Andreas Johansen Munch

https://da.wikipedia.org/wiki/Andreas_Munch

Andreas Munch (1811-1884) forfatter.

Foreldre: Residerende kapellan, senere biskop Johan Storm Munch (1778–1832) og Else Petronelle Hofgaard (1790–1879).

Gift 1) 24.5.1844 i Christiania med Charlotte Amalie Juul (27.9.1824–20.4.1850), datter av kjøpmann Jacob Bentzen Juul (død 1842) og Inger Margrethe Finckenhagen;

2) 10.10.1865 i Borbjerg, Danmark med Anna Marie Amalie Raben (1.12.1832–24.2.1905), datter av biljardholder Svend Nordberg og Erikke Lund (adoptivforeldre: hoffjegermester, kammerherre Gregers Christian lensgreve Raben til Christiansholm, død 1875, og Anna Margrethe Lund, død 1851). Bror av Johan Storm Munch (1827–1908; se NBL1, bd. 9); fetter av Peter Andreas Munch (1810–63); farbror til Kristine Munch (1873–1959); filleonkel (fars fetter) til Edvard Munch (1863–1944).

Andreas Munchs forfatterskap er knyttet til en overgangsfase mellom romantikk og realisme på 1800-tallet. I 1850-årene ble han hyllet som Norges betydeligste dikter, men noen få år senere ble han stilt i skyggen av Ibsen–Bjørnson-generasjonen. Munch kom til å henleve sine senere år i Danmark som en påminnelse om et kunstnerideal og en diktning som føltes mer og mer antikvert i realismens og naturalismens tidsalder. I sin nære tilknytning til Danmark fremtrer Munch som en siste representant for den dansk-norsk felleslitteraturen fra tiden før 1814.

Munch var født inn i en fremtredende embetsmannsfamilie. Sine første år tilbrakte han i Sande i Vestfold, så fulgte noen år i Christiania, inntil faren 1823 ble utnevnt til biskop i Kristiansand, der Munch kom til å oppleve sine grunnleggende ungdomsår. Han tok examen artium 1830 og bedrev et par år uavsluttede studier – først teologi, deretter jus. 1832–45 livnærte han seg som kopist i Finansdepartementet, og 1841–46 var han redaktør av “intelligenspartiets” organ Den Constitutionelle, uten at han selv synes å ha tatt aktivt del i brytningene i studentverdenen mellom “intelligensen” og “norskhetspartiet”. Allerede tidlig trådte de konstituerende trekk i Munchs karakter frem. Selv talte han om “et sært Tungsind” og “Eensomhedens triste, tunge Last”. I sin selvbiografi forteller han om “den særegne Sjælesygdom”, som han i skoletiden i Kristiansand “ikke var langt fra at bukke under for”, og i Den Eensomme. En Sjælehistorie skildrer han sin sykdomshistorie i “dens yderste Konsequentser”.

Munch debuterte 1836 med diktsamlingen Ephemerer, og med det historiske drama Kong Sverres Ungdom seiret han året etter i konkurransen om et skuespill til innvielsen av Christiania Theaters nye bygning, men stykket kom helt i skyggen av bruduljen omkring Wergelands Campbellerne.

Ved sitt ekteskap med kjøpmannsdatteren Charlotte Amalie Juul 1844 ble Munch økonomisk uavhengig og la 1846–48 ut på en toårig dannelsesreise til Frankrike, Italia, Sveits og Tyskland sammen med sin hustru og to sønner. Denne reiseopplevelsen har satt spor i hans betydeligste diktsamlinger, Digte, gamle og nye, Billeder fra Nord og Syd og Nye Digte. Det var et knusende slag da hans hustru og en av sønnene døde 1850. Sorgen ser ut til å ha utløst en religiøs fordypelse man merker i diktsamlingen Sorg og Trøst. Fra og med denne boken ville han – som han et sted kaller seg – være en “æsthetisk Lutheraner”.

1850- og 1860-årene betegner høydepunktet i Munchs karriere. 1858 fikk han statens reisestipend, 1860 ble han hedret med vårt lands første diktergasje, og 1866 fikk han professortittel uten forelesningsplikt og ble overøst av den svensk-norske unionskonges gunstbevisninger som regimets uoffisielle “poeta laureatus”, også kjent utenfor Skandinavia gjennom tyske og engelske oversettelser.

1850 hadde Munch fått en stilling som amanuensis (lesesalsinspektør) ved universitetsbiblioteket i Christiania, samtidig som han samlet sin produksjon omkring en av samtidens motesjangere, det historiske drama. Det dreier seg om to “kristelige Tragedier”, Salomon de Caus og femaktsdramaet Lord William Russell, den nasjonalhistoriske enakteren En Aften på Giske og femaktstragedien Hertug Skule, som uheldigvis kom ut 1864, samme år som Ibsens gjennombruddsdrama om samme emne, Kongsemnerne. Sammenligningen falt ikke ut til Munchs fordel, og fra da av kom Munch som dramatiker til å leve i skyggen av Ibsen og Bjørnson.

På stipendreisen 1858–59 ble Munch rammet av en ny tragedie, da også hans gjenlevende sønn døde i Nice. De følgende år tilbrakte han det meste av sin tid på rastløse reiser. På en av disse ble han kjent med danske Amalie Raben og giftet seg med henne 1865. Bortsett fra et kortere opphold i Norge levde Munch resten av sitt liv i et storborgerlig miljø i Danmark, om vinteren i København og om sommeren i ekteparets villa i Nysted på Lolland. Et levende inntrykk av miljøet gir en brevsamling som ekteparets datter, Anna E. Munch, gav ut 1954.

Mens Munch stadig fortsatte å produsere verker innenfor forskjellige sjangere, kjempet han en håpløs kamp mot realismen i litteraturen og venstredemokratiet i politikken. I sin dagbok noterte han: “Virkeligheden er Løsenet nu. Vel – men hvorfor kun den stygge?”

Av Munchs produksjon har bare noen få enkeltdikt overlevd i norsk sangtradisjon opp mot vår tid. Det gjelder først og fremst hans dikt til Tidemands og Gudes maleri, Brudeferden i Hardanger, med melodi av Kjerulf, også hyppig fremført som tablå. Også hans studentsang Helligt er Studentens Kald overlevde lenge, særlig i forbindelse med immatrikuleringshøytidelighetene ved Universitetet i Oslo.

Andreas Munch var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1858, av Videnskabs-Selskabet i Christiania fra 1862 og av Vetenskaps- och Vitterhets-Samhället i Göteborg. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1855 og kommandør av 1. klasse 1880, og han var kommandør av Dannebrogordenen og ridder av den svenske Nordstjärneorden. 1912 ble hans byste, utført av Jens Munthe Svendsen, oppstilt i Kristiania sammen med bystene av de tre andre opphavsmennene til Brudeferden i Hardanger.

Verker

• Skuespill
• Kong Sverres Ungdom, 1837
• Donna Clara, 1840
• Salomon de Caus, 1854
• En Aften paa Giske, 1855
• Lord William Russell, 1857
• Hertug Skule, København 1864
• Moder og Søn, København 1871
• Fjeldsøen, København 1875
• Diktsamlinger, enkeltdikt og prosatekster (et utvalg)
• Ephemerer, 1836
• Sangerinden. Et Digt, 1837
• Den Eensomme. En Sjælehistorie, 1846
• Digte, gamle og nye, 1848
• Billeder fra Nord og Syd, 1849
• En Brudeferd i Hardanger, 1849 (trykt 1879)
• Nye Digte, 1850
• Sorg og Trøst. Nogle Digte, 1852 (7. opplag København 1891)
• Digte og Fortællinger, ældre og nyere, 1855
• Kongedatterens Brudefart, et Digt i tolv Romanzer, 1861 (først trykt i Nye Digte, 1850; 3. utg. København 1878)
• Nyeste Digte, 1861
• Pigen fra Norge, historisk-romantisk Fortælling, 1861
• Jesu Billede. Digtkrands efter en romersk Legende, 1865 (6. utg. København 1885)
• Reiseminder, 1865
• Eftersommer. Ny Digtsamling, København 1867
• Udvalgte Digte, København 1873
• Barndoms- og Ungdomsminder, 1874
• Pave og Reformator. Historisk Digtning, København 1880
• Samlede Skrifter, utg. av M. J. Monrad og H. Lassen, 5 bd., København 1887–90
• Red. Den Constitutionelle 1841–46
• utg. For Hjemmet, 5 bd. (bd. 1–3 sm.m. P. A. Munch), 1861–65
• Se også bibliografi i NFL, bd. 4, 1896, s. 147–159

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Andreas Munch
• NFL, bd. 4, 1896
• H. Groth: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
• A. E. Munch: Et nordisk Digterhjem. Andreas og Amalia Munch 1862–1884. Breve og Erindringer, København 1954
• F. Paasche i NLH/Bull, bd. 3, 1959, s. 435–446
• S. Aa. Aarnes: “Æsthetisk Lutheraner” og andre studier i norsk senromantikk, 1968
• I. Hauge i NLH/Beyer, bd. 2, 1974, s. 319–325
• H. H. Wærp: Diktet natur. Natur og landskap hos Andreas Munch, Vilhelm Krag og Hans Børli, 1997
• S. Aa. Aarnes: “Inn og ut av kanon – Andreas Munch som eksempel”, i Nordica Bergensia 17, Bergen 1998, s. 168–187

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter (et utvalg)

• Maleri (brystbilde) av Jørgen Roed, ca. 1853; p.e
• Maleri (brystbilde) av Knud Bergslien, u.å.; gjengitt i K. Elster: Illustrert norsk litteraturhistorie, bd. 2, 1924, s. 210
• Byste (gips, også støpt i bronse) av H. V. Bissen, 1862; Statens Museum for Kunst, København
• Byste (gips) av Olaf Glosimodt, 1898; NG
• Byste (bronse) av Jens Munthe Svendsen, 1912; Halfdan Kjerulfs plass, Oslo