Arne Nordheim

Arne Nordheim, født 20. juni 1931, fødested Larvik, Vestfold, død 5. juni 2010, dødssted Oslo. Komponist. Foreldre: Vaktmester Erling Nordheim (1902–57) og Emma Karola Jensen (1901–67). Gift 1) august 1956 med programsekretær Wenche Rønneberg (16.12.1932–), datter av lektor Fredrik Julius Kloumann Gjerdrum (1901–54) og Ragnhild Rønneberg (f. 1906), ekteskapet oppløst 1976; 2) samboer fra 1976 og gift 20.6.1981 med interiørarkitekt Rannveig Getz f. Gundersen (6.10.1938–), datter av bygartner Thorleif Gundersen og Randi Thorstensen.

Arne Nordheim har siden 1960-årene vært nasjonal frontfigur for den musikalske etterkrigsmodernismen, og han har gjort seg sterkt bemerket som komponist, skribent og musikkpolitiker. Nordheims internasjonale berømmelse hviler på hans betydelige komponistgjerning.

Musikk er det første Arne Nordheim kan huske – bl.a. at faren bar ham rundt og sang for ham en hel natt etter at han hadde falt i et sankthansbål som treåring. Arnes far spilte også fiolin, og svært ekspressive vokal- og strykerklanger er siden blitt et av de viktigste kjennemerkene ved Nordheims musikk. Oppveksten i Larvik ble sterkt preget av den annen verdenskrig, og blant barndomsminnene som satte dypest spor, var fredsslutningen 8. mai 1945, da Arne var blant speiderne som fikk i oppgave å kime med kirkeklokkene i hjembyen. Disse barndommens klokker har bidratt til komponistens forkjærlighet for klokker og klokkeaktige klanger, som er med på å gi mange av hans verker et sakralt eller rituelt preg. Også Nordheims sterke humanistiske engasjement kan sees i lys av krigsopplevelsene.

Blant andre tidlige livserfaringer som fikk avgjørende betydning for komponisten, var vennskapet med Herman Wildenvey. Som 13-åring skrev Arne musikk til Wildenveys dikt Eventyr til Ellen, og den gjensidige beundringen kan leses av Wildenveys dikt Til Arne. Diktning har vært en viktig kilde til inspirasjon for Nordheim gjennom hele hans produksjon – “Jeg har studert komposisjon med Hamsun og Wildenvey,” fortalte han selv 1956. Noe senere kom også maleren Ferdinand Finne til å spille en viktig rolle som støttespiller; en etablert kunstner som trodde på den unge komponistens talent og hjalp ham frem, slik at han fikk oppgaver og muligheter til å utvikle seg.

Nordheim studerte orgel, klaver og musikkteori ved Musikkonservatoriet i Oslo 1948–52, men bestemte seg allerede 1949 for å bli komponist, etter å ha opplevd en fremførelse av Mahlers Oppstandelsessymfoni. Fordi det den gang ikke fantes noe formelt komposisjonsstudium i Norge, studerte han delvis privat med Bjarne Brustad, Karl Andersen og Conrad Baden i Oslo, og siden med Vagn Holmboe i København og Ingvar Lidholm i Stockholm. I siste halvdel av 1950-årene studerte han også elektronisk musikk i Bilthoven og Utrecht.

I Norge fikk nasjonalismen forlenget aktualitet etter den annen verdenskrig som følge av den tyske okkupasjonen, men i det nøytrale Sverige orienterte både riksradioen og storparten av komponistene seg mot Mellom-Europa allerede i de første etterkrigsårene. Som komposisjonsstudent lyttet Nordheim ivrig til Sveriges Radio og ble således en av de første norske komponistene som orienterte seg mot den internasjonale etterkrigsmodernismen. Også ISCM-festivalen (International Society for Contemporary Music) i Oslo 1953 spilte en avgjørende rolle for hans utvikling som komponist, da han her fikk en enestående anledning til å orientere seg innen de nyeste musikalske utviklingstendensene. Nordheim ble påvirket både av de svenske modernistene og av de nye strømningene i Mellom-Europa, og da særlig av østeuropeiske kolleger som Penderecki, Lutosławski og Ligeti. Disse komponistene erstattet tradisjonell melodi og rytme med massive klangflater, og musikken ble gjerne karakterisert som neo-ekspresjonistisk på grunn av dens voldsomme emosjonelle utbrudd.

Nordheim debuterte som komponist med Essay for strykekvartett ved festivalen Ung Nordisk Musikk i Stockholm 1954, og i de følgende årene fulgte ytterligere to verker for strykekvartett, Epigram (1955) og Strykekvartett (1956). I disse tidlige verkene kan man spore en påvirkning fra Bartóks strykekvartetter – og man kan allerede merke Nordheims utsøkte klangsans, som har bidratt til at han i dag betraktes som en av de viktigste skandinaviske komponister. I det fritonale Aftonland (1957) gikk han et skritt videre, idet han begynte å utforske klangen i den menneskelige stemme, slagverk, harpe og celesta i tillegg til strykerklangen. Dette instrumentariet har siden stått meget sentralt i Nordheims produksjon, og det har en fremskutt plass i hans store orkesterverker. Fremføringen av Aftonland i Danmarks Radio 1959 førte til Nordheims nordiske gjennombrudd som komponist.

Etterkrigsmodernismen har nedfelt seg i relativt liten grad i Aftonland, men Nordheims neste store verk, Canzona per orchestra (1960), anvender neo-ekspresjonistiske klangflateteknikker. Imidlertid har ikke Nordheim helt forkastet melodien i Canzona, for klangblokkene kontrasteres mot melodiske brokker som har sitt utgangspunkt i et slående kjernemotiv. Siden dengang har dialektikken mellom melodi og klangblokker vært en dynamisk kraft i hans musikk, og hans stilistiske utvikling kan beskrives i lys av en bevegelse mot den ene eller annen “pol”.

Med Canzona hadde Nordheim skapt et selvstendig fundament å bygge videre på, og det var også med dette verket at han fikk sitt internasjonale gjennombrudd. Verket trekker veksler på Giovanni Gabrielis canzone, instrumentalverker som gjorde bruk av flerkorsteknikken utviklet ved Markuskirken i Venezia – og i Canzona utforsker Nordheim rommet ved å la motiver vandre gjennom orkesteret. Canzona hører klart hjemme innenfor etterkrigsmodernismen, men det at tittelen henviser til musikkhistorien, er like betegnende for Nordheims musikk. For selv i sin mest radikale periode markerte komponisten sin avstand til avantgarden ved å legge vekt på sin egen tilhørighet til tradisjonen, og hans sterke romantiske åre åpenbarte seg for alvor fra siste halvdel av 1970-årene. Også Nordheims forkjærlighet for klassiske tekster og hans kompositoriske visjon – “ensomhet, død, kjærlighet, landskap” – gjenspeiler en romantisk grunnholdning. Denne romantiske holdningen er tydelig selv i Nordheims kanskje mest avantgardepregede verk, Eco (1968), en monumental menneskehetens pasjon basert på dikt av Salvatore Quasimodo. Som de fleste av Nordheims verker er også Eco svært ekspressivt og spiller på dramatiske kontraster mellom uttrukne melodier hos sopransolisten og massive klangblokker i korene og orkestret.

Mot slutten av 1950-årene stiftet Nordheim bekjentskap med et helt nytt medium som var godt egnet til eksperimentering med romfølelse og klang: elektroakustisk musikk. I 1960-årene viet han seg for en stor del til elektronisk komposisjon og utviklet seg til å bli en skandinavisk pioner innen elektroakustisk musikk. Ofte kombinerer Nordheim de elektroniske og akustiske medier, slik som i Epitaffio (1963) for orkester og lydbånd. Epitaffio betyr “gravskrift”, og verket tematiserer døden, et av Nordheims hovedtemaer. Verket bygger på Quasimodos dikt Ed è sùbito sera, men i løpet av komposisjonsprosessen har tekstordene for det meste forsvunnet. Imidlertid gjenspeiles diktets innhold i musikkens spill av lys, mørke og elektronisk bearbeidede korklanger. Klangflateteknikken er konsekvent gjennomført både i orkestersatsen og på båndet, noe som gir musikken en karakteristisk nordheimsk sveven.

De polske neo-ekspresjonistenes betydning for Nordheims klangflateteknikk er allerede nevnt. Imidlertid var ikke disse komponistene den eneste grunnen til at Nordheim valgte å orientere seg mot Polen i 1960-årene – for Studio Eksperymentalne i Warszawa hadde den gang noe av det mest avanserte elektroniske musikkutstyr som fantes i Europa. Mellom 1967 og 1972 hadde komponisten en rekke opphold ved dette studioet, og mange av hans mest kjente elektroniske verker, blant dem Solitaire, Pace og Lux et tenebrae, ble realisert her. Fellesnevneren for disse verkene er menneskestemmen, som Nordheim ofte bearbeider elektronisk, slik at det oppstår klanger som er svært forskjellige fra deres “konkrete” utgangspunkt.

Mot slutten av 1960-årene er det en ny musikalsk problemstilling som begynner å bli dominerende i Nordheims musikk: tid. I Colorazione, for eksempel, blir musikernes spill kontinuerlig tatt opp, for så å spilles tilbake til dem 15 sekunder senere, slik at nåtid og fortid smelter sammen. Lux et tenebrae fra 1970 representerer en annen side ved Nordheims eksperimenter med tid. Her overlagres seks bånd av ulik lengde, slik at lagene stadig forskyver seg i forhold til hverandre. Prinsippet minner om middelalderens isorytmiske motett, hvor et stadig gjentatt rytmisk mønster forskyver seg i forhold til det melodiske mønsteret. I orkesterverket Floating fra samme år har Nordheim overført idéen til orkestermediet: Verket består av lange kanonpartier med opptil 48 lag som forskyver seg i forhold til hverandre.

Fra midten av 1970-årene skjer det en vending i Nordheims musikk: Melodien – og til dels også tonaliteten – vender tilbake, og komponisten nærmer seg tradisjonen i større grad enn tidligere. De viktigste verkene fra denne perioden er Doria, Tempora Noctis, Stormen, Nedstigningen, Aurora og Wirklicher Wald. Blant disse er det særlig balletten Stormen, komponert i samarbeid med den amerikanske koreografen Glen Tetley, som har vunnet stor popularitet, med utallige oppførelser i inn- og utland etter urfremførelsen ved festivalen i Schwetzingen 1979. Alle verkene fra denne perioden setter menneskestemmen i sentrum og kjennetegnes ved svevende klanger i harpe, celesta og metalliske slagverksinstrumenter – av Kjell Skyllstad treffende karakterisert som “himmelmusikk”. Stilistisk trekker disse verkene sterke veksler på senromantikken, og da særlig på Mahlers musikk, og de blir følgelig betegnet som neo-romantiske. Et annet iørefallende trekk ved disse komposisjonene er den omfattende bruken av selvsitat.

I 1980- og 1990-årene komponerte Nordheim en rekke orkesterverker på bestilling fra flere av verdens fremste orkestre og solister: Tenebrae, Boomerang, Tractatus, Magma, Monolith og Fiolinkonsert. I disse verkene trekker komponisten igjen veksler på ekspresjonismen og bygger opp klangblokker ved hjelp av kontrapunkt- og kanon-teknikker. Men til forskjell fra Nordheims tidlige 70-tallsverker har de seneste orkesterverkene en tendens til å være så gjennomsiktige at enkeltlinjene blir hørbare. I Tenebrae, Boomerang, Tractatus og Fiolinkonsert er den melodiske komponenten ytterligere fremhevet ved at det er en solist med i spillet.

Nordheim slet lenge med å vinne anerkjennelse hos det norske publikum, og i 1960- og 1970-årene betraktet mange nordmenn hans musikk som selve inkarnasjonen av utenlandsk, modernistisk styggedom. Det hører også med til historien at komponisten i sine unge år slet så hardt økonomisk at han ble sykehusinnlagt på grunn av underernæring. Internasjonalt vant Nordheim imidlertid stor anerkjennelse allerede i 1960-årene, noe den lange listen av høyt renommerte bestillere, samarbeidspartnere og priser vitner tydelig om. Blant bestillere og musikere som Nordheim har samarbeidet med, finner vi navn som Dorothy Dorow, Peter Pears, Mstislav Rostropovitsj, Mogens Ellegaard, Truls Mørk, Zubin Mehta, Los Angeles Philharmonic Orchestra og Concertgebouw-orkesteret.

I løpet av de siste tiårene har også det norske publikum lært å sette pris på Nordheims musikk, og han har gradvis etablert en posisjon som Norges nye “nasjonalkomponist”, noe som bl.a. innebærer at han siden 1982 har bodd i Statens æresbolig, Grotten, som ble ombygd og modernisert av hans kone, interiørarkitekten Rannveig Getz. Han er i den senere tid blitt engasjert til prestisjetunge oppdrag som Lillehammer-OL 1994, da han komponerte musikken til både åpnings- og avslutningsseremoniene, og til en av de største satsningene som har vært gjort i Det Norske Teatret, det musikkdramatiske verket Draumkvedet. Og i forbindelse med Trondheims tusenårsfeiring 1997 fikk Nordheim i oppdrag å komponere et monumentalt oratorium, Nidaros, som ble urfremført i Nidarosdomen.

Ved siden av sin betydelige komponistvirksomhet, som også omfatter musikk til en lang rekke teater-, radio-, fjernsyns- og filmproduksjoner, har Nordheim vært aktiv som musikkritiker i Morgenposten (1959–63) og Dagbladet (1963–70). I tillegg har han spilt en nøkkelrolle i en rekke musikkpolitiske foreninger, bl.a. som formann i Ny Musikk (1964–66) og Norsk Komponistforening (1974–79) og styreformann i TONO siden 1979. I samtlige verv har han arbeidet utrettelig for å øke anerkjennelsen av og forståelsen for samtidsmusikk.

En lang rekke æresbevisninger vitner om Arne Nordheims nasjonale og internasjonale betydning som komponist, bl.a. Bergensfestspillenes pris for Canzona (1961), Norsk Komponistforenings pris “Årets verk” for Favola (1966) og Floating (1971), Nordisk Råds musikkpris for Eco (1972), Prix Italia for Nedstigningen (1980), Amandaprisen for musikken til Kong Lear (1986), Norsk Kulturråds ærespris (1990), Kritikerprisen for musikken til Antigone (1991), den tyske Heinrich Steffens Preis (1993), Oslo bys kulturpris og Vestfold fylkeskommunes kulturpris (begge 2001). Han er medlem av Kungliga Svenska Musikaliska Akademien (1975), æresborger av Larvik by (1985) og æresmedlem av ISCM (1997). Nordheim ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1997. I forbindelse med komponistens 70-årsjubileum 2001 besluttet The International Astronomical Union å hedre Nordheim ved å oppkalle en asteroide etter ham.

Verker VERKER (ET UTVALG) Fullstendig verkliste og diskografi finnes i Herresthal 2001 (se nedenfor, avsnittet Kilder) SCENISK MUSIKK Katharsis (ballett), orkester og lydbånd, 1962 Favola (musikkdrama for fjernsyn), 2 sangere, 10 dansere, orkester og lydbånd, 1963 Ariadne (ballett bygd over kantaten Tempora Noctis), 1977 Stormen (ballett), 2 sangere, orkester, lydbånd, 1979 Kong Lear (teatermusikk), 1985 Antigone (teatermusikk), 1991 Draumkvedet (musikkdrama), sangsolister, dansere, kor, orkester, lydbånd, 1994 ORKESTERVERKER OG KONSERTER Canzona, orkester, 1960 Epitaffio, orkester og lydbånd, 1963 Eco (tekst: S. Quasimodo), sopran, barnekor, blandet kor og orkester, 1968 Floating, orkester, 1970 Greening, orkester,1973 Doria (tekst: E. Pound), tenor og orkester, 1975 Nachruf for Strings, 1975 Spur, accordeon og orkester, 1975 Tempora Noctis (tekst: Ovid), sopran, mezzosopran, orkester og lydbånd, 1979 The Tempest Suite (tekst: W. Shakespeare), sopran, baryton, orkester og lydbånd, 1979 Tenebrae, cello og orkester, 1982 Wirklicher Wald (tekst: R. M. Rilke, Jobs bok), sopran, cello, blandet kor og orkester, 1983 Boomerang, obo og kammerorkester, 1985 Recall and Signals, symfonisk blåserensemble, slagverk og emulator, 1986 Rendezvous for strykere, 1987 Magma, orkester, 1988 Monolith, orkester, 1991 Adieu, strykeorkester og klokkeinstrumenter, 1994 Cada Cancion (tekst: F. Garcia Lorca), barnekor, blandet kor og orkester, 1994 Non Gridate (tekst: G. Ungaretti), sopran, blandet kor og orkester, 1995 Confutatis, sopran, blandet kor og orkester (fra felleskomposisjonen Requiem der Versöhnung), 1995 Nedstigningen (tekst: S. Mehren, Job, Catullus, Dante), resitasjon, sopran, jentekor, orkester og elektronikk, 1996 Violin Concerto, 1996 Nidaros (dramatisk oratorium), 6 solostemmer, guttestemme, barnekor, blandet kor og orkester, 1997 KAMMERVERKER Essay, strykekvartett, 1954 Epigram, strykekvartett, 1955 Strykekvartett, 1956 Aftonland (tekst: P. Lagerkvist), sopran og kammerensemble, 1957 Partita, bratsj, cembalo og slagverk, 1963 Response I, 2 slagverkere og lydbånd, 1966 Signaler, accordeon, el-guitar og slagverk, 1967 Response II, 1 slagverker og lydbånd, 1968 Colorazione, Hammond-orgel, slagverk, elektronisk forsinkelse, ringmodulator og filtere, 1968/1982 Partita II, el-gitar, 1969 Dinosaurus, accordeon og lydbånd, 1971 Listen, klaver, 1971 OHM, lur og lydbånd, 1971 The Hunting of the Snark, trombone solo, 1975 To One Singing (tekst: P. B. Shelley), tenor og harpe, 1975 Be Not Afeard (tekst: W. Shakespeare), sopran, baryton, kammerensemble og lydbånd, 1977 Response, orgel, 4 slagverkere og lydbånd, 1977 Response IV, 4 slagverkere og lydbånd, 1977 Clamavi, cello solo, 1980 Partita for Six Double Basses, 1982 Aurora (tekst: Salme 139, Dante), 4 sangere, crotali og lydbånd, 1983 Flashing, accordeon solo, 1985 Partita für Paul, fiolin med elektronisk forsinkelse, 1985 Acantus Firmus, jazzvokalist, hardingfele og lydbånd, 1987 The Return of the Snark, trombone og lydbånd, 1987 Tractatus, solofløyte og kammerensemble, 1987 Tre Voci (tekst: F. Petrarca, G. Bruno, G. Ungaretti), sopran og kammerensemble, 1988 Duplex, fiolin og bratsj, 1991 Magic Island (tekst: W. Shakespeare), sopran, baryton, kammerorkester og lydbånd, 1992 Suite per violoncello solo, 1996 Three Stanzas, kontrabass solo, 1998 Strykekvartett, 2001 Solar Plexus (tekst: G. Johannessen), jazzvokalist, saxofon, klaver, resitasjon og slagverk, 2002 Partita per carillon, 2002 KORVERKER Aurora (tekst: Salme 139, Dante), 4 solostemmer, blandet kor, 2 slagverksgrupper og lydbånd, 1983 Music to Two Fragments to Music by Shelley (tekst: P. B. Shelley), damekor, 1985 Tres Lamentationes (Secundum Hieremiam Prophetam), blandet kor, 1985 ELEKTROAKUSTISK MUSIKK OG BLANDET MEDIA Ode til lyset, elektroakustisk musikk til en lydskulptur av Arnold Haukeland, Blindesenteret i Skjeberg, 1968 Solitaire, elektroakustisk musikk, 1968 Warszawa, elektroakustisk musikk, 1968 Pace, elektroakustisk musikk, 1970 Forbindelser for fem byer, blandet media, 1975 Poly-Poly, basert på Lux et tenebrae (1970), elektroakustisk musikk for den skandinaviske paviljongen ved Expo 70 i Osaka, Japan, 1979 Nedstigningen, radiofonisk dikt, 1980 (konsertversjon 1996) Kilder og litteratur Ballade nr. 2/3 1981 (Special Edition: Arne Nordheim) R. Davidson (red.): Arne Nordheim, København 1981 O. S. Kvam m.fl. (red.): Arne Nordheim – og alt skal synge!, 1991 K. Skyllstad: “The Bird and the Time Machine”, i K. Skyllstad og K. Habbestad (red.): 25 Years of Contemporary Norwegian Music, 1992 H. Aksnes: “Arne Nordheim – Norges nye nationalkomponist”, i Dansk Musik Tidsskrift nr. 6/1993–94 H. Aksnes: Musikk, tekst og analyse. En studie med utgangspunkt i Arne Nordheims Nedstigningen, UiO. Institutt for musikk og teater Skr. 1996:4, 1996 D. Østerberg: “Nasjonsløs i industrisamfunnet. Om Arne Nordheims musikk”, i Fortolkende sosiologi II, 1997 NMH, bd. 5, 2001 Y. Daliot (red.): Klingende ord: Samtaler med Arne Nordheim, 2001 H. Herresthal: My Longing Is Not My Own – Arne Nordheim 70 Years, 2001 Portretter m.m. Portrett (maleri) av Ferdinand Finne, 1956/57 Tegning av Gösta Hammarlund, 1962 Tegning av Nils Aas, 1972 Tegning av Finn Graff, 1978 Akvarellportrett av Finn Graff, 1981 Tegning av Gösta Hammarlund, 1981; Theatercafeen, Oslo Karikatur av Inge Grødum, 1981; gjengitt i Nationen 1981 Tegning av Arne Nøst, 1988 Tegning av Inger Sitter, 1990 Forfatter: Hallgjerd Aksnes