Wenche Elisabeth Reimers

Wenche Elisabeth Selmer (Reimers) 1920-1998, arkitekt.

Foreldre: Høyesterettsadvokat Herman Foss Reimers (1874–1961) og Birgit (“Bibi”) Bødtker Næss (1882–1945). Gift 1) 8.3.1941 i Oslo med lege James Robert Collett (24.8.1914–oktober/november 1941), sønn av barnelege Arthur Collett (1879–1968) og Ingeborg Wedel Jarlsberg (1889–1951); 2) 1954 med arkitekt Jens Selmer (1911–95). Svigerinne til Arne Durban (1912–93); kusine til Elisabeth Schweigaard Selmer (1923–2009).

Wenche Selmer hørte til generasjonen av kvinnelige pionerer innen norsk arkitektur. Hun satte spor etter seg både som lærer for arkitektstudenter i Oslo og som formgiver av våre omgivelser.

Wenche Reimers ble født i Paris mens faren drev advokatpraksis der. Da hun var seks år gammel, flyttet familien hjem til Norge og bosatte seg i Vestre Aker. Her møtte hun medisinstudenten Robert Collett, som hun ble gift med 1941. Han hadde deltatt som frivillig i den finske vinterkrigen 1939–40 og som sanitetsoffiser under kampene i Norge 1940. Høsten 1941 ledet han en gruppe på 20 nordmenn som forsøkte å ta seg over Nordsjøen til Storbritannia med en fiskeskøyte fra Göteborg; båten forsvant og alle omkom. Wenche og Robert Colletts eneste barn, sønnen Robert, ble født fem måneder senere.

Etter at hun ble enke, gikk Wenche Reimers på bygglinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo og tok eksamen der 1945. Hun var blant initiativtakerne til Kurs for krigsramte arkitektstuderende 1945, og året etter avla hun selv diplomeksamen der (da kalt Statens arkitektkurs i Oslo). Etter eksamen var hun et års tid ansatt hos rådhusarkitekten Arnstein Arneberg, som var gift med hennes eldre halvsøster, og deretter et år hos arkitekt Marcel Lods i Paris. Hun kom tilbake til Norge 1948 og var ansatt hos arkitektene Arne Pedersen og Reidar Lund i Oslo til hun åpnet egen arkitektpraksis 1954. Samme år giftet hun seg med Jens Selmer.

Wenche og Jens Selmer hadde et bredt samarbeid, men de betraktet hverandre som selvstendige og uavhengige fagpersoner. Et eksempel på deres samarbeidsprosjekter er Ekely borettslag i Oslo, kunstnerkolonien som ble anlagt på Edvard Munchs tidligere eiendom ved Skøyen. På oppdrag fra OBOS og Oslo kommune planla ekteparet Selmer her et stort antall rekkehus med atelierer. Wenche Selmer hadde ansvaret for prosjekteringen og uttegning av prosjektets fase 2. Boligene bærer klart preg av maksimal utnyttelse av knappe ressurser kombinert med et sikkert, velproporsjonert estetisk uttrykk. Stilen er preget av funksjonalismen i formbruk og detaljering. Wenche og Jens Selmer mottok 1969 Treprisen for sin innsats med å videreføre og utvikle norsk trehusbyggeri. Kunstnerkolonien på Ekely ble fredet som helhet 1997 bl.a. som et minne om boligreisingen etter siste krig og et viktig uttrykk for utviklingen av velferdsstaten.

Sammen tegnet ekteparet Selmer også sitt eget trehus i Trosterudstien på Gråkammen i Oslo, som ble belønnet med Sundts premie for god arkitektur 1962/63. Huset regnes som en klassiker i nyere norsk boligarkitektur.

Wenche Selmer satte betydelige spor etter seg som småhusarkitekt og tegnet en rekke fritidshus og eneboliger i tre. Hun hadde hjemmekontor, konsentrerte seg om oppdrag i mindre skala og utførte to-tre mindre bygg årlig. I perioden 1953–97 tegnet hun over 120 hytter, naust og hus. Sommerhusene ved sjøen skulle nesten uten unntak males røde, mens bolighusene hun tegnet var gjerne brunbeiset. Hun laget ofte en særegen kombinasjon av store glassflater og variasjoner av mindre vinduspartier. Eksteriøret kunne gjerne ha et rustikt treverk kombinert med presis detaljering. Hun benyttet seg med tiden ofte av åpne planløsninger med synlig takkonstruksjoner. Hun eksperimenterte med teknikker i forskjellige trematerialer og videreførte mange av funkisarkitekten Knut Knutsens ideer og holdninger. Hennes arkitekturuttrykk kan sammenfattes i begrepene måtehold, mangfold og formfullendthet.

Wenche Selmer var amanuensis ved Arkitekthøgskolen i Oslo (tidligere Statens arkitektkurs) 1976–87. To av hennes tidligere studenter karakteriserte henne slik: “I den perioden Wenche Selmer var fagområdebestyrer på Bygg 1, var hun for oss – ved siden av Sverre Fehn og Christian Norberg-Schulz – en av skolens tre ubestridte faglige autoriteter.” Hun var formann i komiteen for Sundts premie fra 1977, og fra 1993 mottok hun Statens stipend for eldre fortjente kunstnere. En vandreutstilling som viser en del av hennes arbeider, ble organisert 2002 og har siden vært vist i flere norske byer samt i Danmark og Finland.

Verker

Bygninger (et utvalg)

• La Maison de Norvège, hybelhus for norske studenter, Paris, 1953
• villa Sondrevegen 30, Oslo, 1955
• Maison Errahmani, Provence, Frankrike, 1978

Sm.m. Jens Selmer (et utvalg)

• eget sommerhus, Brekkestø, Lillesand, 1957
• 12 rekkehus i Ekely borettslag, Gråbrødreveien 10–12, Jarlsborgveien 12 og St. Georgs vei 7–13 og 14–20, Oslo, 1958–59
• egen bolig Trosterudstien 1, Oslo, 1962
• villa Myrhaugen 20 for Narud, Oslo, 1962
• Strandhuset, systemhus, 1965, ca. 20 hus oppført, bl.a. på Hovneset ved Homborsund, Grimstad og på Kvarsnestangen i Blindleia, Lillesand
• villa Orreveien 11c, Oslo for Christian Brinch, 1989

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Wenche Selmer
• Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo: Wenche Selmer
• Modern European Architecture Museum: Wenche Selmer
• 100 Houses - If These Walls Could Speak: Wenche Selmer - p354
• Bonytts byggebok, bd. 2, 1956, s. 68–72, bd. 4, 1969, s. 118–121
• artikler i Bonytt og Byggekunst 1957–98
• Bonytts hyttebok, 1967, s. 85–87
• Treprisen, 1978, s. 10–25
• P. H. Engh og A. Gunnarsjaa: Oslo, en arkitekturguide, 1984
• E. Seip: biografi i NKL, bd. 3, 1986
• HEH 1994
• O. D. Bruun: Arkitektur i Oslo, 1999
• E. Tostrup: Wenche Selmer. Omtankens arkitektur – en biografi Oslo 2002