Jacobine Margrethe Matheson Lloyd

Dåp

Lenvik sokneprestembete, SATØ/S-1310/H/Ha/Hab/L0020klokker: Klokkerbok nr. 20, 1855-1883, s. 46
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20050303010952

Født 14. februar 1871, ekte. Foreldre Kirkesanger Ole Andreas Hansen, Bremsholm, født 1833 og hustru Fredrikke Sofie Marie, født Bang, 1837. Døpt Jakobine Margrete Matheson i Hillesøy kirke 28. mai 1871. Merknad: Barnets foreldre gift 1860

Folketelling 1875 Bremsholm, Lenvik prestegjeld: Jakobine Margrethe Hansen, født 1871 Hillesø Sogn Lenviks prestegjeld, deres Datter

Emigrerte til Amerika http://www.rshl.no/aner/meyer1_150k/sida0/h_____9r.htm#2

Muligens denne: http://digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/8/pe00000000165376 Men sannsynligvis denne: https://digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/8/pe00000000686302

Hun ble sannsynligvis oppkalt etter en kvinne fra Laukvik, Margrethe Matheson. Dette skrives i boken "Kulturbilder fra gamle Hillesøy":

"Fru Kristhine Dahl Hansen (Søster av Margaret Lioyd) fra Brensholmen til fru Margrethe Matheson, Laukvik, på hennes 81. gebursdag, St. Hansdag 1913. Hun hadde 6 barn som alle døde ved fødselen, og ble begravd på Hillesøy kirkegård. Til lykke med dagen otti og én; jeg feirer den her og har selskap av minder. Selv er jeg som barnet der søker en ven, jeg tenker: Hvem skylder du mest av kvinder? Hvem gav mig den tro til et menneskehjerte, hvem tendte din harm mot all uskyldig smerte? 432 Og navne der dekkes av grønsver og muld. Jeg gjemmer i sjelen - med runer av guid. Men dig kan jeg nå med min velmente hyldest: geburtsdagsbarn - å lat min vilja skje fyldest. Du gikk der så liten - jeg minnes dig stor når blåfroset smågutt blev mettet og varmet. Og fikk så et brød til sin fattige mor. Med ord og med smil du fikk trøstet og varmet. Du bad ei om lov - og du prutet ei stort: Når hjertet sa: «ja», var gjerningen gjort. Jeg minnes en vinter - rusket og slem da julen sig nærmet med fest og med glede. Du ordner det alt i et lykkelig hjem og tenkte dig dit hvor sorg var tilstede. Du valgte at feste ved dødssykes leie. Takk kjære, de minder er meget at eie. Kirken stod liten og klokkenes klang lød ikke langt i den solfyldte morgen. Folket kom slitende med vuggende gang ønsket hverandre trohjertig: «godmorgen». Dig, så jeg stanse ved kirkegårdsmuren der, lå en have med småblomster tett. Hørte dig sukke og merket dig sturen, stakkars en moder der prøver så slett. Mon om du ennu orker at gå bort til de dødes fredede have. Luge vekk ugress og legge der på sommerens blomster - de levendes gave. Ennu jeg vet at ditt smil kan varme: Hjertet er ungt tross de trette arme. Kveldsol, når du så purpurrød står inn i den rute hvorved hun sidder, legg da dine stråler på hennes hår lekende lette - som himmelglitter. Hav, som ruller i sakte sus: sig; «dine bølger er tankebrus.» Løftes skal du på unge arme, bæres høyt i vår hjertevarme. Gud vår Gud - vi beder i kor: sign henne, først den stunden på jord. Før så der nest, når tiden kommer, dette ditt barn til en evig sommer. KD.