Kristian Berg Bendiksen

Folketelling 1910
Folketelling 1920

Båtruten Haug - Napp

Skrevet torsdag 08. januar 2015 23:14. Tekst og fotoutlån: Aase Reinbro

Rutetrafikken over Nappstraumen fra 1945 til 1956 er en epoke i rutetrafikken som ikke bør glemmes. Min far, Kristian Bendiksen, begynte etter 1945 med rutetrafikk over Nappstraumen, først med MK Nyken (N-149-BS), 30 fot. I slutten på 40-tallet investerte han i en noe større båt, MK Laxen (N-113-BS), 39 fot. Fremste årsak til rutetrafikken var forespørsel fra postmesteren på Napp, Alma Sandnes, om å frakte posten til og fra Flakstad, en avtale som varte i de år han var virksom med overfarten. Deretter tilkom også frakt av passasjerer, hvilket fordret mange sikkerhetstiltak. Konsesjon på rutetrafikken fikk han av Samferdselskonsulenten i Nordland i samråd med Flakstad Kommune. Under de første årene benyttet min far kaien til Olav Zakariassen for rutetrafikken, men bygde senere egen kai, pir, helt uten noen form av bidrag. Krav på livbåt og et antall livvester kom også, som han bekostet selv. Et beløp på ca. 3000 kroner ble årlig betalt av Flakstad kommune som skulle dekke utgifter for båten. En krone var billettprisen. På sommeren kunne båten iblant være fullastet med folk fra ulike foreninger. En gang skulle jeg følge med for å innkassere billettpengene. Jeg var 10 år og fryktelig sjenert, hvordan skulle jeg begynne? Men like før anløpet på Napp kom det: "Det kosta ei kron". 35 enkroner av papir ble det. Den første neger jeg så var passasjer en gang, minnes hvor pen jeg syntes han var, grå dress, hvit skjorte og han smilte til meg. Minnes hans hvite tenner – sikkert så han mine beundrende blikk. Det var den gang da ordet neger ikke betydde annet enn mørk. Passasjerene minnes jeg som spesielt vennlige mot meg de ganger jeg assisterte med å selge billetter. Blev jo mere vant etter hvert. Trafikken økte under årene. Det ble langt for folk å ta seg fra anløpsstedet på Ytre Haug til bussholdeplassen ved Hugveikrysset. Min far fikk derfor ordnet med busstrafikk til Ytre Haug hver kveld, som korresponderte både med hans egen rute og med hurtigruten. Posthåndteringen ble nu lettere, da han tidligere måtte hente postsekkene ved Haugveikrysset. Den handteringen deltok jeg ofte i. Hver sesong ble det satt inn annonse i Lofotposten om Ruten Haug-Napp, om avgangstider og ekstraturer. Han var helt alene med alt ansvar, det var et hardt arbeid, i all slags vær. Men guttene på Haug var iblant med og hjalp til. Det kunne være verst ved fjære sjø og i samband med uvær. Kanskje måtte han vente på værforholdene – overfarten klarte han nok med, men mange ganger var passasjerene redde, og det resulterte i mere forsiktighet med værforholdene. Da kunne en og annen bli sur for at han ikke holdt ruta. Dette var nok en ganske sjelden situasjon, da folk hadde respekt for Nappsstraumen. Det ble også mange ekstra turer. Folk som kom med hurtigruten, kunne komme å banke på sene kvelder, ja, midt på natten om hurtigruten var forsinket. Det var bare å akseptere. Min far var en meget snill og godmodig mann, derfor sa han aldri nei. Var været for dårlig for overfart med båten, kunne folk få sitte inne i stuen. Jeg husker en fryktelig vinter, da stormet det riktig som verst. Ei dame kom med hurtigruten, var fra Gudbrandsdalen og skulle vikariere som lærerinne på Napp. Det fantes ingen mulighet å ta seg over straumen. Hun fikk bo hos min bestemor Anna i 4 dager. Hvorfor jeg husker dette spesielt er at min bestemor Anna var selv født i Gudbrandsdalen, og jeg husker de glade samtalene mellom disse to. Det var aldri tale om betaling for losjitjenester. I slike sammenhenger skal også min mor ha en hyllest for all støtte og hjelp. Min fars bror, Anders Bendiksen, var også meget hjelpsom mot min far. Bussholdeplassen på Haug fikk nu snuplass utenfor huset der Anders bodde. Iblant kunne bussen være forsinket eller været var dårlig. Da fikk folk sitte inne i bestestuen til Anders. Signe, fruen til Anders, var enestående som iblant serverte kaffe når ventetiden ble for lang. Når jeg tenker tilbake, må jeg virkelig beundre min far, som kunne klare alt selv, hver dag. Ferie eller annen ledighet var nok ikke engang i hans tanker. Han var en dyktig skipper, og kjente Nappsstraumen godt, med alle dens nykker. Aldri var han eller passasjerene utsatt for ulykker. Når så fergen ble satt i drift i 1956 ble min far uten denne inntekten. Han fikk ikke noen økonomisk erstatning for alt han hadde anskaffet og som nu skulle legges ned. Ikke engang ble han tilbudt jobb på den nye fergen. Det ble en hard tid å ordne opp i alt selv. Jeg mener disse 10 årene var en epoke i rutetrafikken over Nappstraumen som ikke bør glemmes. Hvorfor det aldri er skrevets om eller blitt nevnt i ulike sammenheng der fergetrafikken spesielt ble nevnt, har jeg undret en del over. Men min far gav ikke opp. Mente å kunne begynne med fisket igjen, hans tidligere yrke. Lånte penger til å investere i en noe større båt, MS Bjørn. Det het at båten var bygd i 1956, men viste seg senere å være en renovert båt bygd i 1917. Ferden til Finnmark ble mislykket da båten viste seg å ikke holde for de vanskelige og harde vær- og sjøforholdene som rådde. Ett nytt bakslag for min far. Enhver ville kanskje ikke orket mere, men min far, som eide et mindre gårdsbruk, og var en sann dyrevenn, begynte med saueavl. Denne virksomheten ble vellykket, og han fortsatte så med dette helt til han fylte 77 år, året før han døde den 28. februar 1988. Ferieturer ble det likevel de senere årene da mine foreldre tilbrakte noen ferieuker hvert år med oss her i Falkenberg. En tid av glede jeg alltid vil minnes.