Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807 - 1873)

‹ Back to Welhaven surname

Is your surname Welhaven?

Research the Welhaven family

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven's Geni Profile

Records for Johan Sebastian Welhaven

221,629 Records

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Nicknames: "J.S. Welhaven"
Birthplace: Bergen, Hordaland, Norway
Death: Died in Oslo, Norway
Occupation: Poet, Art Critic, Philosophy Professor
Managed by: Dag Terje Byman Andersen
Last Updated:

About Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, (født 22. desember 1807 i Bergen, død 21. oktober 1873 i Christiania), var en norsk lyriker og litteraturkritiker. I ettertid er han mest kjent som Henrik Wergelands poetiske og kulturpolitiske motpol, men Welhaven har også en posisjon i kraft av eget virke.

Welhaven regnes som en av de sentrale dikterne i norsk litteratur under første halvdel av 1800-tallet. Han var romantiker med interesse for estetikk, dyrket den rene sjanger og stilte strenge krav til dikterisk form.

Hans første større dikteriske bedrift var den polemiske sonettesyklusen Norges Dæmring (1834). Som sentrallyriker trådte han fram først i 1839. En god del av diktene er inspirert av folkediktning, til å begynne med sagn som han fant i Andreas Fayes utgave av norske sagn fra 1833. Han skrev også noen salmer.

I 1840 ble Welhaven konstituert som lektor i filosofi ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania. Han ble fast ansatt i 1843, og ble professor i 1846. Ved siden av filosofi underviste han i litteraturhistorie.

Welhavens far, Johan Ernst Welhaven, var sønn av Johan Andreas Welhaven (1775-1828) og Elisabeth Margrethe Woltmann, begge fra Nord-Tyskland. Welhavens mor, Else Margrethe Cammermeyer (1785-1853), var datter av Johan Sebastian Cammermeyer og Maren Heiberg, begge danskætta.

Else Margrethe Cammermeyer og Johan Ernst Welhaven giftet seg i 1806 og fikk elleve barn, mellom dem Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven.

Johan Sebastian Welhaven vokste opp i Domkirkegaten i Bergen. Faren arbeidet ved St. Jørgens Hospitals kirke, og engasjerte seg for hospitalets spedalske. Om moren er det sagt at hun var skarp og hadde en utviklet kritisk sans. Sønnen, Johan Sebastian Welhaven, ble sendt på Bergen katedralskole og satte pris på morsmålslæreren, farens gamle venn Lyder Sagen, som fikk stor innflytelse på hans syn på diktning i unge år. Sagen tolket Homer for sine elever, gav dem innblikk i dansk og tysk litteratur, og skjerpet deres sans for språk og form. Bare i dennes timer blomstret Welhaven. Gjennom det meste av skoletiden ellers klaget både rektor og lærere over plagsom munnbruk og manglende flid.

Etter åtte år på latinskolen ble han utskrevet med brukbare karakterer i de fleste fagene, og oppmeldt til Norges eneste universitet som lå i Christiania. Der tok han examen artium og leste til forberedende prøver i to år før han kom hjem til Bergen i 1828 og begynte studier i teologi med faren som veileder. Samme år døde faren, og så måtte sønnen fortsette studiene ved universitetet i hovedstaden der han kom til å bo resten av livet.

Welhaven levde tidvis i stor fattigdom. Han skaffet seg litt innkomme ved privatundervisning og tegning. Helst hadde han nok villet bli billedkunstner. De første årene som student brukte han mye tid på tegning og litografi.

Han tok ikke flere eksamener etter oppholdet i Bergen, trolig grunnet karaktertrekk som gjorde at «han hadde arbeidsvegring når det gjaldt ting han ikke brydde seg om». Teologistudiet hadde han følt seg presset inn i av slektstyngde. Om Welhaven ikke fullførte sine studier, så var han utvilsomt en sentral figur i Christianias studentmiljø.

(utdrag fra wikipedia - les videre der: [Johan Sebastian Welhaven http://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sebastian_Welhaven]

Fødested Bergen, død 21. oktober 1873, dødssted Christiania, begr. på Vår Frelsers gravlund. Forfatter. Foreldre: Hospitalsprest Johan Ernst Welhaven (1775–1828) og Else Margrethe Cammermeyer (1785–1853). Gift 27.5.1845 i Aker med Josephine Angelica Bidoulac (5.11.1812–2.12.1866), datter av fransk språklærer Joseph Bidoulac, Danmark (1765–1839) og Mumche Marie Sørensen (1783–1850). Far til Hjalmar Welhaven (1850–1922); bror av Maren Sars (1811–98) og Elise Welhaven (1815–1901); svoger til Michael Sars (1805–69); morbror til Ernst Sars (1835–1917), Georg Ossian Sars (1837–1927) og Eva Nansen (1858–1907).

Som lyriker, litteraturkritiker og kunstteoretiker er Johan Sebastian Welhaven i norsk sammenheng en gründerskikkelse. Litteratursosiologisk representerer han en moderniserings- og profesjonaliseringsprosess. Med Welhaven blir det å være litteraturkritiker et yrke for seg selv. Og som dikter er han grunnleggeren av en tradisjonslinje i norsk litteratur for en idealistisk forankret, formstreng lyrikk. Med atskillig rett kunne Welhaven 1839 i et kjærlighetsbrev til Ida Kjerulf skrive at “med mig er der begyndt en norsk Literatur efter den europeiske Oplysnings Standpunkt og Fordringer”.

Welhaven var bergenser av fødsel, men hadde på farssiden tyske og på morssiden danske aner. Dikterens farfar, Johan Andreas Welhaven, hadde i ung alder innvandret til Bergen, der han ble lærer og siden klokker ved Mariakirken, kirken for byens tyske menighet. Dikterens far, Johan Ernst Welhaven, var prest ved St. Jørgens spedalskehospital, mens dikterens mor, Else Margrete Cammermeyer, var datter av residerende kapellan til Korskirken Johan Sebastian Cammermeyer og Maren Heiberg. Denne Maren tilhørte den danske grenen av den norske Heiberg-familien og var en kusine av den danske dikteren og kritikeren Johan Ludvig Heiberg, et slektskapsforhold som senere skulle komme til å bety mye for Welhavens intime kontakt med dansk kulturliv.

På Bergen katedralskole, der Welhaven var elev 1817–25, hadde han byens leilighetspoet og skjønnånd Lyder Sagen som morsmålslærer. Den estetisk interesserte Sagen må ha sett et kunstnerisk potensial hos den unge Welhaven og ledet hans interesse i retning av bildende kunst (særlig tegning) og estetisk teori (Herder, Lessing, Winckelmann). Welhaven ble elev ved en tegneskole som Sagen opprettet 1824 og der Welhaven arbeidet den første vinteren etter artium. Men den unge Welhavens drøm om å bli kunstmaler ser ut til å ha fått et grunnskudd da han fikk vite at datidens fremste norske maler, J. C. Dahl, hadde uttalt seg mindre smigrende om hans produksjon.

Etter examen artium 1825 og “andeneksamen” ved universitetet i Christiania 1827 med hovedkarakteren “non” (laveste ståkarakter; riktignok med beste karakter i filosofi) tok Welhaven uten særlig interesse fatt på det teologiske studium, som han snart oppgav. 1828 døde imidlertid hans far. Dermed stod Welhaven økonomisk på bar bakke. Det fulgte noen vanskelig år da han forsøkte å slå seg gjennom ved å gi privatundervisning til barn av hovedstadens bedrestilte borgerskap.

Slik – og via sitt begynnende forfatterskap – kom Welhaven i kontakt med noen av Christianias mest innflytelsesrike menn, grev Herman Wedel Jarlsberg, kjøpmann Herre og bokhandler Dahl, som på forskjellige måter hjalp ham. Til sin mesen, bokhandler Dahl, skrev Welhaven 1833 at “lige siden min Faders Død har jeg virkelig stadig befundet mig i en nødlidende Tilstand”.

Samtidig fant Welhaven et stimulerende miljø i Det norske Studentersamfund, der han ved sitt vidd og sin språklige slagferdighet snart ble en sentral skikkelse. I to år (1829–31) var han redaktør for Samfundsbladet (til tross for at den vanlige valgperioden bare var ett år). Her utnevnte en innsender Welhaven til Studentersamfundets “største Declamator, den bedste Poet og det største Geni, som kommer med uerstattelige Vittigheder”. Samtidig ble Welhaven trukket inn i hovedstadens selskapsliv, der den samme kilden hevdet at han også der beundres for sine evner som “Conversationsvirtuos” og leilighetsdikter.

Av avgjørende betydning for Welhavens utvikling ble det at han i Studentersamfundet sluttet vennskap med flere begavede, unge menn som senere skulle komme til å spille en sentral rolle i 1800-tallets Norge (bl.a. juristene A. M. Schweigaard, Bernhard Dunker, Frederik Stang og historikeren P. A. Munch). Samtidig fulgte Welhaven den estetiske polemikk i Danmark, og han fikk “en uimodståelig Trang at nedlægge en offentlig Protest mod Literaturens Stilling i Norge” (J. B. Halvorsen). Med dansk åndsliv som modell stilte Welhaven “det åndsfattige norske samfunn overfor den ideale fordring om et åndelig fellesskap av bevisstgjorte individer” (Ingard Hauge).

Innenfor Welhaven og hans venners “intelligensparti” var man støtt over det – etter deres mening – lave kulturelle nivået i studentmiljøet og i samtidens norske samfunn overhodet. De unge menn oppfattet miljøet omkring seg som “rått”, “uferdig”, uten den sikre estetiske og politiske kulturen man kjente fra det nærliggende Danmark.

Særlig rettet de unge menns irritasjon seg mot “norskhetpartiets” leder, den jevnaldrende student Henrik Wergeland, som man oppfattet som en samnevner og representant for alt det man opponerte mot. Da så Wergeland 1830 sendte ut sitt svært ambisiøse “Verdensdigt” Skabelsen, Mennesket og Messias (merkelig nok med en tittelsidetegning av Welhaven), kunne hans fremste kritiker ikke lenger holde seg tilbake. 15. august 1830 åpnet Welhaven sitt angrep mot Wergeland ved å offentliggjøre sitt først trykte dikt Til Henrik Wergeland i Morgenbladet (“Hvor længe vil du rase mod Fornuften?”).

En slags stevkamp, den såkalte “Stumpefeiden” i Studentersamfundets Samfundsblad, fulgte nå med innlegg fra begge de stridende partene. 1832 brøt Welhaven og hans venner ut fra Studentersamfundet og dannet sitt eget Studenterforbund med ukeavisen Vidar (1832–34). Her offentliggjorde Welhaven blant annet den bredt anlagt miljøkritiske artikkelen om det han ironisk kalte “Christiania Vinter- og Sommerdvale” (1832).

Parallelt med dette publiserte Welhaven samme år også sitt hovedinnlegg mot Wergeland, pamfletten Wergelands Digtekunst og Polemik, ved Aktstykker oplyste. 1834 avrundet så Welhaven sitt felttog mot Wergeland i de 76 diktene i sonettekretsen Norges Dæmring, demonstrativt utgitt på den danske dikteren Oehlenschlägers fødselsdag 14. november. Nå fulgte den såkalte “Dæmringsfeiden”, der Henrik Wergelands far, presten Nicolai Wergeland, i fullt alvor foreslo å brenne Welhavens diktsamling på bål 17. mai, noe som enkelte steder skal ha skjedd.

Først 1835 kom Welhaven utenfor Norges grenser med en reise til København, der han fikk treffe flere av de danske kulturpersonlighetene han hadde sett slik opp til fra sin tidligste ungdom (Heiberg, Winther, Hertz). Allerede året etter ble denne reisen etterfulgt av en sjøreise til Frankrike med et par måneders opphold i Paris og tilbakeveien hjem lagt over Tyskland. Det er i forbindelse med tilbaketuren fra denne reisen hans danske venn Orla Lehmann har fortalt at Welhaven allerede under innseilingen til Christiania på fjorden ble møtt av båtdemonstranter som siden fulgte ham hjem gjennom byens gater med skrik og skrål. Welhavens dagbok fra en to måneder lang Italia-reise 1858 er opptrykt i Henning Grans Welhaven på klassisk grunn (1942).

22 år gammel hadde Welhaven 1830 møtt Wergelands 17 år gamle søster Camilla (senere gift Collett) og blitt sterkt opptatt av henne. Tydeligvis gikk hennes engasjement dypere enn hans, og det ble den trofaste Camillas “Livs Jammer” at Welhaven etter tidens borgerlige skikk og bruk ikke fridde til henne (“jeg kunde hverken slippe Dem eller holde Dem fast”). Korrespondansen mellom dem ble 1926 utgitt av Leiv Amundsen.

Welhavens store kjærlighetsopplevelse var likevel hans forelskelse i komponisten Halfdan Kjerulfs søster, Ida Kjerulf. De ble forlovet 1839, men allerede i desember året etter døde hun. Welhaven reiste henne et vakkert minne i et av sine store dikt, Den Salige, i Halvhundrede Digte. Brevvekslingen dem imellom ble utgitt av Otto Lous Mohr 1945. 1845 giftet Welhaven seg med Josephine Bidoulac, datter av en fransk innvandrer til Danmark.

Fra omkring 1840 endret Welhavens sosiale posisjon seg fra å være en fattig opposisjonell med usikker fremtid til etter hvert å innta en fremtredende plass i norsk kulturliv. Mest betydde nok her den meget omstridte konstitusjonen av den faglig nokså uforberedte Welhaven som lektor i filosofi ved universitet 1840, 1843 omgjort til et fast lektorat med påfølgende avansement til professor 1846.

En meget kritisk karakteristikk av Welhaven som professor i embete har hans elev, den senere historieprofessor Ludvig Daae, gitt i sin selvbiografi. Welhaven karakteriseres her som “en Skuespiller paa Cathedret”, en som alltid sørget for “en Knald-Effect som Sortie”, samtidig som Daae går så langt som til å stemple sin lærer som et “Nul” i filosofien. Av større biografisk interesse er det likevel å notere seg Daaes påstand om at Welhavens skrifter “ingenlunde” gir “det rette Billede af hans Personlighed, thi han var ligesaa ængstelig med hvad han lod trykke, som han var en Slarv, med hvad han sagde. Den som alene kjender ham af hans Bøger, aner ikke hvorledes han tog sig ud i levende Live” (Nic Knudtzon). Man minnes uvilkårlig vandrehistorien om at Welhaven skal ha sagt om seg selv at “det er ikke greit, når en gap og en eremitt skal leve sammen”.

Welhavens senere ry som lyriker hviler først og fremst på de fem diktsamlingene Digte (1838), Nyere Digte (1844), Halvhundrede Digte (1848), Reisebilleder og Digte (1851) og En Digtsamling (1860), alle fra tiden omkring og etter hans universitetsansettelse. Welhaven viser her hvordan han behersker et vidt register av dikttyper fra det elegiske minnediktet Den Salige over det kunstfilosofiske Digtets Aand og det selvanalytiske Det tornede Træ til de humørfylte nasjonale romansene I Kivledal, Dyre Vaa og Koll med Bilen. Via folkeskolens lesebøker ble den sistnevnte diktgruppen særlig populær, lest (og ofte lært utenat) av generasjon på generasjon av norske skolebarn. Særlig i disse diktene har Welhaven vist sin evne til en varsom og stilriktig fornorskning av det danske skriftspråket han ellers betjente seg av, og dermed ytet sitt bidrag til den begynnende fornorskning av nordmenns dansk.

De aller fleste av Welhavens dikt er strofiske. Det gjør det lett å sette melodier til dem. Sammen med Halfdan Kjerulf er Welhaven skaperen av den norske “lied” (lyriske tekster der sammenhengen mellom tekst og musikk er særlig nær). Welhaven/Kjerulf-sanger som Til Fjelds over Bygden staar min Hu utgjør kjernen i den eldste norske lied-tradisjon, dyrket både som solonummer og arrangert for vårt første mannskor, Den norske Studentersangforening, stiftet 1845.

De emnene Welhaven dikter om, er konkrete nok: et naturinntrykk, et minnerikt sted, et sagn, en situasjon, en person. Men denne virkeligheten blir, som Ingard Hauge har uttrykt det, “gjort transparent. Diktet blir et slør for et dypere eller høyere åndsinnhold, eller speil for noe menneskelig”. Noe helt grunnleggende hos Welhaven er hans drift etter å “åndeliggjøre” det materielle. Eller sagt med hans egne ord: Kunst er “en aandig opfattet Virkeligheds Genbillede”. Den sanne dikter gjengir, som Welhaven et annet sted uttrykker det, “Universets Skjønhed, saaledes som den nedsank i hans Indre, under en ideal, koncentreret Form”.

Som professor kom Welhaven til å gjøre sin innflytelse gjeldende også utenfor universitetet. Han engasjerte seg i den den gang nye avholdssaken og var aktivt med da Den norske Forening mod Brændevinsdrik ble stiftet 1845. Welhaven var også “skandinavist” og opptrådte som taler ved studenttogene til Christiania 1851, Sverige 1856 og Danmark 1869.

Ved siden av sine diktsamlinger utfoldet Welhaven i sine senere år også et stort prosaforfatterskap, først og fremst på det litteraturhistoriske området. Også her er Welhaven en pioner. 1837 holdt han i Christiania en rekke offentlige foredrag om litteraturhistorie, som senere ble trykt i hans litteraturhistoriske hovedverk, Ewald og de norske Digtere, sammen med to tidligere trykte artikler, Om Betydningen af det norske Selskabs Opposition mod den Ewaldske Poesi og Til Erindring om det norske literaire Selskab. Welhaven beskjeftiget seg også med Petter Dass' forfatterskap i Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass (1854).

I det hele er det tydelig at en samnevner i Welhavens litteraturhistoriske forfatterskap er hans sterke interesse for den norske “linjen” i den dansk-norske felleslitteraturen. I tråd med dette engasjerte han seg også i samtidsdebatten om en egen norsk salmebok og utgav Antydninger til et forbedret Psalmeverk 1838.

Welhaven ble tidlig gammel. En stor glede må det imidlertid ha vært for ham å få oppleve sine Samlede Verker i 8 bind utgitt (1867–68). Men en siste gang skulle han oppleve at den gamle striden igjen blusset opp omkring hans navn. Regjeringen hadde foreslått en pensjon for Welhaven på 1200 spesidaler per år, et flertall i en regjeringskomité senket summen til 1000 spesidaler og et mindretall til 800. Dette siste beløpet ble vedtatt i Stortinget 12. november 1868 med 55 mot 54 stemmer. Samme dag drog studentene med sine faner ut til Welhavens bolig på Drammensveien, der Bjørnstjerne Bjørnsons hyllestdikt “Lyt nu du lutende sanger” ble sunget for første gang.

Verker

  • Fullstendig bibliografi i NFL, bd. 6, 1908
  • Wergelands Digtekunst og Polemik, ved Aktstykker oplyste, 1832
  • Norges Dæmring, 1834
  • Antydninger til et forbedret Psalmeverk, 1838
  • Digte, 1838
  • Nyere Digte, 1844
  • Halvhundrede Digte, 1848
  • Reisebilleder og Digte, 1851
  • Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass, 1854
  • En Digtsamling, 1860
  • Ewald og de norske Digtere, 1863
  • Samlede Verker, 8 bd., 1867–68

Portretter m.m.

  • Fullstendig ikonografi i Norske portretter. Forfattere, 1956
  • Selvportrett (tegning), u.å.; gjengitt i Norske portretter
  • Maleri (brystbilde) av Jacob Calmeyer, 1827; NG
  • Tegning (brystbilde) av Johan Vilhelm Gertner, 1843; UBO
  • Tegning (brystbilde) av Siegwald Dahl, 1850; Oslo Bymuseum
  • Maleri (brystbilde) av Jørgen Roed, 1853; Den Hirschsprungske Samling, København
  • Tegning (skulderbilde) av Aasta Hansteen, 1855; NG
  • Byste (gips) av Julius Middelthun, 1861; UBO
  • Byste (marmor) av d.s., 1863; Det Norske Studentersamfund, deponert i NG
  • Byste (terrakotta) av d.s., 1867; NG

Kilder og litteratur

  • Norsk biografisk leksikon: Johan Sebastian Welhaven
  • English Wikipedia: Johan Sebastian Welhaven
  • flickr.com: Johan Sebastian Welhavens grav i æreslunden på Vår Frelsers gravlund, Oslo
  • Bergen Offentlige Bibliotek: Johan Sebastian Welhaven 1807 - 1873
  • A. Løchen: Johan Sebastian Welhaven. Liv og Skrifter, 1900
  • NFL, bd. 6, 1908
  • I. Hauge: Tanke og tro i Welhavens poesi, 1955
  • R. Andersen-Næss: Johan Sebastian Welhaven. Mennesket og dikteren, 1959
  • P. Saugstad: J. S. Welhaven. En idealenes vokter, 1967
  • S. Aa. Aarnes: “Æsthetisk Lutheraner” og andre studier i norsk senromantikk, 1967, s. 401–427
  • R. Andersen-Næss: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • I. Hauge: Innledning til J. S. Welhavens Samlede verker, bd. 1, 1990
  • N. Knudtzon (red.): Professor Dr. Ludvig Daaes erindringer og opptegnelser om sin samtid, 2003, s. 194–195
view all 16

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven's Timeline