Peder Harboe Hertzberg

Peder Hertzberg, Sogneprest

Født 4. juli 1728, fødested Davik i Eid (nå Bremanger), Sogn og Fjordane, død 1. januar 1802, dødssted Finnås (nå Bømlo), Hordaland. Prest. Foreldre: Sogneprest Niels Jensen Hertzberg (1693–1764) og Dorothea Cathrine Harboe (ca. 1695–1743). Gift 21.9.1758 med Christiane Winding (10.9.1737–22.6.1801), datter av sogneprest og prost Niels Jensen Winding (1697–1757) og Johanne Christine Sims (1708–1801). Far til Niels Hertzberg (1759–1841); farfar til Nils Hertzberg (1827–1911); farfars far til Halfdan Hertzberg (1857–90; se NBL1, bd. 6).

Peder Hertzberg var sogneprest i Finnås i nesten 40 år og en fremtredende representant for 1700-tallets “naturteologisk” tenkende prestestand.

Hertzberg var født i Norge, men vokste opp i Danmark, der faren i noen år var prest i Viborg på Jylland, og han fulgte med faren tilbake til Norge da denne 1744 ble utnevnt til sogneprest i Finnås. Han begynte å studere ved universitetet i København 1746, men måtte av økonomiske årsaker reise hjem etter tre år og ble ansatt som klokker i farens prestegjeld. 1752 tok han teologisk embetseksamen og vendte deretter tilbake til klokkerstillingen. 1754 ble han personellkapellan hos faren; 1759 ble han “adjungeret” og utpekt til å overta sogneprestembetet, noe han også gjorde da faren døde 1764. Hertzberg satt som sogneprest i Finnås til sin død, og fra 1785 var han også prost i Sunnhordland.

Sogneprest Hertzberg var godt orientert om den teologiske utvikling i samtiden, og han hadde brede kunnskaper innenfor både klassiske og moderne språk. I tillegg hadde han naturvitenskapelige interesser. Allerede i barndomshjemmet ble han av faren innsatt i studiet av legekunst og botanikk, og i studietiden orienterte han seg videre innenfor naturvitenskap og medisin. Vitenskapelig kjent ble han særlig gjennom sin oppdagelse av det han tolket som en mineralholdig vannkilde på Finnås prestegård 1778. Dette funnet publiserte han en artikkel om ti år senere, og han reiste også en marmorstøtte ved kilden.

På jordbrukets og det lokale næringslivets område formidlet han nye innsikter til bøndene, bl.a. gjennom driften av prestegården. 1758 begynte han forsøk med dyrking av poteter, og den kunnskap han ervervet, spredte han videre til sognets bønder. 1763 forfattet han også et skrift om potetdyrking. I begynnelsen av 1770-årene var han med på å etablere et marmorbrudd i prestegjeldet (se Werner Christie, 1746–1822), og han ivret for at allmuen skulle produsere og ta i bruk tresko. Hans ideal var at landets innbyggere skulle øke produksjonen og bli mest mulig selvhjulpne, samtidig som moderat forbruk og “tarvelighet” skulle være den sosialetiske rettesnor.

http://sverre-halleraker-lokalhistorie.no/artiklar/kyrkje,%20prest%...

Hertzberg ble også kjent gjennom sin legepraksis. I likhet med faren – og senere sønnen, prost Niels Hertzberg – hadde Peder Hertzberg store praktiske og teoretiske kunnskaper i medisin, og folk kom langveisfra for å søke hjelp hos ham. I sine kurer var han bl.a. opptatt av urtemedisin, elektrisitet og vannet fra prestegårdskilden.

Uten egentlig å kunne kalles opplysningsprest, forente Hertzberg i sin tenkning og praksis et bredt kulturelt og sosialt engasjement, der ortodoks forkynnelse og myndig administrasjon gikk hånd i hånd med klassisk dannelse og vidtgående naturvitenskapelig og medisinsk kunnskap. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1781. Som embetsmann forstod han seg selv som forbilde og foregangsmann i videste forstand. Han var sine menighetslemmers “fader”, han brakte dem kunnskap og erfaring, han hadde vitenskapelig innsikt – og mente i alle disse aktiviteter å formidle Guds tale gjennom naturen og i åpenbaringen.

Som prest og embetsmann fikk Peder Hertzberg et meget godt omdømme blant sine overordnede, og 1796 gav kongen selv skriftlig uttrykk for sin anerkjennelse av hans mangeårige arbeid. Ved hans død utgav sønnen Niels en omfattende og meget sympatisk biografi over ham.

Verker

Trykt materiale

• Underretning for Bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge, Bergen 1763 (faksimileutg. Trondheim 1961)
• Forsøg til Beskrivelse af en mineralsk Kilde paa Findaas Præstegaard, funden 1778, I DKNVS Skr., Nye Samling, bd. 2, Trondheim 1788, s. 89–124

Etterlatte papirer

• Forsøg til en Beskrivelse af en mineralsk Kilde paa Findaas Præstegaard, funden 1778, i Håndskriftsaml., NBO (MS 4° 3182)
• materiale om en kompetansestrid 1793 mellom Hertzberg og sorenskriver Schiøtz vedrørende en søknad fra en prest Leganger om å sitte i uskiftet bo, i Håndskriftsaml., NBO (MS 8° 2148)
• brev fra Hertzberg 1785 om fossile funn, i DKNVS, Trondheim

Kilder og litteratur

• N. Hertzberg: Provst Peder Harboe Hertzbergs Biographie, København 1803
• biografi i Lampe, bd. 1, 1895, s. 203–205
• biografi i Ehrencron-Müller, bd. 4, 1927
• N. Hertzberg: Familien Hertzberg, dens oprinnelse og slektshistorie, 1932
• S. Steen: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
• J. N. Brun: Visitats-Journal 1794–1812, Bibliotheca Norvegiæ Sacræ, bd. 19, 1951
• R. Kvideland: “Prestefolket som lækjarar”, i Maihaugen 1999, s. 67–79

Kunstneriske portretter

• Maleri av ukjent kunstner, u.å.; gjengitt i N. Hertzberg: Familien Hertzberg (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 13
• Norsk biografisk leksikon: Peder Hertzberg
• arkivverket.no: Sogneprest Hertzberg og prestegården
• Til boka - Statsarkivet i Bergen:Peder Harboe Hertzberg
• vestraat.net: Peder Harboe Hertzberg

  ---

Peder Harboe Hertzberg (født 4. juli 1728, død 1. januar 1802) var en norsk prest, mest kjent for sin innsats som folkeopplyser i forbindelse med innføring av potetdyrking i Norge. Han var far til Nils Hertzberg, også prest og representant ved det overordentlige Storting i 1814. (Wikipedia)

Joh. F. Lampe skriv i 'Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen' om sokneprest til Finnås, Peder Harboe Hertzberg, f. i Davik 1728, d. 1802: 'Han har gjort sig fortjent ei alene af sit eget Præstegjeld, men ogsaa af de omkringliggende Bygder som den, der først indførte Potetesavlen i Søndhordland. Han fik 1758 nogle faa Poteter af daværende Sognepræst Atche i Kingservig og gjorde dermed selv Begyndelsen til udsæd, og ved Opmuntring, ja ved Bønner og Befalinger bragte han omsider den til alt Nyt uvillige Almue til at gjøre Forsøg. For at Fremme denne Bedrift udgav han 1763 en Afhandling om Potetesdyrkning, som blev oplagt igjen 1773 og 1774.'