjemme. Wilhelmine hadde et spesielt godt forhold til Karl Gustav. Han ville gå på ski for å få distansemerket, men måtte ha noen med seg for å få bekreftelse og W. gikk sammen med ham. Karl Gustav fikk skimerket, men ikke hun som hadde gått de samme turene. 

Med krigens slutt kom bedre tider og Ola ble født høsten 1945.

Hun ville gjerne gå i arbeide selv og være selvstendig med egen inntekt, noe som ikke var vanlig for gifte to-barns mødre, men hun holdt på sitt og fikk ansettelser som kontorhjelp, bl annet på sorenskriverkontoret. Hun ble imidlertid ikke fast ansatt og søkte videre jobber og fikk med seg en flott attest da hun forlot sorenskriver Egil Fiane for å jobbe ved daværende Aust-Lofoten kraftlag. Kraftlagskontoret ble etter hvert omorganisert og hun kom i jobb på skolekontoret til Folkehøgskolen og senere på gymnaset i Svolvær. Her ble hun til hun gikk av med pensjon 1985.

Hun hadde et meget godt forhold til sin sjef på gymnaset, den sagnomsuste rektor, Håvard Hanssen, og hun brevvekslet med ham og Marie så lenge disse levde. Da far Erling døde i 1957, overtok hun et nokså forfallent hus etter en handverker som sjelden jobbet på sin egen eiendom. Hun tok en svær jobb med riving og takreparasjoner for å ha et hus som kunne bebos.

Etter at hun ble gift med Olvar i 1962, overlot hun huset i Sommerskaret til sin søster og flyttet til Finneset i funksjonærbolig og gikk i gang med husbygging i Kortvika, sammen med Olvar. Et arbeid som hun tok meget alvorlig med nitid planlegging. Som pensjonist var hun mye på farten, og besøkte slektninger og tantebarn rundt omkring. Hun fikk førerkort i 1969, da ble det en del farting sammen med Olvar. Senere reiste hun sammen med Kari for å se blomsterhager i Nederland, og 1996 reiste hun sammen med Tulla, Kari og Eli med hurtigruta til Kirkenes med besøk hos kusine Aud. Hun dro også på en jentetur til London i godt voksen alder, og der de blant annet koste seg på pub – og de yngste på turen var rundt 70 år. (med Solveig Pettersen, Kiss (Otto) Pedersen, fru Harald Wiik, Elsa Sch. Nilsen og noen til.

I jula etter sin 90-årsdag 2007 oppstod et lårbensbrudd og den etterfølgende operasjon med narkose satte henne så mye tilbake at det ikke var forsvarlig for henne å bo alene, selv med god oppfølging fra hjemmetjenesten. Hun flyttet da inn i omsorgsbolig på Marithaugen. Senere var det ingen vei utenom og hun måtte inn på sykehjemmet hvor hun har vært de siste 3 årene.