Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, (født 22. desember 1807 i Bergen, død 21. oktober 1873 i Christiania), var en norsk lyriker og litteraturkritiker. I ettertid er han mest kjent som Henrik Wergelands poetiske og kulturpolitiske motpol, men Welhaven har også en posisjon i kraft av eget virke.

Welhaven regnes som en av de sentrale dikterne i norsk litteratur under første halvdel av 1800-tallet. Han var romantiker med interesse for estetikk, dyrket den rene sjanger og stilte strenge krav til dikterisk form.

Hans første større dikteriske bedrift var den polemiske sonettesyklusen Norges Dæmring (1834). Som sentrallyriker trådte han fram først i 1839. En god del av diktene er inspirert av folkediktning, til å begynne med sagn som han fant i Andreas Fayes utgave av norske sagn fra 1833. Han skrev også noen salmer.

I 1840 ble Welhaven konstituert som lektor i filosofi ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania. Han ble fast ansatt i 1843, og ble professor i 1846. Ved siden av filosofi underviste han i litteraturhistorie.

Welhavens far, Johan Ernst Welhaven, var sønn av Johan Andreas Welhaven (1775-1828) og Elisabeth Margrethe Woltmann, begge fra Nord-Tyskland. Welhavens mor, Else Margrethe Cammermeyer (1785-1853), var datter av Johan Sebastian Cammermeyer og Maren Heiberg, begge danskætta.

Else Margrethe Cammermeyer og Johan Ernst Welhaven giftet seg i 1806 og fikk elleve barn, mellom dem Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven.

Johan Sebastian Welhaven vokste opp i Domkirkegaten i Bergen. Faren arbeidet ved St. Jørgens Hospitals kirke, og engasjerte seg for hospitalets spedalske. Om moren er det sagt at hun var skarp og hadde en utviklet kritisk sans. Sønnen, Johan Sebastian Welhaven, ble sendt på Bergen katedralskole og satte pris på morsmålslæreren, farens gamle venn Lyder Sagen, som fikk stor innflytelse på hans syn på diktning i unge år. Sagen tolket Homer for sine elever, gav dem innblikk i dansk og tysk litteratur, og skjerpet deres sans for språk og form. Bare i dennes timer blomstret Welhaven. Gjennom det meste av skoletiden ellers klaget både rektor og lærere over plagsom munnbruk og manglende flid.

Etter åtte år på latinskolen ble han utskrevet med brukbare karakterer i de fleste fagene, og oppmeldt til Norges eneste universitet som lå i Christiania. Der tok han examen artium og leste til forberedende prøver i to år før han kom hjem til Bergen i 1828 og begynte studier i teologi med faren som veileder. Samme år døde faren, og så måtte sønnen fortsette studiene ved universitetet i hovedstaden der han kom til å bo resten av livet.

Welhaven levde tidvis i stor fattigdom. Han skaffet seg litt innkomme ved privatundervisning og tegning. Helst hadde han nok villet bli billedkunstner. De første årene som student brukte han mye tid på tegning og litografi.

Han tok ikke flere eksamener etter oppholdet i Bergen, trolig grunnet karaktertrekk som gjorde at «han hadde arbeidsvegring når det gjaldt ting han ikke brydde seg om». Teologistudiet hadde han følt seg presset inn i av slektstyngde. Om Welhaven ikke fullførte sine studier, så var han utvilsomt en sentral figur i Christianias studentmiljø.

(utdrag fra wikipedia - les videre der: [Johan Sebastian Welhaven http://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sebastian_Welhaven]

Fødested Bergen, død 21. oktober 1873, dødssted Christiania, begr. på Vår Frelsers gravlund. Forfatter. Foreldre: Hospitalsprest Johan Ernst Welhaven (1775–1828) og Else Margrethe Cammermeyer (1785–1853). Gift 27.5.1845 i Aker med Josephine Angelica Bidoulac (5.11.1812–2.12.1866), datter av fransk språklærer Joseph Bidoulac, Danmark (1765–1839) og Mumche Marie Sørensen (1783–1850). Far til Hjalmar Welhaven (1850–1922); bror av Maren Sars (1811–98) og Elise Welhaven (1815–1901); svoger til Michael Sars (1805–69); morbror til Ernst Sars (1835–1917), Georg Ossian Sars (1837–1927) og Eva Nansen (1858–1907).

Som lyriker, litteraturkritiker og kunstteoretiker er Johan Sebastian Welhaven i norsk sammenheng en gründerskikkelse. Litteratursosiologisk representerer han en moderniserings- og profesjonaliseringsprosess. Med Welhaven blir det å være litteraturkritiker et yrke for seg selv. Og som dikter er han grunnleggeren av en tradisjonslinje i norsk litteratur for en idealistisk forankret, formstreng lyrikk. Med atskillig rett kunne Welhaven 1839 i et kjærlighetsbrev til Ida Kjerulf skrive at “med mig er der begyndt en norsk Literatur efter den europeiske Oplysnings Standpunkt og Fordringer”.

Welhaven var bergenser av fødsel, men hadde på farssiden tyske og på morssiden danske aner. Dikterens farfar, Johan Andreas Welhaven, hadde i ung alder innvandret til Bergen, der han ble lærer og siden klokker ved Mariakirken, kirken for byens tyske menighet. Dikterens far, Johan Ernst Welhaven, var prest ved St. Jørgens spedalskehospital, mens dikterens mor, Else Margrete Cammermeyer, var datter av residerende kapellan til Korskirken Johan Sebastian Cammermeyer og Maren Heiberg. Denne Maren tilhørte den danske grenen av den norske Heiberg-familien og var en kusine av den danske dikteren og kritikeren Johan Ludvig Heiberg, et slektskapsforhold som senere skulle komme til å bety mye for Welhavens intime kontakt med dansk kulturliv.

På Bergen katedralskole, der Welhaven var elev 1817–25, hadde han byens leilighetspoet og skjønnånd Lyder Sagen som morsmålslærer. Den estetisk interesserte Sagen må ha sett et kunstnerisk potensial hos den unge Welhaven og ledet hans interesse i retning av bildende kunst (særlig tegning) og estetisk teori (Herder, Lessing, Winckelmann). Welhaven ble elev ved en tegneskole som Sagen opprettet 1824 og der Welhaven arbeidet den første vinteren etter artium. Men den unge Welhavens drøm om å bli kunstmaler ser ut til å ha fått et grunnskudd da han fikk vite at datidens fremste norske maler, J. C. Dahl, hadde uttalt seg mindre smigrende om hans produksjon.

Etter examen artium 1825 og “andeneksamen” ved universitetet i Christiania 1827 med hovedkarakteren “non” (laveste ståkarakter; riktignok med beste karakter i filosofi) tok Welhaven uten særlig interesse fatt på det teologiske studium, som han snart oppgav. 1828 døde imidlertid hans far. Dermed stod Welhaven økonomisk på bar bakke. Det fulgte noen vanskelig år da han forsøkte å slå seg gjennom ved å gi privatundervisning til barn av hovedstadens bedrestilte borgerskap.

Slik – og via sitt begynnende forfatterskap – kom Welhaven i kontakt med noen av Christianias mest innflytelsesrike menn, grev Herman Wedel Jarlsberg, kjøpmann Herre og bokhandler Dahl, som på forskjellige måter hjalp ham. Til sin mesen, bokhandler Dahl, skrev Welhaven 1833 at “lige siden min Faders Død har jeg virkelig stadig befundet mig i en nødlidende Tilstand”.

Samtidig fant Welhaven et stimulerende miljø i Det norske Studentersamfund, der han ved sitt vidd og sin språklige slagferdighet snart ble en sentral skikkelse. I to år (1829–31) var han redaktør for Samfundsbladet (til tross for at den vanlige valgperioden bare var ett år). Her utnevnte en innsender Welhaven til Studentersamfundets “største Declamator, den bedste Poet og det største Geni, som kommer med uerstattelige Vittigheder”. Samtidig ble Welhaven trukket inn i hovedstadens selskapsliv, der den samme kilden hevdet at han også der beundres for sine evner som “Conversationsvirtuos” og leilighetsdikter.

Av avgjørende betydning for Welhavens utvikling ble det at han i Studentersamfundet sluttet vennskap med flere begavede, unge menn som senere skulle komme til å spille en sentral rolle i 1800-tallets Norge (bl.a. juristene A. M. Schweigaard, Bernhard Dunker, Frederik Stang og historikeren P. A. Munch). Samtidig fulgte Welhaven den estetiske polemikk i Danmark, og han fikk “en uimodståelig Trang at nedlægge en offentlig Protest mod Literaturens Stilling i Norge” (J. B. Halvorsen). Med dansk åndsliv som modell stilte Welhaven “det åndsfattige norske samfunn overfor den ideale fordring om et åndelig fellesskap av bevisstgjorte individer” (Ingard Hauge).

Innenfor Welhaven og hans venners “intelligensparti” var man støtt over det – etter deres mening – lave kulturelle nivået i studentmiljøet og i samtidens norske samfunn overhodet. De unge menn oppfattet miljøet omkring seg som “rått”, “uferdig”, uten den sikre estetiske og politiske kulturen man kjente fra det nærliggende Danmark.

Særlig rettet de unge menns irritasjon seg mot “norskhetpartiets” leder, den jevnaldrende student Henrik Wergeland, som man oppfattet som en samnevner og representant for alt det man opponerte mot. Da så Wergeland 1830 sendte ut sitt svært ambisiøse “Verdensdigt” Skabelsen, Mennesket og Messias (merkelig nok med en tittelsidetegning av Welhaven), kunne hans fremste kritiker ikke lenger holde seg tilbake. 15. august 1830 åpnet Welhaven sitt angrep mot Wergeland ved å offentliggjøre sitt først trykte dikt Til Henrik Wergeland i Morgenbladet (“Hvor længe vil du rase mod Fornuften?”).

En slags stevkamp, den såkalte “Stumpefeiden” i Studentersamfundets Samfundsblad, fulgte nå med innlegg fra begge de stridende partene. 1832 brøt Welhaven og hans venner ut fra Studentersamfundet og dannet sitt eget Studenterforbund med ukeavisen Vidar (1832–34). Her offentliggjorde Welhaven blant annet den bredt anlagt miljøkritiske artikkelen om det han ironisk kalte “Christiania Vinter- og Sommerdvale” (1832).

Parallelt med dette publiserte Welhaven samme år også sitt hovedinnlegg mot Wergeland, pamfletten Wergelands Digtekunst og Polemik, ved Aktstykker oplyste. 1834 avrundet så Welhaven sitt felttog mot Wergeland i de 76 diktene i sonettekretsen Norges Dæmring, demonstrativt utgitt på den danske dikteren Oehlenschlägers fødselsdag 14. november. Nå fulgte den såkalte “Dæmringsfeiden”, der Henrik Wergelands far, presten Nicolai Wergeland, i fullt alvor foreslo å brenne Welhavens diktsamling på bål 17. mai, noe som enkelte steder skal ha skjedd.

Først 1835 kom Welhaven utenfor Norges grenser med en reise til København, der han fikk treffe flere av de danske kulturpersonlighetene han hadde sett slik opp til fra sin tidligste ungdom (Heiberg, Winther, Hertz). Allerede året etter ble denne reisen etterfulgt av en sjøreise til Frankrike med et par måneders opphold i Paris og tilbakeveien hjem lagt over Tyskland. Det er i forbindelse med tilbaketuren fra denne reisen hans danske venn Orla Lehmann har fortalt at Welhaven allerede under innseilingen til Christiania på fjorden ble møtt av båtdemonstranter som siden fulgte ham hjem gjennom byens gater med skrik og skrål. Welhavens dagbok fra en to måneder lang Italia-reise 1858 er opptrykt i Henning Grans Welhaven på klassisk grunn (1942).

22 år gammel hadde Welhaven 1830 møtt Wergelands 17 år gamle søster Camilla (senere gift Collett) og blitt sterkt opptatt av henne. Tydeligvis gikk hennes engasjement dypere enn hans, og det ble den trofaste Camillas “Livs Jammer” at Welhaven etter tidens borgerlige skikk og bruk ikke fridde til henne (“jeg kunde hverken slippe Dem eller holde Dem fast”). Korrespondansen mellom dem ble 1926 utgitt av Leiv Amundsen.

Welhavens store kjærlighetsopplevelse var likevel hans forelskelse i komponisten Halfdan Kjerulfs søster, Ida Kjerulf. De ble forlovet 1839, men allerede i desember året etter døde hun. Welhaven reiste henne et vakkert minne i et av sine store dikt, Den Salige, i Halvhundrede Digte. Brevvekslingen dem imellom ble utgitt av Otto Lous Mohr 1945. 1845 giftet Welhaven seg med Josephine Bidoulac, datter av en fransk innvandrer til Danmark.

Fra omkring 1840 endret Welhavens sosiale posisjon seg fra å være en fattig opposisjonell med usikker fremtid til etter hvert å innta en fremtredende plass i norsk kulturliv. Mest betydde nok her den meget omstridte konstitusjonen av den faglig nokså uforberedte Welhaven som lektor i filosofi ved universitet 1840, 1843 omgjort til et fast lektorat med påfølgende avansement til professor 1846.

En meget kritisk karakteristikk av Welhaven som professor i embete har hans elev, den senere historieprofessor Ludvig Daae, gitt i sin selvbiografi. Welhaven karakteriseres her som “en Skuespiller paa Cathedret”, en som alltid sørget for “en Knald-Effect som Sortie”, samtidig som Daae går så langt som til å stemple sin lærer som et “Nul” i filosofien. Av større biografisk interesse er det likevel å notere seg Daaes påstand om at Welhavens skrifter “ingenlunde” gir “det rette Billede af hans Personlighed, thi han var ligesaa ængstelig med hvad han lod trykke, som han var en Slarv, med hvad han sagde. Den som alene kjender ham af hans Bøger, aner ikke hvorledes han tog sig ud i levende Live” (Nic Knudtzon). Man minnes uvilkårlig vandrehistorien om at Welhaven skal ha sagt om seg selv at “det er ikke greit, når en gap og en eremitt skal leve sammen”.

Welhavens senere ry som lyriker hviler først og fremst på de fem diktsamlingene Digte (1838), Nyere Digte (1844), Halvhundrede Digte (1848), Reisebilleder og Digte (1851) og En Digtsamling (1860), alle fra tiden omkring og etter hans universitetsansettelse. Welhaven viser her hvordan han behersker et vidt register av dikttyper fra det elegiske minnediktet Den Salige over det kunstfilosofiske Digtets Aand og det selvanalytiske Det tornede Træ til de humørfylte nasjonale romansene I Kivledal, Dyre Vaa og Koll med Bilen. Via folkeskolens lesebøker ble den sistnevnte diktgruppen særlig populær, lest (og ofte lært utenat) av generasjon på generasjon av norske skolebarn. Særlig i disse diktene har Welhaven vist sin evne til en varsom og stilriktig fornorskning av det danske skriftspråket han ellers betjente seg av, og dermed ytet sitt bidrag til den begynnende fornorskning av nordmenns dansk.

De aller fleste av Welhavens dikt er strofiske. Det gjør det lett å sette melodier til dem. Sammen med Halfdan Kjerulf er Welhaven skaperen av den norske “lied” (lyriske tekster der sammenhengen mellom tekst og musikk er særlig nær). Welhaven/Kjerulf-sanger som Til Fjelds over Bygden staar min Hu utgjør kjernen i den eldste norske lied-tradisjon, dyrket både som solonummer og arrangert for vårt første mannskor, Den norske Studentersangforening, stiftet 1845.

De emnene Welhaven dikter om, er konkrete nok: et naturinntrykk, et minnerikt sted, et sagn, en situasjon, en person. Men denne virkeligheten blir, som Ingard Hauge har uttrykt det, “gjort transparent. Diktet blir et slør for et dypere eller høyere åndsinnhold, eller speil for noe menneskelig”. Noe helt grunnleggende hos Welhaven er hans drift etter å “åndeliggjøre” det materielle. Eller sagt med hans egne ord: Kunst er “en aandig opfattet Virkeligheds Genbillede”. Den sanne dikter gjengir, som Welhaven et annet sted uttrykker det, “Universets Skjønhed, saaledes som den nedsank i hans Indre, under en ideal, koncentreret Form”.

Som professor kom Welhaven til å gjøre sin innflytelse gjeldende også utenfor universitetet. Han engasjerte seg i den den gang nye avholdssaken og var aktivt med da Den norske Forening mod Brændevinsdrik ble stiftet 1845. Welhaven var også “skandinavist” og opptrådte som taler ved studenttogene til Christiania 1851, Sverige 1856 og Danmark 1869.

Ved siden av sine diktsamlinger utfoldet Welhaven i sine senere år også et stort prosaforfatterskap, først og fremst på det litteraturhistoriske området. Også her er Welhaven en pioner. 1837 holdt han i Christiania en rekke offentlige foredrag om litteraturhistorie, som senere ble trykt i hans litteraturhistoriske hovedverk, Ewald og de norske Digtere, sammen med to tidligere trykte artikler, Om Betydningen af det norske Selskabs Opposition mod den Ewaldske Poesi og Til Erindring om det norske literaire Selskab. Welhaven beskjeftiget seg også med Petter Dass' forfatterskap i Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass (1854).

I det hele er det tydelig at en samnevner i Welhavens litteraturhistoriske forfatterskap er hans sterke interesse for den norske “linjen” i den dansk-norske felleslitteraturen. I tråd med dette engasjerte han seg også i samtidsdebatten om en egen norsk salmebok og utgav Antydninger til et forbedret Psalmeverk 1838.

Welhaven ble tidlig gammel. En stor glede må det imidlertid ha vært for ham å få oppleve sine Samlede Verker i 8 bind utgitt (1867–68). Men en siste gang skulle han oppleve at den gamle striden igjen blusset opp omkring hans navn. Regjeringen hadde foreslått en pensjon for Welhaven på 1200 spesidaler per år, et flertall i en regjeringskomité senket summen til 1000 spesidaler og et mindretall til 800. Dette siste beløpet ble vedtatt i Stortinget 12. november 1868 med 55 mot 54 stemmer. Samme dag drog studentene med sine faner ut til Welhavens bolig på Drammensveien, der Bjørnstjerne Bjørnsons hyllestdikt “Lyt nu du lutende sanger” ble sunget for første gang.

Verker

• Fullstendig bibliografi i NFL, bd. 6, 1908
• Wergelands Digtekunst og Polemik, ved Aktstykker oplyste, 1832
• Norges Dæmring, 1834
• Antydninger til et forbedret Psalmeverk, 1838
• Digte, 1838
• Nyere Digte, 1844
• Halvhundrede Digte, 1848
• Reisebilleder og Digte, 1851
• Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass, 1854
• En Digtsamling, 1860
• Ewald og de norske Digtere, 1863
• Samlede Verker, 8 bd., 1867–68

Portretter m.m.

• Fullstendig ikonografi i Norske portretter. Forfattere, 1956
• Selvportrett (tegning), u.å.; gjengitt i Norske portretter
• Maleri (brystbilde) av Jacob Calmeyer, 1827; NG
• Tegning (brystbilde) av Johan Vilhelm Gertner, 1843; UBO
• Tegning (brystbilde) av Siegwald Dahl, 1850; Oslo Bymuseum
• Maleri (brystbilde) av Jørgen Roed, 1853; Den Hirschsprungske Samling, København
• Tegning (skulderbilde) av Aasta Hansteen, 1855; NG
• Byste (gips) av Julius Middelthun, 1861; UBO
• Byste (marmor) av d.s., 1863; Det Norske Studentersamfund, deponert i NG
• Byste (terrakotta) av d.s., 1867; NG

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Johan Sebastian Welhaven
• English Wikipedia: Johan Sebastian Welhaven
• flickr.com: Johan Sebastian Welhavens grav i æreslunden på Vår Frelsers gravlund, Oslo
• Bergen Offentlige Bibliotek: Johan Sebastian Welhaven 1807 - 1873
• A. Løchen: Johan Sebastian Welhaven. Liv og Skrifter, 1900
• NFL, bd. 6, 1908
• I. Hauge: Tanke og tro i Welhavens poesi, 1955
• R. Andersen-Næss: Johan Sebastian Welhaven. Mennesket og dikteren, 1959
• P. Saugstad: J. S. Welhaven. En idealenes vokter, 1967
• S. Aa. Aarnes: “Æsthetisk Lutheraner” og andre studier i norsk senromantikk, 1967, s. 401–427
• R. Andersen-Næss: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
• I. Hauge: Innledning til J. S. Welhavens Samlede verker, bd. 1, 1990
• N. Knudtzon (red.): Professor Dr. Ludvig Daaes erindringer og opptegnelser om sin samtid, 2003, s. 194–195

In English... via Google translate:

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, (born 22 December 1807 in Bergen, died on 21 October 1873 in Christiania) was a Norwegian poet and literary critic. In retrospect, he is best known as Wergelands poetic and cultural political antitheses, but Welhaven also has a position in terms of our own activities.

Welhaven considered one of the key poets in Norwegian literature during the first half of the 1800s. He was romantic with an interest in aesthetics, cultivated the pure genre and imposed strict rules for poetic form.

His first major literary business was the polemical sonnets Norway Dæmring (1834). As a central poet stood before the first in 1839. A good number of poems inspired by folk poetry, to begin with legends which he found in Andreas Faye's edition of Norwegian legend from 1833. He also wrote some hymns.

In 1840 Welhaven acting as a lecturer in philosophy at the Royal. Fredrik's University of Christiania. He became a permanent employee in 1843 and became a professor in 1846. Beside the philosophy he taught literature.

Welhavens father, Johan Ernst Welhaven, son of Johan Andreas Welhaven (1775-1828) and Elisabeth Margrethe Woltmann, both from northern Germany. Welhavens mother, Else Margrethe Cammermeyer (1785-1853), was the daughter of Johan Sebastian Cammermeyer and Maren Heiberg, both danskætta.

Else Margrethe Cammermeyer and Johan Ernst Welhaven married in 1806 and had eleven children, among them Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven.

Johan Sebastian Welhaven grew up in Domkirkegaten in Bergen. His father worked at St. George's Hospitals Church, and committed themselves to the hospital lepers. About the mother is said that she was sharp and had a developed critical sense. His son, Johan Sebastian Welhaven, aired on Bergen Cathedral School and appreciated mother tongue teacher, his father's old friend Lydersagen, who was a great influence on his view of poetry in young years. Share interpreted Homer for their students, giving them insight into Danish and German literature, and sharpened their sense of language and form. Only in his hours flourished Welhaven. Throughout most of her school time otherwise complained both principal and teachers of troublesome oral use and lack of diligence.

After eight years in Latin school, he was discharged with usable characters in most subjects, and registered for Norway's only university that was in Christiania. There he took school graduation and decided to study for two years before he came to Bergen in 1828 and began studies in theology with his father as a coach. That same year his father died, and so had his son continue his studies at the university in the capital, where he came to live the rest of your life.

Welhaven lived occasionally in great poverty. He acquired some incoming by private lessons and drawing. Preferably, he had wanted to become an artist. The first years as a student he spent a lot of time drawing and lithography.

He took no more exams after your stay in Bergen, probably due to characteristics that made that "he had work refusal when it came to things he cared about." Theology program he had felt pressured into the genealogy of gravity. About Welhaven never completed his studies, he was undoubtedly a central figure in Christiania student environment.

(Excerpt from wikipedia - read on there: [Johan Sebastian Welhaven Http: //no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sebastian_Welhaven]

Birthplace Bergen, died 21 October 1873 death place Christiania, limited. at Our Saviour's Cemetery. Author. Parents: Hospital Priest Johan Ernst Welhaven (1775-1828) and Else Margrethe Cammermeyer (1785-1853). Married 27.5.1845 Aker with Josephine Angelica Bidoulac (5.11.1812-2.12.1866), daughter of French language teacher Joseph Bidoulac, Denmark (1765-1839) and Mumche Marie Sørensen (1783-1850). Father of Hjalmar Welhaven (1850-1922); brother of Maren Sars (1811-1898) and Elise Welhaven (1815-1901); svoger Michael Sars (1805-1869); uncle Ernst Sars (1835-1917), Georg Ossian Sars (1837-1927) and Eva Nansen (1858-1907).

As a poet, literary critic and art theorist Johan Sebastian Welhaven in Norwegian context an entrepreneurial figure. Literature Sociology represents him a modernization and professionalization process. With Welhaven becomes to be a literary critic a profession for himself. And as a writer, he is the founder of a tradition line in Norwegian literature for an idealistic anchored form string poetry. With considerably just could Welhaven 1839 in a love letter to Ida Kjerulf write that "with me there begyndelse a Norwegian Literature after the European enlightenment Standpoint and Receivables".

Welhaven was Bergensian birth but had paternal German and maternal Danish ancestry. The poet's grandfather, Johan Andreas Welhaven, had at a young age immigrated to Bergen, where he became a teacher and then watches at St. Mary's Church, the church for the city's German community. The poet's father, Johan Ernst Welhaven, was a priest at St. George leprosy hospital, while the poet's mother, Else Margrete Cammermeyer, was the daughter of assistant pastor of Cross Church Johan Sebastian Cammermeyer and Maren Heiberg. This Maren belonged to the Danish branch of the Norwegian Heiberg family and was a cousin of the Danish poet and critic Johan Ludvig Heiberg, a kinship that would later come to mean much for Welhavens intimate contact with Danish culture.

On Bergen Cathedral School, where Welhaven was a student from 1817 to 1825, he had city apartment poet and esthete Lydersagen as a language teacher. The aesthetic enthusiasts saw must have looked an artistic potential of the young Welhaven and directed his interest towards visual art (especially drawing) and aesthetic theory (Herder, Lessing, Winckelmann). Welhaven became a student at a drawing school which Sagen created in 1824 and there Welhaven worked the first winter after matriculation. But the young Welhavens dream of becoming a painter seems to have gotten a shot because when he learned that the then premier Norwegian painter JC Dahl, had spoken out less flattering about his production.

After school graduation in 1825 and "duck exam" at the University of Christiania in 1827 with the main character "non" (lowest passing grade; albeit with the best grade in philosophy) took Welhaven without particular interest embark on the theological study, he soon gave up. 1828 died, however his father. Thus stood Welhaven financially destitute. There followed some difficult years when he tried to break through by giving private lessons to children of the capital's affluent bourgeoisie.

How - and through his nascent writing - came Welhaven in contact with some of Christiania's most influential men, Count Herman Wedel Jarlsberg, merchant Lord and bookstores Dahl, who in various ways helped him. To his patron, bookstores Dahl wrote Welhaven 1833 that "Since my Father's Death I've really ever befundet me in a destitute condition".

Meanwhile found Welhaven a stimulating environment in the Norwegian Students' Society, where he by his wit and his linguistic skill stroke soon became a central figure. For two years (1829-31) he was editor of Samfundsbladet (despite the fact that the regular election period was only one year). Here proclaimed a submitter Welhaven to Studentersamfundets "biggest Declamator, the bedste Poet and it's genius, which comes with irreplaceable Witty Heder". Simultaneously Welhaven drawn into the capital's social life, where the same source claimed that he also where admired for their abilities as "Conversationsvirtuos" and apartment poet.

Crucial for Welhavens development was that he Studentersamfundet joined friendship with several talented young men who would later play a key role in 1800s Norway (among jurists AM Schweigaard, Bernhard Dunker, Frederik Stang and historian PA Munch). Meanwhile followed Welhaven the aesthetic controversy in Denmark, and he was "one uimodståelig Trang that nedlægge a public protest mod literature Employment in Norway" (JB Halvorsen). With Danish intellectual life as a model Asked Welhaven "the intellectual poor Norwegian society faced with the claims of the ideal of a spiritual community of conscious disclosed individuals' (Ingard Hauge).

Within Welhaven and his friends' intelligence party "was one offended by it - in their opinion - low cultural level of the student community and in contemporary Norwegian society whatsoever. The young men perceived the environment around them as "raw", "unfinished", without the secure aesthetic and political culture they knew from the neighboring Denmark.

Particularly directed the young men irritation against "norskhetpartiets" leader, the peer student Henrik Wergeland, who was regarded as a samnevner and representative of all that one opposed. Then Wergeland in 1830 sent out his very ambitious "Verdensdigt" Creation, Man and Messiah (strangely enough with a title page drawing of Welhaven), could his foremost critic no longer hold back. 15. August 1830 opened Welhaven his attack against Wergeland by publishing his first printed poem To Henrik Wergeland in Morgenbladet ("Where Laeng will race mod Reason?").

A kind stev battle, called the "Blunt feud" in the Student Union Society Blade, followed now by post from both the warring parties. 1832 broke Welhaven and his friends out of the Student Union and formed its own Students' Association with weekly Vidar (1832-1834). Here announced Welhaven including the broad environmental critical article about what he ironically called "Christiania Winter and Summer Sleep" (1832).

Parallel to this published Welhaven same year also their main against Wergeland, pamphlet Wergelands Digtekunst and polemicist, at Aktstykker enlightened. 1834 rounded so Welhaven his campaign against Wergeland in the 76 poems in sonettekretsen Norway Dæmring, pointedly published on the Danish poet Oehlenschläger birthday on 14 November. Now came the so-called "Dæmringsfeiden" where Wergelands father, pastor Nicolai Wergeland, in all seriousness suggested burning Welhavens poems on fire May 17, which in some places should have happened.

First in 1835 came Welhaven outside our borders with a trip to Copenhagen, where he got hit several of the Danish cultural personalities he had seen so up to from their earliest youth (Heiberg, Winther, Hertz). Already the following year this journey followed by a voyage to France with a few months' stay in Paris and back way home added over Germany. It is in connection with the return from this journey his Danish friend Orla Lehmann has told Welhaven already under entrance to Christiania fjord was greeted by båtdemonstranter that since followed him home through the city streets with screaming and yelling. Welhavens diary from a two-month trip to Italy in 1858 is printed ballot in Henning Grans Welhaven classical reason (1942).

22 year old had Welhaven 1830 met Wergelands 17 year old sister Camilla (later married Collett) and been greatly concerned her. Obviously walked her engagement deeper than his, and it was the faithful Camilla "Life Jammer" that Welhaven after tomorrow bourgeois etiquette not proposed to her ("I could either drop you or keep you stuck"). The correspondence between them was in 1926 published by Leiv Amundsen.

Welhavens great love experience was his infatuation with the composer Halfdan KjerulPs sister, Ida Kjerulf. They became engaged in 1839, but in December the following year she died. Welhaven traveled her a beautiful memory in one of his major poems, The Blessed, in Half Hundrede Poems. As letters between them was published by Otto Lous Mohr 1945. 1845 married Welhaven with Josephine Bidoulac, daughter of a French immigrant to Denmark.

From around 1840 changed Welhavens social position from being a poor oppositional with uncertain future to eventually occupy a prominent place in Norwegian culture. Most meant enough here the controversial constitution of the professional rather impromptu Welhaven as a lecturer in philosophy at the university in 1840, 1843 turned into a permanent lectureship with subsequent advancement to professor in 1846.

A very critical characteristic of Welhaven professor of Governors his pupil, the later history professor Ludvig Daae, given in his autobiography. Welhaven characterized here as "an Actor paa cathedra", one who always made "one Knald-Effect which Sortie", while Daae goes so far as to stamp his teacher as a "Nul" in philosophy. Of greater biographical interest is nevertheless noting Daaes assertion that Welhavens writings "by no means" give "the right Billede af his's personality, thi he was ligeså ængstelig with what he lod press, as he was a gossip, with what he sawed. Whoever alone known him af his Bøger, have no idea how he trains himself UD live Live "(Nic Knudtzon). Man recalls involuntarily wandering story that Welhaven to have said about themselves that "it's not okay, when a gap and a hermit to live together".

Welhavens later fame as a poet rests primarily on the five poetry collections Poems (1838), Recent Poems (1844), Half Hundrede Poems (1848), Tourism Bill Eder and Poems (1851) and A Digtsamling (1860), all from the period around and after his university employment. Welhaven shows here how he mastered a wide gamut of poems types from the elegiac memory poem The Blessed of the art philosophical poems Aand and even analytical thorns Thread the humorous national romances In Kivledal, Dyre Vaa and Koll with car. Via elementary school reading books was the latter poem group particularly popular, read (and often memorized) of generation on generation of Norwegian schoolchildren. Especially in these poems have Welhaven demonstrated their ability to care and style right Norwegianisation of the Danish written language he otherwise contained itself off, and thus rendered his contribution to the nascent Norwegianisation of Norwegians Danish.

Most of Welhavens poems are strophic. It makes it easy to put melodies to them. Along with Halfdan Kjerulf is Welhaven creator of the Norwegian "lied" (lyrical texts in which the relationship between text and music is especially close). Welhaven / Kjerulf songs like To Fjelds over parish long my Hu constitutes the core of the oldest Norwegian lied tradition, cultivated both as solo numbers and arranged for our first choir, The Norwegian Students Choir, founded in 1845.

The topics Welhaven poet though, is specific enough: a natural appearance, a memorable place, a legend, a situation, a person. But this reality is, as Ingard Hauge has put it, "made transparent. The poem is a veil for a deeper or higher intellectual content, or mirror for any human. " Something quite fundamental in Welhaven his operation after "spiritualize" the material. Or in his own words: Art is "a spiritual grasped Virkeligheds Genbillede". The true poet renders, as Welhaven somewhere else puts it, "Universe Skjønhed, as the nedsank in his Indre, under an ideal, koncentreret Form".

As professor came Welhaven to make its influence felt even outside the university. He became involved in the then new temperance movement and was active when the Norwegian Association mod Brændevinsdrik was founded 1845. Welhaven was also "skandi rejected" and appeared as speeches by student trains to Christiania in 1851, Sweden in 1856 and Denmark in 1869.

Besides his poetry collections unfolded Welhaven in his later years also a major prose writings, primarily on the literary historic area. Also here Welhaven a pioneer. 1837 he held in Christiania several public lectures on literature, which later appeared in his literary-historical masterpieces, Ewald and the Norwegian Digtere, along with two previously printed articles, Om importance af the Norwegian Society 'Opposition against the Ewaldske Poetry and To Reminiscence about it Norwegian literaire Society. Welhaven occupied himself also with Petter Dass' authorship in Digteren from Alstadhoug, Peder Dass (1854).

On the whole it is apparent that a samnevner in Welhavens literary-historical writing is his strong interest in the Norwegian "line" in the Danish-Norwegian literature. In line with this, he engaged also in contemporary debate on a Norwegian hymn book and published Hints to an improved Psalmeverk 1838.

Welhaven was prematurely old. A great pleasure it must however have been for him to experience his Collected Works in 8 volumes published (1867-1868). But the last time he would see that the old controversy again flared up around his name. The Government had proposed a pension for Welhaven 1200 spesidaler per year, a majority in a government committee lowered the sum to 1000 spesidaler and a minority to 800. This latter amount was passed in Parliament on 12 November 1868 with 55 against 54 votes. Same day drew students with their banners out to Welhavens residence on Drammensveien, where Bjorn Bjornson tribute poem "Lyt now you stooping songs" was sung for the first time.

Wonders

Complete bibliography in the NFL, Vol. 6, 1908Wergelands Digtekunst and polemicist, at Aktstykker enlightened, 1832Norges Dæmring, 1834Antydninger to an improved Psalmeverk, 1838Digte, 1838Nyere Poems, 1844Halvhundrede Poems, 1848Reisebilleder and Poems, 1851Digteren from Alstadhoug, Peder Dass, 1854En Digtsamling, 1860Ewald and the Norwegian Digtere, 1863Samlede Works, 8 vol., 1867-68

Portraits M.M.

Completely iconography in Norwegian portraits. Authors, 1956Selvportrett (drawing), u.å .; reprinted in Norwegian portraits painting (breast image) of Jacob Calmeyer, 1827; NGTegning (breast image) of Johan Vilhelm Gertner, 1843; UBOTegning (breast image) of Siegwald Dahl, 1850; Oslo BymuseumMaleri (breast image) of Jørgen Roed, 1853; The Hirschsprung Collection, Copenhagen Drawing (shoulder image) Aasta Hansteen, 1855; NGByste (gypsum) by Julius Middelthunsgate, 1861; UBOByste (marble) of d.s., 1863; Norwegian Students' Society, deposited in NGByste (terracotta) of ds, 1867; NG

Sources and literature

Norwegian biographical encyclopedia: Johan Sebastian Welhaven English Wikipedia: Johan Sebastian Welhavenflickr.com: Johan Sebastian Welhavens grave honorary grove of Our Saviour Cemetery, Oslo Bergen Public Library: Johan Sebastian Welhaven 1807 - 1873A. Løchen: Johan Sebastian Welhaven. Life and Writings, 1900NFL, Vol. 6, 1908I. Hauge: Thought and faith in Welhavens poetry, 1955R. Andersen-Næss Johan Sebastian Welhaven. Man and poet, 1959P. Saugstad: J. S. Welhaven. An ideal the guardian, 1967S. Aa. Aarnes: "Æsthetisk Lutheran" and other studies in Norwegian late romanticism, 1967, p. 401-427R. Andersen-Næss biography in NBL1, Vol. 18, 1977I. Hauge: Introduction to JS Welhavens Collected Works, Vol. 1, 1990N. Knudtzon (ed.): Professor Dr. Louis Daaes recollections and records of his contemporaries, 2003, p. 194-195