Arnbjørn Ambe, g. m. Torstein i Audsholts dtr.

Hærmann hos Magnus IV

1137 Kjøpt fri etter slaget ved Holmengrå

http://olhov.net/sn_ag.html

———————-

Slaget ved Holmengrå var et sjøslag under borgerkrigene i middelalderen. Det sto den 12. november 1139 ved øya Holmengrå i Båhuslen, nord for Hvaler i et område som nå tilhører Strömstads kommune i Sverige. Slaget ble utkjempet mellom tronkreverne Magnus Blinde og Sigurd Slembe på den ene siden, og hæren til barnekongene Sigurd Munn og Inge Krokrygg på den andre. Slaget endte i et fullstendig nederlag for Magnus og Sigurd. Magnus var som tilnavnet sier blind, og hadde også fått kappet av en fot og blitt kastret da han ble tatt til fange i 1135. En av hans menn, Reidar Grjotgardsson, ville bære ham i sikkerhet da slaget det gikk mot nederlaget, men Magnus ble drept på stedet. Sigurd Slembe overlevde slaget, men ble slept vekk og pint til døde. Kilder Holmengrå i Store norske leksikon

Ornes

Ornes er en mangebølt gård, ei grend, i Luster kommune i Indre Sogn i Vestland fylke. Ornes er et stort nes i Lustrafjorden. Terrenget stiger regelmessig opp mot en flate der Urnes stavkirke og hovudtyngda av gårdsbosetningen ligger. Fra denne flaten stiger terrenget bratt opp til om lag 930 moh til fjellet i Tausasva. Den busette delen av neset har ein mosaikk av åker og eng med produksjon av gras, bær og frukt, busetnad og skog.

Kommunikasjonsmessig lå Ornes sentralt den gang fjorden var viktigste farled. Dagens hovedvei, fylkesvei 55, Lustravegen, går på fjordens nordside, og Ornes er knyttet til denne dels ved fergeforbindelse til strandstedet Solvorn og dels ved Sørsidevegen, fylkesvei 5637, som går langs fjordens sørside og denne går fra Ornes til bygda Skjolden innerst i Lustrafjorden.

På Ornes er det 13 eiendommer med fast bosetning og 13 andre brukes som fritidsboliger. I tillegg kommer noen boliger til utleie og losji for sesongarbeidere i jordbruket.

Stedet er velkjent på grunn av en stavkirke, og stavkirkens navn skrives med en eldre skriftlig form av gårdsnavnet, nemlig Urnes stavkirke. Urnes stavkirke ble i 1979 tatt inn på lista over verdensarv. Kirkens alder og autentisitet ble lagt til grunn, sammen med vernekriterier inn bygningshistorie og kunsthistorie. Også kirkens plassering i fjordlandskapet ble ilagt vekt.

Det var i 2009 fem aktive gårdsbruk på Ornes og driften er hovedsakelig bringebærdyrking. Landbruksdrifta i området er knyttet til produksjon av frukt og bær (eple, bringebær, jordbær, blåbær, morellar m.m.), grasproduksjon og husdyrhold. Spesialisering utvikles i retning bærproduksjon. Innmarka til de bruka som ikke lenger er i drift drives av de aktive bruka. På bruket Øvre Urnes drives gårdsturisme med kafe, gårdsbutikk og overnatting for turister. Et mindre båtbyggerverksted holder også til på Ornes.

I 1865 ble det gjennomført utskifting på gården Ornes.

Luster kommmune har vedtatt en reguleringsplan for Ornes der miljøet omkring stavkirken har fokus. Det heter bl.a. at nye ledningsstrekk skal ligge i bakken, bartrær skal ikke forekomme på dyrka mark, dyrka mark skal heller ikke tas i bruk til produksjon som vil gi vesentlige endringer i landskapsbildet.

Kilder

• Wikipedia

  ---

Arnbjørn Jonsson Ambe

• Født: cirka 1095 nær Ornes, Ænes gård, Gaupne, Luster, Vestland, Norway (Norge)
• Død: cirka 1170 (66-84) nær Ornes, Ænes gård, Gaupne, Luster, Vestland, Norway (Norge)
• Begravet: Urnes stavkirke, 15 Røslebakkane, Gaupne, Luster, Vestland, 6868, Norway (Norge)
• Yrke: Gårdbruker og selveier
• Sønn av Jon Arnbjørnsen
• Far til NN Arnbjørnsdatter Ambe

  ---

Ornes

Ornes er en mangebølt gård, ei grend, i Luster kommune i Indre Sogn i Vestland fylke. Ornes er et stort nes i Lustrafjorden. Terrenget stiger regelmessig opp mot en flate der Urnes stavkirke og hovudtyngda av gårdsbosetningen ligger. Fra denne flaten stiger terrenget bratt opp til om lag 930 moh til fjellet i Tausasva. Den busette delen av neset har ein mosaikk av åker og eng med produksjon av gras, bær og frukt, busetnad og skog.

Kommunikasjonsmessig lå Ornes sentralt den gang fjorden var viktigste farled. Dagens hovedvei, fylkesvei 55, Lustravegen, går på fjordens nordside, og Ornes er knyttet til denne dels ved fergeforbindelse til strandstedet Solvorn og dels ved Sørsidevegen, fylkesvei 5637, som går langs fjordens sørside og denne går fra Ornes til bygda Skjolden innerst i Lustrafjorden.

På Ornes er det 13 eiendommer med fast bosetning og 13 andre brukes som fritidsboliger. I tillegg kommer noen boliger til utleie og losji for sesongarbeidere i jordbruket.

Stedet er velkjent på grunn av en stavkirke, og stavkirkens navn skrives med en eldre skriftlig form av gårdsnavnet, nemlig Urnes stavkirke. Urnes stavkirke ble i 1979 tatt inn på lista over verdensarv. Kirkens alder og autentisitet ble lagt til grunn, sammen med vernekriterier inn bygningshistorie og kunsthistorie. Også kirkens plassering i fjordlandskapet ble ilagt vekt.

Det var i 2009 fem aktive gårdsbruk på Ornes og driften er hovedsakelig bringebærdyrking. Landbruksdrifta i området er knyttet til produksjon av frukt og bær (eple, bringebær, jordbær, blåbær, morellar m.m.), grasproduksjon og husdyrhold. Spesialisering utvikles i retning bærproduksjon. Innmarka til de bruka som ikke lenger er i drift drives av de aktive bruka. På bruket Øvre Urnes drives gårdsturisme med kafe, gårdsbutikk og overnatting for turister. Et mindre båtbyggerverksted holder også til på Ornes.

I 1865 ble det gjennomført utskifting på gården Ornes.

Luster kommmune har vedtatt en reguleringsplan for Ornes der miljøet omkring stavkirken har fokus. Det heter bl.a. at nye ledningsstrekk skal ligge i bakken, bartrær skal ikke forekomme på dyrka mark, dyrka mark skal heller ikke tas i bruk til produksjon som vil gi vesentlige endringer i landskapsbildet.

Kilder

• Wikipedia

  ---

Urnes stavkirke

Urnes stavkirke er en kirke i Luster kommune, Sogn og Fjordane.

Stavkirken ligger på Ornes ved østsiden av Lustrafjorden. Den regnes som Norges eldste bevarte stavkirke, og står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Stavkirken ble bygd rundt 1130–1140.

Både skipet og koret i Urnes stavkirke har et hevet søylebåret midtrom omgitt av lavere omgang på alle fire sider. Søylene (stavene) er smykket med figurrike og fantasifullt skårne terningkapitéler. Vesentlige deler av kirken stammer fra en eldre kirkebygning, blant annet de rikt utskårne plankene i nordportalen og nordveggen samt i gavlfeltene i vest og øst. Denne treskurden har gitt navn til Urnesstilen, som er en utløper av vikingtidens stilarter og daterer disse delene av kirken til omkring 1050–1100. Motivkretsen er stiliserte dyr i kamp, med kroppene sammenslynget som båndornamenter i sterkt relieff.

Ved Håkon Christies utgravning under kirken i 1956–1957 ble det påvist spor etter en eldre kirke med veggstolpene satt ned i hull i jorden. Den har vært ganske liten med rektangulært skip cirka 5×6,5 meter og kvadratisk kor cirka 3×3 meter.

Etter reformasjonen ble koret forlenget i 1601; takrytter ble satt opp i 1704. Altertavlen er fra 1699, prekestolen fra 1695, vestgalleri og dekorasjoner likeledes fra 1600-tallet. Skråstiverne i interiørets østvegg er fra 1684–1685. I kirken finnes to Limoges-lysestaker fra 1200-tallet av høy kvalitet. I 1880 ble kirken overdratt til Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring.

Kilder:

• Anker, Leif Middelalder i tre, Stavkirker i Kirker i Norge bind 4, Oslo 2005, ISBN 82-91399-16-6
• Anker Peter, Stavkirkene : deres egenart og historie, Oslo 1997, ISBN 82-02-15978-4
• Bjerknes, Kristian, Urnes stavkirke, Fortidsminnesmerkeforeningens årbok 1958, s. 75–96
• Christie, Håkon; Urnes stavkirke : den nåværende kirken på Urnes, Oslo 2009, ISBN 978-82-530-3245-0
• Krogh, Knud J., Urnesstilens kirke – Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes, Oslo 2011 ISBN 978-82-530-3400-3
• Store Norske Leksikon

  ---