Anne Estensdatter

http://www.disnorge.no/slektsforum/viewtopic.php?t=41704 https://media.geni.com/p13/d7/b2/a0/aa/5344483b790bb22e/nordreisa_bygdebok_original.pdf?hash=2662ecd3b08aaf6f7f7e8732aab12165e1e041fb17a0737c10adc2a22cdbff72.1739692799

En dag omkring 1790-årene fikk Peder Bersvendsen besøk av folk fra Røros. Det var en ung mann ved navn John Johnsen og hans kjæreste. Ane eller Anna Estensdtr.. begge fra Røros. De kom vandrende opp- over dalen for å søke seg rydningsplass til bosetning. Begge var av godt utseende. og den unge mannen' virket sjelden kjekk og tiltalende. Peder Bersvendsen var gammel og barnløs. som sagt. Men han og hans hustru hadde en pleiedatter de hadde tatt til seg. Hun het Gjertrud Margrete Andersdtr. Berg. Hun var et par år eldre enn Anna Estensdtr. og vakker som henne. Peder kom da med følgende forslag. idet han sa - og det er å håpe at Ane ikke hørte på samtalen! - : «Denne gården føder 6 kjør. 1 hest og mange smale. Siden det er jord du søker. behøver du ikke å gå lenger. Her kan du få en bra dreven jord uten betaling. men det er to vilkår for å få den.» «Og hvilke er de?» spurte John sjeleglad. «Det ene er at min kone og jeg blir dine kårfolk når vi blir gamle og ikke kan greie oss selv.» Det var jo et rimelig krav. syntes John. "«Og det annet er at Gjertrudfølger med i salget som din kone.» John stusset. men han var kanskje i likhet med sin vordende svigerfar også en praktisk mann. og resultatet ble at Ane, som utvilsomt under mange strabaser hadde fulgt sin kjæreste den lange veien nordover, plutselig ble overlatt til seg selv mellom fremmede, hvis språk hun ikke forstod noe av, bortsett fra de få norsktalende omkring Fosnes. At hun følte seg dypt skuffet og skammelig forurettet, sier seg selv. Naboene omkring på gårdene må ha syntes synd på henne. Iallfall har tradisjonen i forbindelse med denne tragedien gitt historien et annet forløp. Det heter nemlig her at det i k k e var Peder Bersvendsen, men derimot Gjertrud selv som stod for det hele. Hun saes nemlig å være lappepike (hva hun imidlertid ikke var). og som sådan kunne hun naturligvis galdre. Hun laget altså en «sukkajuøma» (sokkajoåma), det-vil på norsk si s trø m p e d rik k, en trylledrikk, som den listige Eva-datter fikk John til å drikke av. John drakk den dagen fra seg sin ungdoms ut- valgte. Hadde Ane enda før Johns ekteskap med Gjertrud .forstått å snitte ham i fingeren med en kniv, så det rant blod av såret, ville for- tryllelsen vært brutt. Men det forstod hun ikke, og Gjertrud fikk hennes mann. Da så John og Gjertrud stod brud og brudgom, og det første Guds-ord lød over dem, var fortryllelsen brutt. og nå ble det nok brud- gommens tur til å angre, men for sent. Han fikk trøste seg med den gilde eiendommen og Gjertrud. som nok ikke var så gal som tradisjonen har villet gjøre henne. tvertimot. I Gjertruds favn ble Ane snart glemt. Men Ane selv glemte ikke. Hun var nok sturen «en dag eller to». som det heter om Terje Viken, men siden ble hun forbitret, og særlig da på sin rival. Derimot var hun så visst ikke nedtrykt eller fortvilt. tvertimot! På Fosnes ville hun imidlertid aldri mere sette sin fot, og Sagelv. hvor Sag-Ola bodde, lå altfor nært Fosnes. Det var ' vel dessuten kanskje denne gannkallen selv som hadde lært Gjertrud hennes trollkunst.1 Nei, langt opp gjennom dalen inn i tetteste storskogen mellom ulv og bjørn, lengst mulig borte fra Fosnes, der ville Ane nå slå seg ned. Når hun tenkte på Fosnes, var det som ulve- og bjørneblodet bruste i henne selv gjennom årene. Hun kjente seg innvendig nærmest som et villdyr da hun nådde Kjelleren og tok tjeneste hos Kjeller-Per. Dit kom hun som kallet. for Pers kone, Ingeborg Olsdtr., var sykelig og de trengte taus på gården. Etter kort tids forløp døde Ingeborg, og i mellomtiden hadde Ane lært å sette pris på den viljesterke og handlekraftige Kjeller- gubben. Han var riktignok 44 år, 13 år eldre enn John-og 20 år eldre enn Ane selv. Men han var da iallfall en mann, en mann hun kunnesto 1e på! Kanskje hadde hun innerst inne en fornemmelse av at han kunne bli kar for å temme villdyret i henne når blodet kom i kok, og en s å d a n mann var det jo hun nettopp trengte. John hadde iallfall ikke vært en sådan mann. og kanskje hadde i virkeligheten hennes varme blod vært den «strømpedrikk» som drev John i armene på Gjertrud. Nei. John var ingen mann for henne. Da var Per en annen kar! Derfor slo hun også til da han fridde. og det kom ingen av partene til å angre på. Ane var ei grepa husmor, riktig et kvinnfolk etter Pers sinn. og Ane selv visste hun hadde gjort et godt bytte. Men når tankene stundimellom streifet Fosnes, var det visse ting fra fortiden hun ikke v i 11 e minnes. men ikke k u n n e glemme. I slike øyeblikk gikk det som et skrik gjennom hennes sinn: «Jeg hater h a m ! Hater ham!» Men alle sår leges etter som tiden går, kanskje også Anes. Og da hun i årenes løp skjenket sin mann 14 barn i tillegg til de 10 han hadde fra før, fikk hun og hennes Per i dagenes slit annet å fylle hodet og tiden med enn romantiske griller. - Hennes første datter. Maren. ble g. m. Johns eldste sønn, Peder Johnsen, og således ble båndet mellom de to knyttet allerede i neste ledd. Ellers er det et åpent spørsmål om ikke familiebåndet ble knyttet allerede i og med Anes eget ekteskap. Til støtte for en sådan tanke kan anføres: Som før framholdt (s. 275) var Kjeller-Pers far, Per Persen Fantin- berg fra Harjedalen i Sverige. Hvorvidt Kjeller-Per av sine svenske kjen- ninger ble kalt med sin fars etternavn, vites ikke. men noen av hans sønner skulle nå og da være blitt titulert som «Berg», altså en forkortelse av Fantinberg.1 Andre slekter i Nordreisa med navnet Berg kjenner man ikke til utenom Gjertrud Margrete Andersdtr. I skiftet 1762 ses Fantinbergs eldste sønn, Kjeller-Per altså. å være født 1754. Men allerede i 1743 var den sistes far Innehaver eller rettere: en av innehaverne av gård og grunn på-Tømmernes. Ad hvilken vei var han så kommen fra Harje- dalen? Den omstendighet at han satte bo på nordre side av Reisadalen tyder på at han er kommen ned gjennom denne dal via Kautokeino som flyktning fra Tornedalen. Han'må da. som før fortalt. mot slutten av Den store nordisl5-e krig være blitt utkommandert fra sin hfembygd i Harje- galen til forsvar mot russerne' i Tornedalen. for siden å Vike- for over- makten. og så'tii slutt havne på Tømmernes. Han kan da før han møtte sin hustru ha hatt en sønn i eller utenfor ekteskap, nemlig Anders Berg, som således kan være Gjertrud Margrethes far, og således hennes farbror. Men derved ble Røros-Ane også sin rivalinnes tante. Om denne hypotese er riktig er jo et annet spørsmål. Ane Estensdtr. ble merkelig nok i manntallet for 1801 kalt Anna E Il ing s d t r. Det samme navn får hun også under en skylddeling holdt uå gården samme år. Hjemme i Røros skulle hun ha to nære slekt- ninger (brødre eller onkler) som var offiserer. Den ene skulle hete Christian Beck, den annens navn kjennes ikke. , En mer inngående undersøkelse i Statsarkivet gav vel ikke noen direkte bekreftelse på slektskapsforholdet. Men den gav visse andre opplysninger av stor interesse. Således ses bl. a. skifte holdt} 796 etter sersjant Christian Fredrik Bauck i bergstaden Røros. Hans opprinnelige bosted eller fødested var Bakke i Meldal prestegjeld. Enken etter ham het Gjertrud Jensen. Deres eneste sønn og arving var Jens Christian Bauck, 17 år. Især var det et annet navn som interesserte, nemlig Gunder Olsen, den ene av «utnevningsmennene» ved den avholdte skifterett. G u n d e r er et meget sjeldent fornavn, og ses ytterst sjelden i kirkebøkene. Ikke desto mindre figurerer 4-5 år etter dette skifte navnet G u n der O Ise n på gården Potka i Nordreisa iflg. manntall av 1801. Ved siden av Gunder Olsen ses også hans bror Semming Olsen med deres søstre Ingeborg og Ane Olsdtr., de to siste gifte med hen- holdsvis Kjeller-Per og Faste Larsen, den siste også trønder (se Potka, s. 272 og flg.). Når man dertil blant døde finner en viss Ingeborg Esteins- dtr., 1 eller 2 år yngre enn Røros-Ane, begynner man å ane sammen- hengen i det hele: Nettopp i disse hungersårene har folk i flokk og følge søkt nordover. Og nettopp i disse årene etter 1796 har således både Ane og Ingeborg Esteinsdtr., samt Gunder Olsen, John Johnsen · og Ole Jensen tatt bo i Nordreisa, John Johnsen på Fosnes altså, og de øvrige i Potka. Semming og to søstre har tidligere vært på vandring nordover. Den ene av dem, Ane, ble Faste Larsens kone, mens den annen, Ingeborg, ble: Kjeller-Pers første hustru.. Da forstår man også hvorfor Røros-Ane søkte opp til Potka etterat bruddet med John inntraff. Der har nemlig alle vært mer eller mindre i slekt med hverandre, aUe unntatt John kanskje. Og da Knut Karlsen øvre Kildal ble gift med Ole Jensens datter Olia (s. 362), kunne også Potka-folket og folket fra Kildal regne seg som slektninger. (Se forøvrig s. 161 og s. 163.)

GEDCOM Note

http://www.disnorge.no/slektsforum/viewtopic.php?t=41704 https://media.geni.com/p13/d7/b2/a0/aa/5344483b790bb22e/nordreisa_bygdebok_original.pdfn?hash=0b524fe9e321132c41a4be4b3d4cfc20ac36848a7a0b47f5545cac86a6ed8ccc.1739692799 besøk av folk fra Røros. Det var en ung mann ved navn John Johnsen og hans kjæreste. Ane eller Anna Estensdtr.. begge fra Røros. De kom vandrende opp- over dalen for å søke seg rydningsplass til bosetning. Begge var av godt utseende. og den unge mannen' virket sjelden kjekk og tiltalende. Peder Bersvendsen var gammel og barnløs. som sagt. Men han og hans hustru hadde en pleiedatter de hadde tatt til seg. Hun het Gjertrud Margrete Andersdtr. Berg. Hun var et par år eldre enn Anna Estensdtr. og vakker som henne. Peder kom da med følgende forslag. idet han sa - og det er å håpe at Ane ikke hørte på samtalen! - : «Denne gården føder 6 kjør. 1 hest og mange smale. Siden det er jord du søker. behøver du ikke å gå lenger. Her kan du få en bra dreven jord uten betaling. mendet er to vilkår for å få den.» «Og hvilke er de?» spurte John sjeleglad. «Det ene er at min kone og jeg blir dine kårfolk når vi blir gamle og ikke kan greie oss selv.» Det var jo et rimelig krav. syntes John. "«Og det annet er at Gjertrudfølger med i salget som din kone.» John stusset. men han var kanskje i likhet med sin vordende svigerfar også en praktisk mann. og resultatet bleat Ane, som utvilsomt under mange strabaser hadde fulgt sin kjæreste den lange veien nordover, plutselig ble overlatt til seg selv mellom fremmede, hvis språk hun ikke forstod noe av, bortsett fra de få norsktalende omkring Fosnes. At hun følte seg dypt skuffet og skammelig forurettet, sier seg selv. Naboene omkring på gårdene må ha syntes synd på henne. Iallfall har tradisjonen i forbindelse med denne tragedien gitt historien et annet forløp. Det heter nemlig her at det i k k e var Peder Bersvendsen, men derimot Gjertrud selv som stod for det hele. Hun saes nemlig å være lappepike(hva hun imidlertid ikke var). og som sådan kunne hun naturligvis galdre. Hun laget altså en «sukkajuøma» (sokkajoåma), det-vil på norsk si s trø m p e d rik k, en trylledrikk, som den listige Eva-datter fikk John til å drikke av. John drakk den dagen fra seg sin ungdoms ut- valgte. Hadde Ane enda før Johns ekteskap med Gjertrud .forstått å snitte ham i fingeren med en kniv, så det rant blod av såret, ville for- tryllelsen vært brutt. Men det forstod hun ikke, og Gjertrud fikk hennes mann. Da så John og Gjertrud stod brud og brudgom, og det første Guds-ord lød over dem, var fortryllelsen brutt. og nå ble det nok brud- gommens tur til å angre, men for sent. Han fikk trøste seg med den gilde eiendommen og Gjertrud. som nok ikke var så gal som tradisjonen har villet gjre henne. tvertimot. I Gjertruds favn ble Ane snart glemt. Men Ane selv glemte ikke. Hun var nok sturen «en dag eller to». som det heter om Terje Viken, men siden ble hun forbitret, og særlig da på sin rival. Derimot var hun så visst ikke nedtrykt eller fortvilt. tvertimot! På Fosnes ville hun imidlertid aldri mere sette sin fot, og Sagelv. hvor Sag-Ola bodde, lå altfor nært Fosnes. Det var ' vel dessuten kanskje denne gannkallen selv som hadde lært Gjertrud hennes trollkunst.1 Nei, langt opp gjennom dalen inn i tetteste storskogen mellom ulv og bjørn, lengst mulig borte fra Fosnes,der ville Ane nå slå seg ned. Når hun tenkte på Fosnes, var det som ulve- og bjørneblodet bruste i henne selv gjennom årene. Hun kjente seg innvendig nærmest som et villdyr da hun nådde Kjelleren og tok tjeneste hos Kjeller-Per. Dit kom hun som kallet. for Pers kone, Ingeborg Olsdtr., var sykelig og de trengte taus på gården. Etter kort tids forløp døde Ingeborg, og i mellomtiden hadde Ane lært å sette pris på den viljesterke og handlekraftige Kjeller- gubben. Han var riktignok 44 år, 13 år eldre enn John-og 20 år eldre enn Ane selv. Men han var da iallfall en mann, en mann hun kunnesto 1e på! Kanskje hadde hun innerst inne en fornemmelse av at han kunne bli kar for å temme villdyret i henne når blodet kom i kok, og en s å d a n mann var det jo hun nettopp trengte. John hadde iallfall ikke vært en sådan mann. og kanskje hadde i virkeligheten hennes varme blod vært den «strømpedrikk» som drev John i armene på Gjertrud. Nei. John var ingen mann for henne. Davar Per en annen kar! Derfor slo hun også til da han fridde. og det kom ingen av partene til å angre på. Ane var ei grepa husmor, riktig et kvinnfolk etter Pers sinn. og Ane selv visste hun hadde gjort et godt bytte. Men når tankene stundimellom streifet Fosnes, var det visse ting fra fortiden hun ikke v i 11 e minnes. men ikke k u n n e glemme. I slike øyeblikk gikk det som et skrik gjennomhennes sinn: «Jeg hater h a m ! Hater ham!» Men alle sår leges etter som tiden går, kanskje også Anes. Og da hun i årenes løp skjenket sin mann 14 barn i tillegg til de 10 han hadde fra før, fikk hun og hennes Per i dagenes slit annet å fylle hodet og tiden med enn romantiske griller. - Hennes første datter. Maren. ble g. m. Johns eldste sønn, Peder Johnsen, og således ble båndet mellom de to knyttet allerede i neste ledd. Ellers er det et åpent spørsmål om ikke familiebåndet ble knyttet allerede i og med Anes eget ekteskap. Til støtte for en sådan tanke kan anføres: Som før framholdt (s. 275) var Kjeller-Pers far, Per Persen Fantin- berg fra Harjedalen i Sverige. Hvorvidt Kjeller-Per av sine svenske kjen- ninger ble kalt med sin fars etternavn, vites ikke. men noen av hans sønner skulle nå og da være blitt titulert som «Berg», altså en forkortelse av Fantinberg.1 Andre slekter i Nordreisa med navnet Berg kjenner man ikke til utenom Gjertrud Margrete Andersdtr. I skiftet 1762 ses Fantinbergs eldste sønn, Kjeller-Per altså. å være født 1754. Men allerede i 1743 var den sistes far Innehaver eller rettere: en av innehaverne av gård og grunn på-Tømmernes. Ad hvilken vei var han så kommen fra Harje- dalen? Den omstendighet at han satte bo på nordre side av Reisadalen tyder på at han er kommen ned gjennom denne dal via Kautokeino som flyktning fra Tornedalen. Han'må da. som før fortalt. mot slutten av Den store nordisl5-e krig være blitt utkommandert fra sin hfembygd i Harje- galen til forsvar mot russerne' i Tornedalen. for siden å Vike- for over- makten. og så'tii slutt havne på Tømmernes. Han kan da før han møtte sin hustru ha hatt en sønn i eller utenfor ekteskap, nemlig Anders Berg, som således kan være Gjertrud Margrethes far, og således hennes farbror. Men derved ble Røros-Ane også sin rivalinnes tante. Om denne hypotese er riktig er jo et annet spørsmål. Ane Estensdtr. ble merkelig nok i manntallet for 1801 kalt Anna E Il ing s d t r. Det samme navn får hun også under en skylddeling holdt uå gården samme år. Hjemme i Røros skulle hun ha to nære slekt- ninger (brødre eller onkler) som var offiserer. Den ene skulle hete Christian Beck, den annens navn kjennes ikke. , En mer inngående undersøkelse i Statsarkivet gav vel ikke noen direkte bekreftelse på slektskapsforholdet. Men dengav visse andre opplysninger av stor interesse. Således ses bl. a. skifte holdt} 796 etter sersjant Christian Fredrik Bauck i bergstaden Røros. Hans opprinnelige bosted eller fødested var Bakke i Meldal prestegjeld. Enken etter ham het Gjertrud Jensen. Deres eneste sønn og arving var Jens Christian Bauck, 17 år. Især var det et annet navn som interesserte, nemlig Gunder Olsen, den ene av «utnevningsmennene» ved den avholdte skifterett. G u n d e r er et meget sjeldent fornavn, og ses ytterst sjelden i kirkebøkene. Ikke desto mindre figurerer 4-5 år etter dette skifte navnet G u n der O Ise n på gården Potka i Nordreisa iflg. manntall av 1801. Ved siden av Gunder Olsen ses også hans bror Semming Olsen med deres søstre Ingeborg og Ane Olsdtr., de to siste gifte med hen- holdsvis Kjeller-Per og Faste Larsen, den siste også trønder (se Potka, s. 272 og flg.). Når man dertil blant døde finner en viss Ingeborg Esteins- dtr., 1 eller 2 år yngre enn Røros-Ane, begynner manå ane sammen- hengen i det hele: Nettopp i disse hungersårene har folk i flokk og følge søkt nordover. Og nettopp i disse årene etter 1796 har således både Ane og Ingeborg Esteinsdtr., samt Gunder Olsen, John Johnsen · og Ole Jensen tatt bo i Nordreisa, John Johnsen på Fosnes altså, og de øvrige i Potka. Semming og to søstre har tidligere vært på vandring nordover. Den ene av dem, Ane, ble Faste Larsens kone, mens den annen, Ingeborg, ble: Kjeller-Pers første hustru.. Da forstår man også hvorfor Røros-Ane søkte opp til Potka etterat bruddet med John inntraff. Der har nemlig alle vært mer eller mindre i slekt med hverandre, aUe unntatt John kanskje. Og da Knut Karlsen øvre Kildal ble gift med Ole Jensens datter Olia (s. 362), kunne også Potka-folket og folket fraKildal regne seg som slektninger. (Se forøvrig s. 161 og s. 163.)

Anne Estensdatter Tolgen
Anne Ellingdatter,Røros-Ane
1774-1846

Anne Estensdatter, tvilling med Ingeborg Estensdatter, født utenfor ekteskap av foreldrene Esten Olsen Tolgen fra Kotmoen og Maren Rasmusdatter Røseplass fra Rasmusplass på Tolga.
Anne Estensdatter gift med Peder Pedersen Kjelleren i hans 2. gifte.

1. Eilert Pedersen (1799-), g. m. Inger Klausdatter (1804) fra Hysingjord.
2. Maren Pedersdatter (1802-1884), g. m. Peder Johnsen på Fosnes, sønn av John Johnsen som Anne Estensdatter var i følge med fra Rørostraktene.
3. Peder Pedersen (ca 1806-), trolig samme som under Kautokeinobevegelsen i Reisadalen ble sinnforvirret og satte livet til på fjellet mellom Reisa og Kåfjord.
4. Rasmus Pedersen (1808-1893), g. 1839 m. Martha Sørensdatter fra Årvik
5. Johan Pedersen (1810-1821), druknet under vårflommen i elva.
6. Ane Marie Pedersdatter (1812-), g. m. Anders Klaussen Hysingjord.
7. Mikal Pedersen (1815-1851), Nyelvholm, g. m. Susanna Margrethe Høier fra Årvik.
8. Jens Pedersen (1817-1893), Nyelvholm, gift 1. m. Eva Birgitta Jeremiasdatter fra Haparanda, Sverige. Gift 2. m. søsteren Kristina Kathrina Jeremiasdatter (Stina Kaisa).
9. Mikina Pedersdatter.

   ---

   
   

KILDER:

• Eggen, E.; Tolga Gard og ætt, s. 345: Rasmusplass
• Eggen, E.; Tolga Gard og ætt, s. 165 Storbækken østre - Ellensan
• DIS Norge, Slektsforum: Ane Estensdatter/Ingeborg Estensdatter fra Røros
• Nordreisa bygdebok s. 276: Kjelleren, + sidene: 300, 377, 383, 405 og 422.
• Nordreisa bygdebok s. 419 ff. :Fosnes
• Fødte og døpte: 1774-11-24, Ministerialbok Tolga 1768-1786, s. 67, lnr. 50.
• Konfirmerte: 1792-09-23, Ministerialbok Tolga 1786-1814, Vingelen, s. 71, lnr. 18.
• Viede: 1798-10-28, Ministerialbok Skjervøy 1781-1817, s. 346-347. Oppført som Ericsd.
• Folketelling 1801 Skjervøy: Kielderen

  ---

  
  

UTDRAG FRA NORDREISA BYGDEBOK s. 419-422

En dag omkring 1790-årene fikk Peder Bersvendsen besøk av folk fra Røros. Det var en ung mann ved navn John Johnsen og hans kjæreste. Ane eller Anna Estensdtr., begge fra Røros. De kom vandrende oppover dalen for å søke seg rydningsplass til bosetning. Begge var av godt utseende. og den unge mannen virket sjelden kjekk og tiltalende. Peder Bersvendsen var gammel og barnløs. som sagt. Men han og hans hustru hadde en pleiedatter de hadde tatt til seg. Hun het Gjertrud Margrete Andersdtr. Berg. Hun var et par år eldre enn Anna Estensdtr. og vakker som henne. Peder kom da med følgende forslag i det han sa - og det er å håpe at Ane ikke hørte på samtalen! - :
«Denne gården føder 6 kjør. 1 hest og mange smale. Siden det er jord du søker. behøver du ikke å gå lenger. Her kan du få en bra dreven jord uten betaling. men det er to vilkår for å få den.»
«Og hvilke er de?» spurte John sjeleglad.
«Det ene er at min kone og jeg blir dine kårfolk når vi blir gamle og ikke kan greie oss selv.» Det var jo et rimelig krav. syntes John.
«Og det annet er at Gjertrud følger med i salget som din kone.
John stusset. men han var kanskje i likhet med sin vordende svigerfar også en praktisk mann. og resultatet ble at Ane, som utvilsomt under mange strabaser hadde fulgt sin kjæreste den lange veien nordover, plutselig ble overlatt til seg selv mellom fremmede, hvis språk hun ikke forstod noe av, bortsett fra de få norsktalende omkring Fosnes. At hun følte seg dypt skuffet og skammelig forurettet, sier seg selv. Naboene omkring på gårdene må ha syntes synd på henne. Iallfall har tradisjonen i forbindelse med denne tragedien gitt historien et annet forløp. Det heter nemlig her at det i k k e var Peder Bersvendsen, men derimot Gjertrud selv som stod for det hele. Hun saes nemlig å være lappepike (hva hun imidlertid ikke var). og som sådan kunne hun naturligvis galdre. Hun laget altså en «sukkajuøma» (sokkajoåma), det vil på norsk si «s t r ø m p e d r i k k», en trylledrikk, som den listige Eva-datter fikk John til å drikke av. John drakk den dagen fra seg sin ungdoms utvalgte. Hadde Ane enda før Johns ekteskap med Gjertrud forstått å snitte ham i fingeren med en kniv, så det rant blod av såret, ville fortryllelsen vært brutt. Men det forstod hun ikke, og Gjertrud fikk hennes mann. Da så John og Gjertrud stod brud og brudgom, og det første Guds-ord lød over dem, var fortryllelsen brutt. og nå ble det nok brudgommens tur til å angre, men for sent. Han fikk trøste seg med den gilde eiendommen og Gjertrud. som nok ikke var så gal som tradisjonen har villet gjøre henne, tvertimot. I Gjertruds favn ble Ane snart glemt.
Men Ane selv glemte ikke. Hun var nok sturen «en dag eller to». som det heter om Terje Viken, men siden ble hun forbitret, og særlig da på sin rival. Derimot var hun så visst ikke nedtrykt eller fortvilt. tvertimot!

På Fosnes ville hun imidlertid aldri mere sette sin fot, og Sagelv, hvor Sag-Ola bodde, lå altfor nært Fosnes. Det var vel dessuten kanskje denne gannkallen selv som hadde lært Gjertrud hennes trollkunst(1). Nei, langt opp gjennom dalen inn i tetteste storskogen mellom ulv og bjørn, lengst mulig borte fra Fosnes, der ville Ane nå slå seg ned. Når hun tenkte på Fosnes, var det som ulve- og bjørneblodet bruste i henne selv gjennom årene. Hun kjente seg innvendig nærmest som et villdyr da hun nådde Kjelleren og tok tjeneste hos Kjeller-Per. Dit kom hun som kallet. for Pers kone, Ingeborg Olsdtr., var sykelig og de trengte taus på gården.
(1) Imidlertid viser kirkebøker at Anes søster Ingeborg Estensdtr. ble gift med Sag-Olas sønn Ole Olsen «den unge»

Etter kort tids forløp døde Ingeborg, og i mellomtiden hadde Ane lært å sette pris på den viljesterke og handlekraftige Kjeller- gubben. Han var riktignok 44 år, 13 år eldre enn John-og 20 år eldre enn Ane selv. Men han var da iallfall en m a n n, en mann hun kunne s t o l e på! Kanskje hadde hun innerst inne en fornemmelse av at han kunne bli kar for å temme villdyret i henne når blodet kom i kok, og en s å d a n mann var det jo hun nettopp trengte. John hadde iallfall ikke vært en sådan mann. og kanskje hadde i virkeligheten hennes varme blod vært den «strømpedrikk» som drev John i armene på Gjertrud. Nei. John var ingen mann for henne. Da var Per en annen kar! Derfor slo hun også til da han fridde. og det kom ingen av partene til å angre på. Ane var ei grepa husmor, riktig et kvinnfolk etter Pers sinn. og Ane selv visste hun hadde gjort et godt bytte.
Men når tankene stundimellom streifet Fosnes, var det visse ting fra fortiden hun ikke v i l l e minnes. men ikke k u n n e glemme. I slike øyeblikk gikk det som et skrik gjennom hennes sinn:
«Jeg hater h a m! H a t e r ham!»
Men alle sår leges etter som tiden går, kanskje også Anes. Og da hun i årenes løp skjenket sin mann 14 barn i tillegg til de 10 han hadde fra før, fikk hun og hennes Per i dagenes slit annet å fylle hodet og tiden med enn romantiske griller. - Hennes første datter, Maren, ble g. m. Johns eldste sønn, Peder Johnsen, og således ble båndet mellom de to knyttet allerede i neste ledd. Ellers er det et åpent spørsmål om ikke familiebåndet ble knyttet allerede i og med Anes eget ekteskap. Til støtte for en sådan tanke kan anføres:
Som før framholdt (s. 275) var Kjeller-Pers far, Per Persen Fantin- berg fra Härjedalen i Sverige. Hvorvidt Kjeller-Per av sine svenske kjenninger ble kalt med sin fars etternavn, vites ikke. men noen av hans sønner skulle nå og da være blitt titulert som «Berg», altså en forkortelse av Fantinberg.
Andre slekter i Nordreisa med navnet Berg kjenner man ikke til utenom Gjertrud Margrete Andersdtr. I skiftet 1762 ses Fantinbergs eldste sønn, Kjeller-Per altså, å være født 1754. Men allerede i 1743 var den sistes far Innehaver eller rettere: en av innehaverne av gård og grunn på Tømmernes. Ad hvilken vei var han så kommen fra Härje- dalen? Den omstendighet at han satte bo på nordre side av Reisadalen tyder på at han er kommen ned gjennom denne dal via Kautokeino som flyktning fra Tornedalen. Han må da, som før fortalt. mot slutten av Den store nordiske krig være blitt utkommandert fra sin hjembygd i Härjedalen til forsvar mot russerne i Tornedalen, for siden å vike for overmakten, og så tilslutt havne på Tømmernes. Han kan da før han møtte sin hustru ha hatt en sønn i eller utenfor ekteskap, nemlig Anders Berg, som således kan være Gjertrud Margrethes far, og således hennes farbror. Men derved ble Røros-Ane også sin rivalinnes tante.
Om denne hypotese er riktig er jo et annet spørsmål.
Ane Estensdtr. ble merkelig nok i manntallet for 1801 kalt Anna E I l i n g s d t r. Det samme navn får hun også under en skylddeling holdt på gården samme år. Hjemme i Røros skulle hun ha to nære slektninger (brødre eller onkler) som var offiserer. Den ene skulle hete Christian Beck, den annens navn kjennes ikke.
En mer inngående undersøkelse i Statsarkivet gav vel ikke noen direkte bekreftelse på slektskapsforholdet. Men den gav visse andre opplysninger av stor interesse. Således ses bl. a. skifte holdt 1796 etter sersjant Christian Fredrik Bauck i bergstaden Røros. Hans opprinnelige bosted eller fødested var Bakke i Meldal prestegjeld. Enken etter ham het Gjertrud Jensen. Deres eneste sønn og arving var Jens Christian Bauck, 17 år. Især var det et annet navn som interesserte, nemlig Gunder Olsen, den ene av «utnevningsmennene» ved den avholdte skifterett. G u n d e r er et meget sjeldent fornavn, og ses ytterst sjelden i kirkebøkene. Ikke desto mindre figurerer 4-5 år etter dette skifte navnet G u n d e r O I s e n på gården Potka i Nordreisa iflg. manntall av 1801. Ved siden av Gunder Olsen ses også hans bror Semming Olsen med deres søstre Ingeborg og Ane Olsdtr., de to siste gifte med hen- holdsvis Kjeller-Per og Faste Larsen, den siste også trønder (se Potka, s. 272 og flg.). Når man dertil blant døde finner en viss Ingeborg Esteinsdtr., 1 eller 2 år yngre enn Røros-Ane, begynner man å ane sammenhengen i det hele:
Nettopp i disse hungersårene har folk i flokk og følge søkt nordover. Og nettopp i disse årene etter 1796 har således både Ane og Ingeborg Esteinsdtr., samt Gunder Olsen, John Johnsen · og Ole Jensen tatt bo i Nordreisa, John Johnsen på Fosnes altså, og de øvrige i Potka. Semming og to søstre har tidligere vært på vandring nordover. Den ene av dem, Ane, ble Faste Larsens kone, mens den annen, Ingeborg, ble: Kjeller-Pers første hustru.. Da forstår man også hvorfor Røros-Ane søkte opp til Potka etterat bruddet med John inntraff. Der har nemlig alle vært mer eller mindre i slekt med hverandre, alle unntatt John kanskje. Og da Knut Karlsen øvre Kildal ble gift med Ole Jensens datter Olia (s. 362), kunne også Potka-folket og folket fra Kildal regne seg som slektninger. (Se forøvrig s. 161 og s. 163.)