Augusta Charlotte Brewer

Den store flyttesjauen i Norge på 1800-tallet var utvandringen til Amerika. Fra i 1825 og fram til første verdenskrig dro nesten 800 000 nordmenn over Atlanterhavet til det ”forjettede land”. Ikke noe prestegjeld i Norge forble uberørt. Kristians amt (Oppland) ble forholdsvis sterkere tappet for folk enn noe annet amt i landet. I Fåberg gikk folketallet i bygda faktisk ned med 1000 personer mellom 1865 og 1914.

Over 5000 lillehamringer og fåberginger krysset Atlanterhavet mot vest i årene fra 1837 til 1916. Så usannsynlig det enn virker var faktisk den første fåbergingen som utvandret til Amerika, ei 17-årig jente fra Vingrom. Den 11. mai i året 1837 dro Augusta Charlotte Laumann fra hjembygda med kurs mot Amerika. ”Etter mye savn og engstelser”, som hun skrev sjøl, kom hun helskinnet fram til New York. Hun må på alle måter ha vært ei tiltaksfør ung jente, for raskt ble hun kjent med en sørlending og engelskmenn, to unge gutter som drev handelsvirksomhet i byen. Der fikk hun arbeid og til alt overmål forlovet hun seg med engelskmannen, William Brewer.

Hvorfor dro ei 17-årig jente alene over Atlanterhavet? Mange tråder må følges for å nøste opp bakgrunnen for denne reisen. Én tråd har sitt utgangspunkt i Vingrom, en annen tråd i Ringsaker, og en tredje tråd i Ringebu. De tre trådene knyttes sammen i Ringsaker. Vingromstråden starter med nedleggelsen av Jevne Glassverk i 1835. Der hadde Augustas far, Johan Laumann, i mange år vært taffelglassfabrikant, et yrke med god lønn og høy sosial status. Heller ikke Augustas mor, Grethe Marie Laumann, hørte til småkårsfolk. Hun var datter av lensmann Nilsen i Ringsaker, som også var bonde på storgarden Stolpestad. Men da glassverket i Vingrom stanset virksomheten i 1835, ble familien Laumann stående på bar bakke. Sjøl om lensmannen på Ringsaker hjalp sin datter og svigersønn med penger nok til å kjøpe det lille bruket Diget i Vingrom (Moen gård i dag), var det klart at både det sosiale og det økonomiske fallet for familien Laumann var formidabelt.

Det skulle vise seg at forbindelsen over Mjøsa ble viktig for Laumann. I Ringsaker var han tidlig blitt kjent med gardbrukeren på Midtholo, Lars Holo. Lars fikk etter hvert store problemer med å få gardsdrifta til å lønne seg, og måtte i 1831 selge garden. En periode var han faktisk falt så langt ned på rangstigen at han og kona levde som innerster på den garden han tidligere hadde eid. I denne situasjonen mottok Lars Holo et brev fra Amerika fra en gammel kjenning, Johannes Nordbu. Johannes var opprinnelig fra Venabygd, men hadde i 1815 kjøpt garden Narholo i Ringsaker, nabogarden til Lars Holo. Disse to ble gode venner. Men Johannes ble også nødt til å selge garden sin. Han dro først tilbake til Venabygd, men i 1832 emigrerte han til Amerika som den første gudbrandsdøl. Johannes var en belest og opplyst mann, og var kritisk til styre og stell hjemme i Norge. Han skrev mange brev hjem til Norge med svært positive skildringer av forholdene i Amerika. Og for både Johan Laumann og Lars Holo, vingromingen og ringsaksokningen, bar brevene fra Johannes bud om at det var mulig å få et bedre liv i Amerika. Sjøl om begge familier hadde opplevd økonomiske problemer og et fall i sosial status, var de ikke ressursfattige, og de hadde et kontaktnett gjennom slekt og bekjentskap som kunne utnyttes, blant annet til å finansiere den lange reisen til USA. De var på mange måter typiske for de første utvandrerne, pionerene.

Det var derfor ledd i en planlagt strategi at Augusta dro til USA i 1837. Hun skulle være en ”speider” for de andre, eller som hennes tante Petronelle Nielsen skrev: ”for at håbe at bane sig en vei for sig selv, foreldre og søsken.” Men ei 17 år gammel jente? Det virker svært troverdig når hennes tante gir henne attest for både gode evner, mye mot og sterk vilje. Og Augustas meldinger tilbake til Vingrom var positive, så positive at Laumann i 1839 solgte Diget. Med pengene fra dette salget, samt en del støtte fra slektninger, kunne turen over Atlanterhavet finansieres. Den 14. mai 1839 reiste ekteparet Laumann med åtte barn fra 2 til 16 år barn til Amerika. De reiste sammen med den første utvandreren fra Ringsaker, Lars Johannessen Holo og hans familie. På brygga i New York ble de to familiene tatt imot av Augusta og hennes forlovede. En måned oppholdt de seg der før de dro videre. Mens Augusta og hennes 16-årige søster Laura Olivia ble igjen i byen, dro resten av familien Laumann til Sugar Creek lengst sør i Iowa. Der hadde en rekke nordmenn allerede hadde slått seg ned i et forsøk på å bygge opp et fritt idealsamfunn .

Laumannfamilien sikret seg et landstykke på 640 dekar som de kalte Woodland. Men uhellet forfulgte familien. Nesten alle, unntatt de yngste barna, ble langvarig syke. I 1842 var taffelglassfabrikantens tid over og han døde av nervefeber. Han fikk ikke opplevd så mye av sitt nye land. Og noen dans på roser ble det så visst ikke i Sugar Creek. ”Jorden var meget tung at arbeide og dertil er her varmt og usundt for de norske især” mente Petronelle Nielsen. I 1854 dro så Laumannfamilien nordover til Minnesota til St. Peter i Minnesota der fikk nytt og et bedre liv. Men hva hendte så med Fåbergs første utvandrer, Augusta Charlotte? Omtrent samtidig med at Laumannfamilien brøt opp fra Sugar Creek, forlot Augusta, sammen med sin ektemann William Brewer, New York og bosatte seg i Paris. Familien var velstående og levde godt i den franske hovedstaden. Slik endte til slutt den første fåberging som emigrerte til Amerika, på, om ikke norsk, så i alle fall europeisk jord.

http://onshus.no/getperson.php?personID=I119667&tree=Ringebuslekter

Emigrasjon 1837 (nr.10): https://www.digitalarkivet.no/kb20070131650678