Aron Gustavsen

Sverre Opdahl (95) husker godt Aron og Signe. I skolealderen besøkte han dem på Holmen, gården de bodde på ved Lakselva.

Han forteller: – Han var ingen høy mann, kanskje 1,70. Han virket å være en ordensmann. Pent kledd var han bestandig, og en respektert kar. Alle så opp til han, og han var ingen lettvekter selv om han ikke var så robust og stor.

Opdahl sier at Aron gikk kledd i kofte, noe som var nokså vanlig i Lakselv på den tiden. Om sommeren gikk folk ofte kledde i hvite kofter.

– Han brukte å kjøpe opp rein. Han kom ofte om høsten til Skoganvarre når reinflokkene kom nordfra, og var på høstbeite i Skoganvarre-området i november og desember. 50 eller 100 rein. Han kjørte med hest når det var hesteføre. Han hadde egen hest. Det som karakteriserte han Aron Gustavsen var at han hadde sånn orden med slakteplassen, og kjøttet ble behandlet så pent. Han var jo handelsmann også, forteller Opdahl.

Det var mye fattigdom på den tiden, og området hadde nesten ikke pengeøkonomi. Mye var basert på bytting av varer og tjenester.

Det fortelles at Aron ga så mye kreditt til fattige familier at han selv gikk konkurs til slutt. Jeg er usikker på om det var da han begynte arbeidet som postbud.

– Rasmus Rasmussen, som også var postmann, fortalte at på den tiden måtte postbudet være bevæpnet. Og så måtte de prøveskyte hos poståpneren i Brennelv. Landeveisrøveri forekom, forteller Opdahl.

Postmannen som gikk ruta fra Lakselv og sørover møtte postmannen som kom fra Karasjok ved Rásteluohppal, og der byttet de vesker. Postbudene hadde ikke nøkler til veskene. Det var forbeholdt poståpneren, forteller han. 

Om sommeren ble posten brakt fram med hest, og poststien gikk opp den steile Čadjegorži i retning Lavkajávri.