Is your surname Munch?

Research the Munch family

Edvard Munch's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Edvard Munch

Birthdate:
Birthplace: Østre Engelaug, Løten, Hedmark, Norway
Death: Died in Ekely, Oslo, Norway
Place of Burial: Æreslunden, Vår Frelsers Gravlund, Oslo, Norway
Immediate Family:

Son of Christian Munch and Laura Catharine Bjølstad
Brother of Johanne Sophie Munch; Peter Andreas Munch; Laura Catharina Munch and Inger Marie Munch

Occupation: Norwegian Expressionistic painter, graphic artist., kunstmaler, Maler.
Managed by: Private User
Last Updated:

About Edvard Munch

'Edvard Munch' (1863-1944) painter and printmaker.

Parents: Wind Physician, later sanitary captain Christian Munch (1817-1889) and Bj% C3% B8lstad / 6000000008894900547 Laura Cathrine Bjølstad (1837-1868). Unmarried. Fetters son of Jacob Munch (1776-1839); brother son of historian, Professor Peter Andreas Munch (1810-1863); cousin to painter Edvard Diriks (1855-1930); fillenevø (cousin's son) of author Andreas Munch (1811-1884); cousin to the doctor Kristine Munch (1873-1959); firmenning templates Frits Thaulow (1847-1906).

Edvard Munch's oeuvre is now widely accepted as one of the most important prerequisites for the prevailing expressionist currents of the 1900s art, and he has as an artist today an international position which corresponds Ibsen in the theater or Abels mathematics.

When Edvard Munch was a few months old, the family moved to Christiania, where his father was appointed as corps physician lieutenant. He was stationed at Akershus Fortress, but served in summer periodically also at Gardermoen, where he followed the soldiers and recruits on drills. Edvard Munch's mother came from a practical landscaped skipper's family, but was tubercular and received support in the household of her younger sister Karen. Within a few years got Edvard and his one year older sister Sophie additional three siblings. Karen Bjølstad assumed responsibility for the household as Laura Cathrine Munch died Christmas 1868. She served as a warm and practical mother for the kids, but not entered marriage with Christian Munch, which contributed to the family's relative isolation from the rest, bourgeois Munch family.

The family moved in the coming years ever for new apartments, where Christian Munch also established private medical practice with the hope to be able to supplement his meager its solid maple that dignitary. But he was distinctly nervous and notoriously inconvenient, and had further the handicap family doctor that he was not always available in the summer. At home he stood partly as a very charming and knowledgeable father, who told the kids adventure and chilling stories, partly clouded he their surroundings with religious meditations.

1877 when Edvard Munch was 15, also died his sister Sophie in tuberculosis. He was very strongly linked to both the mother and sister, and these experiences of death's presence in the family circle would become a central motif in his explicitly distinguished, psychologically deep boring art.

Continual diseases in childhood contributed to the Edvard Munch schooling was sporadic, so that original thoughts on a university education was shelved. It was the younger brother Andreas who would follow in his father's footsteps. 1879 notified Munch into the technical school in Christiania to educate themselves to an architect, but resigned in November the following year again when he decided to become a painter. He had during the summer painted studies and sketches from the town and its surroundings, and he had from childhood vast experience with drawing and painting watercolors.

The choice was not in itself radically. There were several painters in the genus, including held Munch Edvard relatives Diriks and Frits Thaulow both in Christiania when he decided to become a painter. He made use immediately and concretely what he had learned through the use of signs appliances to perspective constructions of the technical school, which is particularly evident in his early paintings, for example. Old Aker Church seen from the windows of the family home in Fossveien 7 Grünerløkka. A genuine sensitivity to light and colors made him the artist circles immediately went to be a quite exceptional endowment.

Frits Thaulow was moreover a leading figure among the artists who from 1879 by spearheaded a new art program extracted from the French naturalism. This program rejected the need for traditional artist graduated from an academy. Knowledge and experience should be acquired through group among themselves Fellow, possibly supplemented by mutual inspirational guidance from experienced naturalists. This program, which in extreme sense demanded personal appropriation of art tools, matched the precocious Edvard Munch like a glove, and he continued it literally in its utmost consequence life.

Besides painting the view from the windows of Fossveien, Munch painted motifs from the town and its surroundings - partly alone, partly together with other very young "naturalists" as Gustav Lærum and Jørgen Sørensen. In August 1880 he joined the Royal The. Drawing School in Christiania, first in freehand class and then direct advancement to model class sculptor Julius Middelthuns star pupil. Along with six peers colleagues, he also got part in a studio communities in "Pult Osten" Morgenbladet farm by Parliament. Man painted gladly study heads of models derived straight from the street - often older men and women who were marked by life. Here also worked Christian Krogh some time and had the role of older "collaborators". Although Munch claimed that he influenced Krogh as much as vice versa, was Munch figure painter widely considered as a pupil of Krohg.

1882, 18 years old, selling Munch two paintings at auction for 21 cents apiece, and in 1883 he exhibited a Study Head of Industrial and Art Exhibition in Christiania and attended Autumn Exhibition with the painting In the morning, showing a girl who kindles in the oven an early morning while. This state exhibition, which was juried by artists themselves, gave an overview of what was going in contemporary art, and including works by artists under education.

1885 Munch a smaller private scholarship of Thaulow so he could travel together with a group of younger colleagues to the world exhibition in Antwerp, where he participated in the Norwegian branch with a portrait of his sister Inger black dress. He then traveled with the group to Paris, where he three weeks including study lounge and Louvre. That fall he showed full-length portrait of Karl Jensen Hjell which was negatively characterized as "impressionism extreme" and the following year he showed study - the now famous The sick child - which triggered a negative review until then unknown in Norwegian criticism. Briefly Munch accused to exhibit a completely unfinished painting, which should not appear outside the studio, with no other motive than possibly in a joke with the audience.

Munch established itself now as a highly controversial painter, who did not bother or psychological reasons failed to paint holistic completed artwork. The temperature of the criticism can also be explained by the importance of the visual arts in the time and that Munch had the potential of talent that was needed to be able to mark Norway in international exhibitions - which at that time was important as part of nation-building. Although one subsequently intended to ascertain a certain approach to a more traditional naturalism, he was by critics and artist friends all the more regarded as radically experimental with painting tools - color, shape and brush strokes - far beyond the limit of the permissible.

When Munch in 1889 was awarded the State scholarship, he was one of the last in the series among its young colleagues who got this opportunity. His application this year was therefore written supported by all the established artist College, which after all bowed to his obvious talent. As an implicit addition to the application he arranged something as quite exceptional as a major retrospective solo exhibition with 109 paintings and drawings in Studentersamfundets little saddle in Universitetsgata, which documented his development in the study period.

With the grant, which Munch got under it then unheard assumption that he would accompany teaching abroad with an established painter, he traveled to Paris and joined with the accepted portrait painter Léon Bonnat, whose school of painting was frequently visited by Scandinavian artists. After a few weeks, when he was accepted as the most gifted pupil, he interrupted teaching and painted instead on their own impressionist studies, where he defined himself as an artist in relation to the French Impressionists Claude Monet, Camille Pisarro and Georges Seurat. In Paris he also received strong impressions from the central endowments in modern synthetically painting Vincent van Gogh, Paul Gauguin and Émile Bernard. He received scholarship renewed twice and could therefore in the following years remain for long periods in France, where he painted impressionist and synthetically motives parallel and prepared a very distinctive design world, he also elaborated in literary texts - obviously considering release that a type of autobiographical confession.

September 1892 organized Munch a solo exhibition in Tostrup farm in Christiania that essentially documented what he had done in scholarship time. The exhibition showed primarily how a sovereign gifted Nordic artist painted under the influence of modern French painting, and it is therefore difficult to understand why he was invited to view the entire exhibition in the new fanlight in the venerable artist Society in Berlin. Immediately after the Association's board had made its traditional inspection before public entry, the exhibition was closed because demanded artworks in the Board's eyes were completely unacceptable. Because of formalities - it had according to legislation summoned to a meeting - the exhibition was held open to the public in a few days and was a scandal success.

Edvard Munch was known in Europe as "case Munch". He exploited the situation fully, and signed a contract with the art dealer Eduard Schulte to send the exhibition on tour to a number of cities in Germany, where Schulte had showrooms and where audiences flocked to see the scandalous pictures. As part of the tour reopened Munch later reinsurance exhibition in the center of Berlin, where he marked it by hanging a huge clean Norwegian flag out the window. Scandal exhibition gave Munch an international name and ticket revenue, and he was closely associated with August Strindberg, now also established itself in Berlin and got his breakthrough with the notion Creditors same day as Munch dismantled its reopened exhibition. While Strindberg play in the wake of Munch exhibition went to full houses in more than 70 days in Residenztheater, developed his and Munch regular saloon "Zum schwarzen Ferkel" to become an exciting and fruitful literary meeting place for German and Scandinavian artists.

The following year Munch painted - besides portrait studies - an overall picture cycle with love motives in landscapes and interiors, which he exhibited under the name Love in Berlin in December. The series began with Tightening and dealt with subjects such as "Love and Pain" (Vampire), "Loving woman" (Madonna) and ended with "Despair" (Scream). Munch exhibition was arranged to give an overall visual and emotional experience, with the painting Death in the sickroom as the opening image. Munch anticipated that revenue would come from ticket sales and not from the sale of artworks, the exhibition was significant enough opened the same day as the premiere of Strindberg's Playing with Elden in Lessingtheater. Dagny Juel, all took for granted was the model for Madonna, helped Munch to mount the exhibition. She was married to the Polish bit rate Stanislav Przybyszewski, who wrote a long article about Munch series Love and mentioned his art as "psychological naturalism". This article was part of a book about Munch with contributions from central German authors who Przybyszewski edited a few months later.

In the years that followed, continued Munch to develop their distinctive designs supplemented with portraits and landscapes. From 1894 he also took up graphics, and immediately made works that made him one of the pivotal name within as well as etching lithography and woodcuts. He had no need to learn techniques traditionally. As his painting is also characterized these works of a superior simplicity of technique and expression that shows that a formal education is irrelevant and contrary may be inhibitory for innovation if a distinctive endowment is strong enough.

Munch marked itself now as an exciting, pronounced individualistic European artist with big, rich solo exhibitions in German cities as well as in Copenhagen and Stockholm. When he on principle would no longer submit to the jury, he attended the next 20 years not in Norwegian official art exhibitions, and he never participated in more exhibitions that required the jury. While such had a significant and startling profile and experimental artist in the Norwegian branch of the international exhibition in Copenhagen in 1888, he was at the World Exhibition in Paris nødsaget to be represented with a harmless work, Morgen (The girl on the bed), painted as early as 1884. Munch last official participation was with four small paintings with motifs from the family of the Norwegian branch of the international exhibition in Munich in 1891.

Munch's first exhibition in Christiania after scandal exhibition in Berlin took place at Blomqvist in October 1895. The exhibition, which included his famous motifs - sometimes in several varieties and supplemented with graphics - aroused great acclaim, both positive and negative. He showed eg painting Self Portrait with cigarette and lithograph Self Portrait with Skeleton. At a meeting of the Student Union was, inter alia, openly discussed whether the insanity lying to family, cast a negative light on Munch's art or not. Student Johann Scharffenberg, later professor of psychiatry, argued with force that Munch's art was colored by insanity and therefore reprehensible. The poet Sigbjørn Obstfelder, who himself had brought fundamental artistic insights from a lived through psychosis, indented in defense of Munch's works of art, which he characterized as poems in color. On the whole it was typical that Munch won understanding of the literary avant-garde while he mostly was coolly received in good citizenship and among visual artists. Remarkably let Henrik Ibsen in of everyone show whether the exhibition of Munch himself.

When the French press were present to cover theater events in Christiania, got this event coverage in literary journals in Paris and contributed to the Munch got invitation to work and exhibit in the art Mecca. Here he received a range of different missions, of which the most important was an exhibition in Salon de l'Art Nouveau, illustration mission to Charles Baudelaire's Les fleurs du mal, a writer portrait of Stéphane Mallarmé and cooperation with Thaulow for Théâtre de l'Oeuvre for a performance Ibsen's Peer Gynt, where several young French painters who were influenced by Gauguin, were involved. But although Munch's works provoked a stir and he created brilliant graphic works on the same graphic workshop as key young French artists, so he sold hardly anything in Paris and had for a few years - completely penniless - withdraw to Christiania. He was also pursued by other accidents, that the publisher edition of Les fleurs du mal dead, so the mission was canceled and that also Mallarmé died so Munch portrait was not used for a planned publication of his works.

Around century collected Munch including to a variety of beautiful, balanced landscape motifs. The most accomplished was a series of winter motifs from Ljan and summery motifs impressionists and Girls on the pier from Åsgårdstrand. Intensive exhibition business on the continent and in Christiania culminating with his patterning including the collective canonical Frieze of Life fitted around the walls of the sculpture hall of the Berlin Secession in 1902. This exhibition marked a definitive breakthrough for Edvard Munch as a significant artist in Germany. When he same autumn should follow up the success of an exhibition at Blomqvist in Kristiania, this at the closest boycotted by the audience. Munch believed that this was due to revenge from upper class girl Tulla Larsen, Munch had wreck. The small sales he had in Norway, solidified away.

In the following years, Munch again, albeit as an exciting outsider increasingly integrated as an artist in Germany, where he was an important prerequisite for the development of experimental young German art in painting and graphics. The most significant private collector of contemporary French art in Germany, ophthalmologist Max Linde in Lübeck, acquired eventually a substantial collection of Munch's works, with emphasis on portraits of Linde family and with the portrait of ophthalmologists four sons as the absolute masterpieces. Already in 1902 wrote Max Linde a richly illustrated book he called "Edvard Munch and future art."

Munch developed now an increasingly colorful, vital art, which he annually showed examples in The free exhibition in Paris, where among others Henri Matisse was dominant in the group who placed images in the exhibition. Munch was thus most likely a direct impact on the colorful French Fauvism, which was established in Paris in 1905.

Besides several exciting projects, such as the painting a posthumous portrait of the German philosopher Friedrich Nietzsche for the Swedish art collector and Nietzsche enthusiast Thiel, Munch was given the task to create mood sketches for staging and staging of Ibsen's Ghosts, which in 1906 was chosen as the opening performance for Max Reinhardt new intimate scene in Berlin. With this project Munch created also a name in theater history. Probably as an enticement to get Munch to perform this task, gave Max Reinhardt him also commissioned to paint an overall frieze around the walls of the theater foyer. These pictures were sold some years later when the theater had financial difficulties.

1907-1908 commuted Munch between Berlin and the mundane fishing and resort town of Warnemünde on the Baltic coast. Here he developed a distinctive style with a side glance to the young Matisse and the recently deceased Paul Cézanne, where he again so to speak through personal dedication brutalized and thereby germaniserte a tilgrunnleggende refined French expression. Matisse palette is particularly evident typifies the painting Old Man in Warnemünde, which depicts a man in his studio in the house Munch inhabited this year, and his main work Bathing Men builds obviously on direct study of Cézanne. In Warnemünde Munch created otherwise a completely distinctive series of paintings he called The Green Room, a combined series of hateful depictions of love travesty that basically mirrored his enduring hatred of Tulla Larsen.

Many years of restless wandering life on the continent - with consistently smooth and uncertain economy, but with a rich network of contacts and many botched opportunities - led eventually to a breakdown. Munch life became characterized by uncontrolled consumption of alcohol and reckless behavior, which included scuffles at bars and restaurants, although he sometimes also acted as the elegant, belevne aristocrat. As a result of his dissolute life Munch eventually a nervous breakdown with visual and auditory hallucinations. He fled to the liberal Denmark to let themselves treat there, for fear of being locked up in a German hospital insane for life. In Copenhagen he let himself put on dr. Daniel Jacobson private clinic. Treatment here meant relaxation and full withdrawal from alcohol and tobacco.

Munch had in recent years often taken residence in various sanatoriums in Germany, where he used the health and painted pictures, and he had long known that he once had to take "the great cure". The program with Dr.. Jacobson had a similar offer, with light and water therapy, massage and nutritious food. And as in sanatoriums overturned Munch soon his room into a studio, where he was among painted a brilliant portrait of the doctor. From here he arranged also important exhibitions in Denmark and Finland and its first exhibition of five years in Christiania, where he virtually overnight became a popular investment vehicle. He sold images in large quantities and at high prices. The collapse, which was well covered in the press, gave birth to a popularity that mirrored the one that van Gogh had been made after his death, but it also helped that he now venerable German art history books was referred to as Scandinavia's leading painter.

Probably motivated by plans for the competition for the decoration of the new banquet hall to the university's 100th anniversary, decided Munch to take permanent residence in Norway, but chose to settle somewhat isolated in places where there was a ban on the sale of alcohol. 1909 he settled in Kragerø, where several of his Norwegian friends the first year altered to keep him company to avoid he again succumbed to the temptation of a dissolute life.

Munch immediately started with studies for the decoration of the main hall, but interrupted work in June when he was told that "the largest painting" was omitted from participation in the competition. In late autumn of the same year however, he was the shortest notice nonetheless invited and delivered in haste various drafts. The jury gathered finally about to announce a new contest between him and the conservative Emanuel Vigeland - the artist as university obviously wanted as a decorator. Munch was still extremely controversial in the academic world. But you took no final determination, and the 100th anniversary of the university's founding was celebrated in a hall where the decoration budget was passed with to adorn the walls with silk wallpaper. A separate festive evening was otherwise devoted Munch uncle PA Munch without Edvard Munch himself had been invited, which he irritated expressed in a letter to the university.

In Kragerø Munch painted the central motifs Sun and history - with skipper Borre Nilsen model sitting under an ancient oak - to the decoration of the university's Main Office, and created the way paintings characterized by a firm organized a structure, usually built using massive sculptural forms. The paintings also testify a renewed glance towards both Cézanne's construction of pictorial space as his rendition of the quivering sunlight. Munch approached thus also a typical Norwegian landscape painting, as we have know it from Thorvald Erichsen, whose landscape art in general are also built on studies of Cézanne's painting. The same force radiates from a number of Munch's full figure portraits painted in the same period. By using strong perspective room structure adds he vigor and vitality to subjects The yellow log and Galloping horse.

With essentially such powerful nynaturalistiske paintings let Munch represent the art historical extremely important Sonderbund in Cologne 1912. In this exhibition, which pretended to give status to future modern art, Munch - which only living painter - allocated a larger hall, and together with van Gogh and Gauguin, he was presented as one of the preconditions for future modern painting. Munch felt now as a "modern classic" and it was the generation after him who got the "Cologne Cathedral to tremble in its foundations."

1910 bought Munch a property Hvitstenstranda on the eastern side of the Oslo fjord, where nature was mild and grøderik. Here he found the subject to Alma Mater (researchers) in the auditorium: During a grove of birch in full bloom is produced as a model for Alma Mater - aka Mother Norway - Karen Borgen, who had a hard life behind in America. Her daughter, Ingeborg Kaurin, was in the coming years Munch solid model and maidservant, and he pictured her in countless studies if erotic drag invokes thoughts of the late Pablo Picasso. On the cliffs on the beach below the house she seen in countless positions that model for a series of seaside images characterized by a warm pink tone, and where woman and nature merge in the brilliant sunlight.

From now showed Munch derby their work on extensive exhibitions in Christiania, and he continued the tradition of adolescence by letting exhibitions reflect the entire richness of his art without the stingy side glance ahead to distinguish between wheat and smeared. He used public exhibitions themselves to form an overview of the bearing and less indulgent tendencies in their own development and brought the audience a generous offer to see his art so to speak in its becoming. His eminent transparency in this regard contributed to his unprecedented popularity as an artist among people.

While Munch was still active grinding as well in Kragerø, where he rented property Peel - a patrician houses overlooking the sea, as on his property Lower frame Hvitstenstranda, he hired Grimsrød hovedgård on Jeløya by Moss. From life through having lived cramped and soberly most often cheap hotel and mostly without access to studios, beruste he now unrestrained in living roomy. He stacked and scattered paintings and graphics chaotic over everything around in the countless rooms, without regard to should appear as well-organized and commoner. Although he most probably in silence secured their main work in painting and graphics, he gave the impression of complete indifference to their artwork welfare. On Jeløya he continued work on the decoration of the university banqueting hall in their distinctive outdoor studios, while at seilduksfabrikken Moss found motif to the nearest demonic embossed Workers on their way home, where he with a similar technique in Galloping horse allows design blast toward the viewer. Somehow suggests he presented a picture of the working class inexorable force.

After tireless efforts of Munch's friend, National Gallery director Jens Thiis, and several exhibits which showed the progress of work, it was in 1914 when funds finally given Munch commissioned to complete the decoration to the university banqueting hall, which eventually was inaugurated in August 1916. Some months advance Munch had acquired property Ekely on Skoyen outside Christiania, where there was room enough for several studios and shelter for both animals and servants. On the property with scrub, orchard and open fields, which was a former nursery, he found now an entire small design world, and here he painted motifs to all year and hours. The soft daylight at Ekely inspired him to a picturesque lecture that vibrate in the same way as the late Monet landscape art. Other images, especially night pictures overlooking the linked fields towards the bay, has a permanent pictorial structure reminiscent of both Cézanne and Franz Marc.

Here lived Munch chosen isolation from artist colleagues and visitors were greeted at the gate by angry dogs and had mostly ask for an audience. Young female models superseding however apart, and his relationship with them formed the basis for a wide variety of artwork. Particularly fascinating is the series of artist and his model (1919-1921), where he painted himself with his model and with an unmade bed in the background. The motives are obviously seen in a mirror and portrays his life unceremoniously and ruthlessly. Another main subject of Ekely-time series bohemian motifs with Bohemian wedding as his major work, with himself and a model for the end of a table which itself appears as a cézannesk Still. Also in self-portraits from later years he maintained his full creativity, relentless as they are in their dispensing psychological characteristics.

In time Ekely won Munch increasing international recognition, especially through major retrospective exhibitions in Switzerland and Germany - which led to the final was held a retrospective exhibition of his works at home in the National Gallery in Oslo 1927. 1932 was in Oslo arranged an exhibit called "Recent German painting," which had as its main topic to view Munch importance for young German art.

In 1930 Edvard Munch's paintings cleared out by German museums and sold on the market, and in those years he lived quiet and isolated and were reluctant to participate in exhibitions on the Continent. Until recently he painted fullødige self-portraits, with Self Portrait between Clock and the Bed 1940-1943 as his last major work.

Edvard Munch died in 1944 and is buried in the Grove of Honour at Our Saviour's cemetery in Oslo. Ekely was purchased by the City of Oslo in 1945, and the property was in 1950 listed 49 homes with studios for painters, illustrators and sculptors. Munch Farmhouse was demolished, but the studio is preserved. It was long used as stock for the major art production he bequeathed to Oslo. It included some 1,100 paintings, 15,500 prints, 4,700 drawings and six sculptures, and some other items. Munch Museum in Oslo was opened in 1963, one hundred years after the artist's birth. It was rehabilitated and expanded in 1994, the 50th anniversary of Munch's death.

=== Works

Various - For complete list of works, see biography in NKL, Vol. 2, 1983

  • Study Head, 1883
  • In the morning, 1883
  • Morning (Girl on the edge of the bed), 1884, BKM
  • Karl Jensen Hjell, 1885 p.u.
  • Study (The Sick Children), 1885-1886, NG
  • Tightening, 1893
  • Vampire, 1893, Gothenburg Art Museum
  • Scream, 1893 NG and the Munch Museum, Oslo
  • Death in the sickroom, 1893 NG and the Munch Museum, Oslo
  • Madonna, 1894-1895, NG and the Munch Museum, Oslo
  • Girls on the pier, 1899 NG
  • Impressionists, 1900, NG
  • Old Man in Warnemünde, 1907
  • Bathing Men, 1908 Ateneum, Helsinki
  • Sun, University Aula, Oslo
  • History, University Aula, Oslo
  • Galloping Horse, 1910-1912, Munch Museum, Oslo
  • The yellow log, 1912, Munch Museum, Oslo
  • Workers on their way home, in 1913, Munch Museum, Oslo
  • Alma Mater (researchers), 1916 University Aula, Oslo
  • The artist and his model, 1919-1921
  • Bohemian wedding

=== Sources and literature

Om Edvard Munch (Norsk)

Edvard Munch (1863-1944) maler og grafiker.

Foreldre: Korpslege, senere sanitetskaptein Christian Munch (1817–89) og Laura Cathrine Bjølstad (1837–68). Ugift. Fetters sønnesønn av Jacob Munch (1776–1839); brorsønn av historiker, professor Peter Andreas Munch (1810–63); fetter til maler Edvard Diriks (1855–1930); fillenevø (fetters sønn) av forfatter Andreas Munch (1811–84); tremenning til lege Kristine Munch (1873–1959); firmenning til maler Frits Thaulow (1847–1906).

Edvard Munchs livsverk er nå allment akseptert som en av de viktigste forutsetningene for de rådende ekspresjonistiske strømningene i 1900-tallets kunst, og han har som billedkunstner i dag en internasjonal posisjon som tilsvarer Ibsens innen teateret eller Abels innen matematikken.

Da Edvard Munch var få måneder gammel, flyttet familien til Christiania, hvor faren fikk stilling som korpslege med løytnants grad. Han var stasjonert på Akershus festning, men tjenestegjorde i sommerhalvåret periodevis også på Gardermoen, hvor han fulgte soldatene og rekruttene på eksersis. Edvard Munchs mor kom fra en praktisk anlagt skipperfamilie, men var tuberkuløs og fikk støtte i husholdet av sin yngre søster Karen. I løpet av få år fikk Edvard og hans ett år eldre søster Sophie ytterligere tre søsken. Karen Bjølstad overtok ansvaret for husholdet da Laura Cathrine Munch døde julen 1868. Hun fungerte som en varm og praktisk mor for barna, men inngikk ikke ekteskap med Christian Munch, noe som bidrog til familiens relative isolasjon fra den øvrige, høyborgerlige Munch-familien.

Familien flyttet i de kommende årene stadig til nye leiligheter, der Christian Munch også etablerte privat legekontor med det håp å kunne spe på sin magre, faste lønn som embetsmann. Men han var utpreget nervøs og notorisk upraktisk, og hadde ytterligere det handikap som familielege at han ikke alltid var tilgjengelig om sommeren. I hjemmet fremstod han dels som en meget sjarmerende og kunnskapsrik far, som fortalte barna spennende eventyr og grøssende historier, dels formørket han sine omgivelser med religiøse grublerier.

1877, da Edvard Munch var 15 år, døde også hans søster Sophie i tuberkulose. Han var meget sterkt knyttet både til moren og til søsteren, og disse opplevelsene av dødens nærvær i familiekretsen skulle bli et sentralt, eksplisitt motiv i hans særpregede, psykologisk dypt borende kunst.

Stadige sykdommer i barndommen bidrog til at Edvard Munchs skolegang ble sporadisk, slik at opprinnelige tanker om en universitetsutdannelse ble skrinlagt. Det ble den yngre broren Andreas som skulle følge i farens fotspor. 1879 meldte Munch seg inn på Den tekniske skole i Kristiania for å utdanne seg til arkitekt, men meldte seg i november året etter ut igjen da han besluttet å bli maler. Han hadde i løpet av sommeren malt studier og skisser fra byen og omegnen, og han hadde fra barnsben av årelang erfaring med å tegne og male akvareller.

Valget var ikke i seg selv radikalt. Det var flere malere i slekten, bl.a. holdt Munchs slektninger Edvard Diriks og Frits Thaulow begge til i Kristiania da han bestemte seg for å bli maler. Han nyttiggjorde seg umiddelbart og helt konkret det han hadde lært gjennom bruk av tegneapparater til perspektiviske konstruksjoner på den tekniske skolen, noe som er særlig tydelig i hans tidlige malerier, f.eks. av Gamle Aker kirke sett fra vinduene i familiens hjem i Fossveien 7 på Grünerløkka. En genuin følsomhet for lys og farger gjorde at han i kunstnerkretser umiddelbart gikk for å være en helt eksepsjonell begavelse.

Frits Thaulow var for øvrig en ledende skikkelse blant de kunstnerne som fra 1879 av stilte seg i spissen for et nytt kunstprogram hentet fra den franske naturalismen. Dette programmet avviste behovet for tradisjonell kunstnerutdannelse fra et akademi. Kunnskap og erfaring skulle erverves gjennom gruppearbeid blant selvstuderende, eventuelt supplert ved gjensidig inspirerende rettledning fra erfarne naturalister. Dette programmet, som i ekstrem forstand krevde personlig tilegnelse av kunstens virkemidler, passet den bråmodne Edvard Munch som hånd i hanske, og han videreførte det bokstavelig talt i dets ytterste konsekvens livet ut.

Foruten å male utsikten fra vinduene i Fossveien, malte Munch motiver fra byen og omegnen – dels alene, dels sammen med andre pur unge “naturalister” som Gustav Lærum og Jørgen Sørensen. I august 1880 meldte han seg inn på Den kgl. Tegneskole i Kristiania, først i frihåndsklassen og deretter med direkte avansement til modellklassen som billedhuggeren Julius Middelthuns stjerneelev. Sammen med seks jevnaldrende kolleger fikk han også del i et atelierfellesskap i “Pultosten”, Morgenbladets gård ved Stortinget. Man malte gjerne studiehoder av modeller hentet rett inn fra gaten – ofte eldre menn og kvinner som var merket av livet. Her arbeidet også Christian Krohg en tid og hadde rollen som eldre “kollaborator”. Selv om Munch hevdet at han påvirket Krohg like meget som omvendt, ble Munch som figurmaler allment ansett som elev av Krohg.

1882, 18 år gammel, solgte Munch to malerier på auksjon for 21 kroner stykket, og 1883 stilte han ut et Studiehode på Industri- og Kunstutstillingen i Kristiania og deltok på Høstutstillingen med maleriet På morgenkvisten, som viser en pike som nører i ovnen en tidlig morgenstund. Denne statlige utstillingen, som var juryert av kunstnerne selv, gav et overblikk over hva som rørte seg i samtidens kunst, og innbefattet verker fra kunstnere under utdannelse.

1885 fikk Munch et mindre privat reisestipend av Thaulow slik at han kunne reise sammen med en gruppe yngre kolleger til verdensutstillingen i Antwerpen, der han deltok i den norske avdelingen med et portrett av sin søster Inger i sort kjole. Han reiste videre sammen med gruppen til Paris, der han i tre uker bl.a. kunne studere Salongen og Louvre. Samme høst viste han helfigurportrettet av Karl Jensen-Hjell, som ble negativt karakterisert som “Impressionismens ytterlighet”, og året etter viste han Studie – det senere så berømte Det syke barn – som utløste en negativ omtale til da ukjent i norsk kritikk. Kort sagt ble Munch anklaget for å utstille et helt uferdig maleri, som ikke burde vises utenfor atelieret, uten annet motiv enn eventuelt å drive gjøn med publikum.

Munch etablerte seg nå som en ytterst kontroversiell maler, som ikke gadd eller av psykologiske årsaker ikke maktet å male helhetlig avsluttede kunstverk. Temperaturen i kritikken kan også forklares med viktigheten av bildende kunst i tiden, og at Munch hadde det potensialet av talent som skulle til for å kunne markere Norge på internasjonale utstillinger – noe som den gang var viktig som ledd i nasjonsbyggingen. Selv om man i ettertid har ment å kunne konstatere en viss tilnærming til en mer tradisjonell naturalisme, ble han av kritikere og kunstnervenner alt mer ansett som radikalt eksperimenterende med maleriets virkemidler – farge, form og penselstrøk – langt utover grensen av det tillatelige.

Da Munch 1889 fikk tildelt Statens reisestipend, var han en av de siste i rekken blant sine unge kolleger som fikk denne muligheten. Hans søknad dette året var derfor skriftlig støttet av hele det etablerte kunstnerkollegiet, som tross alt bøyde seg for hans åpenbare begavelse. Som et implisitt tillegg til søknaden arrangerte han noe så helt eksepsjonelt som en større retrospektiv separatutstilling med 109 malerier og tegninger i Studentersamfundets lille sal i Universitetsgata, som dokumenterte hans utvikling i studietiden.

Med stipendet, som Munch fikk under den til da uhørte forutsetning at han skulle følge undervisning i utlandet hos en etablert maler, reiste han til Paris og meldte seg inn hos den aksepterte portrettmaleren Léon Bonnat, hvis malerskole ble flittig besøkt av skandinaviske kunstnere. Etter noen uker, da han var akseptert som den mest begavede eleven, avbrøt han undervisningen og malte i stedet på egen hånd impresjonistiske studier, der han definerte seg som kunstner i relasjon til franske impresjonister som Claude Monet, Camille Pisarro og Georges Seurat. I Paris mottok han også sterke inntrykk fra de sentrale begavelsene i det moderne syntetistiske maleri som Vincent van Gogh, Paul Gauguin og Émile Bernard. Han fikk stipendet fornyet to ganger og kunne derfor i de følgende årene oppholde seg i lengre perioder i Frankrike, der han malte impresjonistiske og syntetistiske motiver parallelt og utarbeidet en helt egenartet motivverden, som han også utdypet i litterære tekster – åpenbart med tanke på utgivelse som en type selvbiografisk bekjennelse.

September 1892 arrangerte Munch en separatutstilling i Tostrupgården i Kristiania som i hovedsak dokumenterte det han hadde utført i stipendtiden. Utstillingen viste først og fremst hvordan en suverent begavet nordisk kunstner malte under innflytelse av moderne fransk maleri, og det er derfor vanskelig å forstå hvorfor han ble invitert til å vise hele utstillingen i den nye overlyssalen i den ærverdige Kunstnerforeningen i Berlin. Umiddelbart etter at foreningens styre hadde foretatt sin tradisjonelle inspeksjon før publikums inntreden, ble utstillingen forlangt stengt fordi kunstverkene i styrets øyne var helt uakseptable. På grunn av formalia – det måtte ifølge regelverket innkalles til en generalforsamling – ble utstillingen holdt åpen for publikum i noen få dager og ble en skandalesuksess.

Edvard Munch ble kjent i Europa som “tilfellet Munch”. Han utnyttet situasjonen maksimalt og skrev kontrakt med kunsthandleren Eduard Schulte om å sende utstillingen på turné til en rekke byer i Tyskland, hvor Schulte hadde utstillingslokaler og hvor publikum strømmet til for se de skandaløse bildene. Som et ledd i turneen gjenåpnet Munch senere for egen regning utstillingen i sentrum av Berlin, der han markerte den ved å henge et enormt rent norsk flagg ut av vinduet. Skandaleutstillingen gav Munch et internasjonalt navn og billettinntekter, og han ble nært knyttet til August Strindberg, som nå også etablerte seg i Berlin og som fikk sitt gjennombrudd med forestillingen Kreditorene samme dag som Munch demonterte sin gjenåpnede utstilling. Mens Strindbergs teaterstykke i kjølvannet av Munchs utstilling gikk for fulle hus i mer enn 70 dager i Residenztheater, utviklet hans og Munchs stamkneipe “Zum schwarzen Ferkel” seg til å bli et spennende og fruktbart litterært møtested for tyske og skandinaviske kunstnere.

Det følgende året malte Munch – foruten portrettstudier – en samlet billedsyklus med kjærlighetsmotiver i landskap og interiører, som han stilte ut under betegnelsen Kjærligheten i Berlin i desember. Serien ble innledet med Tiltrekning og tok for seg motiver som “Kjærlighet og smerte” (Vampyr), “Elskende kvinne” (Madonna) og endte med “Fortvilelse” (Skrik). Munchs utstilling var arrangert for å gi en samlet visuell og følelsesmessig opplevelse, med maleriet Døden i sykeværelset som åpningsbilde. Munch regnet med at inntektene skulle komme fra salg av billetter og ikke fra salg av kunstverk, og utstillingen ble betegnende nok åpnet samme dag som premieren på Strindbergs Leka med Elden i Lessingtheater. Dagny Juel, som alle tok for gitt var modellen for Madonna, hjalp Munch med å montere utstillingen. Hun var gift med den polske litteraten Stanisłav Przybyszewski, som skrev en lengre artikkel om Munchs serie Kjærligheten og omtalte hans kunst som “psykisk naturalisme”. Denne artikkelen ble en del av en bok om Munch med bidrag fra sentrale tyske forfattere som Przybyszewski redigerte noen måneder senere.

I årene som fulgte, fortsatte Munch å utvikle sine egenartede motiver supplert med portretter og landskaper. Fra 1894 tok han også opp grafikk, og skapte umiddelbart verker som gjorde ham til et av de helt sentrale navn innen så vel radering som litografi og tresnitt. Han hadde intet behov for å lære seg teknikker på tradisjonelt vis. Som hans maleri preges også disse arbeidene av en overlegen enkelhet i teknikk og uttrykk som viser at en formell utdannelse er irrelevant og tvert om kan være hemmende for nyskapning hvis en egenartet begavelse er sterk nok.

Munch markerte seg nå som en spennende, uttalt individualistisk, europeisk kunstner med store, rikholdige separatutstillinger i tyske byer samt i København og Stockholm. Da han av prinsipp ikke lenger ville underlegge seg juryering, deltok han de neste 20 år ikke i norske offisielle kunstmønstringer, og han deltok aldri mer i utstillinger som krevde juryering. Mens han for eksempel hadde en markant og oppsiktsvekkende profil som eksperimenterende kunstner i den norske avdelingen på den internasjonale utstillingen i København 1888, ble han på verdensutstillingen i Paris nødsaget til å la seg representere med et ufarlig arbeid, Morgen (Piken på sengekanten), malt så tidlig som 1884. Munchs siste offisielle deltakelse var med fire små malerier med motiv fra familien i den norske avdelingen på den internasjonale utstillingen i München 1891.

Munchs første utstilling i Kristiania etter skandaleustillingen i Berlin fant sted hos Blomqvist oktober 1895. Utstillingen, som omfattet hans kjente motiver – til dels i flere varianter og supplert med grafikk – vakte stor omtale, både positiv og negativ. Han viste bl.a. maleriet Selvportrett med sigarett og litografiet Selvportrett med knokkelarm. På et møte i Studentersamfundet ble det bl.a. åpent diskutert hvorvidt den sinnssykdom som lå til familien, kastet et negativt lys over Munchs kunst eller ikke. Student Johann Scharffenberg, senere professor i psykiatri, hevdet med styrke at Munchs kunst var farget av sinnssykdom og derfor forkastelig. Dikteren Sigbjørn Obstfelder, som selv hadde hentet fundamentale kunstneriske innsikter fra en gjennomlevd psykose, rykket inn til forsvar for Munchs kunstverker, som han karakteriserte som dikt i farger. I det hele tatt var det typisk at Munch vant forståelse i den litterære avantgarde mens han stort sett ble kjølig mottatt i det gode borgerskap og blant bildende kunstnere. Bemerkelsesverdig nok lot Henrik Ibsen seg i alles påsyn vise om på utstillingen av Munch selv.

Da fransk presse var til stede for å dekke teaterbegivenheter i Kristiania, fikk denne hendelsen dekning i litterære tidsskrifter i Paris og bidrog til at Munch fikk invitasjon til å arbeide og stille ut i selve kunstens Mekka. Her fikk han et spekter av forskjellige oppdrag, hvorav de viktigste var en utstilling i Salon de l'Art Nouveau, illustrasjonsoppdrag til Charles Baudelaires Les fleurs du mal, et forfatterportrett av Stéphane Mallarmé og samarbeid med Thaulow for Théâtre de l'Oeuvre for en oppsetning av Ibsens Peer Gynt, der også flere unge franske malere som var influert av Gauguin, var involvert. Men selv om Munchs arbeider vakte en viss oppsikt og han skapte briljante grafiske arbeider på samme grafiske verksted som sentrale unge franske kunstnerne, så solgte han knapt noe i Paris og måtte etter et par år – helt pengelens – trekke seg tilbake til Kristiania. Han var også forfulgt av andre uhell, som at forleggeren til utgaven av Les fleurs du mal døde, slik at oppdraget ble kansellert, og at også Mallarmé døde, slik at Munchs portrett ikke ble benyttet til en planlagt utgivelse av hans verker.

Rundt århundreskiftet samlet Munch seg bl.a. til en rekke vakre, avbalanserte landskapsmotiver. De mest gjennomarbeidede var en serie med vintermotiver fra Ljan og sommerlige motiver som Livets dans og Pikene på bryggen fra Åsgårdstrand. Intensiv utstillingsvirksomhet på kontinentet og i Kristiania kulminerte med hans mønstring av bl.a. hele den samlede kanoniske Livsfrise montert rundt veggene i skulptursalen på Secessionen i Berlin 1902. Denne utstillingen markerte et definitivt gjennombrudd for Edvard Munch som en betydelig kunstner i Tyskland. Da han samme høst skulle følge opp suksessen med en utstilling hos Blomqvist i Kristiania, ble denne på det nærmeste boikottet av publikum. Munch mente at dette skyldtes hevn fra overklassepiken Tulla Larsen, som Munch hadde vraket. Det lille salg han hadde hatt i Norge, størknet bort.

I de følgende årene ble Munch igjen, om enn som en spennende outsider, stadig mer integrert som kunstner i Tyskland, der han ble en viktig forutsetning for utviklingen av eksperimenterende ung tysk kunst i maleri og i grafikk. Den mest betydelige privatsamleren av moderne fransk kunst i Tyskland, øyelegen Max Linde i Lübeck, ervervet etter hvert en betydelig samling av Munchs arbeider med hovedvekt på portretter av Linde-familien og med portrettet av øyelegens fire sønner som det absolutte hovedverk. Allerede 1902 skrev Max Linde en rikt illustrert bok han kalte “Edvard Munch og fremtidens kunst”.

Munch utviklet nå en stadig mer fargesterk, vital kunst, som han årlig viste eksempler på i Den frie ustillingen i Paris, der blant andre Henri Matisse var dominerende i gruppen som monterte bildene i utstillingen. Munch fikk således høyst sannsynlig en direkte innvirkning på den fargesterke franske fauvismen som ble etablert i Paris 1905.

Foruten flere spennende oppdrag, som eksempelvis det å male et posthumt portrett av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche for den svenske kunstsamleren og Nietzsche-entusiasten Ernest Thiel, ble Munch gitt i oppgave å skape stemningsskisser for oppsetningen og iscenesettelsen av Ibsens Gengangere, som 1906 ble valgt som åpningsforestilling til Max Reinhardts nye intimscene i Berlin. Med dette prosjektet skapte Munch seg også et navn i teaterhistorien. Trolig som et lokkemiddel for å få Munch til å utføre denne oppgaven, gav Max Reinhardt ham også i oppdrag å male en samlet frise rundt veggene i teaterets foajé. Disse bildene ble solgt noen år senere da teateret hadde økonomiske vanskeligheter.

1907–08 pendlet Munch mellom Berlin og den mondene fiske- og feriebyen Warnemünde på Østersjøkysten. Her utviklet han en særegen stil med et sideblikk til den unge Matisse og den nylig avdøde Paul Cézanne, der han igjen så å si gjennom personlig tilegnelse brutaliserte og derved germaniserte et tilgrunnleggende forfinet fransk uttrykk. Matisses palett er særlig tydelig et forbilde i maleriet Gammel mann i Warnemünde, som fremstiller en mann i atelieret i huset Munch bebodde dette året, og hovedverket Badende menn bygger åpenbart på direkte studium av Cézanne. I Warnemünde skapte Munch for øvrig en helt egenartet serie malerier han kalte Det grønne værelset, en samlet serie med hatske fremstillinger av kjærlighetens vrengebilde som i utgangspunktet speilte hans vedvarende hat til Tulla Larsen.

Mange år med rastløst omflakkende liv på Kontinentet – med gjennomgående slett og usikker økonomi, men med et rikt kontaktnett og mange forspilte muligheter – ledet til slutt til et sammenbrudd. Munchs liv ble etter hvert preget av ukontrollert konsum av alkohol og fandenivoldsk oppførsel, som innbefattet håndgemeng på barer og restauranter, selv om han til dels også opptrådte som den elegante, belevne aristokraten. Som et resultat av sitt utsvevende liv fikk Munch til slutt et nervøst sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner. Han flyktet til det liberale Danmark for å la seg behandle der, i redsel for å bli innesperret på et tysk sinnssykehospital på livstid. I København lot han seg innlegge på dr. Daniel Jacobsons privatklinikk. Behandlingen her innebar avslapning og full avvenning fra alkohol og tobakk.

Munch hadde i de senere årene ofte tatt opphold på forskjellige sanatorier i Tyskland, der han pleide helsen og malte bilder, og han hadde lenge visst at han en gang måtte ta “den store kuren”. Opplegget hos dr. Jacobson hadde et tilsvarende tilbud, med lys- og vannterapi, massasje og næringsrik mat. Og som på sanatoriene omgjorde Munch snart sitt værelse til et atelier, der han bl.a. malte et strålende portrett av legen. Herfra arrangerte han også viktige utstillinger i Danmark og Finland og sin første utstilling på fem år i Kristiania, der han så å si over natten ble et populært investeringsobjekt. Han solgte bilder i store mengder og til høye priser. Sammenbruddet, som ble godt dekket i pressen, gav grobunn for en popularitet som speilte den som van Gogh var blitt gjenstand for etter sin død, men det hjalp også at han nå i ærverdige tyske kunsthistoriebøker ble omtalt som Skandinavias ledende bildende kunstner.

Trolig motivert av planene for konkurransen om utsmykningen av den nye festsalen til universitetets 100-årsjubileum, bestemte Munch seg for å ta fast opphold i Norge, men valgte å bosette seg noe isolert på steder der det var forbud mot salg av alkohol. 1909 slo han seg ned i Kragerø, der flere av hans norske venner det første året alternerte med å holde ham med selskap for å unngå at han på ny falt for fristelsen til et utsvevende liv.

Munch satte umiddelbart i gang med studier til utsmykningen av aulaen, men avbrøt arbeidet i juni da han ble fortalt at “Norges største maler” var utelatt fra deltakelse i konkurransen. Senhøstes samme år ble han imidlertid på korteste varsel likevel invitert, og leverte i all hast diverse utkast. Juryen samlet seg endelig om å utlyse en ny konkurranse mellom ham og den konservative Emanuel Vigeland – den kunstneren som universitetet helt åpenbart ønsket som dekoratør. Munch var fremdeles uhyre kontroversiell i den akademiske verden. Men man tok ingen endelig bestemmelse, og 100-årsdagen for universitetets grunnleggelse ble feiret i en sal hvor utsmykningsbudsjettet var gått med til å pryde veggene med silketapeter. En egen festaften var for øvrig viet Munchs onkel P. A. Munch uten at Edvard Munch selv var blitt invitert, noe han irritert gav uttrykk for i et brev til universitetet.

I Kragerø malte Munch de sentrale motivene Solen og Historien – med skipperen Børre Nilsen som modell, sittende under en urgammel eik – til utsmykningen av universitetets festsal, og skapte for øvrig malerier preget av en fast organisert billedstruktur, gjerne bygd opp ved bruk av massive skulpturale former. Maleriene vitner også om et fornyet sideblikk til så vel Cézannes oppbygning av billedrommet som hans gjengivelse av det dirrende sollyset. Munch tilnærmet seg således også et typisk norsk landskapsmaleri slik vi bl.a. kjenner det fra Thorvald Erichsen, hvis landskapskunst for øvrig også bygde på studier av Cézannes maleri. Den samme kraft utstråler fra en rekke av Munchs helfigurportretter malt i samme periode. Ved bruk av sterke perspektiviske romkonstruksjoner tilfører han kraft og vitalitet til motiver som Den gule tømmerstokken og Galopperende hest.

Med i hovedsak slike kraftfulle nynaturalistiske malerier lot Munch seg representere på den kunsthistorisk særdeles viktige Sonderbundutstillingen i Köln 1912. I denne utstillingen, som pretenderte å gi status til tidens moderne kunst, ble Munch – som eneste levende maler – tildelt en egen større sal, og sammen med van Gogh og Gauguin ble han presentert som en av forutsetningene for tidens moderne maleri. Munch følte seg nå som en “moderne klassiker”, og det var generasjonen etter ham som nå fikk “Kölnerdomen til å skjelve i sine grunnvoller”.

1910 kjøpte Munch en eiendom i Hvitsten på østsiden av Oslofjorden, der naturen var mild og grøderik. Her fant han motivet til Alma Mater (Forskerne) i aulaen: Under en lund med bjørk i full flor fremstilles som modell for Alma Mater – alias Moder Norge – Karen Borgen, som hadde et hardt liv bak seg i Amerika. Hennes datter, Ingeborg Kaurin, ble i de kommende årene Munchs faste modell og tjenestepike, og han avbildet henne i utallige studier hvis erotiske drag påkaller tankene om den sene Pablo Picasso. På klippene på stranden nedenfor huset sees hun i utallige stillinger som modellen for en serie badebilder preget av en varm rosa tone, og der kvinne og natur smelter sammen i det strålende sollyset.

Fra nå av viste Munch årvisst sine arbeider på omfattende utstillinger i Kristiania, og han fortsatte tradisjonen fra ungdomsårene ved å la utstillingene speile hele rikdommen i hans kunst uten ved gjerrige sideblikk på forhånd å skille mellom hvete og klint. Han benyttet de offentlige utstillingene til selv å danne seg et overblikk over de bærende og mindre bærende tendensene i sin egen utvikling og gav dermed publikum et generøst tilbud om å se hans kunst så å si i dens vorden. Hans eminente åpenhet i så henseende bidrog til hans enestående popularitet som kunstner blant folk flest.

Mens Munch fremdeles var aktivt malende så vel i Kragerø, der han leide eiendommen Skrubben – et patrisierhus med utsikt over havet, som på sin eiendom Nedre Ramme i Hvitsten, leide han Grimsrød hovedgård på Jeløya ved Moss. Fra livet igjennom å ha bodd trangt og nøkternt på oftest billige hotellrom og stort sett uten å ha tilgang til atelierer, beruste han seg nå uhemmet i å leve romslig. Han stablet og strødde malerier og grafikk kaotisk over alt omkring i de utallige rommene, uten å ta hensyn til å skulle fremtre som velorganisert og borgerlig. Selv om han høyst trolig i stillhet sikret sine viktigste arbeider i maleri og grafikk, gav han inntrykk av fullstendig likegyldighet overfor sine kunstverkers ve og vel. På Jeløya fortsatte han arbeidet med utsmykningen av universitetets festsal i sine egenartede friluftsatelierer, mens han ved seilduksfabrikken i Moss fant motivet til det nærmest demonisk pregede Arbeidere på hjemvei, hvor han med en lignende teknikk som i Galopperende hest lar motivet sprenge frem mot betrakteren. På et vis suggererer han frem et bilde på arbeiderklassens uavvendelige styrke.

Etter utrettelig innsats fra Munchs venn, Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis, og flere utstillinger som viste fremdriften av arbeidet, ble det 1914 ved innsamlede midler endelig gitt Munch i oppdrag å fullføre utsmykningen til universitetets festsal, som omsider ble innviet i august 1916. Noen måneder i forveien hadde Munch ervervet eiendommen Ekely på Skøyen utenfor Kristiania, hvor det var plass nok til flere atelierer og husrom både for dyr og tjenestefolk. På eiendommen med krattskog, eplehage og åpne jorder, som var et tidligere gartneri, fant han nå en hel liten motivverden, og her malte han motiver til alle årets og døgnets tider. Det myke dagslyset på Ekely inspirerte ham til et malerisk foredrag som vibrerer på samme måte som den sene Monets landskapskunst. Andre bilder, særlig nattbildene med utsikt over de koblede jordene mot fjorden, har en fast billedoppbygning som minner om både Cézanne og Franz Marc.

Her levde Munch i selvvalgt isolasjon fra kunstnerkolleger, og besøkende ble møtt i porten av hissige hunder og måtte stort sett be om audiens. Unge kvinnelige modeller avløste imidlertid hverandre, og hans forhold til dem dannet basis for en lang rekke kunstverk. Særlig fascinerende er serien med Kunstneren og hans modell (1919–21), der han malte seg selv sammen med sin modell og med en uoppredd seng i bakgrunnen. Motivene er åpenbart sett i et speil og fremstiller hans liv usentimentalt og hensynsløst. Et annet hovedmotiv fra Ekely-tiden er serien bohemmotiver med Bohemens bryllup som hovedverket, med ham selv og en modell for enden av et bord som i seg selv fremtrer som et cézannesk stilleben. Også i selvportrettene fra senere år bevarte han sin fulle skaperkraft, nådeløse som de er i sin utleverende psykologiske karakteristikk.

I tiden på Ekely vant Munch stadig større internasjonal anerkjennelse, spesielt gjennom store retrospektive utstillinger i Sveits og Tyskland – noe som førte til at det endelig ble arrangert en retrospektiv utstilling av hans verker på hjemmebane i Nasjonalgalleriet i Oslo 1927. 1932 ble det i Oslo arrangert en utstilling kalt “Nyere tysk maleri”, som hadde som hovedtema å vise Munchs betydning for ung tysk kunst.

I 1930-årene ble Edvard Munchs malerier rensket ut av tyske museer og solgt på markedet, og i disse årene levde han stille og isolert og vegret seg for å delta på utstillinger på Kontinentet. Inntil det siste malte han fullødige selvportretter, med Selvportrett mellom klokken og sengen 1940–43 som sitt siste hovedverk.

Edvard Munch døde 1944 og er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Ekely ble kjøpt av Oslo kommune 1945, og på eiendommen ble det i 1950-årene oppført 49 boliger med atelierer for malere, tegnere og billedhuggere. Munchs våningshus ble revet, men atelieret er bevart. Det ble lenge brukt som lager for den store kunstproduksjonen han testamenterte til Oslo kommune. Den omfattet rundt 1100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4700 tegninger og seks skulpturer, samt en del andre gjenstander. Munch-museet i Oslo ble åpnet 1963, hundre år etter kunstnerens fødsel. Det ble rehabilitert og utvidet 1994, på 50-årsdagen for Munchs død.

Verker

Et utvalg - For komplett verkliste, se biografi i NKL,bd. 2, 1983

  • Studiehode, 1883
  • På morgenkvisten, 1883
  • Morgen (Piken på sengekanten), 1884, BKM
  • Karl Jensen-Hjell, 1885, p.e.
  • Studie (Det syke barn), 1885–86, NG
  • Tiltrekning, 1893
  • Vampyr, 1893, Göteborg Konstmuseum
  • Skrik, 1893, NG og Munch-museet, Oslo
  • Døden i sykeværelset, 1893, NG og Munch-museet, Oslo
  • Madonna, 1894–95, NG og Munch-museet, Oslo
  • Pikene på bryggen, 1899, NG
  • Livets dans, 1900, NG
  • Gammel mann i Warnemünde, 1907
  • Badende menn, 1908, Ateneum, Helsingfors
  • Solen, Universitetets Aula, Oslo
  • Historien, Universitetets Aula, Oslo
  • Galopperende hest, 1910–12, Munch-museet, Oslo
  • Den gule tømmerstokken, 1912, Munch-museet, Oslo
  • Arbeidere på hjemvei, 1913, Munch-museet, Oslo
  • Alma Mater (Forskerne), 1916, Universitetets Aula, Oslo
  • Kunstneren og hans modell, 1919–21
  • Bohemens bryllup

Kilder og litteratur

  • Norsk biografisk leksikon: Edvard Munch
  • English Wikipedia: Edvard Munch
  • nrk.no: Edvard Munchs familie i Vesterålen
  • vg.no: Munch-ekspert ikke overrasket over påstått barnebarn
  • S. Biørnstad: bibliografi i A. K. Eggum: Edvard Munch. Malerier – skisser og studier,1983, s. 297–300
  • R. Stenersen: Edvard Munch. Nærbilde av et geni,1945 (flere senere utg.)
  • J. H. Langaard og R. Revold: Edvard Munch. Mesterverker i Munch-museet i Oslo,1975
  • R. Stang: Edvard Munch. Mennesket og kunstneren,1977
  • A. K. Eggum: Edvard Munch. Malerier – skisser og studier,med bibliografi, 1983
  • A. K. Eggum: biografi i NKL,bd. 2, 1983
  • M. Lande: På sporet av Edvard Munch. Mannen bak mytene,1996

Portretter m.m.

  • Selvportrett med sigarett, maleri, 1895, NG
  • Selvportrett med knokkelarm, litografi, 1895, Schiefler 31
  • Selvportrett mellom klokken og sengen, maleri, 1940–43, Munch-museet, Oslo
view all 16

Edvard Munch's Timeline

1863
December 12, 1863
Østre Engelaug, Løten, Hedmark, Norway
1864
April 15, 1864
Løten, Hedmark, Norway
1865
1865
Age 1
Nedre Slottsgate 9, Kristiania, Norway
1875
1875
Age 11
Thv. Meyersgade 48, Kristiania, Norway
1880
November 1880
- March 1881
Age 16
Oslo, Norway
1882
1882
- 1883
Age 18
Christian Kroghs malerskole
1883
1883
- 1883
Age 19
Oslo, Norway
1883
- 1883
Age 19
Oslo, Norway
1885
1885
Age 21
Skaus Plads 1, Kristiania, Norway
1885
- 1885
Age 21
Antwerpen, Germany