Anna Elisabeth Gjessing

http://blogg.bt.no/bergensiana/2011/02/23/hun-var-b%C3%B8rsbiffens-...

Hun var Børsbiffens «mor»

TRULS SYNNESTVEDT, 23. februar 2011,

Morgenavisen 30. januar 1960. Klikk på faksimilen. «Fru Gjessing, Børscafeen, fyller 80 år

– forteller løst og fast om restaurantliv i Bergen de siste 65 år».

Slik lød Morgenavisens overskrift da Elisabeth

Gjessing jubilerte i januar 1960. Avisen ville gjerne

gjøre stas på kvinnen som var «mor» til

den berømte «Børsbiffen».

80-åringen var komme til Bergen fra

Kristiansand på slutten av 1890-tallet,

hadde giftet seg med innehaveren av Børs Café

– og drevet restauranten i alle år etter

at ektemannen Anthony Gjessing døde allerede i 1928.

I intervjuet fortalte hun om restaurantens historie, om flyttingen fra Børsens kjeller til nybygg på Strandkaien i 1925 – og om Bergen som restaurantby.

Men Morgenavisens journalist var mest av alt opptatt av den berømte biffen – «berømt i alle år», som avisen skrev. Man ville gjerne vite mer om den.

«Jo, den er jeg stadig svak for selv. Både når det gjelder å lage den og når det gjelder å spise den», innrømmet fruen. Og lettet litt på sløret:

«Vel, det må være kjøtt av ungt dyr, av ryggen eller indrefileten. Og en må være aldeles sikker på at kjøttet har hengt i 4 dager. Hverken mere eller mindre. Så skjæres den ut, renses som vanlig. Og så stekes den i gårds- og fjellsmør, for det er nemlig så salt at biffen ikke skal saltes», redegjorde fru Gjessing. Resten av oppskriften fikk journalisten også, om pepper og løk og steketid – hele veien til tallerken og gjest.

I 1960 drev fru Gjessing stedet sammen med sine døtre. «Mor er på pletten kl. 8 hver morgen og kommer hjem kl 22-23 om kvelden», bemerket en av døtrene.

«Nå må du ikke skryte», innvendte jubilanten – hun tok seg rikelig med pauser i løpet av dagen, fortalte hun. En daglig tur i Fjellveien sto også på programmet. I all slags vær, bortsett fra når det var glatt.

Hun rundet av intervjuet med å si at hun var glad for å kunne videreføre Børs Café, som ektemannen hadde startet allerede i 1894.

Da Elisabeth Gjessing døde knapt tre år senere, i januar 1963, skrev Morgenavisen: «Hun viste seg som en ypperlig administrator gjennom alle år – et dyktig og godt menneske, som hadde venner i alle kretser.»